Demokratiet står overfor en dobbel trussel, ikke bare i USA, men også i andre kapitalistiske demokratier. Først har økonomiene i postindustrielle samfunn blitt strukturelt preget av lav vekst. For det andre truer denne lave veksten både politisk enighet og selve demokratiet. I etterkrigstiden, da økonomien vokste raskt, ble amerikanere ofte sett på som "unike" for deres grad av enighet, både på elitenivå og blant befolkningen generelt. Deres klassebevissthet var nesten fraværende sammenlignet med befolkningene i andre avanserte demokratier, og det var en sterk offentlig tillit til de politiske institusjonene.

I både den akademiske verden og i samfunnet generelt, syntes pluralistmodellen for demokrati å forklare og rettferdiggjøre hvordan den amerikanske regjeringen og den politiske økonomien opererte. Ifølge pluralistisk teori blir offentlig politikk i moderne demokratier bestemt gjennom en prosess av konflikt og kompromiss mellom konkurrerende interesser. Modellen erkjenner at demokratisk kapitalisme ikke fungerer etter flertallsprinsippet av tre grunner: for det første er det konstitusjonelle og lovgivningsmessige begrensninger; for det andre skaper kapitalisme økonomisk ulikhet, og for det tredje er avanserte demokratier både komplekse og mangfoldige, noe som gjør det vanskelig for majoriteter å oppstå. Likevel konkluderer pluralistene med at pluralismen er så demokratisk som mulig i en moderne verden, og gir tilstrekkelige tilnærminger til flertallsstyre og likhet. Robert Dahl, en ledende representant for pluralistisk teori, kalte sitt system "polyarkisk demokrati".

I pluralismens verden er makten, ifølge David Truman, konsentrert hos en liten gruppe ledere som representerer konkurrerende interesser, men som også har en felles interesse i systemets vedlikehold. I etterkrigstiden, da veksten var sterk, var det et sterkt enighet blant de politiske elitene i USA, men dette har avtatt betydelig over de siste femti årene, først med borgerrettigheter og Vietnamkrigen, og senere med økonomiske spørsmål fra 1970-tallet. Her kan man bruke et kjent bilde av økonomien som en kake: hvis kaken vokser, kan elitene forhandle om hvordan de skal dele de nye bitene. Når kaken ikke vokser, blir økonomien nullsum, og det er sannsynlig at politiske forhold også blir nullsum. I et slikt scenario vil en gevinst for én part nødvendigvis bety et tap for en annen, og ingen forhandlinger fører til enighet.

I denne sammenhengen reagerer folk på "de mellomliggende strukturene av eliter." Når elite-konsensus er sterk, vil folk flest i stor grad støtte det som blir foreslått. Når det er en svekkelse av elite-konsensus, vil også folkelig enighet svekkes. Den polariserte politiske situasjonen i dag er en refleksjon av en polarisert velgermasse som gjør valg basert på et polarisert elite. Studier som de til Poole og Rosenthal viser hvordan inntektsulikhet er en drivkraft for politisk polarisering.

Den pågående perioden under president Donald Trump har satt fokus på presidentens personlighet, hans uttalelser og handlinger, som har vist seg å være en kortsiktig trussel mot både amerikansk demokrati og de politiske institusjonene. Imidlertid er utfordringene langt mer dyptgripende enn bare president Trumps oppførsel. Trumps første år i embetet var preget av etterforskninger av påstått russisk innblanding i valget i 2016, og muligheten for kollusjon mellom Trump-kampanjen og Russland. Denne type internasjonal påvirkning på valg kan forventes å øke i framtiden, noen ganger på ulovlig vis, andre ganger gjennom lovlige kanaler.

I tillegg er det voksende etterforskninger om anklager om seksuell trakassering, som opprinnelig startet i Hollywood, og som har spredd seg til medieorganisasjoner og til og med til den amerikanske kongressen. Trumps personlige oppførsel i embetet, inkludert hans kommentarer på Twitter og offentlig kritikk av motstandere, har skapt et inntrykk av at han ikke respekterer det amerikanske konstitusjonelle systemet eller politiske institusjoner. Trumps ledelse har også ført til sammenligninger med Watergate-skandalen og Richard Nixons avgang. Den gang, i 1973 og 1974, hadde ikke ideologisk polarisering slått rot i Kongressen på samme måte som i dag, og det fantes fortsatt et fellesskap i å søke sannheten gjennom etterforskningene. I dagens polariserte atmosfære er det derimot en sterk tendens til å enten angripe eller forsvare Trump ut fra partipolitiske interesser.

I lys av disse utviklingene, står det klart at både økonomiske strukturer og politisk polariserte forhold i dagens USA utgjør et reelt dilemma for demokratiet. Kapitalismens lavvekstøkonomi gjør det vanskelig å opprettholde politisk konsensus, og økende ulikhet mellom rik og fattig fører til ytterligere polarisering blant både eliten og befolkningen. Det er derfor viktig å forstå hvordan disse kreftene samhandler for å skape en politisk og sosial virkelighet der demokratisk deltagelse blir stadig mer utfordrende.

Hvordan Donald Trump reflekterer tidligere presidenttyper og hva det betyr for amerikansk politikk

Donald Trump har vært en kontroversiell og polariserende skikkelse i amerikansk politikk, og hans tid som president har ført til intens analyse og spekulasjon. Hans appell til velgere, særlig de som føler seg marginaliserte eller oversett av det etablerte politiske systemet, speiler en dyptliggende strømning i amerikansk politikk. Men til tross for at Trump kan virke som en unikt uforutsigbar figur, er mange av de trekkene han utviser, ikke egentlig nye. De er heller en syntese av tidligere politiske strømninger og presidentkarakteristikker som har vært til stede i amerikansk historie.

Flere politiske analytikere, som Everett Carll Ladd, har påpekt at Trump representerer en slags omvending av den tradisjonelle New Deal-ordenen som dominerte amerikansk politikk i mange tiår. Denne forandringen ble tidligere beskrevet som en "inversjon", der de velgerne som tidligere støttet New Deal, har blitt erstattet av nye grupper som føler seg utelatt av globalisering og teknologisk utvikling. David Apter bidro til å definere disse velgerne gjennom sitt konsept om teknologisk kompetanse og overflødighet, som reflekterer hvordan deler av arbeidsstyrken har blitt "overflødige" i en postindustriell økonomi. Trumps politiske grunnlag var derfor i stor grad bygget på velgere som følte seg teknologisk og økonomisk utdaterte, og som opplevde at deres livsstil forsvant sammen med den tradisjonelle industrisektoren.

Trump appellert til disse velgerne gjennom sin retorikk om "America First", som lovet å sette amerikanske arbeidere først, selv om han benyttet seg av et språk og en stil som noen betraktet som ubehagelig og politisk ukorrekt. Hans manglende erfaring med det politiske systemet var til dels en styrke for ham, da det ble sett på som et alternativ til den etablerte makteliten, som mange velgere mente var ansvarlig for landets problemer.

Donald Trump er et eksempel på en president som ikke nødvendigvis følger de tradisjonelle normene for hva som anses som en "presidens" i Amerika. Hans valg av embetsmenn og hans politikk på områder som nasjonal sikkerhet, immigrasjon og økonomi var på linje med hans kampanjeløfter. Men hans adferd i embetet – hans angrep på motstandere, hans konfrontasjoner med medier og hans valg av politiske beslutninger – er ikke nødvendigvis et brudd med hva man kan forvente fra en president. Tvert imot, hans atferd er en forlengelse av den populistiske tonen han satte under valgkampen.

Når man prøver å forstå Trumps personlighet og hvordan han opererer som president, kan det være nyttig å bruke James David Barbers modell i "The Presidential Character" (1972). Barber deler presidenter inn i fire kategorier basert på to dimensjoner: grad av aktivitet (aktiv-passiv) og holdning til seg selv og andre (positiv-negativ). Trump synes å falle inn i kategorien "aktiv-negativ", en president som er drevet av et behov for å bekjempe motstandere og beskytte seg selv. Han er utilgjengelig for kritikk og kan være rask til å angripe dem han ser som fiender. Dette er et mønster som minner om tidligere presidenter som Lyndon B. Johnson og Richard Nixon, som også ble fanget i konflikter som førte til deres politiske nederlag.

For Trump er makt mer et middel for å beskytte seg selv og slå tilbake mot kritikere enn et verktøy for å oppnå politiske mål på en konstruktiv måte. Dette kan ses i hans handlinger som president, for eksempel i avsettingen av FBI-direktør James Comey, som minner om tidligere politiske kriser som Watergate. Det er en påminnelse om at Trump opererer etter prinsippet "først gjør vi det mot andre før de gjør det mot oss", et mønster som kan få alvorlige konsekvenser for hans administrasjon, særlig i møte med utfordringer som utenrikspolitiske skandaler og interne konflikter.

Mens Trump har skapt en rekke kontroverser og utfordringer for det amerikanske politiske systemet, kan vi ikke unngå å spørre om det er en måte å forstå hans politiske gjennomslag på. Det er mulig at Trumps presidentperiode ikke nødvendigvis representerer noe radikalt nytt, men heller en uventet syntese av tidligere politiske og presidenttyper. Han er et produkt av flere strømninger i amerikansk politikk som har eksistert i flere tiår, men i ham er de samlet på en måte som aldri før har blitt sett i en presidentembete.

Trumps valg som president kan dermed forstås som et uttrykk for en dypere politisk omveltning som ikke bare handler om ham som individ, men også om de underliggende maktstrukturene i USA. Den politiske uroen som hans tilstedeværelse i Det hvite hus har utløst, reflekterer en større, global trend der tradisjonelle politiske partier og ideologier utfordres av populistiske bevegelser og ledere som har evnen til å mobilisere velgere gjennom kraftige, ofte polariserende appeller.

Hvordan implementering av infrastruktur og gjenbruk styrker programvareutvikling
Hvordan Internett-kultur Formes av Ulike Digitale Estetikkere: Fra Memes til Sosiale Bevegelser
Hvordan påvirker ulike kjemiske behandlinger cellulosenes struktur og reaktivitet?
Hvordan bølgeformer påvirker akustisk sensing i moderne teknologi