Prosessen med å velge en ny leder for en institusjon, som et forskningssenter, innebærer flere vurderinger og prosedyrer som ikke alltid er åpenbare for utenforstående. I tilfelle TIFR, Institutt for vitenskap, var det en spesiell dynamikk mellom de som ble vurdert som potensielle kandidater, komiteen som skulle gjøre valget og instituttets medlemmer på ulike nivåer.

I utgangspunktet ble et søk etter passende kandidater initiert av en såkalt "Search Committee". Komiteens oppgave var å finne et panel av navn som kunne vurderes til stillingen. Hvordan søket skulle utføres, var imidlertid ikke formelt definert. Prosessen kunne innebære flere uformelle skritt: innhenting av synspunkter fra velinformerte kilder, samtaler med potensielle kandidater, undersøkelse av deres bakgrunn og prestasjoner, og ikke minst, en vurdering av stemningen blant institutts medlemmer på ulike nivåer. Denne siste vurderingen var viktig, ettersom en direktør måtte ha en god relasjon til ansatte på alle nivåer for å kunne administrere institusjonen effektivt.

Hvis jeg hadde startet søkefasen, ville jeg først ha kontaktet to høyt respekterte og erfarne forskere ved TIFR – Obaid Siddiqi, en molekylærbiolog, og Govind Swarup, en radioastronom. Begge var internasjonalt anerkjente og kjente til instituttets interne utfordringer. Hvis de ikke var interesserte i å påta seg lederrollen, ville de kanskje ha andre kandidater å foreslå. Jeg er ikke sikker på hvordan Search Committee gjennomførte sin prosess, men jeg vet at Srinivasan hadde flere samtaler med meg og Virendra Singh, som begge ble sett på som sterke kandidater til stillingen. Disse samtalene var grundige, og Srinivasan stilte de riktige spørsmålene om hva som var viktig for instituttets fremtid. Hva var mine egne prioriteringer for TIFR? Hvordan skulle instituttet revitaliseres?

Virendra Singh var også en potensiell kandidat. Jeg ble spurt om hva jeg mente om hans kvalifikasjoner. Jeg hadde ingen innvendinger mot ham, men understreket at vi hadde hatt parallell karriereutvikling, og derfor ville det ikke være rettferdig å sammenligne oss uten videre. Den objektive måten å vurdere prestasjonene våre på, mente jeg, kunne være gjennom TIFRs årlige rapport, som viser både forskning, undervisning, faglige seminarer og internasjonal anerkjennelse. Et kriterium som ofte overses i slike vurderinger er hvordan en person blir respektert av sine kolleger og instituttets ansatte på alle nivåer. Denne aspekten var viktig for et godt arbeidsklima.

Det fantes også et kulturelt aspekt som, selv om det kanskje var mindre viktig på nasjonalt nivå, kunne spille en rolle i den lokale konteksten. Jeg var en Maharashtrian, og kunne derfor lettere kommunisere med støttepersonalet som stort sett snakket marathi. I en nasjonal forskningsinstitusjon er dette kanskje ikke avgjørende, men når det gjelder å lede en institusjon, kan slike faktorer påvirke daglige operasjoner og arbeidsforhold.

En annen uvanlig hendelse ble påpekt av en kollega, Sudhanshu Jha. En av medlemmene i søkekomiteen, X, hadde ikke deltatt i vurderingen av lokale meninger. Dette fraværet kunne, som i en Sherlock Holmes-historie, være et betydningsfullt tegn. Etter min vurdering var denne mangelen på handling noe som kunne ha påvirket prosessens retning og utfall.

Etter at en kortliste var satt sammen, ble Virendra Singh og jeg invitert til å møte styret den 29. mai. Dette møtet ble holdt i OYC, et mer uformelt sted enn TIFR, som i tidligere år hadde vært vert for slike møter. Under møtet ble jeg bedt om å beskrive de viktigste oppgavene for den nye direktøren. Jeg la vekt på behovet for nytenkning, særlig innen områder som høytemperatursuperledning, fotonikk, molekylærbiologi og astronomi. Jeg foreslo at det kunne være hensiktsmessig å avslutte forskning i visse utdaterte områder for å omfordele ressurser til mer lovende felt. Til min overraskelse fikk jeg ikke mye respons fra styret. Det ble ikke stilt noen utførlige spørsmål, og det føltes nesten som om møtet var mer et formalitet enn en grundig evaluering.

Dette møtet var et klart eksempel på at de som er ansvarlige for å velge en leder, noen ganger ikke fullt ut utnytter muligheten til å stille viktige spørsmål. Det var en indikasjon på at styret kanskje allerede hadde en idé om hvem de ønsket å velge, og at prosessen i stor grad var preget av interne politiske hensyn, heller enn en objektiv vurdering av kandidatene.

Det er viktig å forstå at prosessen rundt ledervalg i institusjoner ofte er mer kompleks enn det kan synes ved første øyekast. I tillegg til de faglige kvalifikasjonene og prestasjonene, er det en rekke andre faktorer som spiller inn: institusjonens interne kultur, politiske spill, personlige relasjoner og hvordan ulike aktører påvirker beslutningsprosessen. Disse elementene kan ha stor betydning for både den valgte lederens legitimitet og for instituttets videre utvikling.

Hvordan et astronomisk institutt ble til: Bak kulissene av en vitenskapelig drøm

Han kunne ikke reise med oss, men han hadde bedt vennene sine om å vise oss rundt i noen pittoreske landsbyer i nærheten, noe de gjorde. De ga oss også råd om hvordan vi skulle planlegge reiseruten for Rhinen-krysset. Deretter var vi på egenhånd og, som anbefalt, reiste vi fra Köln til Bonn og deretter med dampbåt nedover Rhinen. Vi utforsket også Mosel en god stund. Landskapet var rett og slett imponerende, og ettersom vi reiste før turiststrømmen i skolens ferie, kunne vi ta oss god tid og velge hotell uten stresset med forhåndsreservasjoner. Vi reiste helt til Heidelberg før vi snudde. Deretter tok vi toget til Liège og videre til Brussel før vi vendte tilbake til England. Mens vi var i Brussel, ble jeg minnet om min fantastiske tid der i 1958, som gjest hos familien Mercier. I motsetning til møtet i Warszawa om gravitasjon, deltok jeg på London-møtet kun i to dager, og gjorde dagsturer fra Cambridge. Presentasjonene mine og Freds ble godt mottatt, og det var mye diskusjon fra Bergmann, Hoffmann, Chandrasekhar, Wheeler, Misner, Deser, og flere. Willy Fowler ledet sesjonen, og det var omtrent 300 personer i publikum.

Av delegatene besøkte P.C. Vaidya og John Bahcall Cambridge, og jeg viste dem rundt, blant annet ved å ta dem med som gjester ved High Table. En litt uvanlig gjest til Cambridge var Acharya Atre. Chitre og jeg var i London på en dagstur, og programmet vårt inkluderte lunsj på en indisk restaurant kalt Sharuna på Tottenham Court Road. Vi hadde fått høre at bhel, en Maharashtrian/Gujarati-snack, var tilgjengelig der. Etter mange år uten å ha spist bhel, hadde vi spesielt reist dit for å smake. Da vi var dypt opptatt av å spise denne "delikatessen", landet en tung hånd på skulderen min. Jeg snudde meg og så det smilende ansiktet til P.K. (Acharya) Atre. Han hilste meg på sin vanlige vennlige måte og utbrøt: “Jayantrao, du kommer hele veien til London for å spise bhel! Jeg spiste en typisk bacon- og eggfrokost på hotellet mitt." Jeg svarte: "Sir, alle spiser med glede det som er en nyhet for dem." Han fortalte at han planla å besøke Cambridge og ønsket å møte meg på min "hjemmebane". Jeg inviterte ham, og noen dager senere kom han til Cambridge. Jeg tok ham med på min vanlige halvdagstur i byen og avsluttet med en sen lunsj. Han var svært imponert over stedet og skrev levende beretninger om sitt besøk i sitt papir "Maratha".

I løpet av året gjorde jeg fremskritt med min neste India-tur. CSIR-invitasjonen fra Hussain Zaheer var blitt en realitet, og jeg planla å tilbringe to uker hver ved PRL, Ahmedabad, Matscience, Madras og avdelingen for matematikk og statistikk ved Pune Universitet. Ingen av disse stedene tilhørte CSIR-gruppen av laboratorier, men Dr. Zaheer var stor nok til å arrangere mitt besøk på disse stedene der mine forelesninger ville generere størst nytte. Jeg gikk med på hans ønske om å holde en populær forelesning ved et CSIR-laboratorium som National Chemical Laboratory i Pune, og arrangere et verksted om relativitet ved National Physical Laboratory i Delhi.

Når skulle denne turen starte? Dette ble avgjort da jeg mottok en invitasjon til en konferanse i Miami Beach, Florida, om et emne veldig likt de Texas-møtene i Dallas og Austin. (Ettersom 1965 var "det oddetallsåret", var det ikke noe Texas-møte planlagt.) Konferansen skulle finne sted i midten av desember, og jeg fløy fra London med avtale om at jeg på vei tilbake ville ta et fly til Mumbai fra London. Jeg hadde lagt igjen de tunge bagasjene mine på Heathrow og reiste til Florida med kun håndbagasje. Været på min avreisedag fra London var svært dårlig, med en tykk tåke som dekket byen. Flyreisen min med Air India til New York ble kansellert, men jeg ble plassert på et TWA-fly som forlot rundt fem timer senere. Da jeg landet på JFK, New York, møtte en representant fra Air India meg og satte meg på neste tilgjengelige fly til Miami. Jeg kom frem rundt midnatt.

Ved innreise til USA på JFK, så tolleren adressen jeg skulle til i Miami Beach og spurte spøkefullt: "Er du en Maharaja?" Konferansen min var arrangert på et stort hotell i et luksuriøst feriested! På vei tilbake fra konferansen stoppet jeg i tre dager i New York hos Dilwalis. Charat hadde nettopp kommet seg etter en operasjon og var hjemme. Men de underholdt meg stort. På denne anledningen inviterte de en gruppe venner til middag. Dagen etter fløy jeg med Air India til London. Min neste flyvning gikk med et annet Air India-fly til Mumbai, og jeg ville hente all bagasjen min som var lagret på Heathrow. Siden jeg fløy i førsteklasse på denne reisen, hadde flyselskapet bestilt et hotellrom for meg i nærheten av flyplassen for de få timene mellom flyvningene. Jeg følte at denne turen til India ville medføre en betydelig endring i livet mitt.

Jeg hadde fulgt med, som en tilskuer, på Fred Hoyles kampanje for å etablere et nytt astronomisk institutt på Cambridge-campus. De tidlige forsøkene i 1964 hadde mislyktes, og et astronomisenter ble opprettet ved University of Sussex. Med Cambridge’s lange tradisjoner innen astronomi, helt tilbake til Isaac Newton, følte Fred at et teoretisk astronomiinstitutt burde støttes der. Da forsøkene på å få 100 % offentlig støtte ikke lyktes, vendte Fred seg til private kilder. Han fikk et oppmuntrende svar fra Wolfson Foundation for å bygge bygningen som skulle huse instituttet, og fra Nuffield Foundation for å dekke driftskostnadene de første fem årene. Det gjenstod to spørsmål: ett umiddelbart og ett for fremtiden.

Det umiddelbare spørsmålet var: hvor skulle instituttet plasseres? Det trengte en tomt for Wolfson-bygningen. Det utsatte spørsmålet var: hva ville skje etter de første fem årene når Nuffield-støtten gikk ut? Det første spørsmålet sendte ballen til universitetet. Etter noe lobbying gikk universitetet med på å kjøpe land fra Trinity College, ved siden av observatoriene på Maddingley Road. Dette lå langt fra hovedsenteret for fysikk og matematikk som da var sentrert rundt Cavendish og Arts School. Men stedet var rolig og hyggelig, og Fred tok tilbudet. Når det gjaldt det andre spørsmålet, hadde Fred en litt avventende holdning: hvis instituttet ble en suksess, ville det ikke være vanskelig å finne støtte etter fem år. Hvis instituttet ikke var vellykket, ville spørsmålet om videre drift ikke oppstå.

Så nå lå det hos universitetet å ta et steg når det gjaldt å gi instituttet statlig støtte. Slik som med alle større beslutninger ved universitetet, ble et detaljert forslag om opprettelse av et autonomt Institutt for Teoretisk Astronomi publisert i universitetets rapport. Som vanlig ble forslaget i sirkulasjon i noen uker, diskutert på et offentlig møte og deretter, avhengig av responsen, endret og presentert for en formell avstemning eller trukket tilbake. Den generelle responsen fra fysikerne ved Cavendish var sympatisk, den akademiske felleskapen i Cambridge var nøytral, hvis ikke negativ til ideen. Det virkelige problemet lå i hvordan DAMTP, spesielt lederen George Batchelor, ville se på det. Dette skulle komme tydelig frem i diskusjonen før alle medlemmene av Regent House.

Hvordan be om hjelp, uttrykke nødvendighet og utforske intensjoner
Hvordan lage en delikat og smakfull vegetarisk pastaretter med sopp og ost
Hvordan Elektrisk Musikk Endret Blues og Rock'n'Roll
Hva truer demokratiet? Kapitalisme, vekst og politisk polarisering
Hvordan en Carnot-varmepumpe fungerer: en praktisk gjennomgang av termodynamiske prosesser