Det er vanskelig å forstå omfanget av de handlingene som Donald Trump og hans nærmeste team gjennomførte under presidentkampanjen i 2016, spesielt når det gjelder hans forbindelse til Russland. Dette var ikke bare et enkelt samarbeid eller utveksling; det var et farlig spill som satte både amerikanske interesser og internasjonale relasjoner på spill. Det er viktig å merke seg at den formelle etterforskningen, ledet av spesialråd Robert Mueller, ikke nødvendigvis dekket alle aspektene ved denne saken, og at noen viktige handlinger ble oversett i rapporten. Men rapportens funn gir et klart bilde av det som utvilsomt var en uvanlig og potensielt skadelig interaksjon med Russland.

En sammenligning som ofte blir trukket frem, er Richard Nixons håndtering av Sør-Vietnam under presidentvalget i 1968. Nixon oppfordret Sør-Vietnam til å unngå fredsforhandlingene som ble ledet av president Lyndon Johnson, et tiltak som skulle gi ham en bedre politisk posisjon. Dette var også et svik, men det står i kontrast til Trumps handlinger på flere viktige måter. For det første var Russland en klar fiende av USA, en nasjon hvis fremste utenrikspolitiske mål i flere tiår har vært å svekke eller til og med ødelegge USA. Trumps handlinger med Russland var ikke bare utilsiktede eller tilfeldige, de var strategiske og langt mer skadelige for amerikanske interesser enn det Nixon gjorde i sin tid. I tillegg søkte Trump å bruke sin posisjon for å oppnå politiske fordeler gjennom å inngå avtaler ikke bare med Russland, men også med Ukraina og Kina under sin gjenvalgskampanje i 2020.

Mueller-rapporten analyserte et begrep som ble brukt hele veien gjennom etterforskningen, nemlig "konspirasjon". Men det er viktig å merke seg at dette ikke nødvendigvis er et juridisk begrep som lett kan anvendes i denne sammenhengen, da lovverket i USA ikke spesifikt definerer "collusion" eller "samarbeid" i en kontekst som den Trump ble anklaget for. I stedet fokuserte rapporten på "koordinering", som ble beskrevet som en avtale — enten uttrykkelig eller underforstått — mellom Trumps valgkamp og den russiske regjeringen om innblanding i valget. Det som er viktig å forstå, er at det ikke nødvendigvis var et formelt samarbeid i tradisjonell forstand, men heller et samarbeid på et nivå der informasjon og handlinger fra begge parter var tett koblet sammen, selv om de ikke nødvendigvis var åpenbare for alle.

En stor utfordring ved etterforskningen var det faktum at Russland, som en fremmed makt, ville ha all interesse i å holde sine handlinger hemmelige eller skjult. De brukte derfor mellommenn som kunne fraskrive seg ansvaret om noe skulle bli avdekket senere. Dette gjorde det utfordrende å bevise "koordinering" på en juridisk bindende måte. Ulike individer og aktører som var en del av Trumps kampanje, hadde omfattende kontakt med russiske operatører, men disse kontaktpunktene ble forsøkt skjult eller minimalisert i offentligheten.

Et annet viktig aspekt av etterforskningen er at den ikke bare avslørte de direkte kontaktene mellom Trumps kampanje og Russland, men også avslørte en kultur av hemmeligholdelse og obstruksjon. Etter hvert som etterforskningen utviklet seg, ble det klart at mange av de involverte forsøkte å dekke over sine handlinger, og at de hadde en klar agenda for å skjule sannheten. Dette førte til flere tiltaler og domfellelser mot personer som hadde vært sentrale i Trumps kampanje, inkludert Paul Manafort, Michael Flynn og Michael Cohen. Den klare konklusjonen er at de ikke samarbeidet med etterforskerne på en åpen og ærlig måte, noe som nødvendigvis førte til ytterligere komplikasjoner i forsøket på å fastslå hva som faktisk skjedde.

Mens Mueller-rapporten kanskje ikke fullt ut dekket eller definert de juridiske rammene for hva som kan kalles "konspirasjon", presenterte den bevis som klart viser at et slikt samarbeid eksisterte på et nivå som kan kalles kollusjon. Helt siden 2016 har vi fått vite at det var over 270 kontaktpunkter mellom Trumps team og russisk-knyttede individer, med nærmere 40 møter. Dette er en stor mengde, og det er klart at mange høytstående personer i Trumps kampanje, inkludert Trump selv, var fullt klar over disse kontaktene. Likevel ble ingen av disse kontaktpunktene rapportert til de riktige myndighetene, og i stedet ble det forsøkt å skjule dem.

Det er også viktig å forstå de geopolitiske implikasjonene av Trumps samarbeid med Russland. Ved å svekke de internasjonale alliansene som USA hadde bygd opp gjennom flere tiår, og ved å gi Russland betydelige politiske fordeler, bidro Trump til en usikkerhet som kunne fått langt alvorligere konsekvenser enn bare politisk kaos. En slik handling kan ikke bare føre til svekkelse av nasjonal sikkerhet, men kan også føre til fremtidige militære konflikter og unødvendige økonomiske tap for den amerikanske befolkningen.

Endelig må man erkjenne at etterforskningen som ble ledet av Robert Mueller, kanskje ikke gikk langt nok til å besvare de viktigste spørsmålene. I stedet for å fokusere på de brede politiske konsekvensene av Trumps handlinger, begrenset Mueller seg til en smalere juridisk analyse som ikke tok i betraktning alle de moralske og geopolitiske implikasjonene som burde ha blitt vektlagt.

Hvordan overvinne det som er ødelagt: Demokratiets kamp i Amerika

En betydelig del av kampen som nå pågår i Amerika handler om mer enn bare å konfrontere én enkelt leder eller et parti. Denne kampen går langt dypere og omfatter et fundamentalt spørsmål om hva som ligger til grunn for demokratiet, og hvordan et system som er designet for å tjene folkets interesser kan bli gjenvunnet. Trump er kanskje ansiktet utad for en tid som har blitt ødelagt, men han er langt fra årsaken til alt det som har gått galt. For å forstå dette, er det viktig å se på hva som virkelig står på spill i denne kampen.

Trump er ikke den eneste utfordringen. Han er en symptom på en mye større sykdom som har infisert det politiske systemet i USA. Når han en dag er borte, vil de grunnleggende problemene som har gitt opphav til hans styre forbli. Den dypt rotfestede høyreorienterte politiske eliten som muliggjorde hans maktovertakelse vil fortsatt være der, og uten en fundamental endring, vil problemene bare forverres i fremtiden. Å vinne mot Trump, selv om det er en viktig del av prosessen, er bare begynnelsen. Det som virkelig trengs, er en fullstendig kursendring for landet, en omstart som setter folket først og gjenoppretter de fundamentale prinsippene som demokratiet ble bygget på.

Historikere vil en dag skrive den endelige vurderingen av Trump og hans administrasjon, men foreløpig ser vi allerede tegn på hva denne vurderingen kan innebære. I flere meningsmålinger blant ledende politiske forskere, har Trump blitt rangert som den dårligste presidenten i USAs historie, til og med dårligere enn tidligere presidenter som James Buchanan, som var vitne til unionens sammenbrudd og starten på den amerikanske borgerkrigen. Det er et tydelig tegn på hvor katastrofal hans administrasjon har vært for demokratiets velferd.

Trump er en landssviker, men hans svik er bare toppen av isfjellet. Det er hans angrep på rettsstaten, hans utallige angrep på pressefriheten, hans utallige løgner, hans inkompetanse og hans fundamentalt skadelige politikk som har ført landet på feil kurs. Trump har på mange måter undergravd tilliten til hele systemet. Fra det som kan kalles hans rasistiske holdninger til de økonomiske skandalene, har hver handling han har tatt vært med på å forverre landets allerede skjøre situasjon.

Men det stopper ikke der. Den systematiske nedbrytningen av miljøet, hans forakt for internasjonale avtaler, og hans forsvar av diktatorer og brutale regimer, er bevis på at hans ledelse ikke bare er destruktiv for USA, men også for verden som helhet. Under hans styre har vi sett en erosjon av nasjonal sikkerhet, sammen med et enormt svik mot både nasjonale og internasjonale interesser. Når man ser på disse forholdene samlet, er det klart at dette er en ødeleggende tid for den amerikanske demokratiet.

Det som er viktig å forstå, er at denne nedbrytningen ikke er tilfeldig. Det er et resultat av en bredere sykdom som har infestert ikke bare det politiske systemet, men også selve samfunnet. En stor del av befolkningen, nærmere bestemt 40%, har fortsatt ubøyelig lojalitet til Trump, til tross for hans stadige lovbrudd, hans korrupsjon og hans misbruk av makt. Dette har skapt en politisk deling, der en stor del av befolkningen har blitt desensibilisert for konsekvensene av disse handlingene.

Men denne apatiske holdningen kan ikke være svaret. Det er på høy tid å konfrontere og utfordre hver eneste en av disse misbrukene på alle tilgjengelige måter. Hvis vi ikke ønsker at dette mørke øyeblikket skal bli et forspill til noe verre, må ledere tre fram og ta ansvar. Det er nødvendig å organisere, mobilisere og trekke oppmerksomhet mot problemene som truer demokratiet. Folk i offentlige stillinger som blir bedt om å bryte sin ed, bør varsle om disse misbrukene, og folk bør stå sammen for å motarbeide de kreftene som søker å svekke demokratiets fundament.

En stor nasjonal avgjørelse står foran oss, både i det kommende valget og i årene som følger. Valget vi står overfor er ikke bare et valg mellom ulike politiske retninger, men et valg om hva slags framtid vi vil ha. Vil vi fortsette å falle inn i en oligarkisk fremtid, der makten er konsentrert i hendene på noen få, eller vil vi finne veien tilbake til det som en gang gjorde Amerika til et land for folk flest?

Hva var grunnlaget for staters rettigheter og muligheten for å trekke seg ut fra Unionen?
Hvordan Auditory Discrimination Therapy Påvirker Hjerneaktivitet hos Tinnituspasienter
Hvordan den lille byen blir min
Hvordan grensesnittlaget påvirker brukeropplevelse og systemytelse
Hvordan Trump Brukte Selv-eksepsjonalitet for å Bygge Sin Kampanje