Hvordan språklig mangfold kan utfordre maktstrukturer: Fra NLP til revolusjonær bevissthet

I en tid hvor anti-innvandringsholdninger og revitalisert nasjonalisme preger politiske diskurser, har språkdebatter fått en ny intensitet. Et betydningsfullt øyeblikk i denne prosessen oppstod i 1986 da California ble den første staten som erklærte engelsk som det offisielle språket. Dette førte til et politisk skifte som kulminerte i en viktig uttalelse på CCCC-konvensjonen i 1987, hvor en resolusjon ble foreslått for å støtte NCTEs motstand mot “English Only”-lovgivning, samtidig som en arbeidsgruppe skulle vurderte språkpolitikkens fornyede relevans. Det var et uttrykk for skepsis mot de politiske vurderingene som ble gjort av CCCC, og en anerkjennelse av nødvendigheten av en mer grundig tilnærming til språk og politikk.

Imidlertid finnes det kritikk mot NLPs tilnærming. Selv om den støtter språklig toleranse og kompetanse, kobler den ikke disse ideene til en kritisk bevissthet om de sosiale, økonomiske og politiske maktstrukturene som påvirker språkbruk. NLP understreker ikke hvordan språk er knyttet til sosial kamp eller hvordan språk kan være et middel for å utfordre undertrykkelse og urettferdighet. I stedet presenterer det et “lingvistikkens samfunnsperspektiv” som ikke tar høyde for de maktstrukturer som påvirker hvordan språk fungerer i samfunnet. I en verden hvor kapitalisme og globalisering stadig tvinger folk på tvers av nasjonale og etniske grenser, kan ikke språket være et nøytralt medium for kommunikasjon. Det bærer med seg maktrelasjoner som kan enten opprettholde eller utfordre status quo.

Dette perspektivet er i strid med den kosmopolitiske tilnærmingen som NLP presenterer. Der hvor NLP fremmer en form for global mobilitet og kommunikasjon, representerer Alexander en mer revolusjonær tilnærming som understreker viktigheten av å bryte ned de sosiale og etniske skillet som opprettholdes gjennom språk. Hans tilnærming er en utfordring til hvordan språk brukes til å opprettholde økonomisk og sosial dominans. Han ser på språk som en kamparena, ikke bare som et verktøy for kommunikasjon, men som en måte å dekonstruere de hierarkiene som skaper og opprettholder ulikhet.

I USA har denne diskusjonen også blitt ført i akademiske kretser, spesielt innenfor de progressive kretsene i CCCC, hvor det har vært et mål å skape et interseksjonelt rom for ulike minoriteter og grupper for å styrke deres felles kamp mot konservatisme og for å fremme et mer radikalt syn på språklig mangfold. Her har det blitt lagt vekt på å danne allianser på tvers av etniske og kulturelle grenser, og å skape en felles forståelse for hvordan språklig mangfold kan styrke arbeiderklassens solidaritet på tvers av rasemessige og økonomiske barrierer.

Språk, i denne konteksten, blir ikke bare sett på som et verktøy for kommunikasjon, men som et middel for å styrke arbeidet mot kapitalisme og rasisme. Det er et radikalt syn på språkpolitikk, hvor læring av flere språk ikke bare blir sett på som en måte å øke kommunikative ferdigheter, men som et potensielt middel for å svekke etnolingvistiske skiller og frigjøre språklige ressurser som kan brukes til å bygge nye translingvistiske allianser.

Endringene som har funnet sted i språkpolitikken, fra NLP til mer radikale forslag, viser hvordan språk kan være både en arena for sosial kamp og en plattform for å utfordre dyptliggende maktstrukturer. Uansett hvilken tilnærming man støtter, er det klart at språk ikke er nøytralt, men et verktøy som kan brukes til å både opprettholde og endre den sosiale orden.

Hva er essensen av Lenins pedagogikk for politisk bevissthet i arbeiderbevegelsen?

I Hva bør gjøres? svarer Lenin på et spørsmål om hvordan arbeiderklassen best kan trekkes inn i den politiske kampen – gjennom fagforeningsarbeid alene, eller gjennom en bredere politisk bevisstgjøring som går utover de økonomiske kravene. Arbeiderne, ifølge Lenin, kan alene utvikle en bevissthet om fagforeningens mål, men trenger politisk utdanning for å forstå de underliggende sosiale og økonomiske systemene som forklarer deres utnyttelse. Denne politiske bevisstheten, hevder Lenin, kan kun utvikles gjennom en ideologisk kamp som utfordrer de eksisterende sosiale og politiske forholdene. Det er nettopp denne kritiske analysen som kan "peke på veien videre."

Lenin mente at arbeiderklassen, gjennom utdanning, kunne oppnå en høyere forståelse av de sosiale strukturene som opprettholder deres undertrykkelse, og derfor utvikle et militært politisk engasjement for å endre disse forholdene. På et dypere nivå trakk Lenin paralleller til Vygotskys teorier om kognitiv utvikling, spesielt hvordan individer kan utvikle seg fra spontane til vitenskapelige begreper om virkeligheten. Denne prosessen er viktig å forstå i lys av Marx’ og Lenins syn på hvordan arbeiderne kunne utvikle en dypere politisk bevissthet om deres egne forhold.

Vygotskys teori om den "proksimale utviklingssonen" (ZPD) er et nøkkelbegrep her. I likhet med hvordan en lærer eller en mer erfaren kamerat kan hjelpe en elev med å forstå mer komplekse konsepter, så kan mer politisk bevisste arbeider, ifølge Lenin, veilede sine kamerater i å forstå de systemiske årsakene til deres undertrykkelse. Dette innebærer at spontane, hverdagslige begreper som arbeiderne har om sitt eget liv, blir utfordret gjennom en kritisk analyse som avslører de skjulte mønstrene som styrer deres liv.

Det er også verdt å merke seg Vygotskys ufullstendige integrasjon av Marx’ begrep om de "fenomenale formene" – hvordan virkeligheten oppfattes på overflaten, men skjuler dypere strukturer. Når man forsøker å forstå de underliggende mønstrene i samfunnet, kan det oppleves som en utfordring, en "traumatisk" prosess som tvinger individet til å revurdere sin plass i verden og de maktstrukturene som styrer den. For læreren eller den politiske veilederen handler det derfor ikke bare om å formidle kunnskap, men om å hjelpe arbeiderne til å utvikle evnen til å analysere og forstå den virkeligheten de lever i, fra et materialistisk perspektiv.

Den pedagogiske tilnærmingen som både Lenin og Vygotsky fremmer, innebærer ikke bare å undervise i konkrete ferdigheter eller faktakunnskap. Den innebærer en dyptgående forandring i hvordan individet ser verden – en prosess hvor de tar i bruk analytiske verktøy for å avdekke de underliggende forholdene som former deres liv. På denne måten kan utdanning bli et middel for å utløse en politisk og sosial revolusjon, der arbeiderne ikke bare lærer å forstå sine egne undertrykte forhold, men også utvikler de nødvendige ferdighetene til å endre dem.

For å virkeliggjøre en slik pedagogikk må man forstå at det ikke er nok å gi folk informasjon om deres situasjon. Man må aktivt hjelpe dem til å forstå de underliggende strukturelle årsakene til deres problemer og hvordan de kan handle for å endre dem. Dette er essensen i Lenins politiske pedagogikk, som i stor grad har formet utviklingen av både pedagogiske teorier og arbeiderbevegelsens politikk i det 20. århundre.

Hvordan kollektive bevegelser kan forme sosial rettferdighet: John Carlos, Silent Protest og "Take a Knee"

Gjennom årene har denne typen demonstrasjoner, som den symboliske gesten "Take a Knee" som Colin Kaepernick startet, utviklet seg til en kraftfull form for protest og solidaritet. I dag ser vi at slike bevegelser ikke nødvendigvis trenger å være i hovedstrømsnyhetene for å ha en betydelig innvirkning. De fortsetter å eksistere og sirkulere i ulike sosiale medier og subkulturer, som for eksempel cheerleading-lag i videregående skoler eller spillere i den kvinnelige basketball-ligaen (WNBA). Slike nettverk er avgjørende for hvordan motstand og protest beveger seg fra individuelle handlinger til kollektiv mobilisering.

For John Carlos, som aktivist, var ikke hans protest kun et uttrykk for misnøye, men et opprop til handling, en invitasjon til å belyse de strukturelle ulikhetene som eksisterte på global skala. Hans unike måte å bruke sporten som et politisk verktøy på - med uforede sko for å representere verdens fattigdom, perler rundt halsen for å symbolisere Afroamerikanske ofre for henging, og en åpen jakke for å uttrykke solidaritet med arbeiderklassen - gjorde hans protest til noe langt mer enn et isolert øyeblikk. Det var en del av en større dialog om menneskerettigheter og rasebevissthet som i dag fortsatt resonerer, ikke bare i USA, men globalt.

Carlos' handlinger kan ikke forstås uten å anerkjenne de sosiale og politiske kreftene som formet hans virkelighet, og som fortsatt fortsetter å forme vår forståelse av sosial rettferdighet. Protesten hans viste oss at slike handlinger ikke bare er personlige valg, men uttrykk for en kollektiv kamp som pågår på tvers av generasjoner og geografiske grenser. Den samme energien kan finnes i dag i globalt sirkulerende bevegelser som Black Lives Matter, som bruker moderne teknologi og sosial media til å skape synlighet og organisere motstand mot urettferdighet.

I denne sammenhengen er det viktig å merke seg hvordan bevegelser som disse er drevet av både individuelle helter og de underliggende nettverkene som gir disse handlingene form og retning. Carlos' protest er et tydelig eksempel på hvordan aksjoner på individuell basis kan tappe inn i et større kollektivt nettverk, hvor ideer om sosial rettferdighet blir utvekslet og spredt. Videre viser dette oss hvordan mobilisering av minoritetsgrupper ikke bare er et spørsmål om symboler og handlinger, men også om hvordan disse blir distribuert og hvordan deres budskap sirkulerer i forskjellige sosiale og politiske rom.

For å forstå hvordan slike bevegelser former vår virkelighet, må vi anerkjenne den materialiteten av sosiale rettferdighetskamper. De er ikke bare ideer som florerer på nettet, men dype, konkrete handlinger som skjer på bakken, i lokale samfunn og gjennom individer som er villige til å ta risiko. Det er nettopp i disse nettverkene av sosial mobilisering at endringer finner sted, og dette er noe som bør forstås på tvers av både nasjonale og internasjonale kontekster. Det er i samspillet mellom det lokale og det globale at de store sosiale bevegelsene finner sin kraft og retning.

De protestene som begynte med Carlos og Smith i 1968, og som siden har blitt videreført gjennom figurer som Kaepernick, viser oss en dypere sammenheng mellom sport, politikk og samfunn. Når vi ser på disse hendelsene, ser vi at de er mer enn bare enkeltstående gester. De er utslag av et kollektivt engasjement som er drevet av en dypere forståelse av urettferdighet og en vilje til å utfordre det etablerte systemet. Det som begynte som en individuell protest har derfor blitt et symbol på global solidaritet og en påminnelse om at den kampen for sosial rettferdighet er langt fra over.

Hvordan visumlabyrinter skaper barrierer for stemmer fra globale periferier

Når Farconely ikke kan svare på spørsmål av utmattelse eller frykt, vil det sannsynligvis føre til at hennes søknad blir avslått. Søknadsskjemaet spør: “Har du noen gang fått avslag på visum for å reise til USA? Forklar.” Ofte, når folk svarer ja, får de avslag på visumet sitt igjen. Med mindre hun søker om politisk asyl, må hun skjule sin erfaring som grunnlegger av nabolaget og dermed desplazada, for ansatte ved den amerikanske ambassaden, da dette avslører hennes fattigdom og direkte tilknytning til vold gjennom væpnede aktører i direkte konflikt med staten. For mange ambassademedarbeidere innebærer fattigdom at Farconely planlegger å reise til USA for å jobbe, noe som er forbudt på turistvisum. Hennes fordrivelse på grunn av væpnede aktører antyder for enkelte at Farconely selv kan være en voldelig aktør i USA.

Farconelys historie som “min” forskning er sentral for alle juncturene i min egen reise.

Det kan virke risikabelt å komplisere ens jobbstatus med snakk om ekstra, tidkrevende og kostbare papirer. Dette er ofte enda mer tilfelle ved institusjoner med liten mangfold og begrensede ressurser til å håndtere visumprosesser. Det kan også være eksistensielt fremmedgjørende å prøve å forklare på et fakultetscocktailparty hvordan jeg, ja, savner partneren og barnet mitt langt borte, men jeg må bli her og de må bli der til visumet mitt blir ordnet, og personen du snakker med ikke forstår hva du mener eller avfeier det som en liten detalj med en spøk. Denne typen mikro-opplevelse, ofte daglig, kan være smertefull, men det er ikke det verste. Den verste frykten er å bli navngitt som kritiker av vertsstaten og/eller institusjonen som sponser visumet, og deretter få avslag på visumet, fornyelsen av visumet, eller få det visumet som allerede er utstedt, tilbakekalt. Hvis visumet ditt blir avslått eller utløper, kan du ikke lenger arbeide eller studere lovlig der du bor og må returnere til hjemlandet ditt eller gå til et annet land hvor passet ditt gir deg lovlig opphold – eller ta den utmattende beslutningen om å bli uten papirer. For noen betyr dette – selv etter mange års arbeid for å oppnå en doktorgrad og fullføre forskning, selv etter å ha utmerket seg på alt annet som kreves for å lykkes i akademia – slutten på en akademisk drøm.

I et annet arbeid (Marko et al. 2015) skrev vi om de grusomme grensekrysningsreisene skribentene i vårt Proyecto Carrito kollektiv måtte navigere for å bygge et liv på Emerson College i USA, og de påfølgende dokumentasjonsproblemene de fortsatt må håndtere som skribenter og som innvandrer-renholdere på vårt college for å våge å publisere sine historier om det (se “Mobility Movilidad”).

Før jeg startet dette prosjektet, svingte jeg nøye (og til en viss grad gjør jeg det fortsatt) mellom to ytterpunkter. (1) Som en hvit, amerikanskfødt, engelsktalende, høyt utdannet kvinne som bor og jobber i et land og språk som er hjemme for meg, har jeg rett til å bryte stillheten? Dette spørsmålet er urovekkende og noen ganger smertefullt. Jeg vurderer dette spørsmålet enda mer fullstendig her, fordi det virker som en dypere versjon av å bryte stillheten – gitt at jeg skriver med intensjon om å publisere. Og likevel, (2) i Colombia, Brasil, Mexico, Etiopia, Sør-Korea, Taiwan, Guatemala, Ecuador, hvert land der jeg har arbeidet som menneskerettighetsjournalist, universitetslærer eller forsker, har visumlabyrinten alltid vært en del av samtalene jeg har hatt med folk jeg har møtt. Dette har inkludert studenter, deres foreldre, kollegaer, journalister, akademiske forskere, utdanningsministre, byborgermestre, og et øyeblikk som hjemsøker meg fortsatt. Jeg var da en journalist. Ministeren for vann i et afrikansk land og hans familie hadde invitert min fotografkollega og meg til sitt hjem for middag. Dette var rett etter en tid da landet opplevde en tørke så alvorlig at tusenvis av mennesker og dyr døde. Vannministeren ønsket å snakke med folk på forskningssentre i USA om hvordan man kan overvinne tørke og opprettholde bærekraftige vannkilder. Men, av grunner han ikke visste, ble hans visum til USA avslått.

Visumene er en kjerne del av livene til våre kolleger og studenter. I løpet av min tid med å jobbe med kunstneres og forskeres visumprosesser, har kollegaer og studenter fortalt meg om hva som på tvers av språk og opprinnelsesland er en utrolig vanlig refreng: ved hvert steg i visumlabyrinten, sier de at de må møte sin frykt for døden. Døden av prosjektet deres, av finansieringen deres, av graden deres, av karrieren deres, av deres evne til å forbli forent med familien deres – døden av håpet deres.

Colombianere trenger visum for å reise til nesten alle land i verden. I en konkurranse om hvem som får fortelle Colombias historier, til tross for at historiefortelling er en kjernekomponent i deres