Ved elva Nara: kosakkenes sanger og krigspoesi

Elva Nara

…i slaget om Moskva ble fienden stanset ved linjen ved elva Nara…Fra «Historien om den store fedrelandskrigen»
Elva Nara, elva Nara,
Kort er den, ikke bred,
Men når det trengs —
En utilnærmelig elv.
Her ved denne elva Nara
I jord, i himmel, i flammer, i is
Vokste et internasjonalt
Utrent folk inn.
Og som om det var i nabolaget,
For å beskytte menneskeslektens hjem,
Tok de sitt siste
Og avgjørende slag.
Bajonetten knakk av et slag…
En blodig neve…
Han vil ikke la Nara bli krenket,
Denne karen — siberieren.
Se, en lezgin kryper med en granat,
Tar svart snø i munnen:
Her, ved denne elva Nara,
Forsvarer han sitt hjem.
Og krigen — det er ikke et eventyr
Med en søt lykkelig slutt!
Se, en bashkir — tiendeklassing —
Falt i det russiske snøen med ansiktet først.
På barten skimrer rimfrost,
Smerten i øynene har stivnet:
Der, ved elva Nara,
Falt en zaporogisk kosakk i snøen.
Vi vet — ikke forgjeves
Falt en håndfull gutter,
Som nå i en felles grav,
I EN FELLES — hører dere?! — ligger.
For landet ved elva Nara
La de ned sine hoder,
Ga alt, alt som trengtes…
Og likevel var det som trengtes — livet.
(E. Grinberg)
Dikt om kosakkene
Side 1 av 2

Anatolij Vladimirovitsj Sofronov ble født 6 (19) januar 1911 i Minsk. I 1937 fullførte han litteraturfakultetet ved Rostovs pedagogiske institutt. I årene under den store fedrelandskrigen arbeidet han som spesialkorrespondent for «Izvestija». I 1953—1986 var han sjefredaktør for magasinet «Ogonjok». Begynte å publisere fra 1929.

KOSAKKER BAK HØYDEN
Fra skogen over enga i vill fart
Rider kosakkregimentet på sprang;
Sverdene har ennå ikke blitt blodmørke,
Men kosakkene står i stigbøylene.
Og tett galopp over marken ruller,
Som et tordenfall falt fra himmelen,
Fra kant til kant over steppen klinger det!

• Egej! Gej-gej! Kosakkene bak høyden
  Glitrer i marken med røde lampasser,
  Snorene fra burkjene slynger seg over brystet,
  Og det avrevne laget bak dem
  «Hvisker allerede med snorer bak».
  En tysk pansertog brenner som et hus,
  «Berører himmelen med en røykende tunge,
  Braker i steppen, gjemt i høyt gress!

• Egej! Gej-gej! Kosakkene bak høyden!»
  Ved overfarten ved elvens knekk
  Høres jernstønninger og soldatrop;
  Et tysk divisjon på ferja,
  Et spent tau klinger som en streng.
  Men hvor er du, venstre, hvor er du, høyre bredd,
  «Tauet er kuttet, ferja går ned.
  Og over elven reiser seg ved overfarten!» - Egej! Gej-gej! Kosakkene bak høyden!
  En trist veikantpopler står,
  Fører en lang samtale med veien...
  Men så hører han galoppen bak åsene,
  Hovens dunk, stigbøylens spill.
  Og den svinger av glede med greinene,
  Klinger over steppen med stille sølv,
  Brummer med bark og mørke røtter — Egej! Gej-gej! Kosakkene bak høyden!
  Egej! Gej-gej! Ikke slått, ikke knust,
  Ruller de fryktinngytende regimentene som et ras.
  Oppganger står, solnedganger faller,
  I salen, i salen — donske kosakker.
  Marker, marker, vide daler —
  Vi skal passere alt, men vil ikke av sadelen,
  Før vi ikke ruller som torden under Berlin:

• Egej! Gej-gej! Kosakkene bak høyden 1941
  Viktor Mihajlovitsj Gusev (1909—1944) — russisk-sovjetisk poet, dramatiker. Mottaker av to Stalin-priser av andre grad (1942, 1946 — posthumt).
   KOSAKKEN DRO I KRIGEN
  På den frie, blå, stille Don
  Lød en marsjsang.
  Kosakken dro til den store krigen,
  Hans brud fulgte ham.
  — Ønsk meg lykke på veien, kjære,
  Om jeg kommer hjem — ukjent, —
  Sa kosakken, han sa: — Farvel!
  — Farvel! — svarte bruden.
  Over steppen tente en trist morgenrød,
  Donens bølge glitret.
  — Jeg gir deg til avskjed en tobakkspose,
  Jeg broderte den selv.
  Vær modig, vær tapper i den harde kamp,
  Kjemp for russisk jord.
  Og husk Don, din brud,
  Vend tilbake til dem med seier. 1942-1943
    Dmitrij Borisovitsj Kedrin
    
  En pike blir plaget av en kosakk ved gjerdet:
  Når vil du, Oksana, elske meg?
  Jeg skaffer et sabel til min kjærlige
  Og lyse chekhiner og klingende rubler…
  Piken svarer, fletter sin flette:
  I går spådde en sigøynerinne meg i skogen.
  Hun sa at jeg vil elske den
  Som bringer min mors hjerte som gave.
  Treng ikke chekhiner, treng ikke rubler…
  Gi meg din gamle mors hjerte,
  Jeg vil male asken hennes på humle,
  Jeg vil brygge infusjon — og elske deg.
  Kosakken ble taus fra den dag, mørk.
  Han åt ikke borsjtsj, spiste ikke salamaty.
  Med kniven sår han morens bryst
  Og med den skjelvende lasten dro han av sted.
  Her bærer han hennes hjerte på et fargerikt duk,
  Favoritten bærer han i skjelvende hånd.
  På veien ble hans blikk uklart,
  Stiger på trappen snublet kosakken,
  Og morens hjerte, falt på terskelen,
  Spurte ham: «Ble du ikke skadet, sønn?»
   
  Iraida Andrejevna Mordovina — en donsk kosakkkvinne
  Plastuny
  Kosakkens spesialstyrke, dristige — plastuny.
  De er eliten for enhver krig.
  De kan lenge svømme under vann,
  Kan slåss med alt som er for hånden.

De frykter verken sverd eller bula (masseklubbe).
På pikene er kamp for dem kun en lek.
Med en pisk kunne en plastun holde tilbake fienden
Og mange mil kunne han løpe uten hvile.

For plastuny er suksess — kosakkens kunnskap i bruk,
For med det i et slag forutgrep plastunen angrepet.
For plastuny i strid det viktigste — refleksen.
Under kamp er luften spundet av ringer.

Slagene flyr — alt er opptegnet rundt.
Over plastunen lukker seg som en brennende ring.
Å være plastun — å kunne spesielt krige,
I rekognosering vite alt om fiendens hær.

Fra barndom ble kosakken lært å være plastun.
Etterkommere må nå minnes det som var.
 
Lampaser
Tsaren ga som belønning
Donkosakkene.
Han forkjemmet de modige krigerne
Med blått ullstoff.

Ga i tillegg litt
Skarlagensrødt stoff.
Det var for lite...
Statskassen sviktet.

Hvordan dele, fordele
Ullstoffet likt?
Ingen vits i å regne,
For det er uansett for lite...

Til atamanen gav de
Skarlagensrødt stoff,
Slik at kosakkene kunne se
Chekmenen på avstand.

Sydde den blå uniformen
De donske kosakkene.
Av det skarlagensrøde laget laget de
Lampaser på buksene.

Av restene i funksjonærenes capser
Lagde de bremmer
Og gjennom århundrene bar de
Legenden videre om dette.

De delte alt fra samvittighet,
For at ingen skulle bli fornærmet.
Den gamle kosakkvisdom sier om det…

For ikke ved en tilfeldighet rev de
Lampaser av kosakkene.
Til roten utryddet de
Sovjetene av donene.

De fryktet deres frihet,
Deres evne til å krige.
Derfor bestemte de
«Lampasene» skulle utryddes.
 
Kosakkens krets
Den som mangel på ære ikke tar, vil stokken skjønne
Kosakkens krets — toppen av fri makt.
Maiplassen summet,
Kosakker tok av sine capser:
Hva vil atamanen si i dag?

Faner ble båret inn i sirkelen,
Prest kom fra kirken,
Benkene ble båret for de gamle...
Esaulen* ledet de skyldige.

Før atamanens tale
Varslet esaulen alle:
— Still, stanitsa, på maiplassen,
Når ataman vår tok ordet.

Stokken ble slått to ganger:
— Forræderi i familiene, kosakker.
Stepan Anisimov med jelmerka
Bar nylig, donchaki.

Yavo jana på ringen nå,
La henne få ordet å tale.
Hun, duen, går knapt —
Hun skal snart en kosakk føde.

Konen ba atamanen:
— Med jelmerka mannen var i steppen utro.
Da jeg irettesatte ham,
Slått han meg hardt.

Jeg ber om vern på ringen,
Jeg har ikke mer styrke å leve med ham.
Jeg dør snart av slit:
Det er tungt å drive husholdningen alene.

Svigermor med svigerfar er ikke milde med ham.
Yavo dro henne i syndens dyp.
Jelmerkene kommer til vår basar:
Ikke liv, men en bitter, sørgmodig latter...

De gamle summet på ringen:
— Det er ikke rett å slå Jana!
— Hvordan skal hun vekke avkom,
Hvor skal hun dag og natt arbeide?

— Hvis han er gift — ikke dra ham,
La de ugifte ri litt.
Bedre å styre husholdningen,
For henne skal snart føde.

— Jelmerker bør man klapsløse
Piskes eller settes i en grop,
For at de skal lære å ære
Uten ektemann i hellighet...

Atamanen hørte alt strengt:
Det er ikke riktig å krenke hustruer.
Han sto, mørkt rynket overbrynene:
— Hør på meg, venner!

Det passer ikke å slå barn og kvinner,
Vi må kjempe mot fienden.
En ulykkelig kvinne kan ikke
Føde sunne barn... Vit det!

Hvis frykt kryper inn i en kvinnes sjel,
Hun vil ikke føde tapre barn.
Man må ikke bryte den hellige pakt.
Du vil ikke unngå risene...

Om en kosakkens kone ber om skilsmisse,
Skal Yavo gis til kvinnen.
Men kosakken — til hundenes helvete,
Slik sendes han langt ut i steppen.

Om hun er villig til å tilgi
Og ta mannen tilbake på kausjon,
Da bør han strengt piskes
Som straff på ringen.

Og jelmerken... Hodet i vannet
Eller piskes som en kosakk,
Eller begraves i jorden til halsen
Og får ikke en slurk vann...

Ataman tok av papakhaen foran de gamle
Med respekt:
— Hvem skal dømme min beslutning?
Hvordan straffe skammen i dag?

— Det er selvfølgelig hodet i vannet...
Hva skal man snakke om det.
— Hvor er ektemennene på felttog?
Hvordan dømme kvinner uten dem?

— Begrav dem til halsen i gropen!
La dem sitte der et par dager...
— Så de får nok spøk av skam,
La landsbyboerne se på...

— Og gi Stepan piskeslag...
Slik at dårskap forsvinner!
— Ta av buksene dine! Kom igjen!
La pisk finne din bak!

Jelmerken satt i kjelleren:
— La dem vente på sin tur...
Og kosakken ble slått foran alle:
— En lærdom for fremtiden...

En blodig stripe la seg,
På den opphovnede, blåaktige ryggen.
Han reiste seg, bøyde seg dypt
For de gamle, for sin kone:

— Takk for læren,
Tilgi meg, gamle menn.
Jeg skal finne noe å gjøre for å avlede min kjedsomhet,
Jeg skal ikke plage konen mer.

Og du, kjære hustru,
Tilgi meg at jeg var utro.
Og at i min bitre lidenskap
Jeg slo deg, min kjære...

På ringen summet kosakkene:
— Vår ataman har dømt alt rett.
Jelmerkene hylte høyt:
De ventet offentlig skam i dag..

Valg av ataman
Æren til en kosakk forlater ham ikke,
inntil hans hode forsvinner
Fra morgen skynder stanitsa seg til ringen,
For å velge ataman.
— Ja, den gamle ataman skal gå.
— Tiden er ute — tid for forandring.

Faner bringes til ringen,
Fra kirken kommer presten.
Esaulene ber om orden,
Folkene som er samlet bruser.

Der bøyer ataman seg for alle
Og sier ord til kosakkene:
— Tilgi meg, atamanceller,
Hvis jeg noen ganger feilaktig dømte.

— For alt takker vi deg.
— Du var en verdig ataman.
— Nå er tiden inne — du går,
Slik er turen gitt ved lov.

Ataman tar av papakhaen,
Bretter den, legger den på bordet.
Dekker den med chekmen over
Og legger buleva ved siden.

Han går til enkle atamanceller.
De fører ham fram...
Med respekt bærer de benken
Hans feltseng.

Her går esaulen ut på ringen,
Leser for kosakkene en rapport,
Om hva som ble gjort under den gamle makten,
Hver vil høre med glede.

Han avsluttet sin tale med en bue
Den grå og strenge esaul.
Ser strengt på kosakkene,
Stikker naseku* i jorden.

— Til hvem skal naseku overleveres?
Hold svar, donchaki!
Diskuter, ikke vær stille!
Hvem å utnevne, kosakker?

Fra ropene sprakk ringen av ære:
— Matvej! Jakob! Peter!
— Jerom... Elsk! Utnevne ham!
Det er på tide å la ham befale.

Esaulen vifter med hendene:
— Hvem skal vi velge?
Alle kandidater er verdige,
Det er på tide, venner, å stemme.

Til slutt ble Peter valgt.
— Tjen stanitsa, ataman.
— Du er i dag valgt av folket,
Ta imot naseku makten.

Torne-staven, blyets topp,
Bær den verdig, ikke mist den!
Og bevar kosakkens ære etter loven
For folket.

Hatter la seg på atamanen,
Han tok naseku, buleva.
Alt frivillig, uten bedrag
Folk valgte seg en tjener.

Ataman skal tjene stanitsa,
Vise hvordan folket skal leve.
Og i den vanskelige timen — må han ikke sørge:
Alle er klare til å tjene ham...

Nikolaj Nikolajevitsj Turoverov (18 (30) mars 1899, Starocherkasskaja, Russiske imperiet — 23. september 1972, Paris, Frankrike) — en donsk kosakk, kosakkdikter av «første bølge» emigrasjonen.
 Krim
Vi forlot Krim
Midt i røyk og ild,
Jeg fra akterens side så hele tiden forbi
Min hest som svømte.
Og han svømte, utmattet,
Bak det høye akterdekket,
Kunne ikke tro, visste ikke,
At han tok farvel med meg.
Hvor mange ganger ble vi forventet
Å møte den samme grav i kamp.
Hesten svømte videre, mistet krefter,
Troende på min troskap.
Min groom skjøt ikke ved siden av,
Vannet ble svakt rødt…
Den avreisende kysten av Krim
Husker jeg for alltid.
Banneret
Jeg drømte om et kosakkbanner,
Jeg drømte — jeg ble ung igjen.
Ildene flammende bak oss,
Asken og røyken kveilet.
Det siste taket brant opp,
Vinden blåste friere,
Den samme som i tider av Tokhtamysh,
Eller kanskje enda eldre.
Og banneret blant svart røyk
Lyste i sin brokade,
En eneste, uskålt, udødelig,
Uforgjengelig i flammens klump.
Ny ære ringte,
En uvanlig klinging... Og jeg drømte om overfarten
Med hester, svømmende, over Don.
Og Dona farvelvann
Bar oss med strømmen,
Over oss på fanen ikoner,
Ikoner — ikonstativ;
Og den bitre vinden av fraksjoner,
Fra røyken ble sterkere,
Vugget alle Guds mødres ansikter
På kosakkenes brokade. 1949

Evgenija Arkhangelskij, Kerch
Til det russiske kosakkvesenet
Fosterlandet ble revet i arvefyrstedømmer... La den sataniske hær more seg godt... Hvor er du, russiske kriger?! Hvor er du, modige stamme, Som aldri fra gammel tid visste å vike for hordene?!
Og ikke i khansk fangenskap, ikke i den grusomme tyskheten,
Men i hjemlandet vår nød å kjempe,
Som om vi ble oppfostret av Kain i russisk urolighet,
Vår forbannede skjebne forstår ingen...
I skyet av bleke skyer skriker jeg til jeg mister stemmen
Hvit — hvit sprekker hesten under deg, hellige Georg.
Ser du hvor mange lys i kirken?! Hvor er ditt skjold og hvor er ditt sverd?
Av mine siste krefter ber jeg, Kom tilbake, Russland går under!
I denne forferdelige massakren
Bror mot bror, som vanlig...
Vi bærer en stein tett ved brystet, og enøkse på ryggen.
Så hva, for den splittede sjel
La oss be i den lyse kirken,
Hvis tro er vanæret i Russland av satan.
Er det ikke på tide, brødre, å angre for Gud,
Og be inderlig om hverandres tilgivelse.
For at med Guds hjelp å hanskes med den urene makt,
Slik at det russiske krigerfolk og fosterlandet må eksistere!!!
 Pjotr Petrovitsj Kotelnikov
Til kosakkene
Et eget folk eller en klasse?
Mange, mange år har gått,
Men på historiens overflate
Har dere etterlatt et klart spor.
Fortellingene er fortsatt friske,
Det er noe kosakkene kan være stolte over,
Sørens grenser er pålitelige,
Fiender kan ikke krysse grensen.
Mye ulykke er overlevd,
Og i årene med den røde terror,
Men i de blodige urolighetene,
Kjenner ikke kosakkene skam.
Og man trenger ikke å lete etter ord,
Finne i historien eksempler —
Kosakkenes ære er talløs —
Kavalerer av Georgsordenen.
Jeg ønsker dere et verdig liv,
Styrk motet og kreftene,
Og tjen med tro og sannhet
Til gagn for Moder-Russland.