Natten før våpenhvilelinjen fra våren 1949 trådte i kraft, organiserte Hasan Mustafa en bemerkelsesverdig form for motstand i landsbyen Battir. Mens de fleste innbyggerne hadde flyktet til en naboby av frykt for israelske angrep, fikk han unge menn til å tenne lys i vinduene, henge opp klesvask og lage liv i gatene – alt for å simulere at Battir fortsatt var bebodd. Det var et grep som balanserte mellom psykologisk krigføring og desperat håp. Når den nye grensen ble offisiell, forhandlet Mustafa direkte med Moshe Dayan. Han sikret at landsbybøndene fortsatt kunne dyrke jorden sin på den andre siden av jernbanelinjen – under forutsetning av at de kun brukte undergangene og aldri krysset skinnene direkte.

Dette avtaleverket var skjørt. For å gi det liv og legitimitet, måtte det fylles med handling. Mustafa hentet tilbake innbyggerne, overbeviste dem om å returnere til jordene sine, og fulgte dem selv over grensen – i synet av israelske soldater. Dette var ikke bare et uttrykk for mot, men en konkret strategi: enhver avtale s

Hvordan oppsto og utviklet den første intifadaen som en folkelig, ubevæpnet motstand mot israelsk okkupasjon?

Mangel på en samlet palestinsk politisk autoritet som kunne samle og koordinere motstanden i de okkuperte områdene var en avgjørende faktor for fragmenteringen i motstandsbevegelsen. Israelske myndigheter forsøkte å styrke denne splittelsen ved å fremme islamske grupper som rivaler til de sekulære nasjonalistene. Rivaliseringen innen den nasjonalistiske leiren reflekterte også splittelsen i PLO etter 1982, hvor Arafats villighet til å vurdere en form for jordansk-israelsk fellesstyre over områdene utløste opprør innen Fatah, støttet av Syria. Forhandlingene mellom Hussein og Arafat brøt sammen i 1986, og presset for gjenforening av PLO økte samtidig som palestinske flyktningleirer i Libanon ble beleiret av Amal-militsen, støttet av Syria. Sovjetunionen spilte en nøkkelrolle som mekler, noe som muliggjorde forsoning mellom de ulike gruppene, noe som kulminerte i Palestinas Nasjonalkongress i Alger i 1987. Denne enheten banet vei for koordinering og samarbeid mellom de nasjonalistiske fraksjonene i de okkuperte områdene, som snart skulle bli synlig med utbruddet av den første intifadaen – en folkelig, ubevæpnet motstandsbevegelse initiert av ungdommer som kjente til et liv kun under okkupasjon.

Den første fasen av intifadaen, fra slutten av 1987 til tidlig 1990, kjennetegnes av en horisontal opptrapping av kampen gjennom en masseopprør basert på ikke-voldelig motstand og sosial mobilisering. Opprøret brøt først ut i Gaza, spredte seg raskt til Vestbredden og omfattet byer og flyktningleirer. Overraskelsen blant PLO-lederne i Tunis var stor, men bevegelsen fikk snart en organisasjonsstruktur i form av en hemmelig «Unified National Command» (UNC), som representerte ulike politiske fraksjoner og koordinerte motstanden med støtte fra folkelige komiteer. Denne strukturen tok etter hvert form av en slags embryonal stat med kontroll over tjenester og forsøk på å begrense volden innenfor sine grenser, for å undergrave den israelske okkupasjonsmakten.

Motstanden antok flere uttrykk. Symbolsk motstand var utbredt; folket boikottet israelske produkter, bar klær i palestinske nasjonalfarger, kvinner brukte smykker med konturene av historisk Palestina, og innførte «palestinsk tid» som en stille protest. Polemisk motstand kom til uttrykk i oppfordringer om streik og restriksjoner på åpningstider, og i oppfordringer til palestinere som arbeidet for israelske myndigheter om å si opp sine jobber – en prosess kalt «rensing av vårt nasjonale hjem». Offensiv motstand ble tydelig i de voldelige sammenstøtene, ofte utført av unge menn med steinkasting mot israelske styrker. Disse konfrontasjonene, med ansiktene skjult bak keffiyeh, ble det visuelle symbolet på «David mot Goliat»-kampen for det internasjonale publikum.

Defensiv motstand ble organisert på lokalt nivå med egne «streikegrupper» som unngikk arrestasjoner ved å bevege seg mellom hus og skjulesteder, støttet av medisinske og logistiske nettverk. Samtidig vokste en konstruktiv motstand i form av hjemmedyrking, kyllinghold og andre selvforsyningsaktiviteter, ofte organisert av kvinnekomiteer. Også hemmelige utdanningsklasser blomstret som motvekt til de israelske skolenedleggelsene.

Underliggende denne flerdimensjonale motstandsstrategien var et fundamentalt mål om å gjenopplive en nasjonal motstandsånd og solidaritet. Ordet intifada innebærer å riste av seg noe, å gjenvinne kraft og motstandsevne. Denne ånd var avgjørende for at kampen kunne opprettholdes tross hardt press, økonomiske ofre og brutal undertrykkelse. Intifadaens sosiale mobilisering og brede deltagelse bidro til å gi palestinerne en følelse av styrke og håp, selv i møte med tilsynelatende umulige odds.

Det er viktig å forstå at intifadaen ikke bare var et resultat av en spontan folkelig utblåsning, men en kompleks, koordinert og strategisk bevegelse som involverte ulike former for motstand, både voldelige og ikke-voldelige. Samtidig var den preget av en dyp sosial transformasjon hvor lokalsamfunn og enkeltpersoner tok ansvar for sin egen overlevelse og motstand, noe som skapte en bredere og mer inkluderende nasjonal kamp.

Hvordan humanitær hjelp kan styrke samfunnets motstandskraft

Dette tilnærmingsmåten er et fremragende eksempel på hvordan en aktivitet som fra ett perspektiv kan betraktes som humanitær hjelp, også kan ses som et middel til å styrke samfunnets motstandskraft i møte med vedvarende press og undertrykkelse. Den har informert arbeidet til flere organisasjoner som vi møtte under vår forskning. En representant fra en britisk basert humanitær organisasjon på Vestbredden fortalte oss hvordan "vårt oppdrag er ikke bare å tilby tjenester til de trengende, men også å fremme gjennom handling – å forbedre livsgrunnlaget slik at folk kan fortsette å leve og forbli på deres land." Han ga et eksempel – da de leverte dialyseutstyr til et beduinfellesskap, gjorde dette det mulig for folk å bli på sitt land og motstå israelsk press om å bli tvunget til å forlate det. En representant fra en tysk organisasjon forklarte hvordan de støttet den israelske gruppen Community Electricity and Technology Middle East (COMET-ME) med å tilby solenergi til beduiner i Sør-Hebronhøydene: "Det handler ikke så mye om utvikling, men om å støtte kampen for plass og for å forbli." På samme måte beskrev en ansatt hvordan de bidro med hjelp til å bygge en vei for å forbedre tilgangen til jordene deres og dermed styrke lokal motstandskraft. Han forklarte: "Bosetterne nærmet seg vår bulldoser og truet sjåføren. Vi sier ikke at vi gjør dette for å hjelpe de lokale landsbyene med å bli på deres land og dermed hindre tap til bosetterne – vi sier at vi forbedrer tilgangen til land for å styrke livsgrunnlaget deres."

En mer utfordrende beslutning for organisasjoner er hva de skal gjøre i møte med det nesten totale nektelsen fra israelske myndigheter om å gi byggetillatelser for noen som helst strukturer i de store områdene som er utpekt som Area C, som dekker over 60 prosent av Vestbredden, og som er under israelsk kontroll, hvor den palestinske myndigheten ikke har jurisdiksjon. Ifølge FNs kontor for koordinering av humanitær hjelp (OCHA) ble mer enn 94 prosent av søknader om byggetillatelser fra palestinere i Area C nektet mellom januar 2000 og september 2007. Shir Hever, forfatter av The Political Economy of Israel’s Occupation, har argumentert for at vestlige regjeringer og ikke-statlige organisasjoner (NGOer) trenger å være mer aktive i å motarbeide slike restriksjoner, som er en integrert del av det israelske okkupasjonsregimet, og hevder at "donorer legger 99 prosent av sitt arbeid på å gjøre det som er tillatt, og 1 prosent på å protestere mot forholdene." Følsomme for beskyldningen om at etterlevelse av tillatelsesregimet bidrar til å legitimere okkupasjonen, har noen organisasjoner vist seg villige til å møte utfordringen. Representanten fra en av dem informerte oss om at: "I Jordandalen, ved bruk av private donasjoner – har vi bygget to barnehager uten tillatelse. Så langt har det ikke vært noen rivingsordrer... Den israelske sivile administrasjonen har gitt oss en liste over steder hvor de sier vi har høyere sjanse for å få tillatelse – men hvordan kan vi tillate oss å bli diktert på en slik måte?"

Utviklingsarbeid og menneskerettigheter ble frem til slutten av 1980-tallet betraktet som separate sfærer. Dette skyldtes delvis retorikken i den kalde krigens periode, da de vestlige maktene fremmet sivile og politiske rettigheter, mens de statssosialistiske regimene prioriterte økonomiske rettigheter. Dette førte til at forholdet mellom de to ble tilslørt. Etter den kalde krigens slutt begynte imidlertid de to feltene å nærme seg hverandre. I løpet av denne perioden ble standpunktet til utviklingssamfunnet, som tidligere hadde betraktet økonomisk utvikling som den eneste måten å adressere grunnleggende menneskelige behov på, utfordret. Ettersom denne tenkemåten mistet troverdighet i konteksten av den pågående marginaliseringen av de fattige og utstøtte, vokste det en bevissthet om at deltakelse og rettigheter som borgere (inkludert ikke-diskriminerende praksis og ansvarlighet) var nødvendige elementer i ethvert fattigdomsreduserende program. Denne erkjennelsen fikk mer utbredt anerkjennelse i 1993 på en FN-konferanse om menneskerettigheter i Wien, hvor det ble anerkjent at "utvikling og respekt for menneskerettigheter og grunnleggende friheter er gjensidig avhengige og forsterker hverandre." Samme år anerkjente FNs generalsekretær også at "menneskerettigheter er iboende i fremmingen av fred, sikkerhet, økonomisk velstand og sosial likhet."

I 1999 forsøkte Overseas Development Institute å definere hovedtrekkene ved denne tilnærmingen, som informerer programmene til de organisasjonene som søker å innlemme en konflikttransformasjonsdimensjon i sitt arbeid på de palestinske områdene (OPT). En rettighetsbasert tilnærming til utvikling setter oppnåelsen av menneskerettigheter som et mål for utvikling. Den bruker tenkning om menneskerettigheter som rammeverk for utviklingspolitikk. Den påkaller det internasjonale apparatet for menneskerettighetsansvarlighet til støtte for utviklingshandlinger. I alt dette er den ikke bare opptatt av sivile og politiske rettigheter (CP-rettigheter – retten til rettferdig rettssak, retten til ikke å bli torturert), men også av økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ESC-rettigheter – retten til mat, bolig, arbeid).

For organisasjoner som arbeider i OPT, er implikasjonene av denne tilnærmingen betydelige. Palestinerne er berøvet så mange av sine grunnleggende menneskerettigheter av den okkuperende makten, og derfor – fra perspektivet til en rettighetsbasert tilnærming – bør de styrkes til å fremme legitime krav på de som har ansvaret for å beskytte deres rettigheter. Når man ser på kravene som fremmes av representanter for flere organisasjoner som arbeider i regionen, finner man klare henvisninger til deres rettighetsbaserte tilnærming. På Christian Aids nettside kan man lese: "Christian Aid har arbeidet med de fattigste i regionen siden tidlig på 1950-tallet, da vi hjalp palestinske flyktninger. I dag arbeider vi med mer enn 20 israelske og palestinske organisasjoner for å beskytte menneskerettigheter, tilgang til tjenester og ressurser, og for å bygge en fred basert på rettferdighet for alle." DanChurchAid (DCA) har brukt tilsvarende språk for å beskrive tilnærmingen i sitt arbeid: "DCA er forpliktet til å fremme rettighetsbasert utvikling og kjønns­likestilling i alle våre programmer. ... Drivkraften for å fremme interessene og rettighetene til de fattigste, mest marginaliserte og diskriminerte mennene og kvinnene er uløselig knyttet til våre kjerneverdier." Oxfam UK har også adoptert språket rundt menneskerettigheter: "Å sikre de grunnleggende rettighetene for vanlige kvinner, menn og barn er fundamentalt for suksessen til enhver fredsprosess. Oxfam er imot bruken av vold mot sivile i noen form og oppfordrer alle parter til å beskytte sivile fra skade ... Vi arbeider direkte med partnere, allierte og lokalsamfunn, og vi søker å påvirke de mektige for å sikre at fattige mennesker kan forbedre sine liv og livsgrunnlag og ha en stemme i beslutninger som påvirker dem."

En av de mest eksplisitte uttalelsene fra en organisasjon om deres forpliktelse til en rettighetsbasert tilnærming har kommet fra den sveitsiske trobaserte organisasjonen HEKS. I deres strategipapir for perioden 2008-2012 forklarte de: "De rettighetene som er nedfelt i Den universelle erklæringen om menneskerettigheter, FNs avtaler om sivile, politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, er også banebrytende. HEKS streber kontinuerlig etter å sikre at folk kjenner deres rettigheter."

Hvordan Optimalisere Luftstrøm i Ventilasjons- og Klimaanlegg: En Gjennomgang av Tidligere Studier
Hvordan funksjonell programmering kan forandre tilnærmingen til utvikling
Hvordan påvirker kunstig intelligens mekatronikkingeniørens arbeid og systemutvikling?
Hvordan småvinklet røntgen- og nøytronspredning kan brukes til å analysere molekylstørrelse og form
Hva var Louis Armstrongs innflytelse på jazz og musikkens utvikling?