Hvordan kan vi forstå samfunnets politiske og pedagogiske utfordringer gjennom Marxistisk og psykoanalytisk teori?

I dagens samfunn står vi overfor en konstant kamp mellom ulike politiske og økonomiske interesser, og dette reflekteres tydelig i utdanningssystemene. I denne sammenhengen er det viktig å analysere ikke bare de sosiale strukturene som former våre institusjoner, men også hvordan disse strukturene er blitt internalisert gjennom utdanning og politiske bevegelser. Jurgen Habermas, gjennom sin psykoanalytiske kritikk av opplysningens prosess, fremhever at politiske beslutninger og kampene knyttet til disse ikke kan rettferdiggjøres rent teoretisk på forhånd og deretter gjennomføres organisatorisk. Han peker på at politisk kamp nødvendigvis må være et kollektivt prosjekt som ikke kan reduseres til en teoretisk diskurs. Dette synet utfordrer de mer instrumentelle og directive tilnærmingene som ofte preger politiske og pedagogiske strategier.

En viktig del av denne kritikken går på hvordan Marx og Lenin blir forstått i moderne diskurser. Selv om noen kritikere av Marx og Lenin, som Welton, påpeker at opplysningens prosess ikke kan være helt teoretisk, finnes det en fundamental enighet om at i en opplysningsprosess er det kun deltakere som finnes. Dette er et sentralt punkt i Marxistisk teori, som understreker viktigheten av kollektiv handling og de sosiale forholdenes sentrale rolle i utviklingen av både politiske ideer og pedagogiske praksiser.

Når man ser på Marx' begrep om "vitenskap" i denne sammenhengen, er det viktig å forstå hvordan det ofte anvendes i en sosial kontekst. Marx oppfattet ikke vitenskapen som noe abstrakt, men som et produkt av konkrete, historiske forhold som i sin tur er med på å forme og omforme samfunnet. Dette betyr at vitenskapens rolle i politisk kamp ikke bare er å analysere verden, men å endre den. Dette knytter seg direkte til undervisning og utdanning, som er politiske arenaer i seg selv. Utdanningssystemet kan ikke forstås uten å ta hensyn til hvordan det er forankret i de økonomiske og politiske forholdene i samfunnet.

En annen viktig dimensjon av dette er forholdet mellom utdanning og motstand. Når vi ser på utdanningens rolle i politiske bevegelser, er det klart at skoler og universiteter ikke bare er steder for å overføre kunnskap, men også arenaer for motstand og omforming. Den politiske vendingen i utdanning, slik den er beskrevet i flere teoretiske perspektiver, peker på hvordan utdanning kan bli en kraft for sosial endring. Utdanningens rolle som en del av den politiske kampen reflekterer et behov for å re-kontekstualisere hva vi mener med læring og utvikling i lys av større samfunnsmessige mål.

Det er viktig å forstå at det ikke finnes en enkel løsning på disse utfordringene. De komplekse interaksjonene mellom politiske, økonomiske og pedagogiske strukturer betyr at vi ikke kan forholde oss til utdanning som et isolert fenomen. Snarere bør utdanning sees som en dynamisk arena hvor ulike interesser kolliderer og forhandles frem, ofte på bakgrunn av de økonomiske kreftene som dominerer i samfunnet. Dette perspektivet kan hjelpe oss til å forstå hvorfor mange av de pedagogiske og politiske utfordringene vi står overfor i dag, ikke bare er et resultat av individuelle valg eller feil, men av de strukturelle forholdene som vi er en del av.

Derfor blir det viktig å stille spørsmål ved hvilke interesser som ligger bak beslutningene som tas i utdanningssektoren. Er utdanning i dag et middel for økonomisk vekst, eller kan det fortsatt være et sted for å utfordre eksisterende maktstrukturer? Hvordan kan vi bruke utdanning som et verktøy for å endre de politiske og økonomiske strukturene som vi lever i? Dette er spørsmål som ikke bare angår utdanning, men hele samfunnet.

Hvordan akademisk frihet møter utfordringer i en tid preget av politisk polarisering og krav om «sivilitet» i offentlig debatt

I de siste årene har universitetene blitt arenaer for intens politisk debatt, der spørsmål om akademisk frihet og «sivilitet» ofte har kommet i konflikt. Flere universiteter har introdusert regler som fremmer «sivilitet» i politiske debatter, men det har også vært motstand mot disse tiltakene, særlig blant akademiske ansatte. Mange har sett på kravet om sivilitet som et forsøk på sosial kontroll, som kan true både akademisk frihet og ytringsfriheten.

Et av de mest markante eksemplene på denne konflikten kan sees i en hendelse der en professor ble utsatt for trusler og trakassering etter å ha deltatt i demonstrasjoner mot nazistisk og høyreekstremistisk ideologi. Etter å ha konfrontert nazister på gaten, ble professoren utsatt for et voldsomt nettangrep som resulterte i krav om at hun skulle bli sparket fra sin stilling. Tross den intense reaksjonen fra høyreekstremister, var det også et stort press fra universitetets administrasjon om å opprettholde «sivilitet», noe som i denne konteksten ble sett på som et forsøk på å moderere og tvinge professoren til å dempe sine holdninger.

«Sivilitet», som ofte framstilles som et nøytralt og nødvendig krav for å opprettholde orden i offentlige diskusjoner, er i realiteten et tvetydig begrep. Kravet om sivilitet kan i mange tilfeller brukes til å pålegge en urealistisk norm for hvordan meningsutveksling skal foregå, og kan i verste fall brukes som et redskap for å marginalisere de som fremmer kontroversielle, men nødvendige, synspunkter. For eksempel, i tilfeller hvor en person står opp mot nazistiske ideologier, kan et krav om sivilitet oppfattes som et forsøk på å likestille kampen mot fascisme med de som støtter vold og diskriminering.

Det som ble tydelig gjennom professorens erfaring, var hvor viktig det er å ha tilgang til et organisert nettverk av støttespillere i slike situasjoner. I hennes tilfelle var det avgjørende å ha allierte både innenfor og utenfor akademiske kretser. Det var ikke bare en individuell kamp, men en kollektiv respons fra en bredere aktivistbevegelse. Gjennom å dele sine erfaringer og dokumentere truslene, klarte hun å endre narrativet fra å være den «uncivil» til å peke på den faktiske trusselen som nazismen og ekstremismen utgjorde.

Det som kanskje er det mest avgjørende poenget her, er hvordan det organisering og mobilisering av ressurser kan være avgjørende for å møte angrep på akademisk frihet. Et effektivt svar på angrep, enten det er fysisk eller ideologisk, krever ikke bare motstand fra individet, men også fra et større kollektiv som kan bidra med ressurser som juridisk støtte, dokumentasjon, og i noen tilfeller, internasjonal solidaritet.

Etter å ha samlet bevis på truslene og symbolikken som ble brukt av høyreekstremistene, ble professorens sak anerkjent som et spørsmål om fysisk og psykisk sikkerhet, og hun fikk etter hvert støtte fra universitetsadministrasjonen. Dette kan ses som en seier, men det fremhever også en grunnleggende spenning mellom akademisk frihet og den politiske virkeligheten på campus. Hvordan håndterer en akademisk institusjon utfordringen med å opprettholde et miljø for fri akademisk utforskning, samtidig som de beskytter studenter og ansatte mot hat og vold?

For leseren er det viktig å forstå at de som står i fronten av kampen for akademisk frihet ofte står alene. Dette kan bety personlige og profesjonelle kostnader, og kan innebære å utfordre etablerte normer om hva som anses som «sivilisert». Det er også viktig å erkjenne at kampen for akademisk frihet er nært knyttet til større politiske og sosiale bevegelser som kjemper for rettferdighet og mot undertrykkelse. Dette er ikke bare en teoretisk kamp, men en praktisk utfordring i møte med faktiske trusler som kan sette både individer og institusjoner på prøve.

Hvordan ideologiske murer former vår sosiale virkelighet

Muren, som et symbol på de fysiske grensene som deler samfunn og kulturer, har vært et sentralt tema i moderne politiske diskusjoner. I den Trumpianske forestillingen blir muren en manifestasjon av maktkonsentrasjonen som skyldes spekulativ kapital, et instrument for å utvide og isolere markeder på tvers av landegrenser. Den økonomiske makten som søker å kontrollere og begrense menneskelig bevegelse, tar form i konkrete politiske beslutninger som omfavner militæriserte grenser. Men hva skjer når disse grensene, både fysiske og mentale, kollapser? Hva skjer når makten som skaper disse grensene blir utfordret, og hva lærer vi av dette?

Trump-administrasjonen, gjennom sin bruk av muren som et politisk symbol, illustrerer hvordan fysiske barrierer kan skape mentale vegger som definerer virkeligheten vi opplever. Muren, i sin essens, er ikke bare en fysisk struktur; den er et uttrykk for et dypere ideologisk skille, et redskap som fremmer og opprettholder neoliberale prinsipper. Muren er en del av et system som, gjennom sine underliggende maktstrukturer, skaper og opprettholder skillelinjer mellom oss som individer og som samfunn.

Neoliberalismen som ideologi har blitt en drivkraft for å legitimere disse grensene, både de fysiske og de mentale. Dette settet med ideer, som fremmer privat eiendom, konkurranse, og globaliseringens krefter, er en kilde til stadig større økonomisk ulikhet. Neoliberalismens grunnleggende prinsipper – dominansen av spekulativ finans, privatiseringen av offentlige goder, og kapitalakkumulasjon gjennom utbytting – har ført til en verden hvor grensene mellom oss er styrt av økonomiske interesser snarere enn menneskelige behov.

I denne konteksten er «muren» et kraftig bilde på hvordan samfunnets skillelinjer blir både fysiske og ideologiske. Muren mellom oss og «de andre», mellom «oss» som borgere og «de andre» som innvandrere eller fremmede, er et resultat av disse ideologiske kampene. Hver gang vi skaper en kategori – enten det er nasjon, klasse, eller etnisitet – skaper vi en mur som deler verden i to. Vi definerer oss selv gjennom vår evne til å sette oss på den «rette» siden av muren.

Sosiologisk sett handler denne delingen om makt. Hvem har rett til å bestemme hva som er «normalt»? Hvem har makt til å definere de «riktige» og «feil» kategoriene? De som har makten til å definere kategorier har også makten til å forme den sosiale virkeligheten. Dette er den underliggende mekanismen som gjør at ulike grupper får forskjellige muligheter i livet, og hvorfor noen er i stand til å akkumulere kapital, mens andre blir sittende fast i usikkerhet.

Den moderne verden er gjennomsyret av disse ideologiske murene. De er ofte usynlige, men de styrer våre handlinger og vår forståelse av virkeligheten. For eksempel kan vi se hvordan ideene om individuell frihet og kapitalisme, som er viktige for neoliberalisme, fungerer som mentale murer som begrenser vår evne til å tenke kollektivt. Når vi fokuserer på individets ansvar og suksess, overser vi de strukturelle forholdene som muliggjør ulikhet.

Men akkurat som fysiske murer kan forfalle, kan også disse mentale murene brytes ned. Historien har vist oss at strukturer som virker uforanderlige, kan smuldre når de blir utsatt for tilstrekkelig trykk. Dette gjelder både fysiske murer som har delt folk i fysisk forstand, og mentale murer som har delt folk på ideologisk og sosialt nivå. Mennesker har til alle tider funnet måter å overvinne de barrierene som ble satt opp for å holde dem ute eller holde dem nede.

For å forstå og utfordre de mentale murene som eksisterer i vårt samfunn, må vi begynne å identifisere de ideologiske strukturer som ligger til grunn for våre handlinger og våre oppfatninger. Vi må bli bevisste på hvordan vi ser på verden, hvordan vi kategoriserer andre, og hvordan disse kategoriene er koblet til makt. Ved å avsløre disse skjulte strukturene, kan vi begynne å se hvordan de opprettholder ulikhet, og vi kan begynne å tenke på måter å bryte ned disse murene på.

Derfor, i stedet for å bygge flere murer, enten de er fysiske eller ideologiske, er det på høy tid at vi vurderer hvordan vi kan avskaffe de eksisterende. Dette krever ikke bare politiske endringer, men også en dypere forståelse av de mentale strukturene som former våre holdninger og handlinger. Bare ved å erkjenne og utfordre de usynlige murene som har blitt bygget i våre egne sinn, kan vi håpe å endre den virkeligheten vi lever i.