Hvordan Trump Formet Medielandskapet: Uforutsigbarhet, Manipulasjon og Politisering

I dagens tid er det ingen tvil om at medielandskapet har gjennomgått en radikal forandring. Sosiale medier, teknologi og politisk polarisering har skapt et nytt klima for nyhetsdekning, der det er blitt vanskelig å skille fakta fra meninger. Et sentralt element i denne utviklingen har vært Donald Trump, en president som ikke bare brøt med tradisjonell politikk, men også med medienes etablerte normer.

Da Trump ble valgt til president i 2016, begynte det som skulle bli en uforutsigbar, kaotisk, og tidvis farlig tid for både nyhetsrapportører og for folk som forsøkte å få et klart bilde av hva som skjedde i USA. Ettersom Trump brukte Twitter som sin viktigste plattform for å kommunisere, ble nyhetsbildet preget av raske, ofte impulsive utspill som kunne sette dagsordenen på et øyeblikk. Mediehusene ble tvunget til å reagere raskt på hans ofte uforutsigbare meldinger, og dette skapte en konstant strøm av hendelser som var vanskelig å følge med på.

Trump innførte en ny form for politisk kommunikasjon, en hvor han ikke bare motsatte seg kritikk, men aktivt angrep mediene som han mente var "fake news." Denne holdningen forverret spenningene mellom medier og politikere, og mediene ble stadig mer polarisert i sin dekning. På den ene siden kritiserte konservative kommentatorer medienes dekning som partisk og elitistisk, mens på den andre siden hevdet liberale at Trump’s angrep på pressen var et forsøk på å undergrave demokratiets fundament – et fritt presse.

Et viktig trekk ved Trump-perioden var hvordan hans uttalelser, ofte på Twitter, ikke bare ble sett på som politiske meninger, men også som nyheter i seg selv. Journalister ble tvunget til å dekke hans hver bevegelse og kommentar, noe som førte til en form for journalistikk som var mer reaktiv enn analytisk. Denne praksisen med "breaking news" var langt fra ideell for å gi en grundig og balansert analyse, men det var realiteten for mediene i en tid der Trump var i sentrum for alt som ble dekket.

Medias dekning av Trump var langt fra problemfri. Journalister som dekket hans administrasjon ble konfrontert med stadig nye utfordringer: For det første var det vanskelig å få presise svar fra administrasjonen, ettersom Trump selv tok på seg rollen som talsperson, og ofte sendte ut uttalelser som ikke alltid var i tråd med den offisielle linjen. På den annen side skapte den stadig voksende medieindustrien et press om å produsere innhold raskt, noe som kunne føre til unøyaktigheter og ufullstendige rapporteringer. Dette bidro til en økende mistillit til mediene, og en mangel på tillit fra både politikere og publikum.

En annen viktig dimensjon var at Trump benyttet seg av den nye medievirkeligheten på en måte som var både effektiv og manipulerende. Han visste at han kunne bruke de sosiale mediene til å styre samtalen, og han var mesterlig på å bruke det som et våpen i en politisk kampanje. Han visste også hvordan han kunne drive et narrativ som fikk tilhengere til å tvile på mainstream-media, samtidig som han benyttet dem til å fremme sitt eget budskap. På den måten ble nyhetsmediene også et politisk verktøy, snarere enn en objektiv kilde til informasjon.

Trump-periodens medieforhold har imidlertid ikke bare etterlatt problemer. Den konstante utfordringen til tradisjonelle mediehus har ført til nye former for journalistikk og økt bevissthet om behovet for faktasjekking. Dessuten har det ført til mer utforskning av hvordan politiske budskap kan manipuleres gjennom medier, og hvordan media kan brukes som et verktøy både for å fremme politiske agendaer og for å bygge eller ødelegge politiske karrierer.

Det er også viktig å forstå at medienes rolle i dagens samfunn er i stadig endring. Selv om Trump kanskje er den mest ekstreme manifestasjonen av denne trenden, er ikke den politiske polariseringen og den påfølgende mediedynamikken et nytt fenomen. Denne utviklingen har pågått i flere tiår, og den har blitt akselerert med fremveksten av sosiale medier, som har gitt et nytt forum for politisk debatt og informasjon – både ekte og manipulert.

Det som kan være viktig å reflektere over, er hvordan denne polariseringen påvirker folks evne til å forstå hva som er sant. Mediene kan bidra til å fremme et mer informert og nyansert syn på politiske hendelser, men de kan også bidra til å opprettholde splittelsen i samfunnet dersom de ikke håndterer de etiske utfordringene som følger med den digitale tidsalder.

Det er en pågående utfordring å finne balansen mellom raskt å reagere på hendelser og samtidig opprettholde journalistikkens tradisjonelle prinsipper om grundighet, objektivitet og nøyaktighet. Når vi ser på den politiske dynamikken etter Trump, er det mulig at vi vil se en litt mer konvensjonell politisk ledelse, men utfordringene for mediene vil fortsette å være like presserende. Mediebildet har endret seg, og det vil ikke være lett å gå tilbake til det som en gang var.

Hvordan Twitter Endrer Journalistikkens Landskap: En Dypdykk i Påvirkningen av Sosiale Medier på Tradisjonelle Nyheter

I dagens medielandskap er det klart at Twitter spiller en uunnværlig rolle i hvordan nyheter formidles og konsumeres. Plattformen har forvandlet journalistenes arbeidshverdag, og samtidig åpnet for en rekke etiske og profesjonelle utfordringer. En viktig dimensjon av dette fenomenet er hvordan historier som deles på Twitter kan komme til å fremstå som viktige, ikke på grunn av deres nyhetsverdi, men på grunn av diskusjonen rundt dem i sosiale medier. Dette kan føre til at innhold som er overdrevet eller misvisende får mer oppmerksomhet enn det som faktisk er vesentlig for samfunnet.

Studier viser at Twitter, med sine virale krefter, kan bidra til å forvrenge hva som blir ansett som "nyhet" i tradisjonelle medier. For eksempel ble en undersøkelse av tweets postet av russiske agenter fra Internet Research Agency, som er kjent for å drive trolling, avslørt å ha påvirket hvordan flere etablerte medier som NPR, The Washington Post og BuzzFeed presenterte nyheter. Disse mediene hadde inkorporert tweets fra falske kontoer i sine artikler, uten å stille spørsmål ved kildenes troverdighet.

En annen fare som Twitter bringer med seg, er den endrede dynamikken for enkeltstående journalister. Etter hvert som redaksjoner reduseres og det blir stadig vanskeligere å finne fast ansettelse i en enkelt organisasjon, blir det viktigere for journalister å bygge sin egen personlige merkevare. For mange har det å være aktiv på Twitter blitt en måte å bygge følgere på, noe som kan være avgjørende for karrieren. Men dette fører også til en økende press for å produsere raskt fordøyelig, ofte opinionstungt innhold, som kan være langt unna den objektiviteten som tradisjonell journalistikk krever.

Journalister som har skapt et stort publikum på Twitter risikerer å tilpasse sin journalistikk til det som får flest retweets og likes, heller enn å forholde seg nøytralt og undersøke saken grundig. Eksempler på dette kan ses i hvordan humor og skarpe, politiske kommentarer ofte får høyere engasjement enn balansert og etterrettelig nyhetsdekning. Mange journalister føler et press om å kommentere hendelser på en spydig eller humoristisk måte, som i noen tilfeller kan bidra til at de mister sin objektivitet. Slike kommentarer, selv om de kan tiltrekke seg stor oppmerksomhet, kan undergrave journalistikkens integritet og objektivitet.

Denne trenden er også knyttet til politisk partiskhet, der journalister, som i eksempelet med John Harwood fra CNBC, kan komme til å uttrykke sterke politiske meninger som de ellers kanskje ikke ville ha delt i en mer formell nyhetskontekst. Dette kan svekke tilliten til nyhetsmediene og skape en splittelse der forskjellige politiske grupper får forskjellige virkelighetsoppfatninger, noe som igjen kan føre til en større polarisering i samfunnet.

En annen konsekvens av Twitter-journalistikken er hvordan media har blitt mer fragmentert, ettersom folk nå kan velge medier som best passer deres politiske overbevisning. Dette fører til et nyhetslandskap der det er færre felles nyhetskilder som er ansett som troverdige av alle parter. Resultatet er en samfunnsdebattt som blir mer preget av ekkokamre, hvor folk bare blir eksponert for informasjon som bekrefter deres eksisterende synspunkter.

Men det er ikke bare negative sider ved denne utviklingen. Twitter har også ført til at historier som tidligere kunne ha blitt undertrykt av store medier på grunn av redaksjonelle preferanser eller politisk press, nå kan bli avslørt av journalister som er villige til å sette sitt navn på line og publisere gjennom alternative kanaler. Et eksempel på dette er Ronan Farrows avsløringer om Harvey Weinstein, som først ble avvist av NBC før han til slutt publiserte den gjennom The New Yorker, et arbeid som ikke bare vant en Pulitzer Prize, men også satte i gang en av de største kulturelle bevegelsene i nyere tid.

I tillegg kan en økt grad av åpenhet fra journalister om deres egne politiske holdninger på Twitter, i noen tilfeller, føre til mer tillit fra publikum. Transparens om egne fordommer kan gjøre at publikum får en bedre forståelse av hvorfor visse perspektiver blir fremhevet, og på den måten kan tilliten styrkes. Men samtidig er det en risiko at det å offentlig uttale seg på Twitter kan føre til at journalister blir mer investert i sine egne meninger, noe som kan gjøre det vanskeligere å opprettholde objektivitet i deres arbeid.

Når økonomiske og strukturelle endringer i journalistikken stabiliserer seg, er det også mulig at mediene vil utvikle strengere retningslinjer for hvordan journalister bruker Twitter. Dersom en journalist bruker et verifisert Twitter-konto som tilknyttet sitt arbeid, kan det bli nødvendigvis å opprettholde de samme redaksjonelle standardene som gjelder i den tradisjonelle nyhetsredaksjonen. I så fall kan vi se en tilbakevending til en mer regulert og profesjonell praksis på sosiale medier.

Endelig er det et punkt som er viktig å merke seg: den enorme makten som ligger i sosiale medier for journalister. Denne makten kan både være en velsignelse og en forbannelse. Mens Twitter og andre plattformer gir journalister muligheten til å avsløre saker som ellers ville forbli skjult, setter det også i gang en rekke spørsmål om hvordan informasjon blir spredt, hvilken type informasjon får mest oppmerksomhet, og hvilken rolle journalisten egentlig spiller i å forme den offentlige diskursen.

Hvordan kan journalistikkskoler bidra til å forme fremtidens journalister?

I journalistikkens verden har vi lenge snakket om de kjærlighet-hat-forholdene vi har til våre kilder. Politiet misliker oss, men de trenger oss for å informere offentligheten om at de holder oss trygge. Idrettsutøvere og trenere ville vært glade hvis vi holdt oss ute av garderobene deres, men de forstår at vi hjelper dem med å kommunisere direkte med sine fans. Store utviklere, bilprodusenter og ulike næringslivsaktører ser på oss som en plage, men de vet at vi hjelper dem å selge produkter og tjene penger. Og politikerne, åh, de hater oss, men de vet at en del av velgerne fremdeles ser på media, både nasjonalt og lokalt, for å forstå saker og forme meninger om de som innehar offentlige verv og de som stiller til valg.

Mens informasjonsformidlingen har endret seg dramatisk i den digitale tidsalderen, og vi i dag er oversvømt med både informasjon og desinformasjon, står de nevnte sannhetene fortsatt fast. Ingen har forstått dette bedre enn Donald Trump. Selv om han demoniserer media som folkets fiende (jeg fikk laget T-skjorter til nyhetsrommene mine i Cincinnati og Detroit, hvor “fiende” ble krysset ut og erstattet med “øyne og ører”), trives han på den uavbrutte strømmen av oppmerksomhet han mottok både som kandidat og som president. Han er uovertruffen i å skape spektakel, som mange har skrevet, og media har pliktoppfyllende fulgt dette spektaklet og dokumentert det, gjentatt det om og om igjen, og latt det få legitimitet blant en villig del av publikum.

Man kan kalle Trump for en demagog med autoritære tendenser, eller en serieløgner – begge påstander er sanne – men han har manipulert media og offentligheten (til tross for heroisk arbeid fra journalister ved New York Times, Washington Post og andre) med en effektivitet som sannsynligvis vil skade vårt demokrati i generasjoner. Den slaviske hengivenheten til å rapportere hans siste uttalelser – selv når de dokumenterer usannheter – har tjent hans formål med å framstille pressen som ondskapsfull og ute etter å få ham. Den daglige flommen av tweets og løgner blir trofast gjengitt av alle kabelkanaler (og ikke bare av hans tilhengere på Fox) og gir legitimitet til hat, og utgjør en langvarig trussel mot våre fundamentale friheter, uavhengig av hvem som er president.

Selv om den konstante flammingen fra Det hvite hus er mer fjern her i Midtvesten, ville det være tåpelig å avvise den som uten betydning. Her er det fortsatt en viss respekt for journalistikkens rolle, de høylytte ropene om “fake news” er mindre vanlige, og forholdet til kildene er mer i tråd med tradisjonene nevnt i innledningen. Journalister, i det minste de av oss som arbeider i hovedstrømmen, har alltid vært dedikerte til nøyaktighet og fullstendighet, og til å sjekke og dobbelsjekke arbeidet vårt. I sommeren 2019 publiserte Detroit Free Press en banebrytende etterforskningsrapport som dokumenterte hvordan Ford Motor Company bevisst hadde sluppet ut biler på markedet med defekte girkasser. Ford reagerte med raseri og startet en kampanje for å nedvurdere arbeidet, som til og med inkluderte å sende brev til journalistikkonkurranser og kritisere rapporteringen. Til slutt sto arbeidet imot angrepet, fordi det var dokumentert og verifisert på en grundig måte. Free Press fortalte sannheten.

Slike arbeider er kjernen i den journalistikken som gjøres hver dag i nyhetsrommene som opprettholder de essensielle tradisjonelle verdiene av rettferdighet og fullstendighet. Å faktasjekke Trumps løgner – en del av bransjen som har vokst eksponentielt – er viktig. Jeg har ingen tvil om at 99,9 prosent av såkalte mainstream-journalister fortsatt har sitt engasjement for sannheten. Men verden vår er mer komplisert og krever mer dramatiske tiltak. Jeg foreslo allerede i de tidlige dagene av Trump-administrasjonen at pressekorpset i Washington kollektivt burde gå ut når legitime journalister ble nektet akkreditering eller feilaktig anklaget for påståtte dårlige handlinger. Tross alt, i den digitale tidsalderen varer ikke store scoop mer enn et minutt, og er ikke journalistisk solidaritet viktigere? Det var ikke nødvendigvis et velkomment forslag, og jeg kan argumentere for at mitt svar like mye sprang ut fra undring som fra fornuft.

Men det er et større prinsipp i spill. Er ikke vår dedikasjon til sannheten et argument for å ikke rapportere hver uforståelig tweet eller åpenbart inflammet uttalelse på en rally? Memo til morgenprogrammene: Det er mye annen nyhet der ute hver dag. Har vi ikke et ansvar for å enda mer aggressivt sortere fakta fra fiksjon, selv om vi i prosessen ikke stenografisk rapporterer hvert eneste ord? Har vi ikke akseptert at journalistikk i dag krever å prøve å forstå hva som virkelig betyr noe for vårt publikum (på en seriøs måte, ikke på jakt etter klikkbait) og å forfølge det med all den energien vi kan oppdrive? Det er tydelig at det, enten det er på kabelnyheter eller på våre nettsteder, er behov for det som kan kalles umiddelbar faktasjekking, en sunn skepsis mot falske uttalelser og en total dedikasjon til sannhetsfortelling.

Noen vil kanskje hevde at dette er å injisere mening i vårt arbeid, noe som Trump-propagandaen har overbevist en større del av befolkningen om at vi uansett gjør. (Dette burde ikke komme som en overraskelse: Vi har alltid blitt anklaget for skjevhet i rapporteringen vår. Det har bare blitt høyere, mer vedvarende og, trist nok, potensielt voldelig under Trump.) Selv om jeg ikke har noen illusjoner om å endre meningene til de som ringer eller e-poster meg og sier at jeg burde brenne i helvete – jeg foretrekker de som sier de skal be for meg – har det aldri vært viktigere å vise vårt arbeid.

Jeg husker at jeg fikk sønnen min i trøbbel i femte klasse fordi jeg viste ham hvordan jeg beregner prosenter, som var annerledes enn måten læreren hans ønsket det på. Han fikk riktig svar, men prosessen var ikke den som ble ønsket. Journalister bør vise prosessen sin, forklare hva de gjorde og hvordan de kom dit. Dette er ikke et nytt konsept og blir i økende grad tatt i bruk på avisens nettsider. Her er dokumentene, her er dataene, her er intervjuutskriften. Her er hvem som gjorde historien; her er deres bakgrunn. Vi viser vårt arbeid, konklusjonen er uunngåelig. Det er ikke tilfeldig at mange historier som kommer ut fra Washington i dag inkluderer spesifikke tall på antall kilder som er intervjuet.

Til slutt, prosessen vil kanskje ikke være elsket av alle, men hvis svaret er riktig, viser vi at vi leverer sannheten. Og vi må være utholdende i å gjøre det, for vi vet at de som vrir på sannheten for å fremme egne og partipolitiske agendaer vil være like utholdende, som president Trump har lært oss.

Og for å hjelpe med dette, noen ord til journalistikkskolene våre over hele landet: For de som mener at journalistikk er døende, bare se på journalistikkstudienes opptakstall, kvaliteten på de unge som kommer ut i yrket, og hvilken innvirkning de har i nyhetsrommene. Det er imponerende. Disse nye journalistene er smarte, godt utdannet og, selvfølgelig, har vært digitale siden de ble født.

Hver universitetsstudent i dag bør ha opplæring i mediekompetanse. Studentene bør læres opp i å avkode det stadig ekspanderende medielandskapet, de bør forstå hvordan man skiller på en pålitelig nyhetskilde og den siste trollet, og de bør forstå viktigheten av å være en smart informasjonforbruker i denne kaotiske verdenen. Mange journalistikkskoler har allerede inkludert noen komponenter av mediekompetanse i pensum, men dette bør være mer åpenbart og mer offisielt uttalt. Det bør også være en del av studentenes læring å utvikle en formell skepsis – ikke kynisme – som bør informere rapporteringen og nyhetssamlingen på alle nivåer.