Hvordan påvirket Trumps tilbaketrekning fra Syria og hans militære politikk USAs troverdighet og kontraterrorisme?

President Trumps plutselige beslutning om å trekke amerikanske styrker ut av Syria i 2018 skapte sterke reaksjoner internasjonalt og internt i USA. Tilbaketrekningen ble gjennomført så hastig at amerikanske styrker måtte bombe egne våpendepoter under tilbaketrekningen, noe som understreket kaoset rundt beslutningen. En hovedkritikk mot denne manøveren var forræderiet mot kurderne, USAs viktige allierte i kampen mot Den islamske staten (IS). Kurderne, som utgjorde kjernen i SDF (Syrian Democratic Forces), ble overlatt til Erdogans tyrkiske offensiv, noe som åpnet for det som mange betegnet som etnisk rensing. Denne utviklingen tvang SDF til å omprioritere fra å bekjempe IS til å forsvare seg mot tyrkiske styrker. Som følge av dette rømte over hundre IS-fanger fra fengsler under SDFs kontroll, noe som forverret sikkerhetssituasjonen.

Trump-administrasjonens kontraterrorstrategi preges av en markant militarisering sammenlignet med forgjengerne. Det har vært en klar tilbakevending til en militær-sentrert tilnærming, hvor styrkene gis større handlingsrom og reglene for militær engasjement er blitt betydelig lempet. I konfliktområder som Afghanistan har dette resultert i hyppigere og mer aggressive operasjoner, blant annet ved økt bruk av droneangrep og spesialstyrkeaksjoner utenfor tradisjonelle kampsoner. Dette økte tempoet i militære aksjoner reflekterer Trumps uttalte ønske om å "bombe helvete ut av" fiendene, spesielt IS, og viser en preferanse for maktbruk fremfor diplomatiske og økonomiske virkemidler.

Samtidig har Trump-administrasjonen redusert bistanden til økonomisk utvikling og sivile sektorer i partnerland. Budsjettforslagene for 2018 til 2020 prioriterte forsvaret kraftig på bekostning av utenlandshjelp. Denne politikken risikerer å undergrave stabilisering av konfliktsoner og gjøre det vanskeligere å hindre at sårbare stater blir til tilfluktssteder for terrorister. Historien har vist at militær makt alene sjelden er tilstrekkelig for å oppnå varig fred og sikkerhet; det krever også en helhetlig tilnærming som adresserer de politiske og sosioøkonomiske årsakene til ekstremisme.

Det er viktig å forstå at mens militær makt er et sentralt verktøy i bekjempelsen av terrorisme, kan en ensidig vektlegging av dette virke mot sin hensikt hvis den ikke suppleres med langsiktige politiske, økonomiske og humanitære tiltak. Svikten i koordinering med allierte og manglende hensyn til lokale partneres sikkerhet kan gi grobunn for økt ustabilitet og ny terrorvirksomhet. Videre viser erfaringene fra Syria og Afghanistan at troverdighet og konsistens i utenrikspolitikken er essensielt for å opprettholde allianser og sikre varig suksess i kontraterroroperasjoner. Endringer i reglene for militær engasjement og bruk av makt må ledsages av åpenhet og en tydelig strategi for å sikre både nasjonal og internasjonal støtte.

Hva er konsekvensene av retorikk og politikk som muliggjør ekstremisme?

Trumps retorikk og politiske beslutninger, til tross for at de kanskje ikke direkte søker å støtte ekstreme grupper som hvite nasjonalister, har i stor grad validert frykten disse gruppene har for immigranter, muslimer, jøder og andre minoriteter. Dette kan sies å være en konsekvens av hans hyppige angrep på minoritetsgrupper og hans manglende vilje til å fordømme vold fra hvite nasjonalister. Slike handlinger og uttalelser skaper et klima hvor voldelige handlinger fra ekstremistiske grupper kan oppfattes som mer akseptable, eller til og med nødvendige.

Studier har identifisert flere indikatorer på hva som kan betraktes som "farlig tale". Det er ikke nok at en leder er populær eller har innflytelse; for at tale skal kvalifisere som farlig, må flere faktorer være til stede. En sterk og innflytelsesrik taler, et effektivt kommunikasjonsmiddel, et publikum med misnøye som kan pleies, samt en sosial eller historisk kontekst som gir grobunn for vold, er alle viktige elementer. Trumps bruk av Twitter og offentlige taler har vært et effektivt redskap for å nå ut til hvite nasjonalistiske ekstremister, og hans retorikk har ofte trukket på deres frykt og fordommer. Denne dynamikken ble forsterket av hans allierte i Kongressen og de konservative mediene, som ofte fremmet konspirasjonsteorier og kodeord som resonnerte med ekstremistene.

Trumps politikk, som ofte ble solgt som nødvendige tiltak for å beskytte nasjonal sikkerhet, har også hatt en forsterkende effekt på denne dynamikken. Hans forsøk på å implementere et anti-muslimsk reiseforbud og hans insistering på å bygge en grensemur mot immigranter, spesielt de som kommer fra ikke-vestlige land, er direkte knyttet til hans ideologi og har i praksis hatt som mål å ekskludere minoriteter. Dette har ikke bare vært en politisk strategi for å mobilisere velgere, men også et signal om at vold mot minoriteter kan være legitimt, særlig hvis det blir framstilt som en nødvendig handling for å beskytte "den hvite nasjonen".

Det er viktig å forstå at denne dynamikken ikke nødvendigvis handler om et bevisst ønske om å fremme ekstremisme, men heller om hvordan politikk og retorikk kan ha utilsiktede effekter. Når makthavere ikke aktivt tar avstand fra voldelige ideologier eller nekter å erkjenne problemene med egen retorikk, skaper de et politisk rom hvor ekstremistiske grupper kan finne støtte. Dette gjelder ikke bare for Trumps administrasjon, men er et generelt fenomen som kan observeres på tvers av politiske systemer.

En annen sentral faktor å forstå er hvordan ideologier, selv de som ikke nødvendigvis er radikale i utgangspunktet, kan utvikle seg til voldelige bevegelser når de får politisk støtte eller blir fremmet av makthavere. Gjennom å tillate at ekstremistiske grupper får sosial og politisk plass til å vokse, gir myndigheter dem et "grønt lys" for å utføre voldelige handlinger i eget navn. Dette understreker behovet for at ledere aktivt står imot ekstremisme i alle former, og erkjenner risikoen ved å bruke polariserende og dehumaniserende retorikk, spesielt i en tid der teknologiske plattformer gir disse ideologiene en global rekkevidde.

For å motvirke effektene av farlig tale og politiske beslutninger som kan oppmuntre til ekstremisme, er det nødvendig med et bevisst arbeid på flere nivåer: i samfunnet, i politikken og i myndighetenes respons. Å anerkjenne hvit nasjonalisme som en alvorlig trussel mot samfunnets sikkerhet, og å bygge motstandsdyktighet mot denne ideologien, bør være en prioritet for alle som ønsker å beskytte demokratiets verdier. Det er først når politiske ledere, både nasjonalt og internasjonalt, anerkjenner alvorligheten av denne trusselen og tar konkrete skritt for å forhindre voldelig ekstremisme, at vi kan håpe på å redusere dens innflytelse og konsekvenser.