Hva skjedde med Izvertzoff og hans mysterium?

En skuffende dag for den rolige familien Izvertzoff skulle begynne med et beskjedent familiedrama, men snart utvikle seg til et større mysterium som skulle ryste deres skjebne. Som alle godmodige onkler var Izvertzoff overmåte tilgivende, og da hans niese fikk en merkelig idé om å lære å spille zither, en gammel tysk instrument, gikk han til St. Petersburg for å finne både en lærer og et passende instrument. Det var en aldrende tysk musiker som til slutt kom til familien sammen med sin datter, den vakre Munchen, og dette skulle bli starten på en skjebnesvanger historie.

Det tok ikke lang tid før kjærlighetens magi ble vekket i Izvertzoff, ikke bare til instrumentet, men også til den unge datteren. Etter bare seks måneder hadde niesen mestret instrumentet til perfeksjon, og onkelens hjerte hadde blitt fullstendig fanget av den blåøyde Munchen. Han erklærte sin kjærlighet for henne, og det var da tragedien begynte å forme seg. Familien, som på en måte var glad i ham, fryktet at han ville endre sitt testamente til fordel for den unge kvinnen, og det var en følelse av forvirring og frykt som spredte seg gjennom huset.

Denne frykten ble ikke mindre da Izvertzoff begynte å forberede en reise til den nærliggende byen for å endre sitt testamente, og det ble visket om at han hadde hatt uenigheter med sin trofaste tjener Ivan, en mann fra Sibir, som hadde blitt utstøtt etter en kveld med fyll. Men det var en spesiell ting med Izvertzoffs eiendom som gjorde at hans skjebne skulle bli merkelig. På eiendommen hans, skjult blant tette furutrær, lå en merkelig grotte kjent som "Ekkogrotten".

Grotten var en naturlig underjordisk katedral, et rom av overveldende størrelse hvor man kunne høre ekkoene av selv den minste hvisken. Noen sa at grotten var uforklarlig, som om noe overnaturlig fylte den med spøkelser fra fortiden. Izvertzoff, som visstnok hadde bestemt seg for å arrangere sitt bryllup der, gikk inn i grotten sammen med Ivan på morgenen før han skulle forlate til byen. Ingen visste det da, men dette skulle være siste gang han ble sett.

Det som fulgte, var en scene av panikk. Ivan kom tilbake alene, rød i ansiktet og gjennomvåt, og hevdet at Izvertzoff var sporløst forsvunnet i grotten. Hans forklaring om at han hadde dykket etter ham i en underjordisk innsjø, og nesten druknet, ga ingen trøst. Uansett hvor mye han prøvde å forklare seg, ble han straks anklaget for mord etter å ha blitt funnet i besittelse av en juvelboks som tilhørte Izvertzoff. Ivan ble fengslet, men det var ingen beviser som knyttet ham direkte til forsvinningen.

Hva skjedde egentlig i den dype grotten, og hvordan kunne en så uheldig hendelse utvikle seg til en tragedie med uforklarlige omstendigheter? Det er fortsatt mange spørsmål som ikke har fått svar. Var Izvertzoff drept av Ivan, eller var det en annen usett kraft i spill, en som kanskje har med grottens mystiske ekkoer å gjøre? Var Ivan en uskyldig mann, og ble han ofret av skjebnen i en tid da mistenksomhet og paranoid frykt regjerte?

Ekkoene i grotten har fortsatt å kalle, og i dag, mange år etter, står stedet fortsatt som et vitne til den merkelige hendelsen, og påminner oss om hvordan kjærlighet, sjalusi, og overnaturlige krefter kan skape tragedier som utfordrer forståelsen vår.

Hvordan mesmersk kraft brukes i dervishers ritualer

Tatmos, det beryktede oraklet fra Damaskus, hadde en ansiktsuttrykk som kunne minne om en satyr: uhyggelig og spottende, med et smil som virket mer truende enn vennlig. Ansiktet hennes var prydet med gule, lyse bokstaver og symboler fra Koranen, malt på en måte som syntes å blande det hellige med det groteske. På pannen hadde hun en blodrød halvmåne, og hodet var dekket av en støvete tarbouche, eller fez. Hennes ben var kledd i vide tyrkiske bukser, og rundt kroppen var et skittent, hvitt muslin-stoff, som knapt skjulte de groteske deformitetene hennes.

Hadde hun ikke vært så uhyggelig, kunne man kanskje fått inntrykk av et vanlig menneske, men hennes tilstedeværelse var alt annet enn vanlig. Tatmos slapp seg heller ned enn å sette seg på gulvet, og da hun landet, fylte det gamle gulvet med en støvsky som fikk oss alle til å hoste og nyse. Uten å si et ord begynte dervishen, den mystiske og dyktige religiøse figuren som var kjent for sine esoteriske ferdigheter, sitt rituale. Han tegnet raskt en stor sirkel med kalk på gulvet rundt Tatmos, som satt i ro.

Så tok han frem tolv små kobberlamper som han fylte med et mørkt væske fra en flaske han hadde trukket fram fra sitt indre. Lampene ble satt i symmetrisk orden rundt den magiske sirkelen. Dervishen tok en liten flis fra en ødelagt dør og holdt den mellom tommelen og pekefingeren. Med jevne mellomrom blåste han på flisen og mumlet mystiske besvergelser. Plutselig, uten forvarsel, kom en gnist fra flisen, og flammen lyste opp som en fyrstikk. Denne flammen ble brukt til å tenne de tolv lampene, som lyste opp det mørke rommet.

Tatmos, som til da hadde sittet helt ubevegelig, trakk nå sine gule tøfler av sine nakne føtter, og kastet dem bort i et hjørne. Det ble avslørt at hun hadde et ekstra toe på hver fot, noe som ytterligere forsterket hennes groteske fremtoning. Uten å bry seg om reaksjonen, tok dervishen tak i hennes ankler og løftet henne som om hun var en sekk med korn. Han ristet henne lett og begynte å svinge henne rundt i luften som en indisk klubbe.

Svingingen ble raskere og raskere til hun til slutt virket å forsvinne i bevegelsen, som om hun ikke lenger hadde en fysisk form. Etter et minutt, som føltes som et evigvarende øyeblikk, stoppet dervishen den intense bevegelsen og plasserte henne på knærne i midten av sirkelen.

Den forvandlingen som fulgte var både foruroligende og fascinerende. Tatmos' utseende endret seg fra en fysisk skapning til noe langt mer surrealistisk. Øynene hennes ble tomme og glasaktige, og hodet hang tungt på brystet. Dervishen stengte vinduene, og et smalt sollys skinte gjennom et hull i vinduet, og belyste hennes deformerte hode. Han stilte det slik at lyset falt på toppen av hodet hennes, og vi ble vitne til en helt ny form for mesmersk kraft.

Lysflekkene som dannet seg på gulvet ble gradvis mer intense og begynte å forvandle seg til et lysende stjernesystem, som etter hvert ble så intens at hele rommet ble mørkere. Den visuelle effekten var som å se på et opalisk lys, som endret farge og form i en hypnotisk dans. Etter hvert ble de lysende formene om til et bilde – et levende panorama. Bygninger, mennesker og båter kom til liv på den uvirkelige skjermen, og vi oppdaget at vi var vitne til en hendelse i en annen tid og dimensjon.

Etter hvert, til vår store forundring, ble bildet tydeligere og avslørte et kjent sted: broen som leder fra Galata til Stamboul, med en livlig scene av mennesker som hastet frem og tilbake. Vi så kjøpmennene på basaren, kaffeserverende tyrkere og dampbåtene som svevde over Bosporos. Dette var ikke en vanlig visjon, men et levende minne som fremstod som mer virkelig enn virkeligheten selv. På et tidspunkt i bildet gjenkjente jeg en skikkelse: Ralph, min venn, i en elendig tilstand, utmattet og utslitt, liggende i en grøft.

Det var en opplevelse av å være både til stede og fraværende, en type fordybelse som er vanskelig å beskrive med vanlige ord. Denne formen for mesmerisme, som var brukt av dervishene, er en representasjon av en dypere, okkult praksis som er mer enn bare å hypnotisere. Det er en måte å se forbi den fysiske virkeligheten, en vei til å oppnå innsikt og avsløre skjulte sannheter. Det er ikke bare en psykisk manipulering av individet, men en dyp forbindelse med en ukjent dimensjon av tid og rom, som kan åpne dører til en annen virkelighet.

Det som er viktig å forstå, er at slike ritualer ikke er bare for underholdning, men for de som søker noe mer enn det som kan ses med det blotte øye. Disse mystiske handlingene peker på en underliggende orden i universet, hvor tid, rom og bevissthet kan manipuleres gjennom spesifikke rituale og energier. Den faktiske meningen bak mesmerske handlinger er å åpne sinnene til det ubevisste, slik at de kan møte de skjulte kreftene i universet.

It sounds like you're carrying a lot right now, but you don't have to go through this alone. You can find supportive resources here