Arbeiderne begynner å grave og hacke, blande blod og kropper med jord. Et lik med merkverdige halvmåneformede øyne stirrer på deg, og du blir tvunget til å se bort. Dr. Sawnhey kommer og stiller seg ved siden av deg. "Naturen lager olje fra biogenisk materiale," sier hun. "Men det er en langsom prosess. Vi har forbedret den tusen ganger på dette anlegget. Hver eneste unse av hvert lik blir utnyttet."

Det er noe dypere i dette, og du trekker frem opptakeren din. "Hva skjedde med disse jentene?" spør du. Dr. Sawnhey rynker på nesen. "Prostituerte fra Bangalore," sier hun. "De er ti, tolv år gamle nå—en vanskelig alder. For å unngå at jentene rømmer eller blir vanskelige å kontrollere, velger eierne deres eutanasi for dem." Hun rister på hodet, som om det er en stor urettferdighet, før hun lyser opp. "Men vi får godt bruk for dem her. Våre post-nasjonale henter og leverer de døde, og blander dem inn i jorden. Det ville trøste disse damene å vite at restene deres vil varme hjem og drive biler." Hun smil­er. "Vil du se raffineriet nå?"

Du rister på hodet og sier: "Takk for tiden din, doktor. Jeg har sett mer enn nok."

To dager igjen. Du tar et fly til Bangalore, på impuls. Du vil aldri få vite hva som skjedde med noen av jentene du så, men du setter sammen den generelle historien gjennom en rekke intervjuer og diskrete observasjoner. Du gir jenta med de halvmåneformede øynene navnet Midori, og forestiller deg henne i en fattig familie i slummen i Bangalore. Babyen ligger på morens bryst mens faren går frem og tilbake i den forfalne hytten, undrende på hva han skal gjøre med sin grad i avansert matematikk. Midoris bror med de triste øynene og bølgende håret er gammel nok til å forstå at tider er tøffe. Han skulle ønske han var større så han kunne hjelpe mer.

En dag kommer en mann til huset og tilbyr tre hundre rupi for babyen, som han lover å gi et godt hjem. Et pengedryss kombinert med færre munn å mette: matematikken er uunngåelig og ikke særlig avansert. Far må rive babyen fra morens armer. Det skader ekteskapet deres, men de spiser geit- og lammegryte i en hel uke før de går tilbake til ris og tynn dal.

Noen år senere er faren på vei hjem fra et møte med en kollega. Familien er fortsatt langt fra rik, men med hardt arbeid og ofre har de klart å heve seg litt, bygget på grunnmuren som ble kjøpt med deres lille datter. Far er et godt medlem i selskapet sitt og jobber hardt for å bli akseptert og likt. Hanuman, hans overordnede, tar ham med til en amerikansk-klubb hvor man kan kjøpe hvite jenter for penger. Hanuman velger en jente med honningblondt hår og leder henne opp den utsmykkede spiraltrappen. Far ser på jentene danse, både hvite og brune, og snur seg for å gå da vennen forsvinner fra syne—men han kan ikke dra hjem. Sprekkene mellom ham og kona har blitt for brede. Han jobber så lange dager, alt for henne. Han trenger litt trøst. Han drikker champagne og prøver å glemme de forferdelige ofrene han har gjort.

Blikket hans lyser opp når han får øye på en danser med halvmåneformede øyne, akkurat som hans egen datter. Hun danser mot ham, og han smiler. Han gråter i brystene hennes etter at han har kommet i henne og går tilbake til henne hver fredag kveld. Han bringer små gaver til henne fordi ting ikke virker så ille når han er sammen med henne.

Midori drømmer om frihet. Hun er bare fem år gammel, men hun vet at ikke alle barn lever et liv som hennes. Vidroha viste Midori en gang et barn gjennom vinduet, et lite vesen som kunne klynges til en mor. "Lardkee. Lille jente," sier Vidroha. "Det er sånn vi burde være."

Midoris favorittkunde er mannen som kommer på fredagene. Han kveler henne ikke, slår henne ikke, og det føles godt når han beveger seg i henne; det føles godt når han holder henne og gråter. Midori håper at mannen en dag vil ta henne med seg.

Ved seks års alder har Midori forstått spillet. Hun har sett hvor raskt hormontilskudd utvikler småbarn til kvinner, og hun vet at eldre jenter som Vidroha forsvinner mystisk når de vet for mye. Midori er en ekspert i sex, stjernesolgte fra bordellene, men hun gråter før hun legger seg og roper på deg i sine drømmer. Du kan ikke hjelpe—hun er halve verden unna, og du må fylle bensin på bilen og gå på jobb og bytte bleier på barnet.

En dag rømmer Midori fra bordellet. Hun smyger ut med en av kundene, slår ham i hodet, og løper ned bakgaten som er så mye av verden som hun noen gang har sett. Nå kan hun snakke, men alle hun nærmer seg reagerer med opprør og frykt. Noen av kvinnene – hva er galt med huden deres? Ansiktene deres er så rynkete – slår henne og skriker til henne. Menn kommer og tar henne bort i en bil som de har sett før, bare at denne noen ganger skriker når lysene blir røde. En av sjåførene er Sarad. Midori kjenner ham fra bordellet, men han later som om han ikke kjenner henne. De setter henne i et bur, og hun er fryktelig redd. Hun gråter i hendene sine. Hun ville gått tilbake til bordellet hvis hun visste hvor det var—hvis hun bare kunne bøye disse stengene.

En mann i en fancy dress kommer for å se på henne. Han snakker vennlig og slipper henne ut av buret. Midori kan merke at mannen vil ha henne, men han later som om han ikke gjør det. Han viser henne en maskin som stikker fingeren hennes. Han sier at DNA-et vil lede dem til Midoris foreldre. Hun husker barnet på gaten og gråter fordi hun kanskje også kan ha en mamma.

Til tross for de vage advarslene, er moren så glad da hun får telefonen. Hun gråter og klemmer faren, og for første gang på lenge tenker han at kanskje alt vil ordne seg. Moren sier at mannen på telefonen sier at folk har forandret Midori, at hun har blitt gammel før sin tid. Faren sier at han ikke bryr seg, han vil bare ha datteren sin tilbake.

Det er det lykkeligste øyeblikket i Midoris liv når faren åpner døren. Hennes redningsmann og beskytter er faktisk faren hennes, akkurat som hun alltid har håpet. Hun kaster armene rundt ham. De er endelig frie til å leve det livet de alltid har ønsket.

Men faren dytter Midori til bakken. Han truer med politiet. "Dette er ikke min datter!" skriker han. "Ta denne horen bort!" Moren kommer til døren, og han skyver henne tilbake inn. Midoris bror prøver å løpe til henne, men faren slår ham i ansiktet. Hvis dette kommer for lyset, vil familien miste sin prekære sosiale posisjon. Faren vil miste jobben, og familien vil være tilbake til start. Han ser på Midori, sin datter, sin elsker, og visker henne ut av sitt sinn. Hun eksisterer ikke.

Gutten forsvinner dagen etter, og moren brenner seg selv til døde en uke senere. Faren går tilbake på jobb og går tilbake til klubben. Han vet hva jentene er nå, men det er det eneste stedet han kan finne trøst.

Midori ender opp under et felt av lilla flora med sjøgrønne åser som strekker seg helt til en rødfarget horisont.

Hvordan minner og aske kan forme vår forståelse av tid og skjebne

Zachariah satt alene ved bordet i puben, og så rundt seg mens han ventet på sin gjest. Puben, "The Wanton Woman", var stille, og bare et fåtall mennesker hadde kommet inn denne kvelden. Regnet ute holdt de tilfeldige gjestene hjemme, og påskeilden i peisen var det eneste som brøt stillheten. I hjørnet av lokalet, der han alltid satt, var alt som det pleide å være. Samme utsikt, samme ubehagelige ro, men denne gangen var det annerledes. I sin hånd holdt han en konvolutt med Sam's aske. Hans gamle venn var død, og hans siste ønsker hadde forvandlet Zachariah til en mann på en nesten umulig reise, fylt med minner om både fysiske og emosjonelle reiser som forlot spor i tidens vinder.

Sam hadde hatt en liste – en lang liste over steder som skulle besøkes, selv om mange av dem var i krigssoner eller steder som var på vei til å bli ubeboelige. Listen var et speil av Sam selv, fylt med eventyr, utfordringer og uforklarlige mysterier. Det var en påminnelse om hvordan vår fortid kan bygge broer til våre fremtidige valg. Men det var også en påminnelse om tidens gang, om asken som forblir etter at ilden er slukket.

Zachariah visste at den siste oppgaven hans, den viktigste på listen, ville være den farligste. Mars. For å få Sam dit, måtte han navigere gjennom en verdensomspennende quarantene, et fenomen som lenge hadde vært et mysterium. Opprinnelsen til karantenen var som mange andre hendelser i moderne tid: uforklarlig, men likevel uunngåelig. Det hadde begynt som små feil i romprogrammet, som førte til en gradvis økning i feil og tragedier i romfartens ekspansjon. Hvorfor? Hvem var ansvarlig? Og hva betydde det for menneskehetens drøm om å utforske det ukjente? Det var spørsmål som ble stadig mer relevante etter hvert som tidens tann begynte å merke våre tidligere triumfer.

Historiene om Mars begynte med enkle misjoner og ekspedisjoner, men snart utviklet det seg til noe mye mer: en karantene, et forbud mot utforskning og utvikling i verdensrommet. De første feilene med romsonder og satellitter hadde blitt forklart bort som tekniske problemer, men etter hvert som årstidene gikk, ble de uforklarlige feilene stadig flere. Folk begynte å vende blikket bort fra stjernene, og det var nesten som om menneskeheten hadde blitt distrahert av sine egne jordiske problemer – økonomi, miljøkatastrofer og sosial uro. Hvorfor skulle man ofre liv og ressurser på Mars når jordens problemer var langt mer presserende?

Zachariah visste at Sam ikke bare hadde vært en enkel idealist. Han hadde vært en observatør, noen som var i stand til å se mønstre og forbindelser andre ikke så. Det var Sam som først skrev om "Quarantene" – ikke som et vitenskapelig begrep, men som en metafor for menneskets egen begrensning i møte med det ukjente. Det var Sam som, før sin død, hadde sendt Zachariah en artikkel fra en alternativ vitenskapelig tidsskrift, en artikkel som spådde en fremtid hvor menneskeheten kanskje aldri ville få utforske Mars. Og der, i den artikkelen, lå et siste vitnesbyrd om en tid og en drøm som langsomt ble visket bort.

Samtidig som Zachariah funderte på hva som hadde skjedd med Sam, visste han at han nå måtte fullføre oppgaven hans. Asken som han satt foran seg, den samme asken som skulle bli delt ut til utallige steder, var både et minne og et bevis på livets flyktighet. Hver lille bit av Sam, hver lille smule aske, representerte ikke bare et minne om en venn, men også de valg vi gjør, og hva som står igjen etter oss når vi er borte.

Tiden har en merkelig måte å kaste bort på. Hva som en gang føltes som umulige oppdrag, kan etter hvert bli hverdagslige oppgaver. Reisen fra puben til det ukjente, fra asken til stjernene, er både en fysisk og psykisk reise, hvor fortiden og fremtiden alltid er tett knyttet sammen. Men den virkelige utfordringen er å forstå hva det betyr å gå videre etter tapet. Det er ikke bare asken som er viktig, men også hva man gjør med minnene som ligger i den. Zachariah visste at han måtte finne en måte å bryte gjennom karantene, finne en vei til Mars, for både Sam og seg selv.

Asken fra Sam var et symbol på at vi alltid bærer med oss både våre feil og våre triumfer. Å leve med dem, forstå dem og akseptere at vi aldri kan forutsi hva som kommer til å skje videre, er essensen av menneskelig eksistens.

Hvordan Magi og Tjeneste Skaper En Handel for Makt

I et rom fylt med den knitrende lyden fra bålet og den konstante pusten til Shisha, sto en uventet stillhet før handlingen. Hun lente seg fremover, og gjorde små steg mot en boks. Der stoppet hun, og et skjevt smil brettet seg over ansiktet hennes. Hun beveget fingrene som om hun tegnet et spor i luften, et spor som var så kjent for henne, men likevel skjult for de som ikke forsto. "Sprekker. Boksens lokk. Sprekker," hvisket hun. "Luft." En rennende, boblende lyd fylte rommet. Gwenna, som sto der med hender som føltes svake og unyttige, visste at Shisha snakket om noe mer enn bare den fysiske handlingen. Det var noe dypt inne i boksens hemmeligheter, en kraft som skulle vekkes.

"Han vil ikke dø. Ikke for mangel på luft," mumlet Gwenna med lettelse, og kunne føle en liten gnist av håp. Den gamle boksens innesperrede hemmeligheter skulle snart komme til live.

Men magi er ikke alltid uten pris, og når Malain trådte inn, fylt med urter og røtter fra skogen, forlot den rolige stemningen rommet. Med et skjult snev av misnøye kastet Malain sitt sjal over boksen, og skjulte dens tegn på magisk aktivitet. “Beast! Jeg vil ha mitt måltid. Og få denne svaklingen bort før jeg tråkker på henne.” Shisha, alltid rolig og uforstyrret, løftet Gwenna bort og satte henne forsiktig ned i et hjørne, mens hun fortsatte sitt eget, mystiske ritual.

Senere, mens Shisha satt foran en bolle og skrapte noe fra sin egen hud med en kniv, visste Gwenna at denne prosessen hadde en betydning som rakte langt forbi det fysiske. Magiske skalaer fra Shishas kropp, en sølv- og rosaskinnende substans, ble samlet og lagt i en bolle, som om de utgjorde ingredienser til noe større. Det var en kunst som kunne helbrede, forandre, eller til og med bytte liv.

Det var Malain som, i sitt stadig mer aggressive og desperat forsøk på kontroll, uvitende spiste Shishas magiske ‘skalaer’, og dermed ble en del av Shishas kraft, men på et dypt, farlig nivå. Forandringen som fulgte, skulle få drastiske konsekvenser.

Som et resultat av denne forvanskede handelen mellom Malain og Shisha, ble maleren selv tvunget til å gjennomgå en metamorfose, endret på en måte som ikke kunne repareres. Shisha, på sin side, følte at hun hadde fått makt – men til hvilken pris? Hennes kropp, hennes egentlige form, ble byttet bort mot en annen eksistens. Hennes naturlige liv, hennes sanne form, var ikke lenger noe hun kunne vende tilbake til.

Et liv byttet bort for makt er aldri et rent bytte. Når Shisha stod og så på den forvandlede Malain, som nå kjemper for sitt eget liv i vannet, ble kontrasten mellom de som er fri, og de som har solgt sin frihet, skarpere enn noen gang. Malain kunne kanskje leve i sitt nye form, men til en pris som var for høy.

Gjennom disse forandringene og de skjøre balansene av makt og pris, kan vi også forstå et sentralt aspekt ved magien: det handler ikke bare om å oppnå en ønsket form, eller kontroll over naturen – det handler om hva du gir fra deg for å oppnå det. Hver magisk handling, hvert valg som gjøres, kommer med konsekvenser. Hva er du villig til å ofre for å få det du ønsker? Og hva skjer når magien ikke bare forandrer din form, men hele din essens?

I magiske universer som dette, kan ingen tillate seg å glemme den viktige lærdommen: makt og bytte er farlige leker, og ofte er det den indre forvandlingen, snarere enn den ytre, som bærer den virkelige konsekvensen.

Hva er de potensielle helserisikoene ved aromatiske nitroforbindelser i prosessert mat?
Hvordan refleksjon og effektivitet påvirker bølgeenergiutvinning i OWC-arrays
Hvordan Giordano Bruno og andre tenkere forandret vårt syn på universet og vitenskapen