Tansman visste at han var skyldig. Han var en mann av Skipene, og han ville ikke ofre Daudelin for Zebulon. Men han ville bære sin skyld på en liten, nesten skjult måte. Han bestemte seg for å redde Garth Buies liv. Garths lille, forkrøplede kropp rullet urolig under teppene Tansman hadde dekket ham med, og det var dette som vekte Tansman i stolen han satt i. Lampen var lav, akkurat slik han hadde latt den være. Han skrudde den opp og tok den med seg bort til sengen. Garth mumlet og stønnet for seg selv. Tansman rakte hånden over for å kjenne på pannen hans. Den var varm, som før, men kanskje litt kjøligere nå. Tansman hentet en kraftig buljong han hadde kokt over ilden og ga Garth en skje med den. Garth svelget, men øynene hans åpnet seg ikke. Så var det ettermiddag. Tansman hadde holdt vinduene lukket, og lyset var nå bare et svakt skjær langs veggene. Det var på tide å gi Garth en ny injeksjon.

Da Tansman bøyde seg ned, åpnet Garths øyne seg og stirret tomt på Tansman. Tansman rullet opp Garths erme, plasserte injeksjonen på den mørke, flekkete huden og trykket på knappen. Etter det snudde han seg bort og la sprøyten tilbake i medisinskrinet sitt. Da han så på Garth igjen, lå den gamle mannen rolig, øynene lukket igjen. Tansman sukket lettet ut—muskulaturen hans var anspent og øm. Han spiste litt suppe selv, laget etter tips fra boka "All-Purpose Household Hints and Home Remedies". Boken figurerte i drømmene hans. Tansman satt og så på Garth i den siste oransje gløden fra solnedgangen. Han nikket i stolen og falt i søvn. Merkelige skygger snek seg gjennom hodet hans. Han ble truet, spurt ut og forfulgt. Med lyset som ble svakere, kikket han på Garth, men han var borte fra sengen, påkledd og forsvunnet.

Tansman gikk ut på taket til lagerbygningen. Det var et nytt lag med fuktighet på bakken, og luften var tung og fuktig. Lukten av brannen var en del av den kvelende fuktigheten. Det var en seig, elastisk følelse som ikke kunne skrapes vekk. Tansman gikk ned den usikre trappen til bakgaten, hånden på gelenderet, ett skritt av gangen. Da han nådde bunnen, tørket han hånden på buksen og så seg begge veier. Den ene veien førte til en lukket gårdsplass og staller, den andre til gaten. Måneskinnet skinte på de umurtede mursteinene, glatte og våte. Det var et merkelig, stille og usikkert øyeblikk. Bakgaten var en tynn, tåkete ekko, dim, fuktig og tom. Han snudde bort fra den lukkede gårdsplassen og begynte å gå sakte oppover bakgaten mot gaten. Et plutselig eksplosjon av bevegelse kom fra veggen. Noe dukket raskt inn i bygningen på den andre siden av gaten. Tansman fulgte etter, og beveget seg lett. Det var ingen lys der, slik det vanligvis var. Tansman gikk opp trappene.

Han hørte Garths stemme, men kunne ikke forstå ordene. Han fant låsen på toppen av trappen. Garth sa, “A shippeen, to be sure! He follows me! You must give me help. You know me—old Garth Buie. I was the one that went up in the balloon. Save me soul and body from perdition!” Rommet var mørkt. Tansman kunne se at Garth snakket til en sirkel med ansikter. Garth så rundt, og da han så Tansman, trakk han seg tilbake med et skrekkens skjelv. “But it’s me, Mr. Tansman,” sa Tansman. “It’s him! It’s him! He’s a shippeen! Mr. Tansman is a shippeen!” Tansman rakte ut hånden, men Garth kunne ikke roes med et vennlig tegn. Garth tok en tung, gammeldags stol og løftet den over Tansmans skuldre. Det var først da stolen slo mot skuldrene hans, pisket nakken hans og sendte ham ned på bakken at han visste at dette var et mareritt på vei til bevissthet, ikke et annet av hans vanlige drømmer.

Hodet hans verket, nakken var vridd, ryggen var øm. Han visste at han var våken, men i det øyeblikket kunne han ikke forstå hvor han var eller hvordan han hadde kommet dit. Han kunne kjenne virkeligheten, men han visste ikke hvor han skulle finne den. Den døde sirkelen av ansikter stirret på ham. Fra knærne så han på ansiktene, og de var alle døde, råtnende, ufunnet. Han gikk ned trappen, og jo mer han gikk, desto mer begynte han å få en følelse av hvem han var.

Garth var ved hjørnet når Tansman nådde bakgaten. Han snudde og forsvant i måneskinnet. Tansman prøvde å løpe, men skled på de glatte brosteinene. Ankelen var øm, men han reiste seg og ropte, "Garth, Garth. Come back. I won’t hurt you." Garth var ute av syne nå, og hans skrik ekkoet i stillheten, "The shippeen! Help, save me!" Ingen vinduer åpnet seg. Ingen svarte på ropene hans. Om det var vitner, holdt de det for seg selv. Den gamle mannen Garth løp gjennom byen. Tansman løp etter, men ingen av dem kunne løpe godt. Garth kom til slutten av veien og forlot den, og begynte å klatre rett opp bakken mot klosteret. Tansman fulgte etter, og så at det var en sti som ledet oppover. Garth hadde svakhetens visse tegn, og Tansman kunne følge uten problemer, til tross for slagene og strevet.

Det var på dette punktet han stoppet og prøvde å rope til Garth: "Look, Garth. Come back. I really mean you no harm." Men Garth, som stadig visste bedre, hadde et svar klart. “The Brothers will blot you, Mr. Tansman.” Og med det løp han videre oppover.

Det som er viktig for leseren å forstå, er at spørsmål om skyld og rettferdighet sjelden har klare svar. Tansman er en karakter som må navigere et landskap av moralske valg som ofte virker umulige. Hans samvittighet er tynget av både de handlingene han har utført og de han har valgt å ikke gjøre. På samme måte viser Garths besettelse med å "flykte" fra sin skjebne, og hans kamp for å beskytte seg selv fra det han ser som en trussel, hvordan frykt kan gjøre oss til motstandere av våre egne redningsmenn. Dette er en dynamikk som også kan utforskes videre—hvordan frykt for det ukjente kan føre til handlinger som forverrer situasjonen, og hvordan å forstå intensjonen bak handlingene kan være den første nøkkelen til å overvinne slike barrierer.

Hva er virkelig? En refleksjon over identitet, samfunn og selvforståelse.

Jeg var på vei til et lite nabolagsbutikk da en hendelse rystet meg mer enn jeg hadde ventet. En mann i baren hadde rettet en aggressiv bemerkning mot meg, et tilfeldig angrep som ikke virket å ha noen grunn. “Kom deg unna! Kom deg unna!” ropte han, før han mutret videre om ‘snobbete folk som lager problemer’. Jeg trakk meg tilbake til biljardbordet i butikken, men hendelsen rørte noe i meg som jeg ikke kunne ignorere. Som jeg ofte gjør, prøvde jeg å unngå konflikt, men jeg kunne ikke unngå å reflektere over det som hadde skjedd. Hva om jeg hadde svart? Hva om jeg hadde konfrontert ham med et like aggressivt svar? Jeg hadde hatt mange tanker om hva jeg kunne ha sagt – til og med sarkastiske bemerkninger om politikk og samfunn – men det var ikke det jeg valgte å gjøre.

Juanito, som var med meg, foreslo noe for å roe meg ned. Hans idé var mer eksperimentell enn praktisk: en plastpose med en glidelås, hvor man kunne kontrollere både luft og varme. Ideen minnet meg om noe jeg hadde lest om Barry Goldwater som sov på bunnen av et svømmebasseng, men jeg svarte bare at jeg hadde noe ‘bedre’. I stedet for å reagere impulsivt, satte jeg meg i bilen og kjørte bort fra situasjonen, vekk fra baren, vekk fra støyen. Jeg dro til et sted som skulle gi meg et pusterom – en meditativ hage.

Hagen, som ble kalt Rosicrucian Meditation Garden, var et sted hvor stillheten fylte meg med ro. Ingen andre var der, og jeg var alene med tankene mine. Jeg satt på steinene ved dammen, og betraktet haletudser som svømte rundt en liten pyramidisk struktur som minnet meg om de gamle egyptiske monumentene. Den naturlige stillheten og ordningen i denne hagen hjalp meg til å reflektere over det som hadde skjedd. Noen ganger er det slike små fluktsteder som kan hjelpe oss til å samle oss selv, til å få orden på våre tanker.

Etter besøket på hagen kjørte jeg tilbake til gården. På vei tilbake passerte vi en steinbrudd. Jeg forklarte Juanito at det var et område som snart ville bli oversvømt når demningen ble ferdig, og at det ville være en innsjø der i stedet for et steinbrudd. Det er et vanlig tema i livet – endring, fremgang og på en måte det vi ofrer for å oppnå noe annet. Men vi kan ikke alltid kontrollere hvordan det skjer. Ofte handler det om å tilpasse seg og forstå at utvikling nødvendigvis innebærer tap av noe.

Da vi kom hjem, samlet alle seg i stuen. Cory, min kjære, kom inn i studiet der jeg hadde prøvd å få skrevet noe, men som vanlig hadde jeg ikke fått ned et ord. I stedet for å presse meg, stilte hun et enkelt spørsmål om pengene – hva vi skulle gjøre om sjekken ikke kom i tide. Jeg tok ut sjekkheftet og skrev en sjekk til Internal Revenue, selv om det var mer enn vi hadde på kontoen. Livet går videre, og vi finner alltid en måte å håndtere det på, på en eller annen måte.

Kvelden ble tilbrakt i en uformell atmosfære, og Rob, som alltid hadde sterke meninger om rettssystemet og sosial rettferdighet, ga meg en bok – The Tales of Hoffman, en samling utskrifter fra Chicago-åtte rettssaken. Rob og jeg hadde ofte forskjellige perspektiver på hva som var viktig i samfunnet, men vi var enige om at rettferdighet og ansvar er grunnleggende elementer som vi alle må reflektere over. Jeg følte meg takknemlig for at han ga meg denne boken, men i mitt stille sinn var jeg mer opptatt av den dekadente utviklingen av vårt språk og våre verdier, som å omdøpe “Krigsdepartementet” til “Forsvarsdepartementet”, et tiltak som i seg selv var et symptom på den merkelige måten samfunnet forsøker å kamuflere virkeligheten på.

I løpet av kvelden satte vi på musikk. Det var en atmosfære av uformell samtale, av å dele tanker om alt fra musikk til større spørsmål om samfunnets virkelige natur. Rob, sittende i lotusstilling, stilte meg spørsmålet som fylte rommet: Er det virkelig en mafia? Jeg svarte med et spørsmål om selve ideen om revolusjon. Er det noe virkelig, eller er det bare et spill av fasader og illusioner som vi alle spiller i? Det er et spørsmål som har forfulgt meg lenge, om hva som er ekte i et samfunn som ofte virker å være mer opptatt av overflaten enn sannheten bak.

Så kom vi til et punkt i livet, hvor jeg fikk et uventet besøk fra en gammel venn, Bill, som jeg ikke hadde hørt fra på mange år. Etter en skole-reunion hvor jeg hadde vært en outsider, kom han på besøk før jeg flyttet til et nytt sted. Møtet med ham var som å åpne en bok med tapt tid. Det var mer enn bare å gjenoppleve minner fra fortiden; det var å se hvordan vi alle endrer oss. Bill var ikke den samme som han hadde vært, og det var tydelig at jeg heller ikke var den samme. Dette møtet ble et slags speil, hvor vi så på oss selv med nye øyne, men også med forståelsen av at vi, i bunn og grunn, kanskje aldri virkelig forstår hvordan vi har blitt den vi er.

Enda en gang, som alltid, er det spørsmålene som forblir – om hva som er virkelig, om hvordan vi forholder oss til oss selv og andre, og om de skjulte krefter som former samfunnet vårt.

Hvordan forstå og bruke partisipper i sammensatte tider og former på portugisisk?
Hva er fremtidens vitenskapelige prosjekter og deres betydning for menneskeheten?
Hvordan implementere et blandet mønster i skyinfrastruktur for optimal ressursforvaltning
Hvordan trenes og optimaliseres et nevralt nettverk for brann- og røykdeteksjon?
Hvordan vurderes preoperativ risiko og hvilke tilstander bør vurderes?