Er EUs diplomati virkelig effektiv for å beskytte naturen?

EU har gjennom flere tiår forsøkt å forme internasjonal miljøpolitikk ved hjelp av diplomatisk påvirkning og institusjonell kapasitet. I klimapolitikken har unionens reformistiske rettferdighetsforståelse vært kjernen i dens tilnærming, og dette har i varierende grad gitt utslag i internasjonale avtaler. Kyoto-protokollen, som ble fremforhandlet i en tid preget av tro på en toppstyrt, rettslig bindende klimapolitikk, gjorde det mulig for EU å få gjennomslag for sentrale posisjoner. Dette gjenspeilte en institusjonell effektivitet som understøttet en gradvis, ikke-radikal tilnærming til klimautfordringen – en pragmatisk reformisme, der fleksible mekanismer som kvotehandel ble sentrale.

Parisavtalen markerte et strukturelt skifte. Ved å forlate en streng toppstyrt modell til fordel for et mer åpent, gradvis forpliktende rammeverk basert på nasjonalt forankrede mål, klarte EU å få gjennomslag for flere av sine sentrale prinsipper – særlig knyttet til et juridisk bindende transparenssystem og temperaturmålene på 2 °C og 1,5 °C. I denne sammenhengen fremstår EU som institusjonelt effektiv. Samarbeid med andre sentrale aktører, særlig etter USAs varslede tilbaketrekning fra Parisavtalen i 2017, viste også en evne til å opprettholde moment og operasjonalisere avtalen gjennom regelverket vedtatt i Katowice i 2018.

Innen biologisk mangfold har EU hatt en betydelig rolle, spesielt i forhandlingene om Cartagena- og Nagoya-protokollene. Her ble EUs mellomposisjon mellom det globale nord og sør, samt fraværet av USA, avgjørende for å drive prosessene framover. Likevel var EUs ambisjoner moderate og forsiktige, og dets innflytelse må derfor forstås som et uttrykk for reformistisk rettferdighetsorientering – en forsiktig progresjon, snarere enn systemisk transformasjon.

I Arktis har unionens institusjonelle effektivitet vært merkbart svakere. Forsøk på å etablere en ny traktat etter modell fra Antarktis-traktaten fikk aldri gjennomslag, og ideen om et marint verneområdenettverk ble aldri konkretisert i politikk. EUs diplomatiske arbeid for biologisk mangfold utenfor nasjonal jurisdiksjon (BBNJ) er pågående, men resultatene for Arktis forblir uavklarte. Dette illustrerer begrensningene i EUs strategi, og peker på et status quo-resultat snarere enn reell endring.

Spørsmålet om EU faktisk bidrar til å beskytte ikke-menneskelig natur globalt krever en vurdering av både måloppnåelse og faktisk påvirkning. Innen klima har EU vært en tydelig aktør, men globalt øker utslippene fortsatt. Kyotoprotokollen, til tross for symbolsk betydning, leverte ikke reelle utslippskutt, særlig grunnet USAs fravær og overdreven bruk av fleksible mekanismer. Parisavtalen representerer en potensiell langsiktig løsning, men basert på dagens forpliktelser er den projiserte temperaturøkningen 2,7–3 °C – langt over Paris-målene, og økologisk utilstrekkelig.

EUs interne tiltak for biodiversitet, som forbud mot neonicotinoider og vern av marine områder, er viktige, men unionens strategi for 2020 bommet på nesten alle sine egne mål. Selv om EU fremstår mer progressiv enn for eksempel USA i internasjonale forhandlinger, inntar den ofte moderat konservative posisjoner, og bidrar i liten grad til å styrke den globale økologiske effektiviteten.

Gjennomgående, med unntak av enkelte klimarelaterte tiltak, er EUs økologiske effektivitet nært koblet til dens reformistiske rettferdighetsforståelse: en tro på at institusjonell forbedring, snarere enn systemisk endring, kan sikre bedre vern av ikke-menneskelig natur. Denne tilnærmingen kan gi gradvis fremgang, men forblir sårbar overfor globale maktstrukturer og manglende vilje til reelle strukturelle endringer.

Hvordan kan relasjonelle verdier fremme et mer bærekraftig forhold mellom mennesker og natur?

IPBES (Intergovernmental Science-Policy Platform on Biodiversity and Ecosystem Services) har gjort store fremskritt i å anerkjenne ulike verdenssyn og verdier knyttet til "Naturens bidrag til mennesker" (NCP), som er avgjørende for transformative praksiser. Dette er imidlertid et aspekt som sjelden blir tatt hensyn til i beslutningsprosesser, til tross for at slike perspektiver kan spille en kritisk rolle i bærekraftig utvikling. Et av de største bidragene fra IPBES er å gi synlighet til kunnskapssystemer som ofte blir marginalisert i tradisjonelle tilnærminger til bevaring av biologisk mangfold, og som utfordrer den dominerende oppfatningen av mennesker og natur som separate enheter. Dette kan sees som en av de viktigste prestasjonene i rammen av IPBES.

Den relasjonelle tilnærmingen representerer et kritisk steg mot mer helhetlig og inkluderende miljøbeskyttelse, som ikke bare er et spørsmål om å bevare biologisk mangfold, men også om å forstå de dype kulturelle og sosiale verdiene som mennesker knytter til naturen. I stedet for å fokusere på separerte og avgrensede verdier, fremmer rammen en anerkjennelse av de komplekse, ofte symboliske forholdene mennesker har til naturen, og viser hvordan disse forholdene kan fremme et mer bærekraftig samspill mellom menneske og miljø.

Rapporten fra IPBES i 2019 advarer mot farene ved å opprettholde de nåværende kursene for bevaring av biologisk mangfold, som fortsatt er preget av samfunnsmessige verdier og atferd som rask befolkningsvekst, ikke-bærekraftig produksjon og forbruk, samt teknologisk utvikling som overskrider økologiske grenser. Ifølge rapporten vil ikke disse kursene tillate en bærekraftig bruk av naturen, som er nødvendig for å reversere den dramatiske tapet av biologisk mangfold. Derfor understrekes det at en systemomfattende reorganisering på tvers av teknologiske, økonomiske og sosiale faktorer er nødvendig for å stoppe de negative trendene som forventes å fortsette til 2050 og videre.

En slik transformasjon kan ikke skje uten en fundamental endring i de verdiene, målene og verdenssynene som driver dagens samfunn. Rapporten peker på viktigheten av å utfordre de dominerende kunnskaps- og styringssystemene, og oppfordrer til en transformasjon som ikke bare er teknologisk og økonomisk, men også verdimessig og kulturelt betinget. Dette krever en dypere refleksjon over hvordan vi vurderer og forholder oss til naturen, og hvordan vi kan bygge bro mellom ulike kunnskapssystemer og verdier på tvers av kulturer og samfunn.

Samtidig har IPBES' ambisiøse rammeverk ikke vært uten kritikk. Flere forskere har pekt på at den nødvendige kritiske vurderingen av de forskjellige kunnskapssystemene fortsatt er utilstrekkelig utført. Rammeverket har som mål å støtte kommunikasjon på tvers av ulike disipliner og kunnskapssystemer, men spørsmålet om hvorvidt dette skjer på en rettferdig og effektiv måte er fortsatt åpent. Det er en risiko for at ulike kunnskapssystemer blir satt sammen uten en grundig forståelse av deres opprinnelige kontekster, noe som kan føre til en ufullstendig eller til og med forvrengt representasjon av de verdiene og ontologiene de inneholder.

Det er også en utfordring knyttet til maktbalansen mellom ulike kunnskapssystemer, spesielt mellom vestlig vitenskap og lokal kunnskap (ILK). Å hevde en likestilling mellom disse systemene uten å kritisk utforske de underliggende maktrelasjonene, kan føre til at mangfoldet som IPBES ønsker å fremme, ikke blir realisert på en meningsfull måte. For å unngå dette må IPBES fortsette å utvikle sine metoder for kunnskapsproduksjon og -deling, og være åpne for kontinuerlig selvrefleksjon og kritikk.

I denne sammenhengen er det viktig å forstå at transformative endringer ikke bare handler om å endre teknologier eller politiske strukturer, men også om å utfordre og transformere de dype verdiene og verdenssynene som styrer hvordan vi ser på naturen og vår rolle i den. Verdier som sosial ansvarlighet, kulturell identitet og et moralsk forhold til naturen må inkluderes i både de politiske beslutningene og de samfunnsmessige praksisene som påvirker hvordan vi forholder oss til vår planet.

Hvordan kan vi forstå Antropocen som en kvantumfenomen?

Antropocenen gir oss en slående illustrasjon av denne tilstanden og tydeliggjør hvordan menneskelige samfunn er innviklet med prosesser som tidligere ble omtalt som «natur». Mens natur aldri har vært en entitet som eksisterte utenfor mennesker og samfunn, viser endringer i statssystemene knyttet til klimaendringer, havforsuring, stratosfærisk ozondepletering og endringer i landbrukssystemene hvordan menneskelig handling kan og har omformet vårt biokjemiske rike. Samtidig har biokjemiske systemer også omformet menneskelivet. En erkjennelse av innvikling i dette tilfellet tvinger oss til å revurdere de forskjellige måtene hvorpå subjekter og objekter eksisterer sammen og konstitueres gjensidig.

Klassiske former for internasjonale relasjoner (IR) bygger på tilsynelatende tidløse realiteter av materie og liv: fysiske objekter er avgrensede (distinkte), målbare og kalkulerbare. For at en organisme skal være "levende" og koherent, kreves det en form for beskyttelse (grenser) mot dens ytre miljø, ellers vil dens bølgefunksjoner nødvendigvis kollapse. Imidlertid er objektene også autopoietiske, det vil si at de krever et åpent system for at energioverføringen skal motstå termodynamisk forfall (Wendt 2015, s. 134). Fra disse antagelsene blir det mulig å konstruere en internasjonal relasjonsmodell som er helt forutsigbar. Emilian Kavalski skriver (2012, s. 138) at disiplinens nytonske grunnlag har ført til at det internasjonale livet er blitt et «lukket system, som endrer seg gradvis og følger lineære traektorier, som kan utledes gjennom diskrete vurderinger av avhengige og uavhengige variabler. Det IR forsøker å produsere på denne måten, er en nesten mekanistisk modell av internasjonal politikk som blir oppfattet som like robust og presis som en naturvitenskapelig modell.» Kavalski henviser til John G. Ruggie og Richard Ned Lebow for å oppfordre IR-forskere til å åpne seg for nye ontologier som kan forholde seg til virkeligheten i internasjonalt liv, i all dens kompleksitet. Dette innebærer å forstå de enorme, heterogene realitetene i globale anliggender, og ikke bare å tilpasse gamle, mislykkede teorier med nye spørsmål.

Å tenke på internasjonale relasjoner i Antropocenen som innvikling i stedet for brudd leder til spesifikke politiske og etiske implikasjoner. Mens det skaper åpninger eller kutt for alternative sosiale ordener, krever det også at vi innser at våre «abstrakte idealistiske aspirasjoner er innviklet i komplekse klynger av årsakssammenhenger og prosesser av materialisering som vi som mennesker kan bidra til, men ikke bestemme» (Zanotti 2017, s. 372). Hvor dette leder etisk, forblir åpent, fordi en kvantemessig Antropocene er fylt med et uendelig sett av muligheter, og «en rettferdighetens kraft er tilgjengelig i hvert øyeblikk, hvert sted, hver bit av materie» (Barad 2019, s. 544). Men verden er ikke iboende rettferdig. Å svare med ulike former for jordnær omsorg (Harrington 2017; Harrington og Shearing 2017) eller med radikal gjestfrihet (Barad 2019) er noen av de svarene som kan åpne muligheter for etiske former for relasjonell praksis.

Viktig å merke seg er bruken av innvikling som metafor i klassiske tilnærminger. Man finner flere eksempler i litteraturen om ESS og ESG der metaforen om innvikling brukes uten å utfordre de underliggende antagelsene om atomistisk determinisme. Scott Hamilton advarer: «Å erklære klassiske vitenskaper og fremstillinger av naturen som 'innviklet', gjør dem derfor ikke nødvendigvis innviklet. Det skjuler faktisk den sikkerheten av en klassisk nytonsk kausalitet som fortsatt virker under Antropocenens diskursive overflate» (2017b, s. 590).

Hvordan kolonial lovgivning og modernisering av Indonesia påvirket forholdet mellom mennesker og natur

I denne perioden ble konseptet Adat-lov (adatrecht) introdusert av Van Vollenhoven, støttet av den berømte orientalistiske forskeren Snouck Hurgronje, og ga et sterkt forsvar for rettslig pluralisme i den koloniale staten (Holleman 1981). Van Vollenhoven og Hurgronje argumenterte for at tvungen underkastelse under nederlandsk lov ville være kontraproduktivt, da det ville skade den sosiale ordenen og muligens føre til motstand. I stedet for å tvinge innfødte samfunn inn i det nederlandske rettssystemet, foreslo Van Vollenhoven og Hurgronje at anerkjennelsen av Adat-lovene ville være et første skritt mot en gradvis reform innenfor de tradisjonelle samfunnene, som ville føre til et passende sosialt og økonomisk fremsteg (von Benda-Beckmann og von Benda-Beckmann 2013).

Etter uavhengigheten i 1945 fortsatte Indonesia å bygge videre på den koloniale staten, og den moderniserte staten tok på seg ansvaret for å styre både mennesker og natur i det avgrensede territoriet. Den nasjonalistiske eliten, som var blitt de ledende politikerne i den nye staten, rammet sin kamp som motstand mot menneskelig utnyttelse i koloniene, men hadde lite å si om utnyttelsen av naturen av mennesker. Mens uavhengigheten ble erklært som en frigjøring av folket fra kolonimaktene, erklærte den ikke frigjøringen av naturen fra menneskelig kolonisering. Dermed tok den indonesiske staten over autoriteten til å styre både mennesker og natur, men videreførte den antropocentriske verden som ble etablert under kolonitiden.

Artikkel 33, punkt (3), i den originale versjonen av den indonesiske grunnloven fra 1945, sa at «Boemi dan air dan kekayaan alam jang terkandoeng di dalamnja dikoeasai oleh negara dan dipergoenakan oentoek sebesar-besar kemakmoeran rakjat» («Landet og vannene, samt de naturressursene som finnes der, skal kontrolleres av staten for å utnyttes til størst mulig nytte for folkets velstand»). Utnyttelsen av mennesker ble ansett som moralsk galt, men utnyttelsen av naturen var ikke eksplisitt nevnt.

I 1960 vedtok regjeringen den grunnleggende landlovgivningen, som fastslo at alle landeiendommer måtte være i samsvar med «nasjonens interesser», og at staten kunne leie ut land til private aktører (Henley og Davidson 2008). Denne dominansen av staten over både mennesker og natur ble ytterligere forsterket med etableringen av den nye ordenen i 1965. Ledet av general Suharto, som senere ble kalt «Utviklingens Far» (Bapak Pembangunan), transformerte regjeringen Indonesia til en autoritær utviklingsstat. Politikene hans var basert på utviklingsideologien, som kunne sammenfattes i den såkalte «utviklingstrilogien»: (1) høy økonomisk vekst, (2) politisk stabilitet og (3) rettferdig fordeling av utviklingens resultater. Høy økonomisk vekst skulle oppnås gjennom utnyttelse av Indonesias natur, som ble forstått utelukkende som «ressurser».

I denne konteksten er det avgjørende å forstå hvordan den vedvarende antropocentriske tilnærmingen i både kolonial og post-kolonial politikk ikke bare underbygget utnyttelsen av mennesker, men også fortsatte å marginalisere naturen. Denne tankegangen som betraktet natur som en ressurs som kunne manipuleres og kontrolleres, satte standarden for hvordan nasjonal utvikling ble tenkt og implementert i Indonesia, til tross for de formelle erklæringene om at utviklingen skulle komme folket til gode.

Hvordan kan rettigheter for naturen bidra til økologisk forvaltning i EU?

Retten til naturen er et relativt nytt juridisk konsept, men dens potensial for å påvirke miljøforvaltning i EU har blitt gjenstand for intens debatt. Ideen om at naturen, som levende vesener og økosystemer, kan ha egne rettigheter i et rettssystem tradisjonelt preget av et menneskesentrert perspektiv, reiser både juridiske og etiske spørsmål. Dette er et paradigmeskifte i forholdet mellom menneske og natur, som utfordrer grunnleggende prinsipper i dagens rettslige rammer.

EU-retten, som historisk har vært fokusert på menneskelige behov og interesser, gir i dag svært lite plass til naturens iboende verdi. Økologisk integritet, et prinsipp som omfatter helheten av naturens funksjoner, er ikke eksplisitt anerkjent i EU-lovgivningen. Dette gjør det vanskelig å implementere reelle rettigheter for naturen på tvers av medlemsstatene, da miljøvernet i stor grad er tilpasset et menneskesentrert rammeverk. Selv om en EU-direktiv som gir naturen juridiske rettigheter kan virke tiltalende, er det et juridisk hinder for denne tilnærmingen. Et slikt forslag vil trolig føre til en overflod av juridiske utfordringer og motstand, både politisk og i rettsapparatet.

Et av de sentrale spørsmålene som oppstår er hvordan rettigheter for naturen kan implementeres uten å forstyrre det eksisterende lovverket. En tilnærming som er realistisk på kort sikt, er å innføre naturens rettigheter gjennom nasjonale lover eller rettsprosesser, i stedet for gjennom overnasjonale reguleringer. I lys av at en traktatreform for å innføre disse rettighetene på EU-nivå virker fjernt, kan en nasjonal tilnærming være en mer praktisk løsning i dagens politiske klima. Denne prosessen kan bidra til en gradvis og mer organisk utvikling av rettigheter for naturen som en del av et større skifte mot økologisk forvaltning.

Det er også viktig å merke seg at EU-domstolens nåværende praksis for naturens rettigheter er begrenset. Selv om det finnes en viss mulighet for at EU-domstolen kan anvende prinsippene om føre-var, miljøvurdering (EIA) og vannforvaltning i lys av økologiske behov, er naturen fortsatt ikke ansett som en rettssubjekt i seg selv. Dette betyr at den ikke kan fremme saker direkte for domstolen, en alvorlig begrensning når det gjelder å ivareta naturens interesser på europeisk nivå.

Samtidig har den europeiske miljøretten utviklet et stadig mer robust sett av verktøy for å håndtere spesifikke økologiske utfordringer, som beskyttelsen av habitater og forvaltningen av biologisk mangfold. For eksempel har EUs Habitatdirektiv blitt et sentralt instrument for å beskytte truede arter og deres leveområder. Men mangelen på et klart krav om "økologisk integritet" gjør det vanskelig å forene disse spesifikke tiltakene med et helhetlig mål om å ivareta naturens rettigheter på tvers av systemet.

Denne situasjonen illustrerer den utfordrende balansen mellom menneskelig utvikling og naturbeskyttelse. Det er et kontinuerlig spørsmål om hvordan man kan tilpasse lovverket til å møte de økologiske utfordringene som oppstår i en tid med klimaendringer og økende miljøpåvirkninger. Naturens rettigheter kan representere en viktig del av løsningen, men deres juridiske forankring krever en dyptgående gjennomgang av eksisterende lover, praksiser og prioriteringer.

Det er derfor nødvendig at man ser på rettighetene til naturen som en utviklingsprosess heller enn en umiddelbar løsning. Dette vil kreve et bredt samarbeid mellom juridiske eksperter, politiske beslutningstakere, miljøforkjempere og samfunnet som helhet. Kun gjennom en gradvis og strategisk tilnærming kan vi håpe å se et rammeverk for økologisk forvaltning som er i stand til å adressere de presserende utfordringene vår planet står overfor.