I 2016 ble Donald Trump en dominerende figur i den republikanske presidentvalgkampen, og hans seier i primærvalgene representerte et markant brudd med den etablerte republikanske politikken. Mens flere av de etablerte kandidatene som Marco Rubio, Ted Cruz og John Kasich konkurrerte om støtte, var det Trump som til slutt lyktes i å samle støtte fra et bredt spekter av velgere innen partiet. Hvordan forklares denne politiske triumfen, og hva kan vi lære av den?

Trump tok ledelsen tidlig i primærvalgene og vant en rekke viktige stater som South Carolina, Georgia og Virginia. Han samlet støtte fra ulike ideologiske grupper innen det republikanske partiet, noe som gjorde ham til en samlende figur for mange, men samtidig en polarisert skikkelse for andre. Dette ble et kjennetegn ved hans valgkamp: Trump appellert til både moderate og konservative, men også til velgere som følte seg oversett av det etablerte politiske systemet.

Blant Trumps viktigste støttespillere var det som kan kalles "populistene", en gruppe som lenge hadde vært representert i partiets marginer. Disse velgerne hadde tradisjonelt stemt på kandidater som Pat Buchanan i 1990-årene, og deres politiske holdninger var ofte preget av en sterk nasjonalistisk retorikk, en proteksjonistisk tilnærming til handel og en kraftig motstand mot innvandring. Selv om økonomiske spørsmål kunne fremstå som moderat i deres retorikk, var de ofte mer konservative på sosiale spørsmål.

I motsetning til Trump var det flere etablerte kandidater som aldri klarte å samle tilstrekkelig støtte fra partiets ulike fraksjoner. Rubio ble sett på som den moderate kandidaten, men han maktet ikke å feste grep om noen spesifikke grupper av velgere, og hans kampanje mistet drivkraften etter flere tidlige nederlag. Kasich, som kom fra Ohio, var kanskje den eneste som kunne ha utfordret Trump i enkelte regioner, men han klarte aldri å bryte gjennom på landsbasis.

Ted Cruz, på den annen side, representerte den mer konservative fløyen, og han fikk betydelig støtte blant religiøse og ideologiske fundamentalister. Cruz hadde en sterk valgkamp, men han manglet appellen til moderat republikanske velgere og fikk derfor aldri den brede støtten som Trump klarte å samle.

Etter hvert som primærvalgene utviklet seg, ble det klart at Trump hadde en solid ledelse i delegatene, selv om han ikke hadde oppnådd et klart flertall på dette tidspunktet. De fleste av hans konkurrenter, som Cruz og Kasich, valgte å trekke seg, men ingen av dem var villige til å gi sin støtte til Trump, noe som gjorde den interne enigheten i partiet enda mer fragmentert.

I mai 2016, etter Trumps seier i Indiana, var det klart at han var nær ved å sikre seg den nødvendige delegatstøtten for å vinne nominasjonen. Selv om både Cruz og Kasich trakk seg, var det en betydelig skepsis blant partielitene, og mange, inkludert Paul Ryan og Reince Priebus, nølte med å gi sin offentlige støtte til Trump.

Den republikanske nasjonalkonvensjonen, som tradisjonelt sett er en seremoniell begivenhet der partiets kandidat blir nominert, ble dermed et skue for intern splittelse. Selv om partiet hadde regler på plass som skulle sikre at den ledende kandidaten fikk nominasjonen, var det fortsatt mye motstand fra partiets etablerte ledelse.

Trump's seier i primærvalgene var derfor ikke bare et resultat av hans personlige appell, men også et uttrykk for de større politiske spenningene innen det republikanske partiet. Hans popularitet blant velgere som følte seg marginaliserte av det etablerte systemet, kombinert med hans evne til å bryte med tradisjonelle politiske normer, gjorde ham til en politisk outsider som ikke lot seg binde av partiets tradisjonelle strukturer.

For å forstå Trumps seier i 2016 er det viktig å erkjenne at det ikke var noen enkel politisk ideologi som drev hans støtte. I stedet representerte hans velgerbase en sammensatt koalisjon av grupper med ulike interesser, men som hadde ett felles trekk: en dyp frustrasjon med det etablerte politiske systemet. Dette kan ses som et signal om at amerikansk politikk er i ferd med å endre seg, der populistiske strømninger får stadig mer gjennomslag, både til høyre og venstre.

For leseren er det viktig å forstå at Trumps suksess ikke bare kan forklares med hans evne til å tiltrekke seg velgere på høyresiden. Den større historiske konteksten, hvor flere velgergrupper føler seg sviktet av det politiske systemet, og hvor populistiske løsninger får fotfeste, er avgjørende for å forstå hvordan Trump kunne vinne nominasjonen, og hvordan han til slutt kom til å vinne selve presidentvalget.

Hvordan Demografi, Økonomi og Kultur Påvirket Stemmegivning i 2016-valget

I 2016-valget i USA, som resulterte i Donald Trumps seier, ble flere demografiske og økonomiske faktorer avgjørende for valgresultatet. De underliggende trendene og forskjellene i stemmegivning avslørte dype kulturelle og økonomiske skillelinjer, som ble forsterket av Trumps populistiske retorikk. En av de mest bemerkelsesverdige tendensene var hvordan religiøsitet, inntekt og utdanning påvirket stemmegivningen på tvers av velgergruppene.

Religiøs tilknytning viste seg å være en betydelig faktor, selv om det var et kompleks forhold mellom religion og stemmegivning. Hvite evangeliske og "født på ny"-kristne forble lojale mot det republikanske partiet, stemte for Trump med en margin på 5–1. Til tross for at Trumps adferd ofte ble ansett som uakseptabel av mange religiøse grupper, forble de en solid base for ham. I kontrast stemte velgere som identifiserte seg med ingen religion, i stor grad på Hillary Clinton, og ga henne 68 prosent av stemmene, mot bare 26 prosent for Trump.

Ekteskapelig status hadde også betydning for stemmegivningen. Giftene velgerne stemte med 53 prosent for Trump, mens Clinton vant 55 prosent av stemmene fra de som var ugifte. En annen markant gruppe var de som identifiserte seg som LGBT, hvor 78 prosent stemte på Clinton. Denne forskjellen i stemmegivning mellom de gift og de ugifte, samt mellom heterofile og LGBT-velgere, ble et nøkkelmoment i valgresultatene.

Men de virkelig avgjørende demografiske faktorene som påvirket utfallet av valget, var inntekt og utdanning. Som vanlig stemte velgere med lavere inntekter mer demokratisk, men det var bemerkelsesverdig at marginene var betydelig mindre enn tidligere valg. For eksempel stemte 52 prosent av velgerne med inntekt under $50 000 årlig på Clinton, mens Trump vant blant alle velgere med inntekt over $50 000, og hadde små flertall på hvert inntektsnivå. Det som var mest slående, var at forskjellen i stemmegivning mellom de med lav og høy inntekt var sterkt redusert fra tidligere valg. I 2016 var differansen mellom velgere med inntekt under $30 000 og de med inntekt over $200 000 bare seks prosentpoeng, en dramatisk nedgang sammenlignet med tidligere år, hvor denne forskjellen var langt større.

En annen viktig utvikling i 2016-valget var utdanningens rolle. Velgere med høyere utdanning stemte i større grad på Clinton, mens de uten høyskoleutdanning, som hadde stemt for Obama i 2012, stemte i stor grad på Trump. I 2016 ga 52 prosent av velgerne med collegegrad sin stemme til Clinton, mens 51 prosent av de uten collegegrad stemte på Trump. Dette skiftet i stemmegivning basert på utdanning, kombinert med inntektsforskjeller, var sentralt for å forstå den politiske polariseringen som preget valget.

Ekspressiv stemmegivning på bakgrunn av retrospektiv vurdering var en annen viktig faktor i 2016. De som følte at landet var på "riktig vei", stemte i stor grad på Clinton, mens de som mente at landet var "på feil vei", ga 69 prosent av sine stemmer til Trump. Den økonomiske situasjonen var en avgjørende faktor; de som mente at økonomien var i dårlig forfatning, stemte tungt på Trump, mens de som mente økonomien var god, i stor grad stemte på Clinton. Dette reflekterte en dyp misnøye med den økonomiske utviklingen, særlig blant de som hadde følt seg oversett i den økonomiske globaliseringen.

Trumps appell til arbeidsklassen var tydelig i hans kampanje, og han fikk spesielt støtte i de økonomisk utfordrede områdene i USA, inkludert Pennsylvania, Ohio, Michigan og Wisconsin. Disse var tidligere sterke demokratiske stater, men i 2016 ble de avgjørende for Trumps seier. Samtidig fikk Clinton støtte fra mer velstående forsteder og grupper som var opptatt av kulturelle spørsmål, som syn på sosial rettferdighet, klimaendringer og likestilling.

Valget i 2016 kan ses som et resultat av en langvarig polarisering, hvor spørsmål som globalisering, innvandring og internasjonal handel var på spill. Trumps tilnærming til disse spørsmålene resulterte i en sterk appell til velgere som følte seg marginalisert av den økonomiske utviklingen, samtidig som Clinton appellerte til de mer utdannede og velstående velgerne som var opptatt av de kulturelle aspektene ved politikk.

Det er også verdt å merke seg at valget ikke nødvendigvis markerer begynnelsen på et nytt politisk landskap med en ny republikaner-majoritet, selv om Trumps seier kan minne om de endringene som ble beskrevet som en "inversjon av New Deal-ordenen" av tidligere politiske forskere. Det innebærer at arbeiderklassen, som tidligere var en bastion for det demokratiske partiet, har begynt å vende seg mot Republikanerne, mens mer velstående velgere har falt i armene på Demokratene, særlig på grunn av de kulturelle forskjellene som har blitt mer fremtredende i valgkampene.

Det er viktig å forstå at 2016-valget, til tross for de dramatiske resultatene, ikke nødvendigvis forutsier et langsiktig skifte i det amerikanske politiske landskapet. Det er snarere et resultat av en rekke økonomiske, kulturelle og demografiske endringer som har ført til en polarisering av velgerne på tvers av inntekt, utdanning og ideologi.

Hvordan amerikansk valgsystem har utviklet seg gjennom kontroverser og politisk polarisering

Valg i USA har ofte blitt preget av kontroverser, uventede resultater og politiske brytninger som har satt dype spor i landets historie. Eksemplene på valghendelser som ikke bare har utfordret de grunnleggende prinsippene for demokratisk valg, men også avslørt dype splittelser i det amerikanske samfunnet, er mange. Ett slikt eksempel er valget i 1800, der Thomas Jefferson og Aaron Burr, som begge hadde fått et likt antall stemmer, måtte avgjøre valgresultatet i Representantenes hus. Denne hendelsen førte til det 12. grunnlovstillegget, som endret prosessen for valg av president og visepresident, og krevde at velgerne skulle avgi én stemme for hver av de to rollene.

Videre, i 1824, førte en uavklart presidentvalgkamp til en voldsom debatt om nominasjonsmetodene for presidentkandidater. Dette valget, der Andrew Jackson vant flertallet av både folkestemmer og elektorsstemmer, men ikke fikk et klart flertall, ble også avgjort av Representantenes hus. John Quincy Adams ble valgt, noe som førte til anklager om korrupsjon og maktovergrep, og skapte en politisk splittelse som resulterte i et nytt presidentvalg i 1828, hvor Jackson vant.

Valget i 1876 er et annet eksempel på valgstridigheter som har satt sitt preg på den amerikanske valgprosessen. Etter at Samuel J. Tilden vant folkestemmene og elektorsstemmer i tilsynelatende flertall, ble resultatet tvilsomt på grunn av kontroverser i fire stater. For å løse konflikten ble det opprettet et valgnemnd bestående av medlemmer fra både Kongressen og Høyesterett. Resultatet ble at de omstridte elektorsstemmer ble tildelt Rutherford B. Hayes, noe som resulterte i et svært tett valgresultat og endte med at de føderale troppene ble trukket ut fra Sørstatene, som markerte slutten på Rekonstruksjonen.

Det mest bemerkelsesverdige ved det amerikanske valgsystemet er kanskje at det i flere tilfeller har ført til presidenter som har tapt folkestemmene, men likevel fått flertallet i Elektorskolen, noe som har skapt sterke politiske motsetninger. Et slikt tilfelle oppstod i 1888, da Grover Cleveland vant folkestemmene, men ble beseiret av Benjamin Harrison. Slike hendelser fortsetter å gjøre seg gjeldende i amerikansk politikk, og valget i 2000 mellom Albert Gore og George W. Bush er et annet eksempel på en svært kontroversiell valgprosess. Etter en rekke tellinger og rettssaker ble Florida avgjørende, og til slutt ble Bush ansett som vinneren etter en dom fra Høyesterett.

Men kanskje det mest drøftede presidentvalget i moderne tid var i 2016, da Donald Trump vant på tross av betydelig politisk motstand. Hans seier, i en tid preget av intens politisk polarisering, illustrerte en dypere trend i amerikansk politikk, der velgerne ble mer delt mellom forskjellige politiske leirer. Trump appellerte til en populistisk koalisjon bestående av hvite, rurale og småbyarbeidere, samt de som følte at deres tradisjonelle livsstil og arbeidsmuligheter var på vei ut. Denne koalisjonen hadde dype historiske røtter i amerikansk politikk, spesielt i Sør og Appalachia, og kan spores tilbake til tidligere populistiske kandidater som Andrew Jackson og Huey Long.

Trumps politiske budskap, som ofte ble sett på som divisivt og nasjonalistisk, talte til grupper som følte seg marginalisert i et stadig mer globalisert og teknologisk utviklet samfunn. Hans fokus på proteksjonisme, anti-immigrasjon og økonomisk nasjonalisme resonnerte med velgere som følte at den amerikanske økonomien og kulturen var truet av utenlandske krefter. På mange måter reflekterte hans politikk ikke bare de spesifikke bekymringene som preget hans støttespillere, men også et vedvarende trekk i amerikansk politisk kultur.

I etterkant av 2016-valget ble det klart at Trumps valgkampanje og hans støtte fra velgerne ikke var et fenomen som dukket opp ut av ingenting, men heller et resultat av langvarige politiske og sosiale trender. Hans tilhengere, i likhet med de som støttet tidligere populasister som Jackson, var misfornøyde med det etablerte politiske systemet og ønsket en drastisk endring. Samtidig kan man si at Trumps politiske stil og hans mer direkte, populistiske tilnærming speilet en tendens i amerikansk politikk som kan spores tilbake til de tidlige årene av nasjonen.

Selv om Trumps presidentperiode var preget av et enormt politisk press, har denne typen politisk polarisering og kontroverser ikke vært unik for ham. Til tross for det sterke opposisjonsmiljøet mot hans administrasjon, har slike politiske overganger vært en del av den amerikanske opplevelsen i flere tiår, og valget i 2000, som ble fulgt av den intense konflikten mellom internasjonalister og isolasjonister, kan sees på som en parallell. Valgresultater og overganger av makt, preget av politisk splittelse og bitterhet, er en del av den amerikanske politiske kulturen, en som alltid har vært dypt delt på mange nivåer.

Endringene i måten presidenter velges på, og de uventede og ofte kontroversielle valgene som har preget historien, gir oss et innblikk i dybden av politisk polarisering og de dynamiske kampene som fortsetter å forme amerikansk politikk. For å forstå hvordan fremtidige valg kan utvikle seg, er det viktig å erkjenne den historiske bakgrunnen som har skapt dagens politiske landskap, og hvordan det kan fortsette å utfordre landets demokratiske institusjoner.

Hvordan kampanjefinansiering truer demokratiet og forsterker polariseringen i USA

Kampanjefinansieringens nåværende tilstand er en avgjørende faktor, ikke bare for den politiske polariseringen, men også for den bitre tonen i den offentlige diskursen. Dette representerer en trussel mot frie og rettferdige valg. Høyesterettsavgjørelsen i Citizens United v. Federal Election Commission (2010) opprettholdt prinsippet om at selskaper (og dermed også fagforeninger og andre interessegrupper) er juridiske personer (Santa Clara County v. Southern Pacific Railroad Company, 1886) og at finansiering av valgkamp er ytringsfrihet beskyttet av den første grunnlovsendringen. Dette betyr at selv om økonomiske bidrag til kampanjer kan begrenses gjennom reformer i kampanjefinansiering, kan direkte utgifter for å uttrykke politiske synspunkter ikke reguleres (Buckley v. Valeo, 1976). Resultatet er at selskaper, fagforeninger og andre grupper kan bruke penger uten begrensninger på egne annonser om saker eller for og imot kandidater.

Selv om kandidatene selv godkjenner sine egne annonser, kan reklame fra eksterne grupper ofte forverre kampanjens bitterhet og polarisering. Kritikere av Citizens United fokuserer ofte på feil aspekter av dommen, som for eksempel at det er meningsløst å identifisere selskaper som «personer» (noe ingen egentlig gjør), og at det er en misforståelse at retten anerkjente selskaper som «personer» på en måte som representerer ny lovgivning (noe det ikke gjør). Videre kritiseres Citizens United for å ha definert kampanjefinansiering som ytringsfrihet. Men dersom kampanjefinansiering ikke er ytringsfrihet, hva er det da? En mer rimelig kritikk av dommen ville vært å fokusere på et forsøk på å redusere omfanget av avgjørelsen ved å bruke en rasjonell prøvingstest. Ytringsfrihet er en grunnleggende rettighet, og en begrensning av denne krever en klar demonstrasjon av en smalt tilpasset politikk som rasjonelt er relatert til en tvingende statlig interesse. Argumentet som kan ha en sjanse i retten, er ikke at selskaper ikke er «personer» eller at kampanjefinansiering ikke er ytringsfrihet, men at staten har en tvingende interesse i å sikre rettferdige valg, og at reguleringen av kampanjefinansiering er rasjonelt knyttet til dette formålet.

Internett og sosiale medier forverrer også den ideologiske polariseringen i amerikansk politikk. På internett ser det ut til at amerikanere konsulterer nettsteder som kun appellerer til synspunktene de allerede har. Det samme kan sies om mer mainstream TV, hvor konservative ser på Fox News og liberale på MSNBC. På sosiale medier ser det ut til at folk sier ting de ikke ville ha sagt ansikt til ansikt eller i mer formelle settinger. President Trumps oppførsel på Twitter er et eksempel som ikke akkurat bidrar til intelligent offentlig diskusjon, ettersom han appellerer til det laveste fellesnevneren. Det bør bemerkes at det i realiteten ikke er noen stor forskjell mellom Trump som bruker sosiale medier og Franklin D. Roosevelt som holder «peisprat» på radio, og går over hodene på kommunikasjonselitene for å nå ut direkte til folk. Det virkelige spørsmålet er innholdet i hva presidenten tweeter: Er det smakfullt og verdig for at han er president i USA? Har kommentarene hans blitt vurdert som politikk innenfor den utøvende makt? Bidrar han legitimt til den offentlige agendaen? Beriker han offentlig debatt? Gjør han bokstavelig talt jobben sin ved å lede den offentlige agendaen og legge til rette for offentlig debatt?

Alexis de Tocqueville pekte på «majoritetens allmakt» i amerikansk kultur, og tendensen til å trekke en «formidabel sirkel rundt tankene». Eller, for å bruke Louis Hartz' språk, behandles amerikansk «absolutisme» som om enhver tenkning utenfor klassisk Lockean liberalisme er «u-amerikansk». Denne kulturelle vanen ser ut til å ha utviklet seg i løpet av det siste halve århundre, slik at amerikanere, i det minste på de ideologiske ekstremene, behandler sine medborgere som er uenige med dem, som om de er «u-amerikanske» og utenfor den sirkel hvor tankene bør være innelukket. President Trump har bidratt til denne kulturelle tendensen med ofte smakløse, personlige angrep på sine politiske motstandere.

Den potensielle redningen fra denne polariseringen kan finnes i det sivile samfunnet, den dyden som Tocqueville observerte i amerikanere som organiserte seg for et delt offentlig interesse. Selv om det trues av polarisering, er denne egenskapen ved amerikansk kultur fortsatt synlig, spesielt i lokale serviceorganisasjoner som amerikanere blir med i for å fremme et «selvinteresse som er godt forstått». Det er ånd og vilje som er blitt dempet blant politiske eliter, og i mindre grad blant amerikanske borgere i den nasjonale politikken, ettersom offentlig diskurs har blitt bokstavelig talt mer usivilisert. Ironisk nok er det, i vår polariserte tid, våre politiske partier – selv om de er polariserte – de institusjonene som bør ramme inn offentlige spørsmål for å oppmuntre til debatt og demokratisk beslutningstaking. Partiene forblir våre institusjoner som kan aggregere interesser, strukturere støtte og motstand i saker, og utføre koblingen mellom offentlig opinion uttrykt gjennom valg og offentlig politikk i regjeringen. Det er opp til partieliter å utføre denne funksjonen, selv om de de siste årene har prioritert å appellere til valgbasen i sine egne partier og vinne valg, mer enn å styre. En gang modererte de politiske partiene de ideologiske ekstremene i samfunnet, men de siste femti årene har de kommet til å reflektere og forsterke dem.

Polariseringen er ikke den største trusselen mot amerikansk demokrati i dag. Ikke heller president Trump, selv om han absolutt forverrer situasjonen. Den største trusselen mot amerikansk demokrati er det anstrengte ekteskapet mellom maktens separasjon og et polariserende partisystem, som resulterer i politisk stillstand og offentlig opprør i den politiske diskursen.

I tillegg til partisystemets polarisering i et system med maktens separasjon, står amerikansk demokrati overfor to sentrale utfordringer i det 21. århundre. For det første er ikke amerikansk demokrati så demokratisk som det burde være. For det andre truer de endrede nasjonale og internasjonale økonomiene med å gjøre det enda mindre demokratisk, uavhengig av hvem som er president i USA.

Demokratisk teori har lenge blitt dominert av pluralistiske synspunkter som understreker konkurrerende interesser, men om økonomien ikke vokser betydelig, er disse interessene i en nullsumspill-situasjon. De kritiske teoriene som utfordrer pluralismen, som teorier om elitens makt, peker på at selv i «demokratiske» kapitalistiske samfunn som USA, er makten i stor grad konsentrert i hendene på et lite utvalg mennesker. Dette gjør det usannsynlig at det vil skje noen grunnleggende endringer uten en fundamental revurdering av maktstrukturen i det amerikanske samfunnet.

Hvordan matbehandlingsmetoder kan redusere antibiotika- og insektmidlerester i honning og andre matvarer
Hvordan bygges et effektivt thesaurus for programvaregjenbruk?
Hvordan håndtere risiko og geohazarder ved rørledningsprosjekter i seismisk aktive områder?
Hvordan Identitet og Raseforståelse Blir Brukt i Populærkulturen
Hvordan nanocellulose kan revolusjonere bærekraftige materialer