Hvordan sosialkonservative verdier og populisme har formet amerikansk politikk

De siste tiårene har det vært en merkbar høyredreining i det republikanske partiet, et fenomen som kan spores tilbake til 2004 og "Gingrich-revolusjonen". Dette året vant det republikanske partiet kontroll over både Representantenes hus og Senatet på en plattform preget av sosialkonservative verdier og liten stat. Denne revolusjonen ble drevet frem av populistisk retorikk, kampanjer som fokuserte på splittende spørsmål og en ny generasjon representanter som ble valgt med et radikalt program for å balansere budsjettet, kutte skatter og reformere staten.

Disse kortsiktige gevinstene ble imidlertid dempet av Newt Gingrichs vilje til å samarbeide med president Bill Clinton etter det demokratiske partiets seier i 2006. Årene som fulgte, inkluderte det overraskende valget av Sarah Palin som visepresidentkandidat for republikanerne i 2008, der hennes populistiske stil og sosialkonservative synspunkter appellerte til partiets grasrot. Samme år kom Tea Party-bevegelsen til syne, en anti-stat, lav-skatt bevegelse som ble drevet av misnøye med Washington DC, Barack Obamas valgseier og den moderate ledelsen i det republikanske partiet.

I 2008 ble det også tydelig at autoritære verdier spilte en større rolle i valgpreferanser enn faktorer som inntekt, ideologi, kjønn, alder eller utdanning. Dette ble spesielt synlig i primærvalget der Hillary Clinton og Barack Obama konkurrerte om den demokratiske nominasjonen. I denne sammenhengen begynte sosialt konservative velgere å forlate det demokratiske partiet til fordel for republikanerne, et skifte som også katalyserte en generasjonskløft i begge partienes velgerbaser.

På tross av disse lange historiske prosessene har det vært nesten umulig for tredjepartsbevegelser å oppnå politisk innflytelse i USA, takket være flere institusjonelle barrierer. Blant disse er det første-past-the-post-systemet, som favoriserer de store partiene, samt gerrymandering som skaper distrikter som beskytter de sittende representantene. Valgkollegiet, som brukes i presidentvalget, og restriksjoner på stemmerettslover i delstatene har også begrenset mulighetene for minoritetsparter å vinne politisk makt.

Men i 2016 brøt populistiske krefter igjennom, til tross for disse hindringene, da Donald Trump vant den republikanske nominasjonen og senere vant presidentvalget. Han ble støttet av en velgergruppe bestående av eldre, mindre utdannede mennesker i landlige områder, mens Bernie Sanders, som tiltrakk seg yngre og mer utdannede velgere, utfordret Hillary Clinton for den demokratiske nominasjonen. Dette valget markerte et vendepunkt i den politiske landskapen i USA.

Det er blitt argumentert at USA har nådd et kritisk punkt i den gradvise utvanningen av sosialt konservative verdier, noe som har ført til en negativ autoritær motreaksjon blant de moral-konservative som føler seg truet av kulturelle endringer. Denne reaksjonen har vært spesielt kraftig blant eldre generasjoner av hvite menn i landlige områder, som, til tross for å være en stadig mindre befolkning, utgjør et flertall blant de som faktisk stemmer, hovedsakelig på grunn av forskjeller i valgdeltakelse etter alder.

I tidligere tider har perifere politiske bevegelser forsøkt å utnytte politikk basert på rasisme, hatprat og anti-islamisme, men begge de store partiene har i stor grad unngått å godkjenne ekstreme former for rasisme og nasjonalisme. Den politiske polariseringen etter 2000, spesielt med stridighetene rundt presidentvalget mellom George W. Bush og Al Gore, har gradvis ødelagt konsensusen om disse verdiene. Likevel har de to hovedpartiene i stor grad vært enige om amerikansk lederskap på den globale scenen, global frihandel, internasjonalt samarbeid og liberalt demokrati.

Trump ble ikke bare en leder for sine tilhengere gjennom dette språket, men hans administrasjon innførte også en rekke politiske reformer som reduserte skattene for store selskaper og reduserte miljø- og familiebeskyttelseslover, som forsterket økonomisk ulikhet i USA.

Slik sett er det et tilsynelatende paradoks at mange vanlige, hardtarbeidende blåkragearbeidere stemte på Trump og andre konservative politikere, som til fordel for de mektige, rike interessene, samtidig som deres egen økonomiske velferd ble svekket av de samme politikernes økonomiske politikk.

Hva bestemmer et partis politiske posisjon i Europa?

For å forstå hvordan politiske partier i Europa klassifiseres og hvorfor deres ideologiske plassering er viktig, må vi først erkjenne det komplekse samspillet mellom økonomisk venstre-høyre skala, autoritære verdier, populisme og pluralisme. I denne analysen benyttes data fra flere europeiske land for å vise hvordan partiene er delt opp i ulike kategorier, og hvordan deres plassering på den politiske spekteret påvirker deres politiske strategi og velgerbase.

Når vi ser på partiene i Europa, kan de grovt kategoriseres ut fra tre hoveddimensjoner: økonomisk venstre-høyre, autoritære eller liberale verdier, og deres tendens til å være populistiske eller pluralistiske. Den økonomiske venstre-høyre dimensjonen refererer til hvordan partiene posisjonerer seg når det gjelder statens rolle i økonomien – enten som sterk tilhenger av fri markedsøkonomi (høyre) eller mer regulering og offentlig eierskap (venstre).

Samtidig er spørsmålet om autoritarisme versus liberalisme viktig. Autoritære partier fokuserer på sterke ledere og ofte strenge regler, mens liberale partier fremmer individuelle rettigheter og demokratiske institusjoner. Populistiske partier, derimot, gjør ofte krav på å representere "folket" mot en påstått korrupt elite, og søker å forenkle politiske spørsmål ved å gjøre dem tilgjengelige for allmennheten. Pluralistiske partier, på den annen side, er mer opptatt av å fremme dialog og samarbeid på tvers av forskjellige samfunnsgrupper.

I denne komplekse strukturen ser vi hvordan hvert parti balanserer disse ulike aspektene. For eksempel, i Nederland finner vi partier som er tydelig høyreorienterte og populistiske, som Net_PVV, med en sterk autoritær profil. På den andre siden har vi partier som er mer venstreorienterte og pluralistiske, som Net_PvdA, som fremmer sosial rettferdighet og samarbeider med ulike samfunnsaktører.

Et annet viktig aspekt er hvordan partiene er delt mellom minoritets- og majoritetspartier, avhengig av deres valgresultater og representasjon i parlamentene. Majoritetspartiene, som Pol_PO og Nor_AP, er ofte i stand til å forme nasjonal politikk på grunn av deres brede støtte, mens minoritetspartiene, som Lux_Greng og Slo_Siet, har mer begrenset innflytelse, men kan likevel spille en viktig rolle i politiske koalisjoner.

For velgerne er det viktig å forstå hvordan disse klassifiseringene påvirker deres politiske valg. Partier som kombinerer høyreorientert økonomi med populisme, kan appellere til velgere som ønsker sterke ledere og en reduksjon i offentlig sektor. Venstreorienterte partier som er pluralistiske, kan på sin side tiltrekke seg de som verdsetter sosial rettferdighet og bred politisk inkludering.

Konteksten rundt partienes ideologiske plassering er avgjørende for å forstå ikke bare hva de står for, men hvordan de påvirker nasjonal og europeisk politikk. For eksempel, ved å analysere hvordan partier beveger seg mellom populisme, autoritarisme og pluralisme, kan man få innsikt i hvilke politiske tendenser som dominerer i et land på et gitt tidspunkt, og hvordan velgerne reagerer på disse endringene. Videre bør leseren merke seg at, til tross for de økonomiske og ideologiske skalaene, spiller kultur, historie og nasjonale forhold en stor rolle i hvordan partier velges og hvordan de utvikler seg.

Hvordan migrasjon har formet europeisk politikk og kultur

Migrasjon har i de siste tiårene vært et sentralt tema i europeisk politikk og samfunnsliv. Spesielt har store europeiske land som Tyskland og Storbritannia utmerket seg med betydelige økninger i antall nettoinnvandrere. Tysklands rolle som et attraktivt mål for asylsøkere har hatt dype historiske røtter, og i løpet av de siste tretti årene har landet mottatt en tredjedel av alle asylsøknader i Europa – en større andel enn noe annet land. I 2015, under Angela Merkels åpne grensepolitikk, tok Tyskland imot 890 000 flyktninger, noe som resulterte i rekordhøye 476 649 formelle asylsøknader.

Selv om flyktningstrømmen i 2016 sank til 280 000 personer etter innføringen av grensekontroller, har Tyskland fortsatt et rykte som et trygt og velstående land med liberale asyllover. De sterke diaspora-nettverkene som ble bygget opp gjennom tidene, særlig med land i Midtøsten, har hjulpet til med å tiltrekke nye innvandrere. I tillegg investerer Tyskland betydelig i integrasjonstiltak som språkopplæring, kulturforståelse og yrkesutdanning for asylsøkere og flyktninger.

Slike store innvandringsbølger er en medvirkende faktor til den økende støtten for autoritær-populistiske partier i flere av de mest velstående og tilsynelatende tolerant samfunnene i Vest-Europa, som Sverige, Danmark, Norge, Tyskland og Nederland. Disse landene har vært attraktive mål for immigranter, blant annet på grunn av deres sikkerhet, velstand og sterke velferdsordninger. Dette har derimot ført til politisk og sosialt ubehag i noen deler av befolkningen, og mange opplever at den raske befolkningsveksten gjennom migrasjon utfordrer de tradisjonelle verdiene og identitetene.

Flyktninger og asylsøkere er imidlertid bare en del av bildet. Hoveddelen av migrasjonen består av arbeidsinnvandrere, mange av dem med høyere utdanning, som ser til de velstående europeiske statene for bedre økonomiske muligheter. De største strømningene har kommet fra Øst-Europa og Nord-Afrika, men det er også migrasjon fra krigsrammede områder som Syria, Afghanistan og Irak. Dette har ført til en økt etnisk og kulturell mangfold i mange europeiske samfunn. I land som Luxembourg og Sveits er andelen utenlandsfødte innbyggere betydelig høyere enn i mindre velstående land som Tyrkia, Tsjekkia og Polen.

Den faktiske andelen utenlandsfødte i befolkningen har økt jevnt i de fleste europeiske landene siden 2005, og noen av de mest markante økningene har skjedd i land som Sverige, Nederland, Storbritannia og Østerrike. I Sverige, som i 1970 var et av de mest etnisk homogene landene i Europa, utgjorde de utenlandsfødte 17 prosent av befolkningen i 2015. Tilsvarende hadde både Nederland og Storbritannia 12 prosent utenlandsfødte innbyggere, mens Østerrike og Sveits hadde henholdsvis 19 og 29 prosent.

I motsetning til Europa har USA hatt en relativt mindre andel utenlandsfødte i befolkningen, med 13 prosent i 2014. Økningen i andelen utenlandsfødte i USA har imidlertid vært langsommere enn i Europa, med bare en økning på 1,4 prosent fra 2005 til 2014. I Europa har andelen utenlandsfødte i mange tilfeller økt betydelig raskere, spesielt i de mest økonomisk utviklede landene.

Dette mangfoldet har hatt en stor innvirkning på kultur, økonomi og politikk i vertslendene. Det er viktig å merke seg at innvandring ikke bare handler om tall og statistikk, men også om de kulturelle holdningene som utvikles som et resultat av denne endringen. I mange europeiske land har økt migrasjon ført til spenninger knyttet til identitet, integrering og nasjonalisme. Samtidig har det også ført til positive endringer, blant annet i form av økonomisk vekst, kulturelt mangfold og nye perspektiver i samfunnet.

Når man ser på migrasjonens innvirkning på europeisk politikk, er det avgjørende å forstå hvordan oppfatningene om innvandring har utviklet seg over tid. Offentlige holdninger kan variere sterkt, ikke bare på tvers av nasjoner, men også på tvers av ulike regioner og sosiale grupper. I land som Sveits og Luxemburg, der innvandringsnivået er høyest, er det en relativt høy grad av aksept for mangfold, mens det i andre land kan være sterkere motstand mot innvandrere. Hvordan folk oppfatter innvandringen, kan ha betydelig innvirkning på valgresultater og politiske beslutninger.

Migrasjonens påvirkning på det politiske landskapet kan ikke undervurderes. I mange europeiske land, spesielt i de siste tiårene, har høyrepopulistiske og autoritære partier fått fotfeste, mye på grunn av deres standpunkter om innvandring og nasjonal suverenitet. Denne utviklingen er et resultat av både økonomiske faktorer, som arbeidsledighet og økonomisk ulikhet, og kulturelle faktorer, som frykt for tap av nasjonal identitet og verdier.

For å forstå migrasjonens betydning, er det viktig å erkjenne at dette ikke bare er et spørsmål om politiske beslutninger, men også om hvordan migrasjon påvirker samfunnets sammenhengskraft, kulturelle identitet og fremtidige utvikling. Et samfunn som har håndtert migrasjon godt, har ofte sterke integrasjonsprogrammer og et politisk klima som fremmer åpenhet og inkludering. Omvendt kan et samfunn som ikke klarer å tilpasse seg den økte migrasjonen, oppleve politisk polariserte konflikter og en økning i sosial uro.