Hvordan Identitet og Raseforståelse Blir Brukt i Populærkulturen

I populærkulturen ser vi ofte at idealene for den "innfødte" blir presentert gjennom en fantasifull linse, som er langt fra realistisk. Eksempler på dette kan finnes i filmer som Dances with Wolves, Twilight og The Lone Ranger, som fremmer mytiske og idealiserte bilder av urbefolkningen på bekostning av et mer realistisk bilde. Dette er også temaet i Grand Theft Auto V, hvor Lamar, en av karakterene, snakker om sin angivelige Apache-tilknytning. Når Lamar sier: "Jeg drar til den store sletten der bøffelen fortsatt vandrer," refererer han til et språk som er mer knyttet til den romantiserte ideen om den "ekte" indianeren, et språk som blander antimoderne idealer med kolonialistiske fallasier. Lamar selv påstår i et tidlig møte med spilleren: "Meg og [hunden min] har en spesiell forståelse, det er mitt Apache-blod som er ett med dyrene."

Grand Theft Auto V skiller seg ikke nødvendigvis ut som et banebrytende verk når det gjelder å utforske den falske indianerfenomenen på et dypt nivå. Det som gjør det bemerkelsesverdig, er at det i det hele tatt kommenterer emnet. I akademiske kretser og blant urbefolkningsgrupper er dette et emne som diskuteres og undersøkes i dybden. Men den falske indianeridentiteten er sjelden et tema i den brede, populære diskursen, og når den dukker opp, er det sjeldent nok nuance eller historisk kontekst til at folk forstår kompleksiteten og de dypt problematiske konsekvensene av slike bilder.

Fenomenet med "den falske indianeren" har en lang historie som er nært knyttet til den bredere problematikken rundt fremstillingen av urfolk i populærmedia og skapelsen av stereotype bilder. Lamar i Grand Theft Auto V er bare ett eksempel på dette. Donald Trump har også bidratt til å bringe disse spørsmålene til et større publikum, men hans behandling av emnet har vært langt mer problematisk. Når Trump angrep Elizabeth Warren over hennes påståtte urfolkstilhørighet, beveget han seg inn i et område som er både historisk og kulturelt komplisert, hvor spørsmål om rase, fordommer, mediekultur og identitet kolliderer.

Disse reaksjonene, på tross av deres ulikheter, hadde flere fellesnevnere. Begge unngikk å belyse den dype og flerdimensjonale diskursen rundt urfolkets identitet, og de bidro i stedet til å skape et rammeverk av "rase-renslighet" som skaper betydelige problemer for både de som er åpenbart "indianere", og de som har mer marginaliserte eller omdiskuterte identiteter.

En annen viktig del av dette emnet er hvordan identitet og tilhørighet blir forstått. I mange tilfeller kan vi observere at identitet blir redusert til et sett med genetiske marker, som om det å ha en viss prosentandel "innfødt blod" er nok til å definere en hel kultur eller et fellesskap. Dette synet overser de komplekse historiske og kulturelle prosessene som er nødvendige for å forstå hva det betyr å være en del av et urfolksfellesskap. Det er ikke nok å være biologisk "innfødt" for å tilhøre et folk eller et samfunn – det handler også om kulturelle bånd, felles historie og, viktigst av alt, hvordan samfunnet selv definerer hvem de er og hvem de aksepterer som en del av sitt fellesskap.

Hvordan Donald Trump Forholdt Seg til Urfolksrettigheter i USA

I perioden 2017–2020, den mest utviklende perioden i Donald Trumps forhold til Indiske reservater, begynte presidenten å uttrykke respekt for de vestlige urfolkene som støtte hans administrasjon. Det ble etter hvert vanlig at Trump anerkjente legitimiteten til stamme-suverentiteter, spesielt for de som støttet ham politisk. Retorikken hans fremstod som om han i økende grad aksepterte urfolks rettigheter, og på noen områder ønsket å fremstille seg selv som en beskytter av de indianske rettighetene. Samtidig ble det stadig mer tydelig at Trumps syn på urfolk var gjennomsyret av et forvrengt og begrenset verdensbilde.

Trump forble i stor grad forankret i ideen om den «forsvinning av indianeren», hvor han mente at østlige stammer var illegitime, på grunn av en antatt mangel på rase-renhet. I kontrast kunne han se visse vestlige stammer som legitime representanter for urfolket, ettersom de på et vis imøtekommet hans uklar definerte kriterier for hva som kunne anses som ekte urfolk. Trumps interesse for vestlige urfolks rettigheter syntes på overflaten å ha et element av støtte for stammene, men hans handlinger overfor restive stemmer og bevegelser i disse områdene viste at han hadde liten respekt for faktisk stammeautonomi.

Dette synet på stammer ble gjennomsyret av hans syn på rase og nasjonal lojalitet. Trumps oppfatning om at suverenitet og rase-puritet hang tett sammen, hadde en distinkt innvirkning på hans forhold til urfolk. Når han i 2017 begynte å tale om stammeautonomi som et mål, ga det inntrykk av at han hadde utviklet en ny forståelse av urfolks suverenitet. Imidlertid ble denne «respekten» testet da Black Lives Matter-bevegelsen tok til orde for fjerning av statuer som hyllest til koloniale symboler, som i tilfelle virket å undergrave Trumps støtte til urfolks autentiske rettigheter.

Gjennom hele hans karriere, spesielt på 1990-tallet, uttrykte Trump en intens misnøye med den økende suksessen til de indianske kasinoene. Hans engasjement i kampanjer mot de skattefrie forholdene til disse kasinoene var en del av hans større skepsis mot urfolks autonomi og suverenitet. Dette resulterte i en serie offentlige uttalelser som tidvis hadde rasistisk undertone. I en berømt radiointervju med Don Imus i 1993, beskrev Trump indianere som ansvarlige for organisert kriminalitet, og han viste liten respekt for stammeledere som forsøkte å etablere økonomiske strukturer basert på sine egne interesser. Hans kommentar om General Custer, som ble sett på som et symbol på urettferdig behandling av urfolk, var et slående eksempel på hans ensidige syn på urfolk som «utgått».

Et annet aspekt av Trumps syn på urfolk dreide seg om et biologisk og etnisk fokus på «blodskvotering» — en praksis der urfolks identitet ofte måles i forhold til blodslinjer i stedet for kulturelle eller samfunnsmessige bånd. Denne praksisen, som er et produkt av kolonialiseringen, bidrar til å delegitimere mange urfolk, spesielt de som har blandet etnisitet. Det er et sentralt problem at identiteten til urfolk fortsatt ofte blir vurdert i små, kvantifiserbare enheter som en fjerdedel eller åttendedel av «indianerblod», og dette blir brukt til å tvile på deres rett til å være anerkjent som en legitim del av nasjonen.

Hva som blir stående er et kompleks av ideologiske, kulturelle og økonomiske faktorer som påvirker Trumps forhold til urfolkene. Hans syn på dem forblir sterkt preget av et kolonialistisk og etnisk snitt, som ser på urfolks autonomi og rettigheter gjennom et snevert og politisk filtrert perspektiv. Trump har kanskje støttet enkelte aspekter av urfolks rettigheter, men hans støtte var aldri ubetinget eller grundig. Hans syn på urfolkene — både de som er tilknyttet vestlige stammer og de fra øst — kan best forstås som en politisk kalkulasjon basert på lojalitet til hans administrasjon, snarere enn en genuin anerkjennelse av urfolks rettigheter og kulturelle legitimitet.