Selv-eksepsjonalitet, som et konsept, kan beskrives som en utvidelse av det tradisjonelle fenomenet hvor en kandidat fremhever sine suksesser. Her handler det ikke bare om å skryte av egne prestasjoner, men også om å fremstille seg selv som en helt unik og uovertruffen skikkelse. Dette kan innebære at kandidaten trekker frem egenskaper eller attributter ved seg selv som er unike, at de posisjonerer seg som overlegne andre kandidater, eller i sjeldne tilfeller antyder at en høyere makt støtter deres kandidatur. I essensen dreier selv-eksepsjonalitet seg om å fremstille seg selv som en ekstremt kvalifisert leder som kan føre landet mot suksess.

Selv om denne typen fremstilling historisk sett har vært sett på som risikabel for presidentkandidater, da den kan virke pompøs og selvforherligende, var det nettopp denne tilnærmingen Donald Trump tok i bruk under sin valgkamp i 2016. Tradisjonelt har velgere verdsatt beskjedenhet og ydmykhet hos sine presidentkandidater, og derfor har de fleste politikere unngått å fremme sin egen eksepsjonalitet på en åpenbar måte. Men Trump utfordret disse normene på en bemerkelsesverdig måte.

Dataene viser at Trump langt hyppigere benyttet seg av selv-eksepsjonalitet i sine taler sammenlignet med tidligere kandidater som Kerry, Obama og Romney. Disse kandidatene brukte selv-eksepsjonalitet kun unntaksvis, og når de gjorde det, var det i en mer begrenset form, for eksempel når Obama omtalte kampanjen sin som "historisk" eller Romney refererte til sine prestasjoner under vinter-OL i 2002. Trump, derimot, inkorporerte selv-eksepsjonalitet i nesten 68% av sine taler, ofte flere ganger i hver tale.

Trump tok ikke bare i bruk klassiske strategier som å fremheve seg selv som "den eneste kandidaten" som kunne ta et tydelig standpunkt på bestemte saker. Han gikk et skritt videre og fremstilte seg selv som en uovertruffen figur, i stand til å håndtere nasjonens utfordringer på en måte ingen andre kunne. Dette var ikke bare et retorisk grep, men ble også et av de mest karakteristiske trekkene ved hans valgkamp.

En vanlig taktikk han benyttet, var å omtale seg selv i tredjeperson, som om "Donald Trump" var en legendarisk skikkelse som var langt større enn bare en vanlig kandidat. For eksempel, under diskusjoner om krigen i Syria, sa han: "Merk mine ord. Ingen ville vært tøffere mot ISIS enn Donald Trump. Ingen." Dette var bare ett av mange eksempler på hvordan han skapte et bilde av seg selv som uovertruffen på alle områder.

Trump framstilte seg selv som en helt på alle områder – både som forretningsmann, som leder og som kandidat. I sine taler lovte han å bli "Amerikas største forsvarer og mest lojale talsmann". Han fremhevet sin utdannelse ved å påpeke at han hadde gått på et Ivy League-universitet, og sa: "Jeg er veldig høyt utdannet. Jeg kjenner ord—jeg har de beste ordene." I tillegg fremholdt han at ingen var mer kompetente enn ham på spesifikke saker som terrorisme og infrastruktur. "Ingen har studert dette mer enn meg," sa han om terrortrusselen, og "Ingen har noen gang visst så mye om infrastruktur som Donald Trump."

En annen populær strategi var å fremme seg selv som den eneste som kunne løse de utfordringene landet sto overfor. "Jeg har blitt med i det politiske spillet slik at de mektige ikke lenger kan tråkke på de som ikke kan forsvare seg," sa Trump, og understreket at han var den eneste som kunne reparere systemet. Denne fremstillingen av Trump som den eneste virkelige løsningen på landets problemer, var en sentral del av hans appell.

Trump var heller ikke sjenert når det gjaldt å referere til andres påstander om hans eksepsjonalitet. Han var ofte rask med å sitere andre som hadde fremhevet hans ferdigheter, som hans evne til å prestere under press. "Mange har sagt at jeg presterer bedre under press enn noen de har sett før. Jeg har bevist det igjen og igjen," sa han, og fremstilte seg selv som en type supermann. Han refererte også til hvordan hans valgkamp ble hyllet av kommentatorer, selv de som var kritiske til ham.

Et annet element i Trumps selv-eksepsjonalitet var hans fremstilling av sine forretningsprestasjoner som enestående. Hans eiendommer ble ofte beskrevet som "de beste i verden" eller "de mest ettertraktede", og han påpekte at han ofret sitt luksuriøse liv for å kunne stille til valg. Han sa at han ikke trengte å gjøre dette, og at han heller kunne ha vært på sine fantastiske ressurter, men at han gjorde det for å "gjøre Amerika stort igjen".

Trump benyttet også sin bok The Art of the Deal som et symbol på hans eksepsjonalitet, og hevdet at han var eksperten på å gjøre avtaler. Selv i situasjoner hvor han tilsynelatende var beskjedent, klarte han å understreke hvor overlegen han var i forhold til alle andre.

Trump benyttet seg av en klassisk retorisk teknikk kjent som argumentum ad populum, hvor han refererte til hva andre sa om ham for å understreke hans eksepsjonalitet. Han fremstilte det som om hans prestasjoner var så storartede at folk fra alle samfunnslag anerkjente dem, og at derfor måtte de være sanne.

Det er viktig å forstå at Trumps strategiske bruk av selv-eksepsjonalitet ikke bare handlet om å fremheve hans personlige egenskaper, men også om å bygge en offentlig myte rundt hans person. Ved å gjøre seg selv til et symbol på suksess, styrke og uovertruffenhet, klarte han å appellere til velgere som følte at de ikke fikk tilstrekkelig representasjon av de etablerte politikerne. Denne evnen til å skape en narrativ hvor han var den eneste løsningen på landets problemer, var en av nøklene til hans suksess i 2016.

Hva er Trump’s "Exceptionelle Jeg"-strategi og hvordan påvirket den hans politiske karriere?

Trump hadde ingen problemer med å spre skylden for landets problemer bredt, og han målrettet kritikken direkte mot både republikanerne og demokratene. Selv om Obama og demokratene hadde sin del av ansvaret, mente Trump at republikanerne også hadde skyld i tilstanden landet var i. Han kritiserte spesielt George W. Bush-administrasjonen for de katastrofale politiske beslutningene som førte til Irak-krigen. For Trump var ikke problemet knyttet til et enkelt parti, men til hele Washington-etablissementet, inkludert begge partiene. Politikken i seg selv var problemet.

I sine taler begynte han å angripe politikerne, som han mente var mest opptatt av tomme ord og ikke handling. Trump fremstilte et bilde av et Amerika som ikke lenger var “stort” og ikke lenger ledet verden på noe område. Han påsto at politikere av alle slag ikke kunne få ting til å skje og at de aldri ville bringe Amerika tilbake til sin storhet. Det han foreslo, var at folkene i Amerika måtte velge noen som ikke var en politiker – noen utenfor det politiske etablissementet. Den beste kandidaten, ifølge Trump, var han selv. Han skulle være den som fikk Amerika tilbake på toppen.

I Ivanka Trumps introduksjon til hans presidentkampanje ble et bilde av ham som en eksepsjonell figur allerede tegnet. Hun sa at de fleste streber etter å oppnå stor suksess i én bransje i løpet av livet, mens hennes far hadde lykkes på tvers av flere sektorer på et globalt nivå. Det var ingen tvil i Trumps kampanje: han var eksepsjonell. Og nettopp derfor, påsto han, kunne han alene løse problemene som plaget nasjonen. Hans golfbaner var de beste i verden, folkemengden som samlet seg til hans arrangement var større enn noen annen, og ingen kunne bygge murer som han. I alt han gjorde, fra forhandlinger til kampen mot ISIS, var det ingen som kunne matche hans ferdigheter. "Jeg vil være den beste jobb-presidenten Gud noensinne har skapt," erklærte han.

Trump var klar på at Amerika ikke lenger var eksepsjonelt. Han tegnet et bilde av en nasjon som var i ruiner, tapt til resten av verden. Men han tilbød en løsning – ham selv. Dette ble grunnlaget for hva som senere skulle bli kjent som hans "exceptionelle meg"-strategi. Denne strategien bestod av flere faser, og først og fremst tok den form under hans 2016-presidentkampanje.

I den første fasen av strategien unngikk Trump bevisst å feire Amerikas historiske "eksepsjonalitet". I stedet for å bygge videre på ideen om at Amerika allerede var eksepsjonelt, som tradisjonelle presidentkandidater gjorde, insisterte Trump på at han skulle bringe en ny eksepsjonalitet til nasjonen – en som ville blomstre etter han ble valgt til president. Denne tilnærmingen var en bevisst kontrast til de fleste politiske taler, som vanligvis forsøkte å inspirere folk med visjoner om en fremtidig storhet basert på landets historie.

Den andre delen av strategien involverte en aktiv nedvurdering av Amerikas eksepsjonalitet. Trump beskrev USA som et land som konstant tapte til andre nasjoner, og han malte et bilde av et Amerika som var på vei til å bli irrelevant på verdensarenaen. Denne angrepsstrategien var avgjørende, da den ga ham muligheten til å argumentere for at landet trengte en annen type leder – en som ikke var en del av det politiske etablissementet. På den måten ble det tydelig at Trump selv var løsningen på dette problemet.

Trump gjorde heller ikke et poeng av å legge all skyld på sine politiske motstandere i Demokratene. Han rettet like mye kritikk mot sitt eget parti. Ved å peke på republikanerne som delaktige i Amerikas forfall, skapte han et narrativ der det ikke var snakk om et parti mot et annet, men om en bred politisk klasse som hadde sviktet nasjonen. I Trumps øyne var politikere fra begge partiene ansvarlige for landets nedgang.

Det siste leddet i Trumps strategi var kanskje det mest nyskapende i forhold til tidligere presidentkampanjer. Etter å ha etablert at Amerika ikke lenger var eksepsjonelt og at politikerne fra begge partier hadde sviktet, tilbød Trump seg selv som den eneste personen som kunne redde landet. Hans berømte slagord "Make America Great Again" – som mange også tolket som "Make America Exceptional Again" – ble et sentralt element i dette budskapet. I stedet for å støtte seg på partiets plattform, presenterte Trump seg selv som den eneste som kunne gjenopprette landets storhet. "Ingen kjenner systemet som meg, derfor er det bare jeg som kan fikse det," sa han under sin tale ved den republikanske nasjonalkonvensjonen i 2016.

Etter å ha kommet til makten i 2017, måtte Trump oppdatere sin strategi. Som sitt eget parti leder, kunne han ikke fortsette å nedvurdere Amerika samtidig som han forlot ansvaret for nasjonens tilstand utenfor sitt eget kontor. Hans første tale som president markerte begynnelsen på transformasjonen av hans "exceptionelle meg"-strategi fra en kampanjebasert til en presidentskapsbasert tilnærming. Selv om han fortsatt pekte på den dårlige tilstanden landet var i, begynte han å bruke sin posisjon til å foreslå løsninger og vise at han var den som skulle gjenopprette landets posisjon på verdensarenaen.

For leseren er det viktig å forstå at Trumps "exceptionelle meg"-strategi ikke bare handler om en politisk figur som gjør seg til den eneste løsningen på et problem. Det er et spill om identitet og makt, der Trumps personlige merkevare og image av eksepsjonalitet har vært selve fundamentet for hans politiske retorikk. Han har klart å kombinere nasjonens urealiserte potensial med sitt eget løfte om å være løsningen på dette, og dermed ha skapt en personlig politikk som hever hans egen figur til en status nærmest som en nasjonal frelser. Denne strategien er et produkt av både den politiske og mediale verden, der framstillingen av den sterke, ubeseirede lederen har en enorm appell i tider med usikkerhet.

Jaké jsou výhody a výzvy přírodních nátěrů a povrchových úprav v dnešní tvorbě a životě?
Jak správně provádět cvičení pro uvolnění a posílení zad: Detailní průvodce
Jak si vybrat správné ubytování a služby v tradičním japonském ryokanu?
Jak telefonát Donalda Trumpa s Volodymyrem Zelenským způsobil politickou bouři