Hvordan Trump og Mediene Har Endret Landskapet for Objektivitet i Journalistikk

I vår tid har vi vært vitne til en dramatisk forandring i hvordan nyheter blir dekket og hvordan politikere blir fremstilt. En tid hvor presisjon og objektivitet tidligere var grunnpilarene i medienes arbeid, har blitt utfordret på et nivå vi aldri har sett før. Donald Trump, som en politisk figur, har vært i sentrum for denne utviklingen, og hans tid som president har vært en katalysator for en dypere splittelse i hvordan media opererer, samt hvordan publikum oppfatter deres integritet.

I 2017, for eksempel, ble en viktig hendelse – den såkalte «Pentagon Papers»-filmen, regissert av Steven Spielberg – til en påminnelse om et tid før Trump. Filmen viste hvordan journalister, som Ben Bradlee i Washington Post, i sin tid hadde en urokkelig forpliktelse til å finne sannheten, uavhengig av politiske favoritter eller potensielle konsekvenser. Et av de mest minneverdige øyeblikkene i filmen er når Bradlee, spilt av Tom Hanks, spør en ung assistent hva han tror journalister gjør for å leve, til svar at «vi finner nyheter og trykker dem». Det var en tid da journalister kunne stå på avstand fra makten de dekket, og objektivitet var ikke bare et ideal, men en praktisk nødvendighet.

Men i løpet av de siste årene har vi sett hvordan den profesjonelle etikken i journalistikken har blitt undergravd, i stor grad på grunn av den polariseringen som Trump har forårsaket. Mediene har i økende grad blitt partiske, og de har gått fra å være nøytrale observatører til aktive deltagere i den politiske kampen. Dette gjelder både for Trump-tilhengere og hans motstandere, som begge har vært vitne til en deling av medienes dekning i to klart adskilte leirer. I denne prosessen har det blitt vanskelig å skille mellom fakta og meninger, og nyhetsdekningen har ofte blitt preget av sterke følelser, karakterdrap og, ikke minst, det som kan kalles medienes egen versjon av «cheering» fra pressetribunen.

En slik tilnærming har resultert i et kraftig tap av tillit til mediene. Ifølge Gallup-undersøkelser fra 2019 hadde tilliten til media falt til under 50%, og det er en stor forskjell mellom hvordan liberale og konservative grupper vurderer journalistikkens objektivitet. Mediene, som en gang skulle være en uavhengig aktør som fungerte som en «fjerdemakt», er i dag sett på som en forlengelse av de politiske kreftene de tidligere skulle ha kontrollert. Dette har ført til en dramatisk nedgang i medienes troverdighet, og flere begynner å spørre seg selv om vi vil kunne gjenopprette objektiviteten som en gang var så avgjørende for journalistikkens rolle i samfunnet.

Det er også verdt å merke seg at fenomenet Trump har ført til at man ser på mediene gjennom et nytt linse – nemlig spørsmålet om hvorvidt pressen er i stand til å holde på sin integritet, selv når de møter en politisk skikkelse som har fullstendig omdefinert spillets regler. Med sine uttalelser, tweets og til tider direkte angrep på medier som han anser som fiendtlige, har Trump hatt en destruktiv effekt på hvordan journalister betrakter sitt arbeid. Det er blitt stadig vanskeligere for journalister å forholde seg objektivt til ham uten å bli dratt inn i den polariseringen som definerer hans politiske tilstedeværelse.

Når vi ser på hvordan media har håndtert saker som Russland-skandalen, eller «whistleblower»-saken, er det vanskelig å unngå tanken at journalistene, i deres forsøk på å avsløre feil, har blitt partiske aktører i stedet for uavhengige rapportører. En situasjon hvor journalister tar side i en politisk konflikt, enten det er for eller mot Trump, gjør det nesten umulig å opprettholde den tilliten som er essensiell for at journalistikk skal fungere som en konstruktiv kraft i et demokrati.

Men det er ikke bare Trump som har vært årsaken til denne utviklingen. Med den enorme veksten av sosiale medier har både journalistene og leserne blitt mer utsatt for å bli en del av et ekkokammer, hvor informasjon blir forvrengt, og alt som ikke passer inn i ens eget verdensbilde, blir stemplet som «fake news». Dette har ført til en situasjon hvor journalistikkens rolle som en objektiv informasjonskilde har blitt forringet, og det er blitt vanskeligere å stole på nyheter fra etablerte medier, som en gang ble ansett som en pålitelig kilde til informasjon.

Det er viktig å forstå at dette ikke bare er en kamp om sannheten i nyhetene, men også om selve rollen til pressen i et demokratisk samfunn. Når tilliten til pressen svekkes, får det konsekvenser for hele samfunnets evne til å fungere effektivt. Et samfunn som ikke kan stole på sin presse, er et samfunn som ikke kan stole på den informasjonen som styrer beslutningene på alle nivåer.

Dette tapet av tillit er ikke noe som kan gjenopprettes over natten. Det vil kreve en betydelig innsats fra journalistene selv, som må tilbake til sine røtter og gjenopprette objektiviteten og profesjonaliteten som en gang definerte yrket. Mediene må ta et skritt tilbake, og reflektere over hvilken rolle de ønsker å spille i den politiske debatten. Ødelagt tillit kan kun gjenoppbygges gjennom en konsekvent forpliktelse til sannhet, uavhengighet og ærlig rapportering, uavhengig av politiske interesser.

Hvordan Trump har utfordret journalistikkens fundament og hvilke konsekvenser dette har for fremtiden

De siste årene har vi sett en bemerkelsesverdig utvikling i måten medier håndterer politikk og samfunn. En av de mest bemerkelsesverdige endringene er hvordan Donald Trump har påvirket pressens etikk og prinsipper. Gjennom sin aggressive retorikk har Trump ikke bare utfordret politiske normer, men også pressens fundament, og i mange tilfeller har han presset mediene til å tilpasse seg hans spilleregler. Dette har resultert i en rekke utfordringer for journalistikken, både i form av etisk integritet og troverdighet.

Trump, som lenge har kritisert pressen som «falsk» og «fjern» fra virkeligheten, har fått flere nyhetsorganisasjoner til å gå langt for å motbevise påstandene hans. To av de mest anerkjente avisene, The New York Times og The Washington Post, har vært blant de mest pågående i å utfordre Trumps uttalelser. Et eksempel på dette er da The Washington Post rapporterte at Trump hadde kommet med 16 241 falske eller misledende påstander på hans første tre år som president. I en tid der tilliten til tradisjonelle medier er på vei ned, har slike tall ført til at pressen, til tross for sine historiske verdier om nøytralitet og objektivitet, har valgt å konfrontere politiske ledere på mer eksplisitte måter.

En viktig observasjon er at denne utviklingen skjer nesten utelukkende på nasjonalt nivå, med hovedvekt på trykte og digitale medier, og ikke på kringkastings-tv. Dette reiser viktige spørsmål om journalistikkens rolle i et samfunn som er i stadig endring. I en tid hvor både nyheter og meninger blandes sammen, hvordan skal mediene finne balansen mellom å informere og å influere?

I et mer lokalt nyhetsbilde viser flere undersøkelser at lokaljournalister oppfattes som mer pålitelige og objektive. En Knight-Gallup-studie har vist at seks av ti amerikanere mener at lokale nyheter utfører sine oppgaver bedre enn de nasjonale mediene. Lokaljournalister er ofte sett på som mer nøytrale, rettferdige og mindre partiske. Dette står i kontrast til hvordan nasjonale medier ofte blir oppfattet—som mer konfronterende og partiske. Den aggressive tilnærmingen som har preget mye av dekningen av Trump, har ført til at spørsmålet om journalistikkens objektivitet er blitt mer relevant enn noen gang. Er det verdt kostnaden ved å bruke slike sterke begreper som «løgn» om politiske påstander, eller bør man heller vise bevisene og la leseren trekke sine egne konklusjoner?

Det er flere spørsmål som dukker opp her: Hva er egentlig verdien av å kalle noe for en løgn, i stedet for bare å vise at påstanden er usann? Bør nyhetsorganisasjonene fokusere mer på å presentere fakta på en nøytral måte, heller enn å gjøre mediet selv til en aktør i historien? I et slikt medielandskap, hvor konfrontasjonen mellom politikk og journalistikk blir mer intens, hva skjer med troverdigheten til de som rapporterer nyhetene?

En av de største truslene mot journalistikkens fremtid er at det finnes et økende press på media til å tilpasse seg den partiske retorikken som Trump har spredt. For at journalistikken skal overleve, må den motstå fristelsen til å bli et partisk redskap for politisk motstand, fremfor å være en uavhengig aktør som informerer offentligheten. Prinsippene som en gang var hjørnesteinene i journalistikk—fakta, verifikasjon, uavhengighet og objektivitet—er ikke nødvendigvis garantert å overleve presset. Det er flere som allerede har begynt å se på sin rolle som en motstander av Trump, i stedet for som uavhengige formidlere av fakta.

I tillegg til de etiske dilemmaene knyttet til å kalle politiske uttalelser for løgner, må vi også erkjenne hvordan de økonomiske realitetene til moderne medier påvirker journalistikkens utvikling. Økonomisk press har ført til at flere medieorganisasjoner har vendt seg mot et mer partisk nyhetsmarked for å vinne tillit hos sitt publikum. Det er en urovekkende trend hvor media, i et forsøk på å tiltrekke seg en lojal leserskare, ser ut til å utvanne objektiviteten og i stedet omfavne en form for «bekreftende nyheter»—nyheter som bare bekrefter det publikumet allerede tror.

De konsekvenser vi ser i dag, kan potensielt ha langvarige effekter på journalistikkens troverdighet. Når mediene velger å gjøre det til en norm å kalle uttalelser for løgner, kan det bidra til en generasjon som ikke lenger er i stand til å vurdere nyheter på en objektiv måte. Det vil ikke bare endre medienes rolle, men også hvordan publikum forholder seg til fakta, sannhet og autoritet. På lang sikt kan dette føre til en større polarisering av samfunnet, hvor folk bare søker informasjon som bekrefter deres egne synspunkter, i stedet for å utfordre dem.

Endringene som skjer i dag, spesielt i forhold til Trumps innvirkning på pressen, kan ha uopprettelige konsekvenser. Den største utfordringen for journalistikkens fremtid vil ikke nødvendigvis være eksterne krefter som politisk press eller økonomisk kollaps, men snarere hvordan mediene reagerer på de utfordringene som Trump har skapt. Hvis vi ikke kan bevare den etiske og objektive tilnærmingen som har vært grunnlaget for seriøs journalistikk i flere hundre år, kan vi stå overfor en fremtid der journalistikk ikke lenger er i stand til å utføre sitt grunnleggende formål—å informere og opplyse offentligheten på en uavhengig og rettferdig måte.

Hvordan fungerer systemet fortsatt?

Den 8. august 1974 var jeg blant de mange reporterne som fylte presseområdet i Det hvite hus, i påvente av president Richard Nixons kunngjøring om at han ville tre tilbake i møte med nært forestående riksrett og fjerning fra senatet.

Plutselig åpnet døren til pressesekretærens kontor, og en ung assistent, som jeg aldri hadde sett før, stormet ut. Han presset seg gjennom folkemengden med stor irritasjon, og dørene smalt hardt igjen. Øyeblikkene som fulgte, var fylt med spenning. Vi kunne verken gå inn på kontorene eller gå ut. Stemningen ble ubehagelig. Noen spøkte mørkt om at det neste kunne være giftig gass som ble sluppet ut via ventilasjonssystemet.

Så, like mystisk som de hadde blitt låst, ble dørene åpnet, og vi ventet videre på presidentens tale. Først mye senere fikk vi vite hva som hadde skjedd. En opprørt Nixon, iblant gråtende ukontrollert, hadde tatt sin siste spasertur med sin irske setter, King Timahoe, rundt Det hvite hus' områder. Staben, mange av dem opprørte over media, som de i stor grad skyldte for presidentens fall, ønsket ikke at vi skulle se og rapportere om Nixon i en så sårbar tilstand.

Konflikt, misnøye og til og med hat har vært en del av forholdet mellom presidenter og presse siden republikken ble grunnlagt. Franklin Roosevelt, en mester i å forme sitt budskap, sa til en reporter fra New York Times at han burde sette på seg en dårskapshatt og stå i hjørnet for å insistere på et spørsmål FDR ikke ville svare på. Harry Truman klaget for mer enn seksti år siden over at «presidenter og deres kabinettmedlemmer og ansatte har blitt baktalt og feilsitert siden George Washington». Han kalte noen journalister for «betalte prostituerte av sinnet». Barack Obamas administrasjon reiste flere saker om lekkasjer til journalister på nasjonal sikkerhetsgrunn enn alle hans forgjengere til sammen.

Vi er vant til å sitere Thomas Jefferson som sa at han ville valgt aviser uten en regjering, fremfor en regjering uten aviser. Vi glemmer gjerne hvordan han ble opprørt over den partiske pressen på sin tid, og erklærte: «Ingenting kan nå bli trodd som er sett i en avis.»

Jefferson og Truman klaget i private brev. Donald Trump tvitret sin raseri til 60 millioner følgere. Tidligere presidenter har kanskje vært opprørte over mediedekningen av sine administrasjoner, men offentlig anerkjente de i det minste medier som en uavhengig makt som kontrollerte regjeringens overgrep. Ikke Trump, som erklærte at pressen er «virkelig folkets fiende».

Selv om misnøye med mainstream-mediene hadde vokst, særlig på høyresiden, i flere tiår, gikk Trump det siste steget videre. Nixon sendte sin visepresident, Spiro Agnew, for å kritisere «nattering nabobs of negativism», som han kalte dem, og sa at de hadde dannet sin egen 4-H-klubb—de håpløse, hysteriske hypokonderne i historien. George W. Bush' stabssjef, Andrew Card, sa til Ken Auletta fra New Yorker at media «ikke representerer publikum mer enn andre gjør ... Jeg tror ikke de har noen kontrollfunksjon». Trump tok dette videre, og erklærte at journalister som ikke var en del av hans Fox News-fanklubb var illegitim motstand—ikke verdt respekt, ikke troverdig.

Dette ble ytterligere forsterket av krefter innen sosiale medier, Internett, Fox News og andre høyreorienterte plattformer, som lenge har undergravd tilliten til media som opererer med profesjonelle standarder for fakta, rettferdighet og objektivitet. Før dem, på den gamle mediekanalen radio, fordømte Rush Limbaugh det han kalte «de fire hjørnene av bedrag: Regjeringen, akademia, vitenskap og media», som han hevdet «lever i løgnens univers».

Så når faktasjekkere hos Washington Post rapporterer at Trump kom med mer enn tjue tusen falske eller villedende uttalelser i sine første tjuesyv måneder i embetet—et utrolig tall som utvilsomt ville diskvalifisere enhver annen fra offentlig tillit og embete—er Trumps tilhengere opplært til å avfeie dette som nok et grunnløst angrep fra motstanderne.

Presidentens offentlige fiendtlighet mot enkelte journalister var uten sidestykke. Da Jim Acosta fra CNN prøvde å stille Trump et spørsmål han ikke likte, kuttet presidenten ham av og kalte Acosta en «uhøflig, forferdelig person». Det hvite hus suspendert deretter Acostas pressepass, men trakk senere tilbake beslutningen etter at CNN anla et søksmål.

Når det gjelder administrasjonen hans, skulle det ikke komme som en overraskelse at undersøkelser ble møtt med sinne og forakt. Mary Louise Kelly fra National Public Radio spurte utenriksminister Mike Pompeo om noe han ikke ville adressere—det offentlige støtten til den avsatte ambassadøren til Ukraina. Pompeo dro Kelly inn i sitt private oppholdsrom og startet et skjellsord-fyllt tirade som Kelly sa varte like lenge som deres ni minutters intervju. Dagen etter uttalte Pompeo at Kelly hadde løyet for ham to ganger, men e-poster fra Kelly og Pompeos pressesekretær viste at det var Pompeo som ikke hadde sagt sannheten.

I dagens hyperpartiske Washington er det umulig å forestille seg at en hendelse som førte til Nixons beslutning om å trekke seg kunne skje igjen. Den 5. august 1974, etter at Høyesterett enstemmig hadde pålagt Nixon å overlevere uredigerte opptak fra sine Watergate-relaterte samtaler til spesialrådgiver Leon Jaworski, ble den såkalte «røykepistolen» offentlig: Nixon hadde diskutert med sin stabssjef, H.R. Haldeman, en plan for å ...

Hva kan vi lære av dette? I dagens medielandskap er utfordringene mer komplekse enn noensinne. Uavhengige medier, som en institusjon, står i skarp kontrast til de politiske strømningene som søker å utmanøvrere eller diskreditere dem. For å forstå hvordan systemet fungerer i dag, må vi se på hvordan forholdet mellom makt og presse har utviklet seg og hvordan det påvirker vår evne til å stole på de informasjonene vi mottar.

Hvordan påvirker politikk og medieklima tilliten til demokratiet i USA?

I et historisk perspektiv har politiske kriser og konflikter ofte vært forutsetninger for at nasjonens system skal vise seg å være robust, selv når det er under ekstremt press. Den mest kjente av disse krisene i nyere tid er Watergate-skandalen, som forlot et varig merke på både det amerikanske politiske systemet og folks tillit til regjeringen. Den politiske situasjonen i USA i dag, spesielt under Donald Trump, har reist spørsmål om hvorvidt systemet, som en gang synes å ha overlevd slike skandaler, kan fungere på samme måte i et mer polariserte og mediaskiftende samfunn.

Ved slutten av 1973, da Watergate-skandalen var i ferd med å oppta alle deler av amerikansk politisk liv, ble landets tillit til systemet satt på prøve. Richard Nixon måtte til slutt trekke seg som president, delvis på grunn av de avsløringene som kom frem under vitnemålene fra John Dean og Alexander Butterfield om et hemmelig tapesystem i Det hvite hus. I dag, med den økende politiske polariseringen og mediemaskineriet som støtter hver sin ideologi, er spørsmålet om hvorvidt et lignende hendelsesforløp kunne føre til lignende konsekvenser langt mer uklart. Hvis Watergate hadde skjedd i dagens medielandskap, ville de vitnene som stilte opp i senatets høringer, som John Dean, blitt utsatt for en intens strøm av personangrep og trusler fra medieplattformer som Twitter, Fox News og InfoWars, der informasjonen er i konstant strøm og der folk er mer tilbøyelige til å angripe enn å analysere.

Situasjonen under Trump har vist seg å være mer kompleks. Hans impeachement ble i hovedsak en stemmebasert avgjørelse i Representantenes hus, hvor nesten alle republikanerne stemte mot det, og i senatet var det kun en republikaner, Mitt Romney, som valgte å stemme for å felle Trump. Dette faktum, kombinert med at ingen direkte vitner ble hørt, understreker et viktig trekk ved dagens politiske landskap: De institusjonene som tidligere kunne være en dempende kraft på polariseringen, ser ut til å ha mistet evnen til å motvirke partiskhet. Hva hadde skjedd dersom den nåværende høyesteretten måtte ha avgjort en sak som Watergate? Ville dommerne, som nå virker mer partisan, ha vært i stand til å avgi en enstemmig avgjørelse om å kreve at presidentens bånd ble offentliggjort?

Den politiske virkeligheten i dag gir inntrykk av at vi står overfor et stadig mer ideologisk delt USA. Den dominerende retorikken fra høyre, som har blitt forsterket av Trump, har gjort at folk er mer tilbøyelige til å stille spørsmål ved pressens integritet og pålitelighet. Når en kjent figur som John Bolton, Trumps tidligere nasjonale sikkerhetsrådgiver, skulle vitne i Trumps riksrett, ble han nesten umiddelbart behandlet som en forræder av sine egne, en person som nå anses å være «for venstre». Å bli angrepet på denne måten, kun på grunn av et ønske om å dele sannheten, vitner om et klima der kritiske stemmer blir kneblet eller angrepet med en hastighet og intensitet som aldri før.

Til tross for det hele er det viktig å forstå at disse tidene trolig representerer et mer midlertidig avvik enn en permanent forandring. Tidligere presidenter, som George W. Bush og Bill Clinton, hadde også sine utfordringer med pressen, men de valgte andre strategier for å håndtere kritikk. Det virker imidlertid klart at Trumps ledelse har vært unik i sin fiendtlighet mot pressen og i hvordan han har utnyttet det politiske landskapet til sin egen fordel, noe som har hatt langtgående konsekvenser for hvordan amerikanere ser på sitt eget demokrati. Spørsmålet som gjenstår, er om dette er en krise som vil gi vei for en mer fundamentalt polarisert og uforutsigbar politikk, eller om det er en fase som vil bli etterlatt når tiden går.

Med denne medieklimaendringen ser vi også at mediebildet ikke lenger er så enhetlig som det en gang var. Mens lokalavisene i stor grad er døende, og tradisjonelle nyhetskilder mister innflytelse, har amerikanerne blitt mer selektive i valg av nyhetskilder. Folk velger aktivt hvilke medieplattformer de ønsker å stole på, noe som skaper et ekkokammer der folk får informasjon som bekrefter deres egne overbevisninger, fremfor å utfordre dem. Dette har ført til at tilliten til pressen har blitt ytterligere fragmentert, noe som forverrer den politiske polariseringen.

Hvilke implikasjoner har dette for fremtiden? Selv om det er vanskelig å spå, virker det klart at USA, som en nasjon, står overfor en betydelig utfordring med å gjenopprette tilliten til sine politiske institusjoner og medier. Demokratiets grunnpilarer – rettferdighet, åpenhet og ansvarlighet – er alle under press, og det er mulig at landet aldri vil komme tilbake til en tid da disse var ubestridte. Til syvende og sist vil det avhenge av hvordan det politiske landskapet utvikler seg og om folk er villige til å gjenopprette forbindelsen til de institusjonene som en gang holdt landets styresett i balanse.