Hva drev Trumps seier i 2016? En historisk og kulturell analyse

Resultatet av det amerikanske presidentvalget i 2016 kan tilskrives mange situasjonsspesifikke faktorer, som Arven etter Obama, primærvalgene i 2016, valgkampstrategier, finansiering, mediedekning og den økonomiske situasjonen. Likevel ble valget avgjort av det elektorsystemet som gav Trump presidentposten, til tross for at Hillary Clinton vant nesten tre millioner flere stemmer. Mistanker om FBI-direktør Comeys innblanding i valgkampen og russisk hacking av e-poster og trolling på sosiale medier understreker hvordan utenlandske og interne faktorer kan ha påvirket valget. Men Trumps seier har også sine røtter i kulturelle endringer som begynte flere tiår tidligere.

Fra 1960-årene og 1970-årene oppstod en intergenerasjonell skiftning fra materialistiske til post-materialistiske verdier, som førte til en økende støtte for sosialt liberale holdninger blant yngre og mer utdannede amerikanere. Dette skiftet reflekterte endringer i velgernes verdier, og etter hvert begynte de to store politiske partiene å bevege seg i motsatte retninger. Demokratene ble mer konsekvent sosialt liberale, særlig etter at sørstatssegregasjonister forlot partiet, mens republikanerne, først under Nixon, tiltrakk seg flere konservative stemmer fra Sørstatene.

Fra midten av 1990-årene førte disse utviklingene til et voksende generasjonsgap blant amerikanske velgere. Yngre velgergrupper ble en del av den post-materialistiske og sosialt liberale koalisjonen under Bill Clinton, mens eldre generasjoner begynte å støtte de sosialt konservative republikanerne. Denne utviklingen nådde sitt klimaks under primærvalgene i 2016, hvor etablerte republikanske kandidater ble beseiret, og Trumps kampanje fikk betydelig støtte fra eldre, lavt utdannede hvite menn som følte at deres verdier og livsstil var under angrep av den sosialt liberale kulturen.

I lys av disse kulturelle endringene må man forstå populismens historiske røtter i USA. Populistiske bevegelser har hatt en lang tradisjon i landet, fra folkepartiet på slutten av 1800-tallet til radikale demagoger som Father Charles Coughlin på 1930-tallet, som tiltrakk seg store folkemengder med sine venstreorienterte og antisemittiske taler. Senere ledere som Huey Long og George Wallace representerte en mer populistisk og radikal tradisjon, med utbredte krav om økonomisk omfordeling og forsvar av segregering.

Men ingen før Trump hadde klart å overta et av de store partiene på en så aggressiv måte. Han arvet populistiske temaer fra Ross Perot’s tredjeparteiutfordring i 1992, der Perot fremstiller seg som en folkelig kandidat som ville rense systemet. Populistisk språkbruk har vært en del av både republikanske og demokratiske presidentvalgkampanjer, med eksempler som Jimmy Carter og Ronald Reagan. Men Trump tok denne tradisjonen et steg videre, og hans retorikk appellerte spesielt til folk som følte seg fremmedgjort i det moderne, sosialt liberale Amerika.

Trumps politiske strategi utnyttet kontroversielle kulturelle spørsmål som rase, kjønn, religion og nasjon, som har vært divisive i amerikansk politikk i flere tiår. Hans suksess som en populistisk leder må ses i lys av en langvarig prosess der både økonomiske og kulturelle faktorer har påvirket hvordan folk stemmer. Det er også viktig å merke seg hvordan økonomisk usikkerhet og opplevelsen av en urettferdig fordelaktig system, der de "skikkelige" folkene føler seg tilsidesatt av eliten, bidrar til veksten av populistiske strømninger.

I lys av dette bør vi vurdere hvordan partipolarisering og kulturelle splittelser i amerikansk politikk ikke bare påvirker partienes forhold til hverandre, men også deres forhold til velgerne. Etter Trumps seier ble det tydelig at de sosiale og kulturelle linjene i amerikansk politikk har blitt dypere, og at konflikten ikke nødvendigvis dreier seg om økonomiske forskjeller, men om kulturelle verdier. Hvordan denne splittelsen vil utvikle seg, og hva det betyr for amerikansk demokrati, vil være avgjørende for forståelsen av det politiske landskapet i USA i årene som kommer.

Hvordan Økonomiske Krisetider Påvirker Verdier og Holdninger på Lang Sikt

I 1970 ble spørreundersøkelser gjennomført i Storbritannia, Frankrike, Italia, Vest-Tyskland, Belgia og Nederland, hvor det ble stilt spørsmål som avdekket store forskjeller mellom verdiene hos yngre og eldre generasjoner i disse seks landene. Blant de som var 65 år eller eldre, dominerte materialistiske verdier med en overvekt på mer enn 14:1 sammenlignet med post-materialistiske verdier. Etter hvert som man går fra eldre til yngre aldersgrupper, skjer det en gradvis forskyvning mot en større andel post-materialister. Blant de yngste kohortene (de som var 18–25 år gamle i 1970) var post-materialister mer tallrike enn materialister.

Kohorteanalysen basert på over 300 000 intervjuer viser at dette ikke er en kortsiktig utvikling. Fra 1970 til 1999 viste dataene en stabil økning i post-materialistiske verdier i Vest-Europa, der post-materialistene etter hvert ble flere enn materialistene. Denne utviklingen har ikke vært uten svingninger; perioder med økonomisk nedgang har ført til at alle kohorter har blitt mer materialistiske. Ved økonomisk gjenoppretting har derimot alle kohorter tendert mot post-materialistiske verdier igjen, selv om de yngre kohortene har forblitt relativt stabile i sine holdninger.

Slike periodiske effekter reflekterer den økonomiske virkeligheten i en periode med inflasjon, usikkerhet og andre økonomiske utfordringer. Økonomiske tilbakeslag som finanskriser, recessjoner eller økte usikkerheter knyttet til arbeidsmarkedet påvirker hvordan mennesker forholder seg til verdier. Under slike forhold blir materialistiske behov som økonomisk trygghet og fysisk velvære mer fremtredende, og de post-materialistiske verdiene som vektlegger selvrealisering og livskvalitet, kan virke mindre viktige.

Det er viktig å merke seg at intergenerasjonelle verdiskift er tydelige, men de er også påvirket av de periodiske effektene som de økonomiske omstendighetene skaper. I de siste årene, spesielt etter finanskrisen i 2008 og Eurokrisen, har yngre generasjoner som Millennials og den påfølgende generasjonen fått oppleve større økonomisk usikkerhet enn tidligere. Økende arbeidsledighet, stagnasjon i lønninger, kutt i velferdssystemer og økende studentgjeld har ført til at disse gruppene ikke har vokst opp under de samme økonomiske trygghetene som sine forgjengere.

I tillegg har den økonomiske globaliseringen og åpningen av markedene hatt betydelige konsekvenser for både økonomisk vekst og de sosiale strukturene i samfunnet. Selv om noen økonomier som Tyskland har kommet seg raskt etter finanskrisen, har andre, spesielt i Øst-Europa, fortsatt å slite. De økonomiske ulikhetene som følger av disse utviklingene kan føre til at yngre generasjoner i dag føler seg mer usikre økonomisk enn de eldre generasjonene, og derfor kan oppleve en tilbakevending til mer materialistiske verdier.

I lys av dette kan man ikke undervurdere viktigheten av den økonomiske konteksten når man analyserer verdiskift på tvers av generasjoner. Periodiske økonomiske svingninger kan enten fremme eller hemme bevegelsen mot post-materialistiske verdier, og til tross for den langsiktige trenden mot post-materialisme, vil store økonomiske kriser alltid kunne gi et tilbakeslag, spesielt for de som er mest sårbare i arbeidsmarkedet.

Endtext

Hvordan Ideologiske Verdier Former Politiske Partiers Posjoner i Europa

Politiske partier kan klassifiseres etter deres ideologiske verdier og politiske posisjoner, og to sentrale skillelinjer som ofte benyttes er autoritære versus libertarianske verdier, og venstre-høyre økonomiske verdier. Disse skillelinjene er fundamentale for å forstå hvordan partier stiller seg til spørsmål om individuell frihet, sosial rettferdighet, og økonomisk styring.

Begrepet "liberal" kan være forvirrende, da det kan referere både til økonomisk liberalisme (som fremmer laissez-faire økonomi) og sosial liberalisme (som fokuserer på velferd og rettigheter for individene). For å unngå forvirring brukes derfor begrepet "libertarianisme" for å beskrive partier som fremmer en minimal statlig rolle i å regulere personlige valg. Libertarianske partier setter stor pris på et samfunn der individets frihet og rettigheter, inkludert kvinners og minoriteters rettigheter, beskyttes. De er for mangfold og sosial rettferdighet, og de fremmer internasjonalt samarbeid og respekt for menneskerettigheter.

Partienes posisjoner på autoritære–libertarianske skalaen kan måles ved hjelp av flere indikatorer. Disse inkluderer blant annet holdninger til nasjonalisme versus kosmopolitanisme, lov og orden versus sivile rettigheter, multikulturalisme versus assimilering av innvandrere, samt holdninger til homofili, innvandringsbegrensninger, og rettigheter for etniske minoriteter. Dette gir et klart bilde av hvordan ulike partier vurderer personlige friheter og statens rolle i samfunnet.

På den andre siden har vi venstre-høyre skillelinjen, som primært handler om økonomiske spørsmål. Partier på venstresiden fremmer regulerte markeder, statlig økonomisk styring, omfordeling av rikdom og offentlig velferd. På høyresiden er partier mer tilbøyelige til å støtte avregulering, frie markeder, motsette seg omfordeling, og foretrekke skattelette. For å vurdere hvor partier befinner seg på denne økonomiske aksen, ser vi på deres holdninger til markedsliberalisering, statlig inngripen i økonomien, skattesystemer og offentlig forbruk.

Partienes posisjoner kan klassifiseres på ulike måter, avhengig av hvor de befinner seg på autoritær-libertariansk-skalaen, den venstre-høyre økonomiske skalaen, og populisme-skalaen. For eksempel, autoritære partier har politiske posisjoner som scorer over 80 på autoritær-libertariansk indeksen, mens venstre- og høyreorienterte partier klassifiseres etter om de er til venstre eller høyre for det økonomiske gjennomsnittet (50). Populistiske partier, på den annen side, er de som scorer høyt på populisme-indeksen, ofte over 80.

Populistisk retorikk er ikke nødvendigvis forbundet med autoritære verdier, og populisme er heller ikke utelukkende en høyreorientert eller venstreorientert fenomen. Populisme er et begrep som brukes av politikere som hevder å representere «folket» i motsetning til «elitene», og denne retorikken kan benyttes av partier på begge sider av det politiske spektrum. Det er imidlertid viktig å merke seg at ikke alle autoritære partier benytter populistisk språk, spesielt de som tilhører ekstremistiske grupper som neo-nazister eller hvit makt-bevegelser.

Analysen av politiske partiers posisjoner krever ofte at vi ser på deres holdninger til spesifikke politiske spørsmål, som om de er for eller imot multikulturalisme, om de ønsker strengere lover for innvandrere, eller om de støtter mer liberal sosialpolitikk. CHES-databasen gir en omfattende oversikt over disse posisjonene, og gjør det mulig å sammenligne partier på tvers av Europa.

En viktig innvending ved analysen er at ideologiske endringer kan oppstå plutselig eller gradvis, spesielt i møte med store politiske hendelser eller valg. For eksempel kan et parti endre sin posisjon på innvandringspolitikk etter en folkeavstemning som Brexit, eller endre sin økonomiske politikk i lys av en økonomisk krise. Det er også verdt å merke seg at minoritetspartier og ekstreme grupper ofte er mer ustabile i sine ideologiske standpunkter, mens større, etablerte partier vanligvis har mer stabile posisjoner over tid.