I Europa har det de siste tiårene vært en markant vekst i støtte til høyreorienterte partier, særlig de som er sterkt kritiske til innvandring og globalisering. Denne utviklingen har skapt et dilemma for forskere og politikere: Er disse partiene primært ideologiske, eller representerer de en proteststemning mot etablerte politiske systemer? Å forstå denne dynamikken krever en grundig analyse av både sosiale og økonomiske faktorer som former den politiske opinionen i ulike europeiske land.

Høyreorienterte partier som har tatt et klart standpunkt mot innvandring og globalisering, har ofte blitt sett på som en reaksjon på den opplevde trusselen som disse fenomenene utgjør for nasjonal identitet og økonomisk sikkerhet. I land som Ungarn, Polen og Italia, har slike partier fått økt tilslutning etter økonomiske kriser, høy arbeidsledighet, og en økende misnøye med etablerte politikere som har blitt ansett som ute av stand til å håndtere disse utfordringene.

En sentral teori som forklarer denne fremveksten er at partiene appellerer til en nasjonalistisk ideologi, der fokus på nasjonal suverenitet og en sterk motstand mot EU og migrasjon fremmes. På den annen side finnes det argumenter som peker på at støtte til disse partiene kan være mer en form for protest mot det politiske systemet som anses som ansvarlig for økonomisk ustabilitet og tap av sosial velferd. Dette kan sees i lys av den "proteststemningen" som har vært til stede blant velgere som føler seg oversett av de tradisjonelle politiske partiene.

Et annet viktig aspekt som forklarer veksten av disse partiene er den økte polariseringen som har skjedd i mange europeiske samfunn. Polariseringen er ofte drevet av et gap mellom de som støtter globalisering og de som føler seg marginalisert av dens virkninger. Dette gapet har ført til en splittelse der de som er økonomisk og kulturelt usikre, søker politisk tilflukt i partier som hevder å representere deres interesser, selv om disse partiene også kan være preget av ekstreme ideologier.

I tillegg er det viktig å vurdere hvordan medienes rolle i den politiske kommunikasjonen har forsterket populistiske budskap. Moderne medier, inkludert sosiale plattformer, har blitt brukt som verktøy av høyreorienterte partier for å nå ut til velgere, særlig de som føler seg fremmedgjort fra mainstream-politikk. Digitale plattformer tillater en rask spredning av populistiske ideer og en utvidelse av politiske diskurser som ofte er preget av forenklede løsninger på komplekse problemer.

For å forstå dette fenomenet fullt ut, må man også ta hensyn til hvordan økonomiske faktorer påvirker den politiske tilhørigheten. Økonomiske kriser har en tendens til å fremme mer ekstreme politiske valg. Et land med høy arbeidsledighet og usikkerhet i arbeidsmarkedet kan bidra til at flere velgere ser på populistiske og anti-establishment-partier som en alternativ løsning på de problemene de møter.

For leseren er det viktig å forstå at støtten til disse partiene ikke nødvendigvis er et uttrykk for en utbredt ideologisk overbevisning, men heller en reaksjon på underliggende sosiale og økonomiske problemer. Det er en dynamikk hvor velgerne søker en løsning på problemer de mener ikke blir tatt på alvor av de etablerte politiske aktørene. Partienes appell til en form for nasjonalistisk identitet og deres sterke anti-globaliseringstale kan derfor sees som en del av et bredere sosialt og økonomisk landskap.

I tillegg er det viktig å merke seg at ikke alle velgere som stemmer på disse partiene nødvendigvis er tilhengere av deres ideologi. Mange kan ha stemt på dem som et uttrykk for frustrasjon med den politiske eliten, snarere enn et sterkt ideologisk valg. Dette er et sentralt poeng for å forstå hvordan proteststemmer kan manifestere seg politisk.

Det er også viktig å merke seg at disse partiene, selv om de ofte fremmer et budskap som er kritisk til innvandring og EU, ikke nødvendigvis har en enhetlig politikk på andre områder. Det er stor variasjon i hvordan ulike høyreorienterte partier forholder seg til økonomiske spørsmål, velferdspolitikk og sosial rettferdighet. I noen tilfeller kan de til og med tiltrekke seg velgere med helt forskjellige politiske bakgrunner, som i enkelte tilfeller kan føre til ustabile koalisjoner eller partier som er vanskelig å kategorisere.

Hva kjennetegner populisme som ideologi og hvordan skiller den seg fra autoritarianisme?

Populisme framstår som en tynn ideologi, en type politisk tanke som i seg selv er relativt enkel og som ofte knyttes til en todelt samfunnsoppfatning. Ifølge Cas Mudde, en ledende teoretiker på området, defineres populisme som en ideologi som deler samfunnet inn i to homogene og antagonistiske grupper: "det rene folket" mot "den korrupte eliten". Denne dikotomien setter opp en sterk motsetning mellom folket, som tillegges en slags moralsk renhet og rettferdighet, og eliten, som fremstilles som gjennomgående korrupt og fiendtlig. I denne ideologien betraktes politikk som en direkte uttrykk for folkets vilje, og motstandere av populistene oppfattes ikke bare som politiske motstandere, men som moralsk onde. Denne manikeiske verdensanskuelsen, der alt deles i svart eller hvitt, er sentral i populismens retorikk og politiske praksis.

Populismen skiller seg imidlertid klart fra autoritarianisme, selv om de ofte kan overlappe i praksis og politiske uttrykk. Autoritarianisme er en mer kompleks og dyptgående psykologisk og ideologisk disposisjon, som knyttes til en preferanse for streng kontroll, lydighet, og hierarkiske strukturer. Den har røtter i sosialpsykologiske teorier om menneskers behov for sikkerhet og orden, og er ofte koblet til tendenser som et behov for konformitet og frykt for usikkerhet. Mens populismen er en politisk form som legger vekt på folkets vilje og en kamp mot eliten, dreier autoritarianismen seg om hvordan individer forholder seg til autoritet og normer, og kan gi grobunn for sterke lederskap, undertrykking av avvik og en konservativ sosial orden.

Den sosialpsykologiske forskningen på autoritarianisme har utviklet seg gjennom flere tiår, med viktige bidrag fra blant andre Adorno og Altemeyer. Disse studiene har brukt måleinstrumenter som vurderer autoritære holdninger basert på aspekter som barns oppdragelse, sosial dominans og konservative verdier. Det viser seg at autoritære tendenser ofte korrelerer med fordommer, etnosentrisme og generell intoleranse overfor annerledeshet. Likevel er ikke alle som sympatiserer med populistiske bevegelser nødvendigvis autoritære i denne forstand, selv om autoritære trekk kan forsterke populismens polarisering og fiendebilder.

Forståelsen av populisme krever derfor en nyansert tilnærming som skiller mellom den tynne ideologiske kjernen i populisme og de bredere verdiorienteringene og psykologiske disposisjonene som autoritarianisme representerer. Populismen som ideologi mangler det ideologiske dybde og systematiske verdigrunnlag som kjennetegner mer klassiske ideologier som liberalisme eller konservatisme, men kan fungere som en overbygning eller ramme som mobiliserer støtte gjennom enkle og følelsesladde budskap.

Den brede forskningen på verdier og politiske holdninger, fra Rokeach til Inglehart og Schwartz, understreker viktigheten av å forstå hvordan politiske ideologier knytter seg til grunnleggende menneskelige behov og kulturelle kontekster. Verdier endres over tid og påvirkes av samfunnsmessige utviklinger, noe som også forklarer variasjonene i hvordan populisme og autoritarianisme manifesterer seg i forskjellige land og perioder.

Det er derfor essensielt å anerkjenne at mens populisme kan oppfattes som en lett tilgjengelig ideologisk form, er dens konsekvenser og samspill med autoritære tendenser langt mer komplekse. Å betrakte motsetningen mellom "folket" og "eliten" som en rent moralsk kamp kan lett føre til polarisering og undergraving av pluralisme og demokratiske institusjoner. Samtidig bidrar autoritarianismen til en struktur der slike forenklede verdensbilder kan forsterkes og bli mer motstandsdyktige mot kritikk.

Viktigheten av å forstå disse dynamikkene strekker seg også til hvordan vi ser på politiske bevegelser og partier som selv omtaler seg som populistiske. Det er ikke bare en retorisk strategi, men en ideologisk ramme med dype implikasjoner for demokratisk praksis, sosial tillit og politisk stabilitet. At populisme alltid innebærer en kamp mellom to monolittiske grupper, og at denne kampen fremstilles som moralsk absolutt, skaper et klima der kompromiss og dialog vanskeliggjøres.

I tillegg bør man ha klart for seg at populismens enkelthet og autoritarianismens rigiditet ikke bare er teoretiske begreper, men levende krefter i samtidens politiske landskap. Å kjenne til deres opprinnelse, innhold og sammenhenger gir leseren et bedre utgangspunkt for å forstå moderne politiske bevegelser og hvordan de påvirker samfunnet.

Hva forklarer støtten til autoritære og populistiske partier?

I denne analysen bruker vi data fra European Social Survey, som dekker perioden 2002 til 2014 og inkluderer over 30 land. Når innbyggere deltar i valg, står de overfor to viktige valg: (1) om de skal stemme, og (2) hvilket parti de skal støtte. Begge beslutningene er avgjørende for å forstå sammensetningen av velgerne, og begge er praktisk talt sammenkoblede, selv om tradisjonelt mest oppmerksomhet har vært rettet mot å analysere hvem som støtter radikale høyre- eller populistiske partier. Denne tilnærmingen er utilstrekkelig, ettersom valgdeltakelse ikke er en tilfeldig prosess, og enhver analyse som kun ser på velgere – snarere enn alle borgere – gir et ufullstendig bilde.

Unge og gamle skiller seg både i sin tilbøyelighet til å stemme og i sine verdier og partisympatier. Derfor bruker vi regresjonsmodeller for å undersøke begge fasene av valgprosessen. Først undersøker vi hvem som deltar, og demonstrerer både generasjons- og livssyklus-effekter. Deretter analyserer vi de sosiale og holdningsmessige karakteristikkene til velgerne som støtter autoritære partier – det vil si partier som favoriserer nasjonalisme i utenrikspolitikken, streng lov og orden, restriksjoner på integrering av innvandrere og asylsøkere, motstand mot liberale livsstiler som homofili, og som verdsetter orden, tradisjon og stabilitet. Vi undersøker deretter støtten til populistiske partier – de som bruker anti-etablissements- og anti-korrupsjonsretorikk. Den direkte rollen til politiske verdier og generasjonseffekter undersøkes i detalj, sammen med effekten av perioder og livssyklus, utdanning, sosial klasse og urbanisering – da vi forventer at disse faktorene spiller en viktig rolle i å drive langsiktige prosesser med kulturell endring og endringer i stemmegivningsatferd.

Modellene våre kontrollerer for mange andre sosioøkonomiske faktorer som ofte anses som viktige for å forklare mønstre i valgdeltakelse og partisympatier. Vi kommer frem til flere hovedfunn. Når det gjelder valgdeltakelse, finner vi konsekvente og bemerkelsesverdig sterke generasjonsforskjeller i den europeiske velgermassen: Medlemmer av den eldste (mellomkrigs-)generasjonen er nesten dobbelt så sannsynlige til å rapportere at de har avgitt en stemme som medlemmer av den yngste (Millenium-)generasjonen – et funn som observeres på tvers av forskjellige samfunn. Noe av forskjellen kan forklares med livssyklus-effekter, ettersom folk slår seg ned og stifter familie, men mesteparten reflekterer varige generasjonsforskjeller. Dette mønsteret var ventet og er en viktig del av backlash-teorien, som hevder at effekten av det voksende kulturelle gapet mellom unge og gamle er betinget av valgdeltakelsen.

Videre, når vi forklarer valgstøtte for autoritære partier, finner vi at den mellomkrigs-generasjonen er mest sannsynlig å stemme på partier med autoritære tendenser, mens Millennials er minst tilbøyelige til å støtte dem. Dette mønsteret er også konsekvent og betydningsfullt på tvers av 19 av 26 europeiske land. Generasjonsgapet kan ikke bare tilskrives periode- eller livssyklus-effekter. Det svekkes når vi kontrollerer for bakgrunnskarakteristikker som unge og gamle skiller seg på, som religiøsitet og utdanning. Det reverseres når vi tar hensyn til holdninger. I den siste modellen, blant alle faktorene, er støtten til autoritære partier mest sterkt predikert (ifølge standardiserte betaverdier) av kulturelle holdninger: selvidentifisert venstre-høyre ideologi, autoritære verdier og politiske holdninger. Kort sagt, de politiske forskjellene mellom gamle og unge kan spores til dyptliggende forskjeller i deres verdier og holdninger.

Når det gjelder støtten til populistiske partier, er mønstrene derimot forskjellige. Her er Millennials mer tilbøyelige til å stemme på disse partiene enn eldre generasjoner, ikke mindre. Dette generasjonsgapet forblir signifikant selv etter å ha kontrollert for periode-, livssyklus-, sammensetnings- og holdningseffekter. Det observeres i 17 av de 26 landene vi sammenligner. Populistisk støtte er også sterkere blant arbeiderklassen, de med lav utdanning, menn, hvite europeere, de økonomisk usikre og de som uttrykker politisk mistillit.

Disse resultatene tyder på at autoritære-populistiske partier og presidentkandidater som kombinerer anti-elite-språk med autoritære verdier og politikk, eksemplifisert av Donald Trump, har en tendens til å mobilisere en eldre, mer landlig base. På den annen side tiltrekker progressive populister som Bernie Sanders, som kombinerer anti-elite retorikk med sosialt liberale verdier, yngre urbane velgere. Hva som er viktig her er hovedsakelig verdiene og ideologiske posisjoner som fremmes – snarere enn diskursens stil.

Når vi skal forklare velgerstøtte til autoritære-populistiske partier, er det flere tilnærminger som kan brukes, hver med sine egne fordeler og ulemper. En tilnærming er å analysere makro-nivå bevis på sosiale forhold og valgregler. Tverr-nasjonale sammenligninger har ofte analysert andelen stemmer som radikale høyre- eller populistiske partier vinner, ved å undersøke faktorer som innvandring, arbeidsledighet og fattigdom. Men, til tross for vanlige antakelser, har tidligere forskning vist at andelen stemmer som radikale høyrepartier vinner på nasjonalt nivå ikke kan forklares tilfredsstillende av indikatorer på økende etnisk mangfold i samfunnet, verken objektive mål som innvandringsrate eller subjektive mål som styrken på nasjonalistiske holdninger blant befolkningen.

I tillegg har studier av økonomisk ytelse på tvers av europeiske land vist at økonomiske indekser som måler objektive økonomiske vanskeligheter, for eksempel arbeidsledighet eller fattigdom, ikke predikerer populistiske holdninger, selv om borgernes subjektive oppfatninger av økonomiske forhold er viktige.

Analysen av slike faktorer kan gi innsikt i hvorfor visse befolkningsgrupper tiltrekkes av autoritære eller populistiske partier, og kan hjelpe oss å forstå dyptliggende trender som kan påvirke valgresultater på lang sikt.

Hvordan forandrer AI-assistenter måten vi lærer programmering på?
Hva er spesielt med Cornwall og hvordan kan man oppleve den på beste måte?
Hvordan kan papir bli et ledende materiale for elektronikk?
Hvor mye tid har vi egentlig til å realisere drømmene våre?