Hvordan relasjonelle mål påvirker politisk polarisering

I en tid preget av økende politisk polarisering blir det stadig mer tydelig at menneskelige relasjoner og interaksjoner ikke bare er preget av sosial og kulturell kontekst, men også av ideologiske skillelinjer som danner grunnlaget for våre personlige preferanser og synspunkter. Forskjellen mellom politiske holdninger kan derfor forstås ikke bare som et resultat av rasjonelle overveielser, men også gjennom de relasjonelle målene som individer har i sitt daglige liv.

Relasjonelle mål refererer til de underliggende ønskene som mennesker har for sosial tilhørighet, identitet, og gruppebasert samhold. Dette kan være ønsket om å tilhøre en bestemt gruppe eller ideologisk retning, samt å knytte bånd som bekrefter ens egen identitet og verdier. Disse målene kan føre til en forsterkning av politisk polarisering, ettersom individer søker bekreftelse fra liksinnede i stedet for å åpne seg for diskusjon eller forståelse av alternative perspektiver.

Forskning viser at politisk homofili, eller tendensen til å knytte bånd med de som deler ens egne politiske holdninger, er en sentral faktor i moderne sosial interaksjon. Dette fenomenet manifesterer seg blant annet i online datingatferd, hvor individer tenderer å favorisere partnere med politisk ensartethet. I en slik sammenheng kan det å søke likhet være en mekanisme for å redusere kognitiv dissonans og sikre at ens politiske synspunkter forblir uforstyrret.

Polarisering på et personlig nivå kan også påvirkes av behovet for unikhet. Mennesker som søker å skille seg ut fra flertallet – eller som ønsker å uttrykke en uavhengig holdning – kan ofte finne seg i å adoptere mer ekstreme politiske synspunkter, uavhengig av om disse synspunktene nødvendigvis er til nytte for deres eget liv eller samfunnets utvikling. Dette fenomenet er nært knyttet til det vi kan forstå som en kognitiv strategi for å oppnå sosial distinksjon og bekreftelse på egen identitet.

Videre er det en påfallende sammenheng mellom vår politiske orientering og de gruppene vi velger å identifisere oss med. Flere studier peker på hvordan sosial identitet og politiske holdninger kan forsterke hverandre. Når individer identifiserer seg sterkt med en politisk ideologi, vil de også være mer tilbøyelige til å samhandle med personer som deler de samme ideene, noe som skaper et ekkokammer hvor alternative synspunkter blir ignorert eller aktivt motarbeidet.

Det er viktig å merke seg at denne dynamikken ikke nødvendigvis handler om rasjonelle vurderinger, men om dypere, ubevisste prosesser som er nært knyttet til våre sosiale mål og ønsker om tilhørighet. For eksempel kan folk som føler seg truet av sosiale endringer, ty til konservative synspunkter som et middel for å beskytte deres sosiale identitet og stabilitet. Dette kan være en del av en mer omfattende psykologisk prosess der individer, enten de er på venstre eller høyre side av det politiske spekteret, søker å beskytte sine egne verdier mot en følelse av sosial usikkerhet.

Det er også vesentlig å forstå at polariseringen ikke bare foregår på individnivå, men også på kollektive nivåer som politiske partier og media. Når mediene presenterer et forenklet bilde av politiske spørsmål, kan dette ytterligere sementere ideologiske skillelinjer. Dette skaper et miljø hvor folk ikke bare utvikler sine egne politiske synspunkter, men hvor disse synspunktene blir en del av deres sosiale identitet, i tråd med den gruppen de ønsker å tilhøre.

For å kunne håndtere politisk polarisering på et samfunnsnivå, er det avgjørende å erkjenne at denne prosessen ikke kun er et resultat av individuelle valg, men en samhandling av dypt forankrede psykologiske mekanismer som styrer våre relasjonelle mål og behov for sosial tilhørighet. I et slikt perspektiv blir det å forstå polariseringen som en sosial prosess, der menneskelige relasjoner og ideologiske overbevisninger ikke kan skilles fra hverandre.

De politiske holdningene vi omfavner, kan derfor ikke bare sees på som uttrykk for våre tanker og verdier, men som et resultat av de relasjonelle behovene som driver oss til å danne sterke, ideologiske bånd.

Hvordan moraliserte protester kan føre til voldelige handlinger

Mennesker kan engasjere seg i ikke-normative handlinger for å forfølge et sosialt eller politisk mål, et fenomen som lenge har vært anerkjent i forskning på kollektiv handling. Likevel er forskningen på hva som motiverer intolerante, voldelige handlinger relativt begrenset og fortsatt i utvikling. Når jeg refererer til voldelig handling, mener jeg handlinger som forårsaker direkte materielle skader på mennesker eller eiendom, som for eksempel brente bygninger og biler, skadde eller arresterte demonstranter, eller overfall på polititjenestemenn.

Når protester blir moraliserte, blir de til spørsmål om rett og galt i stedet for å være et spørsmål om personlig preferanse. Dette kan føre til at individers personlige innvendinger mot vold overskygges av målene knyttet til protesten, som kan være å styrte en regjering, endre våpenlover eller straffe mot-demonstranter. Moraliseringen av en protest kan dermed gjøre at vold blir sett på som et nødvendig middel for å oppnå ønsket endring.

I et studie som jeg og mine kollegaer gjennomførte, undersøkte vi hvordan moraliserte uttalelser i sosiale medier kan være knyttet til vold under protester. Vi samlet tweets som var relevante for protestene i Baltimore i 2015, som ble utløst av dødsfallet til Freddie Gray i politiets varetekt. Protestene, som varte i flere uker, vekslet mellom perioder med fredelige demonstrasjoner og vold. Ved å analysere 4,800 tweets som ble kodet for moralinnhold, fant vi at økt moraliserende språk på Twitter kunne forutsi en høyere sannsynlighet for vold i protestene. Når moraliserte tweets økte, økte også antallet arrestasjoner påfølgende dager, og denne sammenhengen var sterkere enn andre faktorer som kunne forklare arrestasjonene.

En interessant dynamikk som vi også undersøkte, er hvordan moraliserte utsagn kan føre til en prosess med moral konvergens i sosiale nettverk. Når folk konfronteres med andres moralske synspunkter, kan dette forme deres egen støtte til vold gjennom at de føler at deres personlige synspunkter er i samsvar med synspunktene til andre. Det blir et signal om at protesten ikke bare er en individuell handling, men en kollektiv moral basert på delte verdier som legitimerer vold for å oppnå et større mål.

Dette fenomenet ble utforsket i et annet studie under de iranske anti-regjeringsprotestene i 2018. I disse protestene ble store mengder mennesker involvert, og flere tusen deltok i voldelige konfrontasjoner med politiet. Våre data viste at jo mer iranerne moraliserte protesten – dvs. jo sterkere de følte at protesten reflekterte deres egen moralske overbevisning – desto mer tilbøyelige var de til å støtte vold i forbindelse med protestene. Dette understøtter hypotesen om at moraliserte synspunkter kan fungere som en katalysator for voldelig handling.

Det er viktig å merke seg at økningen i moralinnhold på sosiale medier ikke nødvendigvis kun reflekterer en økning i moraliserte synspunkter fra enkeltindivider. Ofte kan dette også være et uttrykk for moral konvergens, hvor mennesker ser at andre deler de samme moralske synspunktene og derfor føler seg mer presset til å handle på en måte som reflekterer den kollektive moralen. Når folk ser at et flertall av deres nærmeste deler deres moral, kan det øke følelsen av legitimitet til å bruke vold som et middel til å oppnå politiske mål.

Det som er sentralt for å forstå dette fenomenet, er at moralens rolle i protestbevegelser ikke bare handler om de individuelle moralske overbevisningene til deltakerne. I stedet er det hvordan disse synspunktene samhandler og forsterkes gjennom delte erfaringer i sosiale nettverk. Når folk opplever at de ikke bare er ute i gatene for å uttrykke sine egne synspunkter, men for å kjempe for en moral som deles av mange, kan dette gi dem en følelse av at volden de utøver er rettferdig og nødvendig for å oppnå den kollektive målsettingen.

Endringene som skjer i samfunnet og i mediebildet, som de som omhandler deplatforming av politisk kontroversielle talere eller utveksling av aggressive meldinger på sosiale medier, er ikke bare en konsekvens av individuell radikalisering, men kan også være et resultat av kollektiv moral konvergens. Det er derfor ikke bare individer, men også sosiale nettverk og samfunnsstrukturer som spiller en avgjørende rolle i å forme hvordan protester utvikler seg, og i hvilken grad de ender opp med å inkludere vold.