Hva betyr det å reise som en 'ikke-bosatt'? Erkjennelsen av tilhørighet og utenforskap i vitenskapelige kretser

Under diskusjoner som spente fra astrofysikk til grunnleggende fysikk og om vår kommende bok som skulle publiseres av Freeman, ble jeg minnet om mine tidligere besøk til denne regionen, så vel som til Skottland. Jeg hadde en følelse av at han aldri var så avslappet i Cambridge, med all den akademiske intrigen som preget miljøet der. Selv om han nå var akademisk isolert, var han mer i sitt rette element. Vi fikk ikke noe arbeid gjort som kunne føre til en artikkel, men samtalene hjalp meg betydelig i min egen forståelse av de problemene vi prøvde å løse.

De tre dagene jeg tilbrakte i Cardiff, var veldig hyggelige. Vi utvekslet nyheter fra både Cardiff og Bombay. Chandra og Priya var som vanlig gjestfrie, og deres to barn, Anil og Kamala, som var omtrent på samme alder som Geeta og Girija, ble raskt gode venner med meg. Det var vanskelig å tro at vi ikke lenger bodde i samme by, men var nå separert av kontinenter.

Et av høydepunktene ved besøket i Cambridge var å treffe gamle venner som Jeffreys, Lapwoods og Salts. Det skulle bli et mønster på mine påfølgende besøk til Cambridge, men som årene gikk, ble antallet venner som jeg kunne møte, færre og færre. På tidspunktet for dette skrivet finnes det knapt noen i Cambridge som jeg har lyst til å møte og fornye gamle kontakter med. Det er bemerkelsesverdig hvordan bildet av en by i ens sinn er knyttet til vennskap og forbindelser.

Jeg vendte tilbake til India en uke før planlagt av en helt uventet grunn, som jeg vil forklare nærmere senere. Men da jeg forlot Englands kyster, innså jeg at for første gang på seksten år, reiste jeg til landet som en ikke-bosatt som trengte "innreisetillatelse". Selv om jeg fortsatt følte meg ganske hjemme i å bevege meg rundt i landet, minnet jeg meg selv om at jeg nå var der som en fremmed. Påminnelsen førte til en viss sorg, ettersom jeg hadde mange gode minner fra oppholdene mine i Storbritannia.

Når jeg underviste på sommerskolen i Erice på Sicilia i august 1972, var Yuval Nee'man, Nobelprisvinneren fra Israel, en av de andre foreleserne. Han inviterte meg hjertelig til å besøke Israel når som helst. "Selv om du kommer uten invitasjon eller visum, si bare mitt navn på flyplassen, så slipper du inn," sa han. Dette var relevant på den tiden, ettersom det ikke var diplomatiske forbindelser mellom India og Israel, og de indiske passene hadde en påskrift som gjorde dem ugyldige for innreise til både Sør-Afrika og Israel. Nee’mans påstand var basert på realiteter, ettersom han var en svært populær figur i sitt hjemland, kjent for sitt brillante militære karriere før han vendte seg til fysikken og vant Nobelprisen.

I 1973, da jeg planla en tur til USA og Israel, husket jeg denne invitasjonen og skrev til Nee’man. Snart fikk jeg en varm invitasjon om å besøke og holde forelesninger ved noen av de mest anerkjente institusjonene i Israel. Jeg begynte å ordne med flybilletter, men for å få visum til Israel måtte jeg søke om et spesialpass, som kun ville være gyldig for denne reisen. Prosessen ble gjennomført, og jeg mottok passet i hånden.

Da jeg var i Storbritannia, begynte situasjonen i Midtøsten å bli mer spent, og jeg begynte å føle meg mer nervøs for å fortsette med besøket til Israel. Jeg bestemte meg derfor for å endre planene mine og fløy direkte fra London til Bombay, noe som viste seg å være en klok beslutning. Innen en uke eller så startet det som skulle bli kjent som Yom Kippur-krigen, da fiendtlige nasjoner i Midtøsten angrep Israel som en overraskelse mens landet feiret Yom Kippur-festivalen. Krigen varte i omtrent en uke og endte med en våpenhvile etter at FNs sikkerhetsråd ba om det.

Senere fikk jeg en ny sjanse til å besøke Israel året etter, for en internasjonal konferanse om generell relativitet og gravitasjon. Den diplomatiske situasjonen i 1974 var imidlertid blitt mer anstrengt som følge av Yom Kippur-krigen. Søknaden min om et nytt spesialpass for Israel ble aldri besvart, og som dagene gikk, ble jeg mer og mer usikker på hvordan dette skulle utvikle seg.

Hvordan små feil kan føre til store konsekvenser: En reise gjennom tidssoner og uventede utfordringer

Ikke uventet virket området forlatt, og vi lurte på hvordan vi skulle finne nøklene til rommene våre. Heldigvis var det en observatør i kontrolltårnet som fant vaktmesteren, som i sin tur fant nøklene våre. Overnattingsstedet besto av to tilstøtende motellrom. Normalt ville vi ha foretrukket at alle fire sov i ett rom, i stedet for å dele oss mellom to rom. Selv om en voksen kunne delt rom med et barn, insisterte Geeta og Girija på at de ville sove i ett rom, og vi i et annet. Vi sørget for at de visste hvordan de skulle låse døren og bruke kjedet, og vi ba dem ikke åpne for noen andre enn oss. Siden hvert rom hadde en fungerende telefon, følte vi at kommunikasjonen ikke skulle være et problem. De var veldig glade for å sove alene!

Mangala, som skulle hente billettene, sa at billettkontrolløren ba henne sjekke tidene for toget noen timer før avreise om kvelden. Dette virket som en vanlig forholdsregel. Geoff skulle komme med bil for å ta oss med til stasjonen. På avreisedagen ringte Mangala til stasjonen rundt middagstid for å sjekke om toget. Vi ble informert om at det var forsinket med tre timer. Håpet var at toget ville ta igjen noe av forsinkelsen, men da vi sjekket igjen senere, hadde forsinkelsen økt til fem timer. Jeg begynte å bli bekymret for at vi mistet verdifull tid som vi hadde tenkt å bruke på Disneyland, mens Geoff reagerte forutsigbart med "jeg sa det jo". Noen timer senere oppdaget vi at forsinkelsen var utvidet til seks timer, og vi bestemte oss for å avlyse turen. Mangala gikk til stasjonen og fikk full refusjon av billettene, mens Geoff ringte til flyselskapene for å booke oss på første fly til LA neste morgen. Vaman ble informert om å hente oss på LA-flyplassen i stedet for stasjonen.

Hele denne reisen lærte meg en viktig lekse om tidssoneforskjeller og planlegging. Små feil, som å ikke justere klokken for riktig tidssone, kan føre til store komplikasjoner. Forsinkede tog, feilaktige forventninger og misforståelser kan ødelegge godt planlagte eventyr. Men det er også en annen viktig lærdom her: når uforutsette hendelser skjer, er det hvordan man reagerer som virkelig teller. I vårt tilfelle førte det til en endring av planene og en ganske usjenert tur til LA på en helt annen måte. Slike hendelser viser viktigheten av fleksibilitet og evnen til å tilpasse seg.

Videre kan man reflektere over betydningen av små detaljer i reiseplanlegging. Det handler ikke bare om å ha en god plan, men også om å være forberedt på å håndtere de små feilene og feilene som kan oppstå underveis. Det er også viktig å være åpen for alternative løsninger når ting ikke går som planlagt, og å ha nok tålmodighet til å håndtere de uventede utfordringene som kan oppstå i et ukjent miljø. Slike opplevelser gir en verdifull mulighet til å lære om både seg selv og hvordan man kan håndtere uventede hendelser.

Hvordan Teknologi Formet Vår Verden: Fra Verdensutstillinger til Hverdagsliv

Da jeg besøkte verdensutstillingen i Brussel, ble jeg overveldet av de teknologiske vidundrene som ble presentert. Mange av de "fremtidsvisjonene" som ble delt med oss på den tiden, har i dag blitt hverdagskost. Tenk på hvordan teknologiske innovasjoner som vi en gang så på som science fiction, i dag har blitt en uunnværlig del av våre liv. På utstillingen ble det blant annet presentert konsepter for reiser til månen og transportmidler som kunne bevege seg raskere enn lyd. Teknologiens fremskritt er ikke bare raske, men noen ganger eksploderende – som en kontinuerlig strøm av innovasjoner som former både våre liv og vår kultur.

Min egen opplevelse på verdensutstillingen var en reise gjennom et kaleidoskop av ideer og visjoner. Imponert over de teknologiske vidundrene som ble presentert, følte jeg en viss forundring over hvor raskt mange av disse ideene ble virkelighet. Som en ung student, som i begynnelsen av sitt liv i utlandet, kunne jeg på en mer personlig måte se hvordan vitenskapen allerede hadde begynt å infiltrere hverdagen min. Den gang var det framtidsvisjoner som allerede begynte å realiseres i den virkelige verden. Men en ting som skuffet meg, var mangelen på fremragende bidrag fra India. Den indiske tilstedeværelsen var skuffende uinspirerende sammenlignet med de innovative bidragene fra andre nasjoner. På tross av dette ble besøket en svært minneverdig opplevelse, som ga meg et nytt perspektiv på teknologiens hastige utvikling.

Når man ser på vår tids utvikling, blir det klart at teknologi i dag er en integrert del av våre liv, på en måte som de gamle verdensutstillingene bare kunne drømme om. Fra avanserte medisinske gjennombrudd til kunstig intelligens som er i ferd med å revolusjonere industrien, er vi vitne til en akselerasjon av fremskritt som i sin tid var utopiske visjoner. Men det er viktig å forstå at utviklingen av teknologi ikke bare er en teknologisk utfordring, men også en sosial og kulturell prosess. Hvordan vi omfavner eller motsetter oss disse endringene vil forme fremtidige generasjoner.

Det som er essensielt å forstå er at teknologi ikke er en entydig god eller dårlig ting. Det er et verktøy som både kan styrke og utfordre samfunnene våre på måter vi ikke alltid kan forutsi. Videre er det viktig å være klar over at ikke alle deler av verden har tilgang til de samme teknologiske fremskrittene. Teknologiens innflytelse på globalt nivå skaper både muligheter og utfordringer, og det er viktig å være bevisst på hvordan disse forskjellene kan forsterke ulikhet, både sosialt og økonomisk.

De som studerer disse fremskrittene bør ikke bare forstå hvordan teknologien fungerer, men også dens potensial til å forme kulturer og samfunn på lang sikt. I tillegg bør vi være klar over at det å tilpasse oss den teknologiske utviklingen krever mer enn bare en teknologisk kompetanse. Det krever en dypere forståelse av menneskelige verdier, etikk og hvordan vi kan bruke denne teknologien på en ansvarlig måte.

Hva er nøkkelen til suksess i tidlige skoleår?

Mye av den presset jeg følte kom fra foreldrene, spesielt min mor, som insisterte på at jeg skulle opprettholde min posisjon som den beste i klassen. Dette førte imidlertid til min første store skuffelse. I tredje klasse ble jeg alvorlig syk i løpet av de halvårlige eksamenene og måtte være hjemme i flere uker. Selv om jeg presterte bra på de årlige eksamenene, ble resultatene påvirket av de halvårlige eksamenene som ikke hadde gått bra, og jeg mistet den første plassen, selv om jeg bare var fire plasser bak. Den erfaringen lærte meg at suksess ikke er noe som kommer automatisk, og at helse og andre uforutsette faktorer kan påvirke resultatene våre.

I de påfølgende årene klarte jeg å beholde førsteplassen, men jeg ble stadig mer klar over hvor sterkt konkurranse hadde blitt en del av livet mitt. En god venn av meg, Anantha, utfordret meg flere ganger, og han ble et konstant mål for meg. Men merkelig nok, til tross for at jeg alltid var på toppen akademisk, ble jeg ofte sett på som en bokorm, som om jeg ikke hadde andre interesser enn skolearbeid. I virkeligheten hadde jeg mange andre interesser, spesielt sport.

Men idretten var bare en del av vårt familieliv. Vi hadde mange forskjellige spill, fra brettspill som Monopol og Snakes and Ladders til mekano-sett og karom. Disse aktivitetene ga meg muligheten til å utvikle meg på forskjellige måter – ikke bare gjennom skolearbeid, men også i sosialt samspill. Jeg husker spesielt at min mor fikk laget spesielle poler som vi kunne bruke for å lære oss akrobatiske ferdigheter, inspirert av gatens akrobater vi hadde sett en gang. Disse tidene gjorde at jeg fikk muligheten til å utforske forskjellige sider ved livet, noe som langt fra var vanlig for skolebarn i dagens verden, som ofte er begrenset til bare skole og kanskje en fritidsaktivitet.

Skolen hadde en blanding av lærere, noen var dedikerte og gjorde ekstra innsats for å hjelpe oss å forstå fagene, mens andre bare fulgte læreplanen. En lærer jeg husker spesielt godt, Ramnath Mishra, var en landsbylehrer som ikke var særlig sofistikert i sin uttale eller metodikk, men han satte oss på prøve med enkle, men utfordrende matematiske problemer. Denne erfaringen lærte meg viktigheten av å bruke enkle, elegante løsninger i matematikk, uansett hvilke metoder vi bruker, og det var en viktig påminnelse om at vi ikke alltid trenger å bruke de mest kompliserte teknikkene for å løse problemer.

Gjennom årene har det blitt tydelig at det ikke finnes én enkel oppskrift på suksess i skole og liv. Erkjennelsen av at både positive og negative erfaringer former vår utvikling er viktig. Mange av de ferdighetene vi lærer i barndommen, som konkurranseånd, samarbeid, disiplin, og evnen til å møte motgang, har livslange konsekvenser.