Hvordan lovgivning påvirker turisme: Ulike perspektiver og fremtidige utfordringer

Turisme er en kompleks sosial, kulturell og økonomisk fenomen som innebærer bevegelse av mennesker til steder utenfor deres vanlige omgivelser, enten for personlige eller profesjonelle formål (UNWTO 2008). Denne bransjen har opplevd dramatiske endringer i løpet av de siste tiårene, og i lys av hendelser som Beirut-portens eksplosjon i 2020 og den pågående COVID-19-pandemien, har turismeindustrien gjennomgått en alvorlig tilbakegang. I 2020 rapporterte WTTC at turisme bidro med 10,52 milliarder dollar, omtrent 18% av Libanons bruttonasjonalprodukt (BNP), og støttet over 430 000 arbeidsplasser. Likevel ble den totale turistutgiften redusert med 73%, og mer enn 2060 restauranter og 163 hoteller ble direkte berørt av både eksplosjonen og de økonomiske nedgangstidene.

Et annet viktig aspekt ved turismens fremtid er diversifisering av tilbudet. Libanon har tradisjonelt vært kjent for sin naturskjønnhet og kultur, men det er et økende behov for å utvikle nye turisttilbud, særlig innenfor økoturisme og budsjettvennlige fasiliteter. Økt fokus på bærekraftige og lokale opplevelser kan tiltrekke seg et bredere spekter av turister, inkludert innenlandsk turisme som kan gi en betydelig vekstmotor, spesielt i en tid hvor internasjonale reiser er begrenset.

På den internasjonale scenen er organisasjoner som FN’s Verdens turistorganisasjon (UNWTO) sentrale aktører i lovgivningsprosessen som omfatter turisme. Denne organisasjonen har et mandat for å definere og regulere reise- og turismepraksis globalt. En av de viktigste delene av lovgivningen er reguleringen som omhandler turismebedrifters etablering og drift, som i stor grad er styrt av nasjonale og lokale lover. For eksempel kan selskapsrettslige bestemmelser regulere etableringen av lovlige turistbedrifter, og landets turistorganisasjoner, som Libanons turistdepartement, spiller en nøkkelrolle i lovgivningsprosessen.

Men det er ikke bare nasjonal lovgivning som er relevant; også internasjonale avtaler og reguleringer spiller en avgjørende rolle. På europeisk nivå er EU en stor aktør som skaper felles rammeverk for medlemslandene, der deres parlament og råd fungerer som lovgivende organer for turismeindustrien. I enkelte tilfeller kan det også være vanskelig å identifisere de direkte effektene av internasjonal lovgivning, ettersom det er et samspill mellom nasjonale og regionale lover som regulerer turisme.

Legislative tiltak som fremmer bærekraftig turisme, etikk og sosialt ansvar har også blitt mer fremtredende. Det er viktig at lovgivning på dette området er fleksibel nok til å tilpasse seg de raske endringene som skjer innenfor reiseliv, spesielt med tanke på utfordringene som følger av pandemier, naturkatastrofer og politisk ustabilitet. Turisme trenger klare, målrettede regler for å kunne reagere raskt på slike kriser.

For å sikre en bærekraftig utvikling av turismen er det nødvendig å forstå hvordan lovgivning på ulike nivåer påvirker bransjen. Lokale myndigheter spiller en avgjørende rolle i utformingen av regler som er tilpasset de spesifikke behovene i deres regioner, mens nasjonale og internasjonale aktører kan bidra til å etablere overordnede standarder og rammeverk som legger til rette for en mer ansvarlig turisme. Regler som fremmer etikk, bærekraft og sosialt ansvar bør være en integrert del av enhver lovgivning knyttet til turisme.

I tillegg til de nødvendige lovgivningsendringene må også praktiske tiltak tas for å styrke de nasjonale og lokale turistinfrastrukturer. Dette kan innebære investeringer i transportnettverk, forbedring av offentlige tjenester og utvikling av digital infrastruktur som kan gjøre turistopplevelser mer tilgjengelige og effektive. Turisme, i sin helhet, må sees på som en mulighet til å bygge en mer resilient økonomi, samtidig som man ivaretar kulturell og miljømessig bærekraft.

Hvordan sentral-periferi-dynamikk former turisme og utvikling i globale destinasjoner

Sentral-periferi-dynamikk er et gjennomgående tema i turistteori og reflekterer de bredere realitetene av strukturelle og romlige ubalanser. Uansett om dette gjelder økonomiske, politiske eller kulturelle sammenhenger, kan vi se hvordan ulike former for avhengighet og utnyttelse blir manifestert i turistnæringen. I turismen, som i andre samfunnsområder, kan vi observere hvordan økonomiske krefter, strømninger av mennesker og kapital, samt ulike utviklingsmodeller, er tett knyttet til kjerne-periferi-forholdene. Et klassisk eksempel er den globale "gledeperiferien", som ble etablert etter 1950-årene, og som omfatter destinasjoner som Karibia, Middelhavet og Sør-Stillehavet. Disse områdene, som i stor grad har blitt formet av turismens kommersialiserte væremåte, representerer et mønster av utnyttelse, der utviklingsland blir utbyttet av de økonomiske sentrene i den nordlige halvkule.

Historisk sett har turisme på disse perifere områdene vært sett på som et resultat av avhengighetsteori, som beskriver hvordan de økonomiske sentrene utnytter sine perifere områder for kapitalakkumulasjon. Dette fenomenet har vært spesielt synlig gjennom det såkalte "plantasjemodellen" for turismeutvikling, der lokalsamfunn i periphere områder er underlagt de økonomiske behovene til turismebedrifter som henter store fortjenester. Slike økonomiske modeller har blitt kritisert for deres ubalanse og de negative virkningene de har på miljøet og den sosiale strukturen i vertskapssamfunnene.

Det er imidlertid også de som har utfordret denne ene-sided forståelsen av sentral-periferi-relasjoner, spesielt i lys av de alternative fortellingene om økonomisk utvikling. For eksempel har moderniseringsteorier i noen tilfeller fremhevet turisme som et økonomisk stimulansmiddel som kan skape vekst gjennom såkalte "trickle-down"-effekter. Disse effektene refererer til at økonomiske fordeler fra turismen etter hvert vil spre seg fra de mer utviklede områdene til periferien, og dermed skape muligheter for økonomisk vekst og stabilitet i ellers isolerte regioner.

Samtidig er det viktig å merke seg at de økonomiske og sosiale effektene av turisme i perifere områder kan være dypt ambivalente. På den ene siden kan turisme bidra til en betydelig økning i sysselsetting og inntektsmuligheter, men på den andre siden kan det føre til økt ulikhet, miljøskader og kulturell homogenisering. For eksempel, mens land som Kina og andre raskt utviklende nasjoner har begynt å oppleve en intern omplassering av turisme fra kjernebyer til nye, perifere områder som Hainan og fjellområdene, er det også tydelige utfordringer knyttet til bærekraftig turismeutvikling i disse områdene.

I tillegg til de økonomiske og kulturelle aspektene, er det viktig å forstå hvordan ekoturisme har blitt en viktig turistnæring i flere perifere områder, der naturen og landskapet selv blir solgt som den primære attraksjonen. Økologiske turistprodukter, som dyreliv, nasjonalparker og biodiversitet, har blitt særlig etterspurt, ikke bare som en alternativ form for turisme, men også som et middel for å fremme bærekraftig utvikling. Dette gjelder blant annet land som den sentralafrikanske republikken, hvor nasjonalparker som Dzanga-Sangha og Manovo-Gounda er kjent for sitt rike dyreliv og unike landskap. Turisme, som bidrar til lokal utvikling og bevaring, kan dermed spille en rolle i å motvirke de tradisjonelle, utbyttende mønstrene i turismeutvikling.

For å oppnå en bærekraftig utvikling av turisme i periphere områder er det nødvendig å ha en helhetlig tilnærming som tar hensyn til både de økonomiske og miljømessige utfordringene, samt de sosiale konsekvensene av turisme. Det er også avgjørende at lokale samfunn og beslutningstakere engasjeres i utviklingsprosessen, slik at de kan dra nytte av turismens muligheter samtidig som de beskytter sine egne interesser og ressurser.