Hvordan Trump endret bildet av amerikansk unntakstilstand i sin presidentperiode

Donald Trump begynte sitt presidentskap med en svært spesifikk kommunikasjonstaktikk som skulle sette tonen for det som kom til å bli et kontroversielt og populistisk lederskap. Hans første taler, hvor han introduserte ideen om en "ny nasjonal stolthet" og en "ny bølge av optimisme", satte ikke bare mål for hans egen administrasjon, men var også et strategisk forsøk på å definere amerikanernes forståelse av nasjonal storhet. Den grunnleggende ideen var at USA, under Trumps ledelse, skulle oppleve en revitalisering av den amerikanske ånden som hadde blitt tapt under de siste administrasjonene.

Trump startet med å skape et bilde av en nasjon i ruiner. Han beskrev Amerika som et land på kanten av kollaps, med 94 millioner mennesker ute av arbeidsstyrken og over 43 millioner i fattigdom. Denne dystre fremstillingen var ikke tilfeldig. Ved å male et bilde av nasjonen i katastrofe, satte Trump ribba lavt for hva hans administrasjon kunne oppnå. Enhver liten seier kunne dermed presenteres som en monumental prestasjon. Det var også en bevisst taktikk for å kunne peke på tidligere administrasjoner, spesielt Obama, når problemer oppstod, mens han samtidig tok full kreditt for eventuelle suksesser.

I de tidlige årene av sitt presidentskap snakket Trump sjelden om den amerikanske unntakstilstanden. Han var ikke villig til å feire nasjonens storhet før han kunne vise at han hadde gjenopprettet denne storheten på en håndfast måte. Han framstilte USA som et land som ikke lenger var eksepsjonelt, men som kunne bli det igjen. Denne tankegangen skulle utvikle seg i løpet av hans første presidentperiode, og etter hvert som han begynte å finne suksess på flere fronter, inkludert økonomi og militær overlegenhet, ble begrepet "amerikansk unntakstilstand" et viktig verktøy i hans retorikk.

Tre år inn i presidentskapet hadde tonen endret seg betraktelig. I en tale i Hershey, Pennsylvania, i desember 2019, hevdet Trump at den amerikanske unntakstilstanden var gjenopprettet under hans ledelse. Han feiret USA som den største økonomien i verden, og understreket at landet var "hett" – et uttrykk for at USA hadde blitt ledende på nye områder, som energiproduksjon og militær overlegenhet. Trump gikk så langt som å påstå at han hadde gjort USA "best" i verden igjen, og han brukte dette som et sentralt tema i sine taler frem mot 2020-valget.

Hva Trump gjorde i løpet av sin første periode var å gradvis bygge opp et narrativ om at amerikansk unntakstilstand ikke var noe som var iboende i landet, men snarere noe som kunne gjenopprettes gjennom hans politikk. Dette skiller seg fra tidligere presidenter, som ofte uttrykte en mer filosofisk tilnærming til begrepet. For eksempel var det vanlig for presidenter etter andre verdenskrig å beskrive USA som et globalt forbilde, en nasjon som skulle lede verden fremover, ikke bare som en nasjon som vant konkurranser på den internasjonale arenaen.

Trump, derimot, definerte unntakstilstanden på en mer begrenset måte, som en tilstand av amerikansk overlegenhet i et globalt konkurransepreget landskap. Denne ideen om at nasjonens suksess kunne "vinnes" eller "tapes" av den sittende presidenten, var et nøkkelpunkt i Trumps retorikk. Mens tidligere presidenter fremstilte den amerikanske unntakstilstanden som et konstant element av nasjonal identitet, så Trump på det som noe som kunne forsvinne hvis de rette politiske grepene ikke ble gjort.

Som en del av denne utviklingen, kom Trump også til å bruke amerikansk unntakstilstand som et retorisk verktøy for å validere sine egne politiske seire. I hans øyne var USA "tilbake" på toppen av verden, og det var takket være hans politikk, som han presenterte som løsningen på de problemene som tidligere administrasjoner ikke hadde klart å løse.

Når vi ser på hvordan Trumps visjon om amerikansk unntakstilstand utviklet seg, ser vi en president som fokuserte på de materielle, konkrete indikatorene på nasjonens velstand – økonomisk vekst, sysselsetting og militær overlegenhet – mens han samtidig distanserte seg fra de mer ideelle aspektene ved nasjonal storhet som tidligere presidenter hadde fremhevet. Dette førte til en veldig spesifikk forståelse av hva det betydde å være "eksepsjonell", og hvordan denne unntakstilstanden kunne være et resultat av politiske valg og ikke nødvendigvis en uforanderlig del av nasjonens identitet.

Hva er konsekvensene av Trumps retorikk mot media og "fake news"?

Donald Trump har gjennom sin politiske karriere konsekvent angrepet mediene, særlig de som han mener er fiendtlige mot ham eller hans agenda. Begrepet "fake news" har vært sentralt i hans retorikk, et begrep han ofte benytter for å beskrive det han mener er falsk eller skjev journalistikk. I en rekke offentlige uttalelser, samt på Twitter, har han kritisert medier som New York Times, CNN, og andre, og påstått at de feilaktig rapporterer om hans politikk og handlinger.

En av de mest kjente formuleringene fra Trump er hans påstand om at "fake news" er "folkets fiende", et utsagn han har gjentatt i flere varianter. Denne påstanden innebærer ikke nødvendigvis et angrep på alle medier, men heller på de han mener sprer løgner eller forvrenger fakta for å underminere hans styre. Trumps retorikk har vært en måte å skape et klart skille mellom hans støttespillere og de mediene han ser på som fiendtlige, og samtidig styrke sitt eget politiske budskap.

I tillegg til direkte angrep på bestemte medier, har Trump brukt Twitter som en plattform for å nå ut til sine følgere og samtidig kritisere medienes rolle i politiske prosesser. Hans hyppige bruk av Twitter har skapt en toveiskommunikasjon mellom ham og hans tilhengere, samtidig som han har styrket narrativet om at mediene driver en politisk agenda i strid med folkets interesser. Denne kommunikasjonen har fått stor oppmerksomhet globalt, og mange har stilt spørsmål ved hvilken rolle sosiale medier spiller i moderne politikk.

En annen aspekt ved Trumps angrep på media er hvordan han benytter "fake news" som en strategi for å delegitimere kritikk og motstand. Når mediene rapporterer negativt om hans administrasjon, reagerer han med å beskylde dem for å være partiske og motarbeide hans politiske program. Dette har hatt en dyp innvirkning på offentlig tillit til både pressen og politiske institusjoner i USA, og kan også ses som et uttrykk for en bredere trend med skepsis til etablerte medier i mange deler av verden.

Samtidig har Trumps retorikk også fått betydelig motstand fra journalistiske organisasjoner og kritikere som mener at hans angrep på pressen er et forsøk på å undergrave demokratiske verdier. Mange har advart om at denne typen retorikk kan føre til en svekkelse av pressefriheten og skape et klima der politisk kritikk ikke kan utøves fritt. Pressens rolle som "vakthund" i demokratiet er viktig for å sikre at makthavere holdes ansvarlige, og angrepene på denne institusjonen kan ha langsiktige konsekvenser for den politiske diskursen.

Når man ser på Trumps handlinger i lys av hans påstander om media, er det viktig å forstå at det ikke bare handler om enkel kritikk av pressen, men om en strategi for å endre hvordan offentligheten oppfatter nyheter og informasjon. Dette påvirker ikke bare mediedekning av politiske hendelser, men også hvordan folk danner sine egne oppfatninger om verden rundt dem.

I tillegg til de klare politiske konsekvensene, bør leseren også reflektere over hvordan denne typen retorikk kan forvride folks syn på sannhet og objektivitet. Når en politisk leder stadig peker på media som en fiende, kan det skape en situasjon hvor folk blir mer skeptiske til informasjon de får, uavhengig av kilden. Dette kan føre til en polarisering av samfunnet der folk velger informasjon som passer deres eksisterende synspunkter, og dermed svekker evnen til å ha konstruktive, faktabaserte diskusjoner.

I lys av denne utviklingen er det viktig å vurdere hvordan man som enkeltperson kan navigere i en verden der informasjon er overflødig, men også fragmentert og ofte feilaktig. For å kunne skille mellom pålitelig og upålitelig informasjon, er det viktig å utvikle en kritisk mediekompetanse. Dette innebærer å ikke bare stole på en enkelt kilde, men å undersøke og verifisere informasjon fra flere perspektiver, samt å forstå de politiske og ideologiske rammeverkene som påvirker hvordan nyheter blir fremstilt.

Denne refleksjonen er essensiell for å forstå både Trumps bruk av "fake news" og de bredere implikasjonene for medielandskapet, demokratiet og offentlig diskurs i vår tid.