Hvordan det føderale regimet i USA har utviklet seg til å bli den ledende aktøren i innvandringspolitikken

Gjennom de siste tiårene har det føderale regimet i USA utviklet en stadig mer omfattende struktur for håndheving av innvandringslover, med økende ressurser brukt på grensekontroll og deportasjon. Etter vedtakelsen av flere lovgivninger på 1990-tallet, som blant annet omfattet "Illegal Immigration Reform and Immigrant Responsibility Act" (IIRIRA) i 1996, ble den amerikanske statens evne til å gjennomføre innvandringspolitikk markant styrket. Denne lovgivningen bidro til å utvide listen over forbrytelser som kunne føre til deportasjon, inkludert mindre lovbrudd, og endret drastisk det rettslige landskapet for ikke-amerikanske innbyggere. Som følge av dette ble et betydelig antall personer, inkludert langtidsboende lovlige innbyggere, utsatt for obligatorisk fengsling og deportasjon.

Mellom 1986 og 2012 vokste de føderale midlene brukt på innvandringshåndheving med en bemerkelsesverdig hastighet – fra 900 millioner dollar i 2005 til nesten 18 milliarder dollar i 2012. Dette var mer enn det totale budsjettet til flere av de mest kjente føderale byråene, som FBI, Secret Service og ATF, kombinert. De enorme økonomiske ressursene som ble tilført innvandringshåndheving, medførte en stor økning i antallet pågripelser og deportasjoner. Årlige pågripelser steg fra omtrent 85 000 personer i 1995 til over 429 000 i 2011, og antallet deportasjoner økte betydelig i samme periode.

Gjennom denne perioden har den føderale regjeringen ikke bare intensivert lovgivningen rundt innvandring, men også vært en dominerende stemme i den offentlige debatten om nasjonal identitet, statsborgerskap og hvem som har rett til å være en del av landet. De fleste offentlige uttalelsene om innvandring har kommet fra regjeringen, og i årene før og etter 2012, da reformene ble vurdert på nasjonalt nivå, dominerte føderale tjenestemenn diskursen rundt innvandringsspørsmål.

Selv om føderale myndigheter har hatt stor innflytelse, er det viktig å merke seg at det politiske landskapet ikke er monolittisk. Det finnes ulike nivåer av myndigheter, og innenfor den føderale regjeringen er det ulike politiske og juridiske arenaer som utgjør det komplekse maktspillet. Dette er ikke bare et spørsmål om lovgivning, men også om hvordan forskjellige politiske aktører, fra Kongressen til lokale myndigheter, posisjonerer seg i forhold til innvandringspolitikk.

Det er også en gradvis polarisering å merke seg, spesielt blant republikanske politikere, der de moderate stemmene i partiet (som senatorene McCain og Graham) ofte har stått i kontrast til de langt mer restriktive og anti-immigrasjonstemte holdningene hos andre, som senatorene Sessions og Grassley. Denne dynamikken skapte betydelige spenninger i det politiske landskapet, spesielt under diskusjoner om omfattende innvandringsreformer.

Mens føderale myndigheter har hatt hovedrollen i den politiske debatten og politikkutformingen, har de ikke vært alene. Statlige og lokale myndigheter har også hatt en betydelig stemme, som for eksempel gjennom lovgivningen i Arizona, kjent som SB 1070, som i praksis gjorde det lettere for lokale myndigheter å pågripe og deportere personer uten lovlig opphold. Denne lovgivningen var del av en bredere trend der flere stater forsøkte å innføre egne, strenge innvandringslover, som igjen utfordret den føderale regjeringens dominans.

I denne sammenhengen er det viktig å forstå at det ikke bare er en kamp om lovgivning, men en kamp om definisjonen av nasjonal identitet og hvem som har rett til å være en del av samfunnet. Hvilke verdier et land bygger på, og hvem som blir ansett som en del av fellesskapet, er tett knyttet til hvordan innvandringspolitikken formes. De siste tiårene har derfor vært preget av en kompleks og ofte intens politisk debatt om innvandring, med ulike aktører som kjemper for å forme landets fremtid.

Den stadig økende føderale innvandringshåndhevelsen har ført til en mer autoritær tilnærming til innvandringsspørsmål, der myndighetenes makt har blitt sentralisert og flere aktører har blitt involvert i gjennomføringen av disse lovene. På den ene siden har dette styrket statens evne til å kontrollere grensene, men på den andre siden har det også skapt et mer polariserende og fragmentert politisk landskap, der utfordringer knyttet til nasjonal identitet og integrering av innvandrere er mer aktuelle enn noen gang.

Hvordan Enhet Skapes Gjennom Disiplinering: En Analyse av Strategier for Immigrasjon og Statsborgerskap

Bevegelsens ledelse utviklet metoder for å sikre enhet ved å disiplinere individene, slik at deres personlige historier, ideer og utsagn ble samordnet med den sentrale meldingen og narrativet til bevegelsen. Mikrostyring av tale og oppførsel var sett på som et viktig middel for å overvinne desorganisering og oppnå målsettingene om deltakelse og endring. Ved å skape en diskursiv infrastruktur, kunne nasjonale organisasjoner koble sammen og styre strategiene, handlingene og diskursene til et utall av aktivister på tvers av landet. Dette tillot den nasjonale ledelsen å nå dypt inn i migrantmiljøene og sikre strategisk og diskursiv enhet.

Et felles språk ble brukt for å håndtere komplekse spørsmål knyttet til immigrasjon, statsborgerskap og reform. Rich Stolz, direktør for RIFA, beskrev hvordan kampanjen Reform Immigration for America ble infrastruktur for å distribuere meldinger på tvers av ulike deltakende organisasjoner. Denne disiplinerte meldingen var avgjørende for å bevege offentlig opinion. Som representanter for organisasjonen CASA Maryland forklarte det, var det viktig å kommunisere det samme budskapet til et bredt publikum over hele landet, inkludert behovet for omfattende immigrasjonsreform og statsborgerskap for alle. Kommunikasjonsstrategien ble ansett som en nødvendig komponent for å få til gjennomslag i politiske prosesser.

Troen på å skape en enhetlig og disiplinert stemme, støttet av et felles narrativ, førte til en vertikalt integrert og rasjonalisert organisasjonsstruktur. Dette gjorde det mulig for ledelsen å styre aktiviteter, ord og til og med følelser på tvers av utallige lokalsamfunn. Med tusenvis av aktører som kommuniserte det samme budskapet på samme måte, håpet ledelsen å skape et ekkokammer hvor deres sentrale budskap ville gjenskapes i offentligheten.

Denne kommunikasjonsevnen gjorde bevegelsen til en kommunikasjonspowerhouse. Mellom 2000 og 2014 hadde ikke-statlige organisasjoner (både pro- og anti-immigrasjonsgrupper, fagforeninger, religiøse organisasjoner og bedrifter) stått for 32,7 prosent av alle krav relatert til immigrasjon. Organisasjonene som var pro-immigrasjon, dominerte mer og mer. I 2014 utgjorde kravene fra pro-immigrasjonsorganisasjonene hele 71 prosent, noe som reflekterte bevegelsens voksende innflytelse i den offentlige diskursen.

Den økende dominansen til pro-immigrasjonsorganisasjonene var nært knyttet til konsolideringen av bevegelsen for immigrasjonsrettigheter. En annen viktig faktor i dette var den voksende rollen til de etablerte nasjonale organisasjonene, som AFL-CIO og SEIU, samt regionale partnere som CHIRLA, ICIRR og NYIC. Den mest synlige organisasjonen i bevegelsen var United We Dream (UWD), som ble etablert i 2009. På kort tid ble de en av de mest fremtredende organisasjonene i immigrasjonsleiren og sto for nesten 18 prosent av alle krav fra pro-immigrasjonsorganisasjoner i 2014.

En analyse av organisasjonenes geografiske fordeling viser at nasjonale organisasjoner i Washington, D.C. begynte å dominere offentlig debatt rundt 2010. Dette markerte et skifte fra en tidligere periode der lokale og regionale organisasjoner hadde hatt større innflytelse, særlig etter de store demonstrasjonene i 2006. I løpet av 2010-årene ble nasjonale organisasjoner både innenfor og utenfor D.C. de viktigste aktørene i offentlig diskurs.

For å oppnå konsensus og drive frem endring i immigrasjonspolitikken, er det viktig at bevegelsens representasjoner av immigranter forblir enhetlige og disiplinerte. Gjennom sterk sentral ledelse og en effektiv kommunikasjonsstrategi har bevegelsen vært i stand til å bygge et kraftig og sammenhengende narrativ. For den videre utviklingen av bevegelsen er det essensielt at denne disiplineringen ikke bare opprettholdes, men også tilpasses nye politiske og mediemiljøer.