Hvordan kan palestinsk folkelig motstand opprettholdes i møte med resignasjon og svekket håp?

Erfaringen med å delta i motstanden mot muren, og de påfølgende konsekvensene som arrestasjoner, bøter og andre sanksjoner, har vært med på å forme en av de største utfordringene for palestinsk folkelig motstand: den utbredte følelsen av resignasjon og svekket håp i alle samfunnslag. En aktivist uttrykte i november 2013 at deltakelsen i motstandsarbeidet har gått ned fordi mange opplever at uansett hva man gjør, ignorerer israelerne det. Fraværet av konkrete resultater og tillit til politiske ledere, kombinert med tomme løfter og mislykkede forhandlinger, har skapt en vedvarende følelse av maktesløshet og mistillit til lederskapets evne til å fremme folkelig kamp.

For at en folkelig ikke-voldelig motstandsbevegelse skal kunne oppstå og bestå, er flere betingelser avgjørende. Først og fremst kreves en sterk solidaritet i befolkningen, en delt forståelse av å være del av en felles kamp. Dette fordrer at samfunnets splittelser, både vertikalt og horisontalt, ikke er dype eller uløselige. Sivilsamfunnets organisasjoner og nettverk har en nøkkelrolle i å skape og opprettholde slike bånd av solidaritet.

Videre er organisatorisk motstandsdyktighet nødvendig. En sammenhengende og enhetlig ledelse på alle nivåer, fra grasrota til toppene, er avgjørende for en effektiv motstand. Evnen til å tilpasse strategier til den konkrete konteksten og fraværet av sterke motkrefter innen befolkningen som favoriserer voldelige metoder, styrker denne motstandskraften.

Den første intifadaen startet i desember 1987 og overrasket både PLO-ledelsen og omverdenen. Den skilte seg ut ved sin brede deltakelse, som spredte seg fra Gaza til Vestbredden, og fra flyktningleirer til byer og landsbyer. Massedeltakelsen ble koordinert gjennom folkelige komiteer, som i august 1988 ble erklært ulovlige av israelske myndigheter, med medlemskap straffbart med inntil ti års fengsel. Denne deklarasjonen ble ironisk nok tolket som at alle palestinske innbyggere i de okkuperte områdene dermed var blitt gjort ulovlige. Til tross for de historiske sosiale splittelsene i palestinsk samfunn, var det i de første to årene av intifadaen en tydelig subordineringsprosess av disse forskjellene til fordel for en sterk felles identitet som palestinere under okkupasjon.

Det som i dag skiller situasjonen fra første intifada, er nettopp tapet av denne sosiale og politiske basisen. Samfunnets fragmentering, svekkelsen av lederskapets legitimitet, og den lange perioden med Oslo-prosessens illusjoner om fred, har skapt grobunn for resignasjon og mistillit. For at dagens palestinske folkelige motstandsbevegelse skal kunne gjenskape den første intifadaens dynamikk, må disse grunnleggende faktorene gjenoppbygges.

Det er også viktig å forstå at kampen ikke bare handler om strategiske eller taktiske grep, men om en dyp samfunnsmessig og kulturell revitalisering av solidaritet og kollektivt håp. I dette ligger en erkjennelse av at motstanden må formes innenfra og være forankret i befolkningens daglige liv og organisering, samtidig som eksterne støttespillere kan spille en nøkkelrolle i å gi nødvendig ressurser uten å påtvinge egne interesser.

Hvordan israelske aktivister har engasjert seg i solidaritet med palestinere under okkupasjon

I løpet av andre intifada opplevde israelske fredsbevegelser et vendepunkt. For organisasjonen Peace Now ble det vanskeligere å uttrykke støtte til palestinerne, ettersom dette kunne alienere den israelske jødiske majoriteten, som var deres viktigste målgruppe. Denne passiviteten ble spesielt synlig i forhold til byggingen av muren, som ble støttet av et overveldende flertall av israelske jøder. Den brede folkelige støtten til muren førte til at motstanden mot dens konstruksjon ble marginalisert og redusert til en liten gruppe unge radikale aktivister, hovedsakelig bestående av menneskerettighetsorganisasjoner og små grupper som utfordret murens lovlighet, spesielt i forhold til ekspropriering av palestinsk land.

Disse unge aktivistene brakte en ny energi og kreativitet til den israelske fredsbevegelsen, og fokuserte på direkte aksjoner og etablerte forbindelser med palestinske motstandsnettverk. De kritiserte den etablerte venstresiden som foreldet og middelaldrende, og deres fremgangsmåte inkluderte bruken av sosiale medier og organiseringen av kulturelle og musikalske hendelser, som for eksempel «Rave against the occupation». Selv om de ga en frisk dynamikk til den israelske fredsbevegelsen, forble de imidlertid en minoritet i israelsk offentlighet, og deres synspunkter hadde liten innflytelse på den bredere befolkningen.

En annen bemerkelsesverdig gruppe som har bidratt til denne formen for engasjement er Lo Metsaylot (Kvinner som ulydighet), som samler israelske og palestinske kvinner for å bryte israelske lover som begrenser palestinernes bevegelser, som for eksempel forbudet mot at palestinere kan krysse grensen til Israel. Gjennom sine aktiviteter utfordrer de både loven og ideologien som skaper avstand og fiendskap mellom de to folkene, og fremmer et budskap om samarbeid og felles fremtid.

I tillegg har grupper som Ta’ayush spilt en viktig rolle i å støtte palestinske landsbyer under okkupasjon. Aktivister fra Ta’ayush har jobbet på markene, hjulpet til med å reparere skader forårsaket av den israelske hæren og bosettere, og har blitt utsatt for vold og trusler underveis. Deres arbeid, som kombinerer direkte hjelp og solidaritet med et aktivt politisk engasjement, har vært viktig for å opprettholde motstanden mot okkupasjonen i Sør-Hebron Hills. På samme måte har andre grupper som Machsom Watch og Rabbis for Human Rights vist solidaritet ved å mobilisere ressurser og støtte til palestinske landsbyer som har blitt utsatt for israelske militære angrep.

Et trekk ved denne typen solidaritetsarbeid er at de israelske aktivistene ofte samarbeider med palestinske lokale komiteer, noe som understreker et viktig prinsipp: motstanden mot okkupasjonen må være en felles innsats, drevet av ideen om samarbeid og likhet. For israelske aktivister som deltar i slike handlinger, er det ikke bare et spørsmål om å hjelpe, men om å skape et alternativt forhold mellom israelere og palestinere. Dette engasjementet er ment å overvinne frykt, nedbryte barrierer og utfordre ideologien som har vedlikeholdt konflikten i flere tiår.

En viktig dimensjon av dette arbeidet er hvordan aktivistene utfordrer og nekter å godta det eksisterende maktforholdet mellom israelske og palestinske samfunn. Det handler ikke bare om å utføre en handling av hjelp, men om å skape en kultur av motstand som ikke aksepterer de normene som holder folk adskilt. Gjennom sine handlinger utfordrer disse gruppene den ideologiske og fysiske adskillelsen som er pålagt palestinerne, og peker på mulighetene for en felles fremtid basert på rettferdighet og likhet.

Dette engasjementet er viktig ikke bare for de direkte involverte, men også for å skape en bredere bevissthet om konflikten. Solidariteten som vises av israelske og internasjonale aktivister gir et viktig signal om at det finnes alternative måter å håndtere konflikten på, og at det er mulig å motstå okkupasjonen på en måte som fremmer samarbeid og forståelse, fremfor fiendskap og separasjon. Slike aksjoner er et uttrykk for en vilje til å bygge broer, selv i en tid da de politiske og sosiale barrierene virker nesten uoverstigelige.

Hvordan Internasjonal Følging Bidrar til Beskyttelse og Fred i Palestina

Christian Peacemaker Teams (CPT), som har vært aktive siden 1995, var blant de første som etablerte en langvarig tilstedeværelse i Hebron, en av de mest utsatte områdene for voldelige sammenstøt mellom palestinere og bosettere. Opprinnelig ble CPT invitert til å arbeide i Hebron av byens palestinske ordfører. Deres arbeid har alltid vært bygget på et fundament av ikke-vold, og deres tilstedeværelse har hatt som mål å beskytte lokale palestinere fra angrep, både fra israelske soldater og bosettere. I sine tidlige år fokuserte teamet på å etablere relasjoner med palestinske journalister og ungdommer, samt å jobbe med israelske menneskerettighetsorganisasjoner for å dokumentere situasjonen. En del av deres daglige arbeid involverte også å følge barn til skolen for å beskytte dem mot angrep fra bosettere.

I løpet av 1990-årene, med økt riving av palestinske hjem og beslagleggelse av land, startet CPT en kampanje for sikre boliger, som involverte støtte fra kirkesamfunn og internasjonale nettverk. Denne kampanjen ble utvidet til å inkludere regelmessige besøk til palestinske familier som var truet av tvangsflytting og vold. De organiserte også guidede turer for delegasjoner fra både Israel og internasjonale samfunn som ønsket å forstå situasjonen i Hebron og Palestina. Dette arbeidet, kombinert med dokumentasjon og politisk press, var essensielt for å kaste lys over den daglige kampen til palestinerne under okkupasjonen.

På den andre siden, Ecumenical Accompaniment Programme in Palestine and Israel (EAPPI), som ble etablert etter et initiativ fra World Council of Churches i 2002, har også spilt en viktig rolle i å tilby beskyttelse til sårbare palestinske samfunn. EAPPI's arbeid bygger på prinsippene om menneskerettigheter og internasjonal humanitær rett, og deres tilstedeværelse i okkuperte områder har vært et konkret uttrykk for solidaritet. EAPPI-representanter er aktivt involvert i non-violent motstand og står sammen med både palestinske og israelske aktivister i deres kamp for å få slutt på okkupasjonen. Et viktig aspekt ved EAPPI er deres forpliktelse til å arbeide for offentlig bevisstgjøring og politisk press etter at deres oppdrag er fullført, gjennom advocacy når de vender tilbake til sine hjemland.

For de som ønsker å forstå den praktiske og humanitære dimensjonen av denne konflikten, er det viktig å være oppmerksom på at det ikke finnes en enkel løsning. Internasjonale aktører har et ansvar i å sikre at de palestinske menneskene har tilgang til beskyttelse, samtidig som de må navigere i et minefelt av politiske, kulturelle og sikkerhetsmessige utfordringer. Denne tilstedeværelsen er langt fra en garanti for å løse konflikten, men det er en viktig handling for å belyse urettferdigheter og støtte non-violent initiativer som kan føre til en mer varig fredsløsning.

Hvordan har folkelig motstand utviklet seg i Palestina?

Folkelig motstand har vært en sentral del av den palestinske kampen mot okkupasjonen, og dens utvikling har vært både dynamisk og tilpasset endrede politiske og sosiale forhold. På 1980-tallet var motstanden i form av den første intifadaen et symbol på en organisert og uavhengig palestinsk folkelig bevegelse. Gjennom ikke-voldelige protester og boikotter av israelske varer og institusjoner klarte palestinerne å sette et globalt fokus på okkupasjonen og den daglige undertrykkelsen de led under. Etter hvert som den politiske situasjonen utviklet seg, og med Oslo-avtalene på 1990-tallet, ble det etablert en form for autonomi i de palestinske områdene, men dette ble raskt motarbeidet av Israels uforholdsmessige kontroll over viktige deler av Vestbredden og Gaza.

De palestinske motstandsbevegelsene er imidlertid langt fra statiske. Etter Oslo-prosessens stagnasjon og den andre intifadaens voldelige utbrudd i 2000, oppsto en ny bølge av folkelig motstand som ble formet av en rekke faktorer, inkludert de mer moderne verktøyene for mobilisering som internett og sosiale medier. På tross av de militære overmaktene og den politiske blokkeringen fra Israel og internasjonale aktører, har palestinerne fortsatt å finne kreative og effektive måter å uttrykke motstand på.

En viktig del av denne utviklingen har vært den vedvarende kampen mot byggingen av muren, som Israel hevder er et sikkerhetstiltak, men som palestinerne ser på som et symbol på deres systematiske landtyveri og begrensning av bevegelsesfriheten. Hindre den fysiske utbyggingen av muren har derfor blitt et viktig mål for den palestinske folkelige motstanden. Hendelser som sabotasjeaksjoner mot byggekonstruksjoner og forsøk på å ødelegge overvåkningskameraer har blitt et viktig uttrykk for denne kampen.

Palestinske landsbyer som Budrus har også blitt kjent som steder der folkelig motstand er blitt organisert gjennom ikke-voldelige protester. Aktivistene der har klart å samle både palestinske og israelske aktivister for å stoppe byggingen av sikkerhetsmuren og har fått internasjonal oppmerksomhet for sin motstand. Disse handlingene er blitt ansett som modeller for sivil motstand og har inspirert både lokalbefolkning og aktivister på tvers av regionen.

Den palestinske motstandens utvikling har imidlertid ikke bare vært begrenset til fysiske aksjoner. I den globale konteksten har palestinerne forsøkt å mobilisere støtte gjennom internasjonale solidaritetsbevegelser. På denne måten har folk-til-folk-prosjektene, som ble initiert på 1990-tallet, vært et viktig redskap for å bygge bro mellom palestinere og folk i andre deler av verden, og for å heve bevisstheten om okkupasjonen. Denne typen internasjonal støtte har hatt variabel suksess, men den har vært et viktig ledd i en bredere strategi for å isolere Israel politisk og økonomisk.

Det er viktig å merke seg at folkelig motstand ikke alltid har vært i stand til å samle hele den palestinske befolkningen. I den senere tid har det blitt klart at det er ulike meninger om hvordan motstanden bør utføres, og hvilke midler som er mest effektive. De palestinske myndighetene (PA) har til tider hatt en mer pragmatisk tilnærming, med fokus på diplomati og forhandlinger, mens mange i det palestinske folket mener at ikke-voldelig motstand er den eneste veien videre. Dette skaper spenninger og utfordringer, både for palestinske grupper og for deres internasjonale støttespillere.

Det er også viktig å forstå at folkelig motstand på Vestbredden og Gaza er nært knyttet til mer formelle politiske prosesser, og at de to sfærene ofte har overlappet hverandre. Selv om de ulike palestinske politiske fraksjonene har hatt ulik tilnærming til motstanden, har det vært et konstant element av folkets vilje til å kjempe for sine rettigheter, enten det skjer gjennom sivile aksjoner, boikotter, eller internasjonale kampanjer.

Motstandens framtid i Palestina avhenger i stor grad av flere faktorer, blant annet den politiske viljen til å få til en løsning på konflikten, den økonomiske situasjonen, og ikke minst hvordan Israel og det internasjonale samfunnet velger å reagere på de folkelige aksjonene. Det er klart at den folkelige motstanden har en lang vei å gå, men den har også en sterk historie av tilpasning og innovasjon.

Endelig bør det understrekes at den folkelige motstanden i Palestina er et resultat av et vedvarende, politisk og sosialt press, og en konsekvens av okkupasjonen som har pågått i flere tiår. Hver aksjon, hvert slag, og hver bevegelse er en del av en større kamp for rettferdighet og frigjøring. Dette er en kamp som stadig tilpasser seg nye utfordringer, men som aldri gir opp i sin søken etter en verdig framtid for palestinerne.