I et tilfelle som rystet meg dypt, opplevde jeg hvordan tilfeldige helsemessige utfordringer kunne sette både personlig tro og vitenskapelig rasjonalitet på prøve. Min far, som på et tidspunkt ble alvorlig syk og ble innlagt på sykehus, måtte gjennomgå flere operasjoner og behandlinger. Til tross for de alvorlige helseproblemene, opprettholdt han og min mor en strikt daglig rutine, som de hadde blitt anbefalt av sine medisinske konsulenter. Dette var noe jeg så på som svært viktig i møte med livets uforutsigbare hendelser. Helseproblemene var ikke nødvendigvis overraskende, ettersom de fleste av oss, med økende alder, står overfor slike utfordringer, men det var de økonomiske og etiske aspektene som virkelig gjorde inntrykk på meg.

En bemerkelsesverdig hendelse var relatert til kostnadene ved sykehusinnleggelsen. Min far ble først plassert i andre klasse på sykehuset på grunn av plassmangel i første klasse. Jeg selv måtte sove på gulvet ved siden av ham, da det ikke var plass til en ekstra seng. Etter tre dager ble han overført til første klasse, hvor alle nødvendige fasiliteter var tilgjengelig. Men da vi skulle betale regningen, fikk vi en overraskelse: hele oppholdet ble fakturert som om han hadde vært i første klasse hele tiden, til tross for at han bare hadde vært i den klassen en del av tiden. Da vi tok dette opp med sykehusets leder, som min far kjente godt fra sine tidligere dager i Ajmer, forklarte han at dette var sykehusets praksis. Uavhengig av hvor mye tid en pasient tilbrakte i høyere eller lavere klasser, ble de alltid belastet for den dyreste klassen. Dette baserte seg på en antagelse om at pasienter som betalte for første klasse, kunne tillate seg det, uavhengig av hvor mye tid de tilbrakte i den klassen. For meg føltes dette som om en jernbanepassasjer ble belastet for første klasse, selv om de hadde reist andre klasse i halve reisen.

Men så, som om livet ikke hadde vist meg nok utfordringer, ble også min kone, Mangala, rammet av en alvorlig helsekrise. I juli 1986 oppdaget hun en kul på venstre bryst, noe som førte til en rask og uventet diagnose: muligens kreft. Dette satte hele vår verden på vent, og vi fikk en anbefaling om at hun skulle gjennomgå en operasjon ved Tata Memorial Cancer Hospital, et av de mest anerkjente sykehusene i India. Kirurgen, Dr. Praful Desai, utførte en biopsi og fant tegn på malignitet. Prognosen etter operasjonen var dårlig, og det var en tid preget av stor usikkerhet og frykt. Mangala ble anbefalt både strålebehandling og kjemoterapi, og selv om veien var lang, holdt hun fast ved behandlingen og begynte gradvis å komme tilbake til sitt normale liv. Heldigvis, etter mye innsats og pågangsmot, overvant hun sykdommen, men hennes reise var langt fra over.

Selv etter at vi hadde fått et slag av lettelse, kom et nytt tilbakeslag i oktober 1988, da Mangala fant en annen kul på halsen. Denne gangen var kreften enda mer aggressiv, og hun måtte igjen gjennomgå intensiv behandling. Jeg spurte legen: "Hvorfor skjer dette?" Legen svarte oppriktig at de visste veldig lite om sykdommen, men at de alltid gjorde sitt beste for å hindre at den skulle komme tilbake. Selv om hans svar var ærlig og realistisk, fikk det meg til å reflektere over hvor lite vi faktisk forstår om kreft og dens årsaker, til tross for de fremskrittene vitenskapen har gjort.

Mangala gjennomgikk en streng kjemoterapi som resulterte i at hun mistet håret og måtte bruke parykk, men hennes motstandskraft og vilje til å komme seg ble hennes største styrke. Vi også forsøkte alternative behandlingsmetoder og fikk medisiner som kunne styrke kroppen til å håndtere de ødeleggende effektene av kjemoterapien. Etter hvert som årene gikk og det ikke kom noen tilbakefall, begynte hun å føle seg tryggere på helsen sin, og til slutt ble vi fortalt at hun ikke lenger trengte å komme til sykehuset for oppfølging. Selv om det har gått mer enn 25 år, holder vi fortsatt håpet oppe og er takknemlige for at hun har kommet seg gjennom den fryktelige sykdommen.

Det som ble tydelig i løpet av denne prosessen, er at helsemessige utfordringer ofte er uforutsigbare, og at ingen av oss er immune mot sykdom. Hver gang vi står overfor slike prøvelser, blir vi påminnet om at selv de beste legene og den nyeste vitenskapen ikke alltid kan gi oss svarene vi ønsker. Selv om det er vanskelig å finne en enkel løsning på hvorfor sykdom rammer, er det viktig å ha et støttende fellesskap og en sterk vilje til å kjempe. Uansett hva som skjer, er det essensielt å bevare håpet og arbeide med de verktøyene vi har tilgjengelig, både med medisinsk behandling og mental styrke.

Hvordan IUCAA Bygde Sin Akademiske Infrastruktur: Fra Ett Rom til En Visjonær Fremtid

IUCAA, instituttet for astronomi og astrofysikk, begynte sin reise i enkle omgivelser, med administrasjonen som i første omgang opererte fra et eneste rom i Golay Bungalow. Dette rommet, som både fungerte som kontor og møteplass, var et symbol på de tidlige utfordringene og begrensningene som instituttet møtte. Det var ikke bare et fysisk rom, men et sted hvor grunnlaget for en nasjonal akademisk utvikling i astronomi og astrofysikk ble lagt.

Da jeg overtok som direktør i juni 1989, var det klart at IUCAA måtte vokse raskt, både i kapasitet og innflytelse. Det var ikke bare et spørsmål om å utvikle teknologiske fasiliteter som GMRT-teleskopet; det var like viktig å etablere et solid akademisk fundament som kunne tiltrekke talentfulle forskere og gi universiteter i India nye pedagogiske ressurser. Administrasjonen, som først var liten og begrenset, måtte raskt utvide for å møte den akademiske ambisjonen som var en del av IUCAA’s visjon.

En av de første stegene var å bygge et team som kunne realisere den akademiske planen. Fra begynnelsen av fokuserte vi på å skape et fakultet med aktive forskere som var villige til å engasjere seg i IUCAA’s pedagogiske programmer. I tillegg til meg selv og Naresh Kembhavi, som var blant de tidlige medlemmene, ble Sanjeev Dhurandhar rekruttert, en tidligere student som hadde gjort betydelige fremskritt innen gravitasjonsfysikk.

I samarbeid med nasjonalt anerkjente akademikere som Rais Ahmed og N. Mukunda, ble det utviklet en forståelse for at IUCAA skulle fungere som en katalysator for utviklingen av astronomi og astrofysikk ved indiske universiteter. For at dette skulle være mulig, var det essensielt at instituttet bygde en akademisk plattform som kunne tiltrekke seg de beste forskerne og samtidig tilby støtte og fasiliteter til universitetssektoren.

Et sentralt element i denne visjonen var "Eightfold Way", en strategi som skulle forme akademiske aktiviteter på en nasjonal skala. Denne planen involverte både å arrangere regionale møter, hvor vi kunne presentere de nyeste fremskrittene innen astronomi, og å utvikle et system som gjorde det mulig for universitetsansatte å dra nytte av IUCAA’s ressurser. Hver av disse regionale møtene var designet for å gi deltakerne innsikt i hvordan de kunne bruke IUCAA’s fasiliteter til sin egen faglige utvikling. I tillegg til disse møtene, ble det også klart at vi måtte utvikle en klart definert akademisk kalender, en praktisk tilnærming som IUCAA tidlig tok initiativ til å innføre.

Samtidig som den akademiske infrastrukturen ble bygget opp, var det et konstant behov for å utvikle teknologiske ressurser som kunne støtte den akademiske aktiviteten. IUCAA ble en av de første institusjonene i India som implementerte et fullstendig datastyrt biblioteksystem, og i samarbeid med lokale leverandører ble et databehandlingssenter etablert for å støtte forskningen. Dette var en del av vår tidlige digitale revolusjon, som viste seg å være avgjørende for å skape et moderne og effektivt akademisk miljø.

Det var imidlertid en annen utfordring som måtte løses raskt: plassmangel. Etter hvert som IUCAA vokste, ble det tydelig at kontorlokalene i Golay Bungalow ikke kunne huse administrasjonen, biblioteksystemet og det nye databehandlingssenteret. Den løsningen vi kom frem til var å bygge et midlertidig skur på 2000 kvadratfot, som skulle fungere som administrativt senter og teknologisk base. Dette midlertidige bygget ble imidlertid et kjært hjem for oss, og ble et symbol på instituttets fremvekst og vedvarende suksess. Det fikk navnet ‘Aditi’, etter den mytologiske guddommen som er mor til alle guder.

Arkitektonisk samarbeid med Charles Correa førte til utviklingen av en mer langsiktig byggeplan, som var delt opp i tre faser: først bolig for ansatte, deretter institusjonsbygninger, og til slutt auditorier og rekreasjonsfasiliteter. Denne planen skulle bli den fysiske ramme rundt den akademiske og administrative visjonen som ble utviklet i de tidlige årene.

I tillegg til det teknologiske og infrastrukturelle arbeidet, var det viktig å tenke langsiktig på hvordan IUCAA kunne bli en ledende akademisk institusjon i India. Etter hvert som vi rekrutterte flere talentfulle forskere og etablert et robust akademisk miljø, ble IUCAA ansett som en viktig aktør i utviklingen av astronomi og astrofysikk i landet. Men det var en kontinuerlig prosess, hvor både de fysiske fasilitetene og akademiske aktivitetene måtte utvikles parallelt for at visjonen skulle bli realisert.

Det er også verdt å merke seg at IUCAA’s suksess ikke bare kan måles i byggene og fasilitetene som ble utviklet, men i den akademiske kulturen som ble skapt. Denne kulturen er basert på samarbeid, innovasjon og kontinuerlig utvikling av både forskningsprogrammer og pedagogiske tilbud. Ved å bruke IUCAA som en plattform, har vi vært i stand til å tiltrekke oss både indiske og internasjonale forskere som har vært viktige for vår fremtidige utvikling.

Hvordan Langsomme Tog og Familiære Tradisjoner Definerte Våre Somre i Kolhapur

Togreisen til Kolhapur var en del av vårt liv, en langsom, men uforglemmelig opplevelse. Vi reiste med Madras og Southern Maratha Railway, et tog som tok oss på en tolv timers (om ikke mer) reise på litt over 160 mil til Kolhapur. Denne banen var drevet av dampmotorer, en påminnelse om en tid som hadde gått, mens de moderne elektriske togene var forbeholdt de mer prestisjetunge ruter som gikk til Bombay. Vårt tog, som stasjonert på de siste plattformene på Pune stasjon, var mer en nødvendighet enn en luksus, og vi gledet oss likevel over den lange turen. Vennene og familiemedlemmene som fulgte oss til stasjonen, var en trøst i denne rutinemessige, men nødvendige reisen.

Ofte ble vi sendt av gårde med små gaver som frukt, som de som en gang brakte med seg fikener til oss, som vi aldri hadde sett i Banaras. Etter en godnatts søvn på toget våknet vi alltid til landskapet utenfor Kolhapur. Toget var som en venn som langsomt, men sikkert, brakte oss hjem.

Men det var mer enn bare en rutinemessig reise. Jeg husker en tur, da vi etter å ha nådd Rukdee, en liten stasjon like før Kolhapur, trodde vi nesten var fremme. I vår utålmodighet, og for å gjøre reisen lettere, tømte vi våre vannbeholdere. Bare for å finne ut at toget måtte stoppe på grunn av en sporfeil etter en avsporing, og vi ble sittende i tre timer før vi kunne fortsette. Der var også de utallige historiene om den langsomme reisen, som den om toget som måtte stoppe flere ganger på grunn av en bøffel på sporet. Noen ganger føltes det som om vi aldri kom til å komme frem, men likevel var vi alltid i godt selskap, og reisen ble en del av eventyret.

Vel fremme på Kolhapur stasjon var vi alltid glade for å bli møtt av familie og slekt. En serie med tongas ventet oss, klare til å frakte oss til våre respektive hjem. Min far ville bli kjørt til sitt hus på Mahadwar Road, mens mor og jeg, sammen med min bror, ville dra til min bestefars hus på Huzurbazar-Wada, et hus som hadde bevart sin gamle sjarm gjennom generasjoner. Det var her vi tilbrakte sommerferiene, og det var her jeg lærte å sette pris på både familie og tradisjon.

Huzurbazar-Wada, som et gammeldags hus i Maharashtra, var et hjem med store salonger og små rom, hvor generasjoner hadde levd og utviklet sine liv. På første etasje var en stor hall som var reservert for oss, med våre madrasser spredt på den jordaktige gulvet. Etter en lang middagspause sovnet vi i en siesta, og deretter kom vi ned for å nyte små godbiter servert av vår olde tante, Maoshi. Hun hadde alltid et strengt, men kjærlig blikk på oss barnebarn, og hun hjalp oss å forstå viktigheten av disiplin samtidig som hun sørget for at vi alltid følte oss velkomne.

Min bestefar, Bhausaheb, var en stille og respektfull mann som var dypt engasjert i å lese og i samtaler med sine jevnaldrende. Han hadde en ro over seg som gjorde ham til en trygg havn i huset. For oss var han en stille figur som ikke blandet seg inn i våre barndommens streker, men som samtidig var en viktig del av vårt liv.

Etter en god ettermiddagsmåltid, gikk vi ofte til Mahadwar Road for å besøke farens slektninger. Der møtte vi min fars eldre bror, Krishnaji Vasudeva Narlikar, eller "Kaka" som han ble kalt. Han var en mann som hadde viet sitt liv til husholdningens rituelle oppgaver og gårdsdrift. I motsetning til far, som hadde fått høy utdanning, hadde Kaka alltid fokusert på praktiske og jordnære saker, som å leie ut familiens jord til bønder, som betalte en andel av sin avling som leie.

Huset på Mahadwar Road var et annet kapittel i vårt liv, men det var langt mer formelt og mindre avslappet enn det i Huzurbazar-Wada. Der satt vi ofte på madrasser med store puter mot veggene og lyttet til de eldre samtalene. Selv om vi var underholdt og tatt imot på beste måte, føltes det som et mer respektfullt og formelt hjem. I kontrast var Huzurbazar-Wada et sted fylt med liv og unge mennesker, og vi hadde friheten til å leke og utforske.

Blant de mange aktivitetene som fylte sommeren i Kolhapur, var det de små, enkle gledene. Å gå til jernbanestasjonen og se på togene som ankom og forlot, var alltid spennende. Vi visste at vi aldri ville få nok av å se på de kongelige salongene som sto på sporet, og vi drømte om å en dag få reise i luksusen de representerte. Men samtidig fant vi glede i de enkle gledene av å ta en tur i tog, eller til og med få en sjelden tur med lokomotivene.

Det er verdt å merke seg at det ikke bare var landskapet og familiebåndene som gjorde disse somrene spesielle. Hverdagslige forhold som sanitærforholdene på Huzurbazar-Wada, med utedoer i hagen, var en påminnelse om den tidsalderen vi levde i. Selv om de moderne sanitære forholdene ble forbedret etter hvert, var det et klart skille mellom generasjonene i forhold til hva som var normalt og hva som anses som komfort i dag. Denne kontrasten mellom det gamle og det nye, både i fysiske omgivelser og i samfunnets verdier, ble tydelig for oss som barn, og formet vår forståelse av verden.

Somrene i Kolhapur var et mikrokosmos av livets små gleder og familiebånd. Selv de enkle togene og de daglige ritualene var viktige elementer i å bygge minnene som vi bærer med oss i dag. I disse varme, rolige dagene lærte vi at det ikke alltid er reisen, men de små øyeblikkene underveis, som gir livet dybde og mening.

Hvordan kan palestinsk folkelig motstand opprettholdes i møte med resignasjon og svekket håp?
Hvordan forberede deg på spontane fotografiske øyeblikk i villmarken
Hvordan Kullback-Leibler Divergens Relaterer Seg til Klassifikasjon og Statistisk Hypotesetesting