Eliezer våknet med et rykk, som om han var kastet ut av en drøm, kun for å finne seg selv på bakken, den varme jorden som holdt ham som et gammelt minne. Rundt ham var stillheten, og den ensomme lyset fra menorahen kastet en svak glød. Det var en natt som skulle kreve mer enn det vanlige. En gammel mann, keeperen, sto i skyggen og lo av spørsmålet som hang i luften: "Hvor er de andre lysene?" Svaret hans var like mystisk som hans tilstedeværelse: "Se lyset!" Og like raskt som han hadde kommet, forsvant han tilbake i skyggen av menorahen, som om han var en del av det selv. Eliezer kunne bare vente.

Men livet har en egen måte å dra oss ut av dvale, og snart hørte han keeperens stemme igjen. Denne gangen var han ikke alene. Melech, hesten, var der, og alt Eliezer kunne gjøre var å kommentere den absurde stillheten mellom dem. Men keeperen hadde andre planer: "I kveld er den første natten!" Eliezer svarte rolig, og begynte langsomt å reise seg. Han hadde fått nok tid til å la kroppen våkne helt, og følte seg nesten som en annen person, en person som kunne være litt drøy i sitt svar til den gamle mannen. Men tross alt, hva var det egentlig han sto overfor? En utfordring som var større enn han kunne forstå.

Så, etter å ha håndtert sine egne behov og brutt de åpenbare konvensjonene for en riktig «gudstjeneste», kom han tilbake til menorahen og fant keeperen stående med armene i kors, og en lang, slitt reb rundt livet. Hva var det som skjedde her? Hva kunne han gjøre for å forstå og møte denne oppgaven som virket så absurd? Keeperen stilte bare ett krav: "Få lysene!"

Eliezer stilte et spørsmål som allerede hadde blitt et universelt tema for ham: "Hvor skal jeg finne dem?" I hans sinn, en vill fantasi om å krysse ørkenen og reise fra oase til oase på jakt etter de nødvendige lysene, til han plutselig ble konfrontert med et helt annet svar. "Biene!" ble uttalt med en vill latter. Hva betydde dette? Biene hadde vel ikke noe å gjøre med denne ensomme ørkenen, men likevel, der var det et tegn på at Eliezer kanskje måtte stole på noe som var langt utenfor hans forståelse.

Så begynte han å bygge sin egen vei til lyset. Med et tau og en krukke med søt nektar, tok han utfordringen på alvor. Eliezer kunne knapt tro sine egne øyne, men den gamle mannen hadde forsvunnet, og nå var han alene. Hva skulle han gjøre? Han gjorde det han kunne gjøre: han tilpasset sin egen kabbalistiske visdom, og kanskje på et underbevisst nivå stolte han på at alt som skjedde var en test av hans tro, en test på hans evne til å stå sammen med lyset i mørket.

Men hva skulle til for å virkelig få lysene til å brenne? I et øyeblikk av total forvirring, begynte han å forme tauet i luften som om han hadde mottatt en magisk gave fra en annen verden. Uten å vite hva han gjorde, strakte han ut armene og følte hvordan noe mer enn bare en fysisk prosess var i gang. Alt rundt ham virket forvandlet. Hesten, Melech, visste ikke hva han skulle tenke om det hele, men Eliezer følte en ny type kraft vokse i ham.

Så kom et nytt rop fra den gamle mannen, et rop som ikke bare hørtes ut som et fysisk rop, men som et ekko fra et dypt, kosmisk sted. Dette ropet, som rystet Eliezer til hans indre kjerne, var akkurat det han trengte for å få frem det som var skjult. På en eller annen måte, gjennom denne mystiske prosessen, var han blitt ett med lyset, og samtidig fått tilgang til en kraft som overgikk hans forståelse.

Denne hendelsen, denne transformasjonen, ble et bilde på den evige kampen mellom mørke og lys, mellom det fysiske og det åndelige. Hva Eliezer lærte den kvelden, var at tro ikke nødvendigvis handler om å forstå alt, men om å være villig til å åpne seg for det som ikke kan forklares. Lyset, som alltid har vært der, kunne ikke bare bli forstått; det måtte leves. Han hadde fått innsikt i at veien til lyset ikke nødvendigvis er en enkel sti. Den kunne være full av tvil, humor, og til og med galskap, men i sitt hjerte visste Eliezer at det var nettopp gjennom slike prøvelser at han kunne finne sin vei.

I denne prosessen oppdaget Eliezer at visse konsepter, som det å være ett med lyset eller å kalle på det, kan være mer enn bare symbolske handlinger. De er en måte å forstå menneskets dypeste behov for forbindelse med det guddommelige, og en påminnelse om at den åndelige søken ofte er en reise der troen blir prøvd på de mest usannsynlige måtene. Hva var det som fikk Eliezer til å gjøre de utrolige tingene han gjorde? Det var troen på at han kunne gjøre det, uansett hvor absurd det virket.

Hvordan redaksjonelle beslutninger påvirker valg av manuskripter i litterære tidsskrifter

Redaksjonsprosessen i et litterært tidsskrift er en intrikat og ofte utilgjengelig verden for mange forfattere. Manuskriptene som sendes inn til tidsskrifter blir nøye vurdert, og det finnes få metoder for å sikre at et manuskript får den nødvendige oppmerksomheten for å bli ansett som verdig publisering. Dette er en prosess som ikke bare innebærer en analyse av manuskriptets kvalitet, men også en vurdering av den personlige smaken til de redaktørene som er ansvarlige for utvelgelsen. Som redaktør i et tidsskrift kan jeg forklare hvordan vi systematisk går gjennom et manuskript, hvorfor noen blir valgt og andre forkastet, og hvordan beslutningene våre kan variere avhengig av redaktørenes egne preferanser.

Et manuskript som først mottas gjennomgår et grundig utvalg før det når den endelige beslutningen om publisering. Den første evalueringen skjer ofte på grunnlag av manuskriptets umiddelbare inntrykk. Dette innebærer en vurdering av hvordan språket flyter, om karakterene er overbevisende, og om handlingen fenger leseren. I tillegg vurderes manuskriptets relevans for tidsskriftets tema og målgruppe, som ikke alltid er åpenbart ved første øyekast. Mange historier sendes videre til en annen redaktør for å få en annen vurdering. Hos oss, for eksempel, går manuskriptene videre til Susan MacGregor, en kollega som har sin egen unike tilnærming til vurdering av tekster. Dette skaper en balanse mellom ulike synspunkter, som kan bidra til å avdekke verdifulle elementer som kanskje ellers kunne blitt oversett.

Etter at Susan har vurdert manuskriptet, kan vi, som redaktører, ofte være delt i våre meninger. En kan ha sett noe i historien som en annen ikke helt klarer å forstå. Det er på dette stadiet at de største utfordringene oppstår. En god redaktør vil alltid ha et åpent sinn, og være villig til å diskutere hva som kan være verdt å beholde eller forkaste. Men til syvende og sist, når alle tre redaktører er enige, blir historien enten godkjent eller sendt tilbake til forfatteren. For de som får et avslag, er det viktig å ikke se på det som et endelig dom. En redaksjonens avslag bør ikke oppfattes som en personlig fiasko, men heller som en del av prosessen som skjer i de fleste litterære miljøer.

Etter at manuskriptene er valgt for publisering, gjennomgår de en grundig korrekturlesing. Denne fasen er viktig, fordi det gir forfatteren muligheten til å forbedre sitt verk ytterligere før det blir publisert. Selv de beste forfatterne kan finne områder i teksten som kan strammes opp, forbedres eller forklares bedre. En god redaktør vil påpeke disse mulighetene, uten å ødelegge forfatterens egen stil eller intensjon. Men dette er en tid for å fokusere på detaljene, og noen ganger vil en enkel justering gjøre en betydelig forskjell i leserens opplevelse av historien.

I de tilfellene hvor manuskriptene ikke blir valgt, får forfatterne et vennlig avslag, men ofte med konstruktiv kritikk. Dette kan være en verdifull mulighet for forfatteren å lære mer om hvordan deres arbeid blir mottatt av redaksjoner, og hvordan de kan forbedre seg for fremtidige innsendelser. Det er også viktig å forstå at et avslag ikke er det samme som å si at verket ikke har verdi. Mange fremragende forfattere har blitt avvist utallige ganger før de fant sitt publikum.

Når det gjelder hvordan de utvalgte manuskriptene blir plassert i tidsskriftet, er det en kunstform i seg selv. Redaktørene prøver å unngå å plassere historier som er for like i emne eller tone i samme nummer, slik at leseren får en variert opplevelse. Denne prosessen er ikke vitenskapelig, men heller en følelse for hva som fungerer best sammen, både tematisk og strukturelt.

Redaksjonens avgjørelser er i stor grad formet av redaktørenes egne preferanser, som, som nevnt, kan være vidt forskjellige. Dette skaper en dynamikk som kanskje gjør redaksjonen mer utfordrende, men også mer interessant. Det er viktig å huske at redaktører ikke nødvendigvis "eier" en spesifikk litterær sjanger, men at de fungerer som portvoktere som sørger for at det som publiseres, er representativt for tidsskriftets visjon. Derfor, når en forfatter mottar et avslag, kan det være lurt å sende manuskriptet videre til et annet tidsskrift eller et annet forlag – det kan være at det rett og slett ikke passet i den gitte redaksjonens visjon på det tidspunktet.

Endelig er det å forstå hvordan redaksjonelle beslutninger fungerer avgjørende for forfattere som ønsker å få sine verk publisert. En god forfatter må ikke bare være en dyktig skribent, men også en forståelsesfull og tilpasningsdyktig kunstner, som er villig til å lære av tilbakemeldinger, både positive og negative. Det er en konstant prosess med å forbedre seg, og det er viktig å huske på at avslag ikke er et endelig stopp. Litteraturen er et levende, utviklende felt, og hva som ikke passer til et tidsskrift i dag, kan være akkurat det de leter etter i morgen.

Hva skjer når vi skriver om vår egen smerte?

I denne historien møter vi en karakter som er fanget i sitt eget sorgens univers. Han har nettopp opplevd et uutsigelig tap - tapet av sin datter, Sam. For å håndtere dette tapet, forsøker han å bruke historiefortelling som et middel til å bearbeide smerten. Gjennom samtaler og refleksjoner i et kritisk øyeblikk, i en bil som fyker nedover en ørkenvei, åpnes en dypere forståelse for hvordan vi bruker ordene våre til å bearbeide den ubegripelige virkeligheten.

Forfatterens rolle i denne situasjonen er kompleks. Hun er fanget mellom ønsket om å redde liv og forståelsen av at ord og fortelling kan være en vei til helbredelse. Hun forsøker å nå mannen ved å bruke det hun kjenner best - skriving. Hun ber ham om å skrive, å formulere sin smerte, som om ordene kan tilveiebringe et glimt av mening i en meningsløs verden. På overflaten virker dette som et forsøk på å redde ham, men det er også en erkjennelse av at skrivingen har en egen makt til å både skape og ødelegge. Kanskje det å skrive om noe er den eneste måten å finne en liten flik av kontroll på i en virkelighet som synes fullstendig ute av ens hender.

For karakteren som er i ferd med å miste grepet på virkeligheten, er dette ikke bare en fortelling om å få noen til å se sin egen smerte. Det er en form for terapi, en prosess hvor han forsøker å finne en løsning på noe som er umulig å løse. Han beskriver sin datter Sam, som drømte om å designe romskip formet som blomster, og på en måte gir denne historien oss innblikk i hvordan minnene våre kan ta form som idealer - som fantasier som prøver å gjøre verden litt mer forståelig.

Når han til slutt peker våpenet mot hodet og trekker av, er ikke det bare et brutalt kapittel i en persons liv. Det er et symbol på den ultimate oppløsningen av et menneskes indre konflikt. Men det er her, i dette mørke øyeblikket, at skrivingen kommer inn som et forsøk på å gi mening til det meningsløse. Etter at tragedien har inntruffet, ser vi hvordan en annen karakter, forfatteren selv, prøver å bearbeide hendelsen gjennom skriving, som om hun kan på en måte gjenoppleve og forstå det som har skjedd. Det er i denne prosessen vi ser skrivingens doble natur - både en flukt og en felle.

Noen ganger er det ikke nok å skrive om det. Noen ganger er det ikke nok å uttrykke det vi føler i ord, for de kan ikke reversere virkeligheten. Det vi skriver om kan bli en form for uunngåelig selvforståelse, som når forfatteren ser på sitt eget liv og innser at han eller hun har blitt den personen de fryktet å bli. Dette er et øyeblikk av selvinnsikt og selvstendig forståelse, men også en påminnelse om at skriving kan være en vei til både helbredelse og ødeleggelse.

Leseren må forstå at skrivingen ikke alltid gir svar. Den gir heller ikke alltid helbredelse. Skrivingen kan være et middel til å forstå, men den kan også vise oss hvordan vi er fanget i en egen fortelling, der ordene våre kan være et uttrykk for det vi ønsker å forstå - men som kanskje er umulig å forstå helt.

Det er viktig å forstå at skriving ikke alltid er en løsning på problemer. Noen ganger kan det være en måte å bearbeide tap og smerte på, men det er heller ikke alltid nok til å rette opp det som er blitt brutt. Når vi ser på hvordan disse karakterene forholder seg til verden, kan vi se at det ikke finnes en enkel vei til forståelse eller tilgivelse. Men kanskje, ved å skrive, gir vi oss selv muligheten til å finne noe annet enn svarte hull i vår egen erfaring.

Hva kan vi lære av Kevin Cheung og hans forsvunne avhandling?

Det finnes utallige geologiske tekster, mange av dem preget av glansbilder av utbruddene fra vulkaner og bilder av jorden fra verdensrommet, med detaljerte tegninger av mantelen og jordens skorpe. Slike bilder kan ofte vekke tanken om det uendelige, som om de åpner for en forståelse som strekker seg langt utover det synlige. Jeg sitter alene i et rom fullt av papirer og ord som trengs for å fylle denne forståelsen. I et hjørne av et av papirene ser jeg tittelen: Thesis Proposal: Seismic Interference av Kevin Cheung. Dette er navnet på en av doktorgradsstudentene til Dr. Leslie, som har blitt min behandler for de konstante migreneanfallene jeg lider av.

Kevin har nylig blitt meldt savnet, noe som bekymrer både hans professor og hans søster Olivia, som jeg har hatt tidligere kontakt med. Olivia beskriver Kevin som en student som var helt besatt av sitt arbeid, men også en som tilsynelatende gikk til grunne på grunn av sitt mentale press. Hans avhandling, som for Olivia virker uforståelig og rørende på en gang, var en intens søken etter å bevise sin hypoteses legitimitet: at platetektonikk burde stoppes.

Det er en merkelig kontrast, for på den ene siden står hans manglende fremdrift i studiene, og på den andre, den intense dedikasjonen som hans avhandling bærer preg av. Hans oppgave, "Evidence in Support of the Seismic Interference Hypothesis", virker på overflaten som en detaljert og vitenskapelig tekst, men når du ser på den igjen, begynner du å merke merkelig repetisjon i teksten: STOP PLATE TECTONICS. Etter å ha lest første side, er det nesten som om ordene svømmer på siden, og det er lett å forstå hvorfor Olivia sier at Kevin var i ferd med å miste forstanden.

Hva kan vi lære av Kevins avhandling og hans skjebne? For Kevin var det klart at han hadde et behov for å forstå verden på en annen måte, som om han kunne finne en løsning på et uoppdaget mysterium som ville endre naturens fundamentale lover. Hans mentale helsetilstand, som Dr. Leslie hadde påpekt tidligere, kan ha forverret hans psykiske tilstand, ettersom han var altfor tett på sitt eget arbeid, mer eller mindre utmattet av sin egen overbevisning.

Men det er mer ved dette enn bare den personlige tragedien til en student som kanskje mistet håpet på sitt siste arbeid. Det er et viktig spørsmål her om hva som driver oss til å forfølge ideer, hvor langt vi er villige til å gå for å realisere en hypotese, og hvor farlig det er når våre intellektuelle eller filosofiske streben blir et substitutt for menneskelig forbindelse og egenomsorg.

I tillegg til denne dypt menneskelige tragedien, ligger det et viktig vitenskapelig spørsmål: Hva skjer med teorier som strekker seg utover det etablerte paradigmet? Hva skjer når noen finner et argument som virker fullt ut rasjonelt, men som samtidig kan virke opprørende for alle som følger et mer konservativt syn på vitenskapen? Platetektonikk er ikke bare en teori; det er et vitenskapelig fundament som forklarer jorden som vi kjenner den. Kevin Cheungs radikale forslag om å stoppe denne prosessen er ikke bare en utfordring til geologene, men et angrep på den etablerte forståelsen av planetens struktur.

I møte med slike ekstreme ideer er det viktig å spørre seg selv: Hvilke mekanismer forankrer vår egen virkelighetsforståelse? Er vi klar til å forlate vår tro på det etablerte, eller vil vi fortsette å tro på den solide jorden under oss? For Kevin var det klart at hans indre kamp mellom vitenskap og ideologi var i ferd med å gjøre ham til et offer for sitt eget sinn. Enten hans avhandling vil bli ansett som genialt banebrytende eller som et uttrykk for mental sammenbrudd, vil det i begge tilfeller reflektere hvordan vår verden, både den indre og den ytre, kan bli utfordret av tankens kraft.

Hva kan vi lære av dette? Å forfølge sannhet er en edel streben, men man må alltid være oppmerksom på at den ikke kan oppnås uten et klart forhold til sin egen menneskelige erfaring. Å balansere ambisjoner og psykisk helse er avgjørende, og ofte er den største visdommen å vite når man skal stoppe.

Hvordan oppfinnelser og oppdagelser har formet vår verden
Hvordan forutsi formen på GFRP elastiske gridshells under løfting?
Hvordan kan man best forutsi elastisitetsmoduler og Poissons forhold i fiberkompositter basert på fiberinnhold og kontiguitet?
Hva kan vi lære av Mueller-rapporten om Trumps forhold til Russland?