I løpet av sin tid som president, både i sine taler og i sine spontane tweets, presenterte Donald Trump seg selv og sitt presidentembete som enestående i historien. Dette fenomenet ble tydeligst når han sto på talerstolen, uhemmet og ofte ufiltrert, og talte om seg selv som den mest briljante, intelligente og kompetente personen som noen gang hadde innehatt presidentvervet. Gjennom sine rallyer og Twitter-meldinger forsterket han denne ideen ved å sammenligne seg selv med tidligere presidenter, og han fremstilte seg ofte som en helt unik figur, nærmest en frelser for landet.

Trump brukte flere metoder for å understreke sin "eksepsjonelle" status. Først og fremst la han vekt på sine egne ferdigheter og personlige egenskaper, og skapte inntrykket av at han var den beste som noen gang hadde vært i Det hvite hus. Hans evne til å forhandle, hans kunnskap om økonomi og handel, samt hans påståtte intelligens og utdanning, ble gjentatte ganger fremhevet som argumenter for at han var en helt enestående leder. Trump hadde en tendens til å uttale seg om seg selv i superlative termer, som når han sa: «Jeg er den smarteste personen» eller «Jeg kom opp med denne fantastiske planen – bare jeg kunne tenkt meg dette». Dette var ikke bare vanlig selvskryt; det var en del av et større narrativ der han konstant søkte å heve sin egen status over alle andre, inkludert hans politiske motstandere og tidligere presidenter.

Trump utviklet en vane med å referere til seg selv som «din favoritt president». Denne setningen, som ved første øyekast kan virke ufarlig og leken, var faktisk en del av en større strategisk innsats for å etablere et nærmest ukritisk forhold mellom seg selv og hans tilhengere. Den ble brukt i sammenhenger hvor han skulle tale om sitt presidentembete, men hvor det virket som om fokuset mer handlet om å heve hans egen figur snarere enn å feire nasjonens prestasjoner. For eksempel, under forberedelsene til hans "Salute to America"-arrangement på nasjonaldagen i 2019, tvitret Trump: «Hold datoen. Vi vil ha en av de største samlingene i Washington D.C.s historie, og det vil være en hyllest til Amerika med underholdning og en tale av deres favoritt president, meg!» Dette var en hendelse som tradisjonelt ble ansett som en feiring av nasjonen, men under Trumps ledelse tok det form av en fest for hans egen person.

Trump tok også en uvanlig tilnærming til å minne sine tilhengere på hans seier i 2016. I sine rallyer brukte han store deler av talen på å gjenfortelle detaljene rundt hva han kalte sin «utrolige» og «historiske» valgseier. Selv etter at han ble president, kunne han ikke motstå fristelsen til å nevne 2016-valget flere ganger i samme tale. Han erklærte at det var «det største valget i vår nasjons historie» og at det hadde vært «den mest spennende natten i politikens historie». Denne konstante refereringen til sin seier i 2016 var et nøye kalkulert grep for å opprettholde entusiasmen blant hans tilhengere og minne dem om det «utrolige» han hadde oppnådd.

Trump presenterte seg selv ikke bare som en fremragende leder, men også som en målrettet og uslåelig figur som hadde overvunnet alle hindringer. På tross av motstand fra medier, politiske motstandere og andre institusjoner, fremstilles han konsekvent som en offerfigur som aldri før hadde blitt utsatt for en slik intens kritikk. Dette ble tydelig i hans påstander om å være «den minst rasistiske personen» eller den «reneste personen» i USA, som han fremhevet som en måte å understreke at han var uovertruffen på alle områder, til og med der hvor andre presidenter kanskje ville holdt en lavere profil.

Dette behovet for å fremstille seg selv som eksepsjonell ble også reflektert i hans retorikk om hva han betraktet som sine presidentielle prestasjoner. Trump argumenterte gjentatte ganger for at ingen president tidligere hadde oppnådd det han hadde. Det ble en del av hans faste diskurs å hevde at hans administrasjon hadde oppnådd mer enn noen annen president noensinne, og at ingen hadde gjort mer for Amerika enn han selv hadde. Gjennom dette forsøkte han å forsterke ideen om at han ikke bare var en president, men den mest suksessfulle og betydningsfulle presidenten i historien.

En annen viktig dimensjon av Trumps «eksepsjonelle» fremstilling av seg selv var hans evne til å omdanne en politisk bevegelse til et personlig prosjekt. Hans «Make America Great Again»-bevegelse var ikke bare en politisk kampanje, men et verktøy for å bygge og forsterke hans egen mytologi som den personen som kunne redde landet fra et system han fremstilte som ødelagt. I sine rallyer og offentlige uttalelser knyttet han ofte sin egen fremtid til landets fremtid og beskrev seg selv som den eneste som kunne sikre Amerika en lysere fremtid.

Trump og hans tilhengere skapte et bilde av en president som var nærmest uovervinnelig i sin kamp mot det etablerte. Hans retorikk og offentlige fremtreden ga et bilde av at han var både et produkt og en leder av en bevegelse som var større enn ham selv. Likevel, til tross for at han ofte henviste til den politiske bevegelsen som noe historisk, ble det tydelig at den største trusselen han følte for sitt embete var den konstante kampen om å opprettholde sitt eget bilde som den eksepsjonelle presidenten.

Trump sin konstante selvskryt og behov for å fremstille sin egen administrasjon som enestående fremstår som en nødvendighet for å bygge og opprettholde sin politiske kraft. Denne strategien skapte en usynlig barriere mellom ham og sine motstandere, en som han var fast bestemt på å opprettholde uansett kostnad. For ham var det ikke nok å være god – han måtte være best. Og dette behovet for å stadig overgå seg selv og sine egne prestasjoner ble en viktig del av hans politiske identitet.

Hvordan Trumps Eksepsjonalitet Ble Motsatt av Amerikansk Eksepsjonalitet

I desember 2019, i det amerikanske Representantenes hus, tok Speaker Nancy Pelosi et viktig skritt for å utfordre den retoriske og politiske strømningen som ble representert av president Donald Trump. Da hun annonserte sin støtte for artiklene om riksrett mot Trump, henvendte hun seg til Benjamin Franklin og de grunnleggende prinsippene som hadde vært til stede ved grunnleggelsen av USA. “A Republic, if we can keep it,” uttalte hun, og understreket at republikken og demokratiets fundament var truet av handlingene fra Det hvite hus.

Pelosi beskyldte Trump for å undergrave det systemet som amerikanerne hadde kjempet og dødd for å beskytte. Dette var ikke bare et angrep på Trump som president, men også på hans ideologi om å være en president "over loven". Trump, som i sin egen versjon av amerikansk eksepsjonalitet, betraktet seg selv som unntatt fra de etablerte normene, ble sett på som en trussel mot den republikanske drømmen. Det var i denne sammenhengen at Pelosi og andre ledende demokrater utviklet et narrativ hvor de fremstilte seg selv som forsvarere av et Amerika som hadde vært et symbol på demokrati og frihet i århundrer.

Kampanjen som ble ført i Kongressen for å stille Trump til ansvar, hadde et gjennomgående tema: amerikanerne måtte stå opp for prinsippene som hadde definert nasjonen fra starten av. Pelosi var ikke alene i denne kampen. Flere demokratiske ledere, som representant Ayanna Pressley, uttalte at prosessen med å stille Trump til riksrett var en unik manifestasjon av amerikansk eksepsjonalitet. For Pressley og andre, var dette ikke bare et juridisk spørsmål, men en kamp for å beskytte selve essensen av hva det betydde å være amerikansk. Den amerikanske idealismen, som hadde inspirert folk verden over, ble satt på prøve.

En av de mest markante stemmene under hele prosessen var Adam Schiff, som ledet demokratene i riksrettssakene. Han fremstilte USA som "den uunnværlige nasjonen" og advarte om konsekvensene av å la Trump få fortsette å definere hva Amerika skulle være. Schiff påpekte at verden fremdeles så på USA som en modell for demokratiske verdier, men at det var en risiko for at dette bildet ville bli ødelagt. Hvis Trump fikk lov til å føre sitt skadelige narrativ videre, ville USA ikke bare svekke sin egen nasjonale posisjon, men også true demokratienes fremtid over hele verden.

Schiffs advarsel var ikke bare en appell til amerikanere, men også til hele den demokratiske verdenen. I sin tale under riksretten påpekte han at USA, som "den skinnende byen på høyden", hadde vært et lys for nasjoner som søkte frihet og rettferdighet. Hvis dette lyset skulle slukkes, hva ville etterlate seg denne tomrommet? Svaret, ifølge Schiff, ville være autokratiske regimer som verdsatte undertrykkelse mer enn frihet og rettferdighet.

I den påfølgende valgkampen i 2020 ble dette temaet ytterligere forsterket av demokratiske presidentkandidater som utfordret Trumps påstand om å være "den mest eksepsjonelle presidenten i historien". Bernie Sanders, som startet sin kampanje med slagordet "Not me. Us.", stilte Trumps personlige egenskaper og politikk direkte i kontrast til de grunnleggende idealene som hadde bygget Amerika. Sanders gikk hardt ut mot Trump og beskrev ham som den "farligste presidenten i moderne amerikansk historie". På samme måte kalte andre kandidater som Elizabeth Warren og Kamala Harris Trump for den mest korrupte og divisive presidenten i moderne tid.

Denne retorikken som ble brukt av de demokratiske kandidatene, understreket et grunnleggende poeng: Trumps påstander om eksepsjonalitet var en form for narrativ som trengte å bli motarbeidet. Der han hadde fremhevet seg selv som noe helt utenom det vanlige, som et resultat av sitt uavhengige lederskap, ble han nå fremstilt som et unntak i negativ forstand – en president som var en trussel mot de verdiene og prinsippene som hadde definert nasjonen. Demokratiske kandidater understreket at USA var i ferd med å miste sitt globale lederskap og sitt demokratiske image, og at denne utviklingen måtte stoppes for å sikre landets fremtidige posisjon på verdensarenaen.

For amerikanerne som fulgte prosessen, ble det klart at kampen om å definere nasjonens eksepsjonalitet ikke var en kamp om individet, men om nasjonens sjel. Trump ble ikke bare ansett som en president som truet nasjonens verdier; han ble sett på som en trussel mot det fundamentet som hadde gjort USA til en inspirasjon for andre nasjoner. Når han ble frikjent i senatet, var det de demokratiske kandidatene som måtte videreføre dette narrativet og appellere til velgerne med en visjon om et Amerika som kunne finne tilbake til sine grunnleggende verdier.

I denne kampen var det mer på spill enn bare politiske posisjoner; det handlet om hvilken visjon av Amerika som skulle bestemme nasjonens fremtid. Trumps eksepsjonalitet ble dermed ikke bare en politisk strategi, men et angrep på den ideen som mange hadde ansett som den største styrken til nasjonen: at Amerika, til tross for sine feil og svakheter, alltid hadde vært en nasjon som strakte seg mot høyere idealer om frihet, rettferdighet og folkets makt.

Hvordan utvikle effektive metoder for programvaregjenfinning og spesifikasjon
Hvorfor AI ikke kan erstatte menneskelig ekspertise i programvareutvikling
Hvordan utføre trykktesting av rørledninger i henhold til ASME B31.8-standarden?
Hva driver den psykologi som ligger bak politisk polarisering?