Hvorfor Bernie Sanders aldri trakk seg, og hva det betydde for Demokratene

Bernie Sanders’ kampanje for det demokratiske nomineringen i 2016 var en av de mest bemerkelsesverdige i moderne politisk historie. Til tross for at Hillary Clinton ledet i delegater, og til tross for at hun vant flere primærvalg med betydelige marginer, valgte Sanders å fortsette kampen. Denne avgjørelsen, som kan virke som et tegn på håpløshet for noen, var faktisk en konsekvens av hans prinsippfaste fokus på politiske saker, og var dypt forankret i hans rolle som en "advokat"-kandidat, snarere enn som en kandidat med utelukkende ambisjoner om å vinne nominasjonen.

Selv om Sanders ledet i flere kvasivalg (som caucuses), og vant primærvalg som Indiana og West Virginia, var Clinton’s mer utbredte støtte, spesielt blant etniske minoriteter som afroamerikanske og latino velgere, vanskelig å overvinne. Den betydelige støtten Clinton fikk fra disse velgergruppene, sammen med hennes landsdekkende valgseire, forlot Sanders med færre delegatepoeng. Likevel var han fast bestemt på å fortsette, og hans valg å trekke seg først etter den demokratiske konvensjonen, og deretter støtte Clinton, er et resultat av de kompromissene han fikk til i partiplattformen.

Clinton, som allerede var en etablert politisk figur, hadde en solid posisjon. Men Sanders kjempet frem en partiplattform som han mente reflekterte de mest progressive verdiene han fremmet i løpet av kampanjen. Denne plattformen inkluderte viktige skritt mot økonomisk ulikhet, høyere minstelønn, tilgang til høyere utdanning, samt radikale reformer på helsesektoren og banksektoren. Dette var en plattform som, om Sanders hadde vært den offisielle kandidaten, kunne ha vært langt nærmere den han hadde drømt om å realisere.

At Sanders valgte å forbli i kampen så lenge, til tross for de synlige utfordringene, kan virke som et paradoks. En kandidat som politisk sett kanskje visste at han ikke ville vinne, men som fortsatt ble dratt til å fortsette fordi han visste at hans politiske program hadde større støtte blant visse grupper velgere. Sanders var aldri bare en kandidat som kjempet for å vinne; han var en kandidat som kjempet for å bringe bestemte ideer til bordet – og han lyktes i denne hensikten.

Dette er ikke en uvanlig strategi i amerikansk politikk, men det viser et viktig poeng: politikk handler ikke alltid bare om å vinne. Ofte handler det om å kjempe for saker som kan endre hvordan folk tenker på viktige politiske spørsmål. Sanders’ kampanje revolusjonerte diskusjonen om økonomisk ulikhet og sosiale reformer, og hans vedvarende fokus på disse sakene etter at han trekker seg, reflekterer hvordan politiske kamper noen ganger er lengre enn bare å vinne et valg.

Men hva kan leseren trekke fra dette for Demokratene og fremtidige presidentvalg? En viktig innsikt er at et partis politikk kan være i en kontinuerlig tilstand av utvikling, drevet av både de etablerte kandidatene og de som fremmer alternative ideer, til tross for at de ikke nødvendigvis vinner nomineringen. Sanders’ vedvarende kamp for å endre det demokratiske partiets agenda, selv etter tapet, viser hvor viktig det er å ha kandidater som kan utfordre de etablerte normene og fremme nye perspektiver. Dette er en av de grunnleggende komponentene som sikrer dynamikk i et politisk system: det er gjennom utfordringene at partiets politikk blir mer mangfoldig og tilpasset samtidens behov.

I tillegg viser primærvalgene i 2016 et annet viktig aspekt: ideologiske skiller er fortsatt dypt rotfestet, selv innenfor samme parti. Selv om Clinton vant, ble hennes seier langt fra en enhetlig oppslutning. I en tid hvor flere stemmegivere er åpne for politiske endringer, som sett i Sanders’ appell til unge velgere og progressive stemmer, kan partier som Demokratiske ikke ignorere de voksende kravene om reformer og endring. Sanders' innsats og vedvarende kampanje fungerte som en katalysator for endringer som kan komme til å forme partiets fremtid.

Hvordan Partipolarisering Har Endret Kongressen: En Analyse av Samtidens Partipolitikk og Stemmegivning

Partipolarisering i den amerikanske kongressen har økt markant over de siste tiårene, og dette har ikke bare endret dynamikken i den politiske debatten, men også ført til en mer intens sammenblanding av ideologi og partilojalitet i stemmegivningene. Den politiske splittelsen mellom konservative republikanere og liberale demokrater har blitt mer uttalt, og dette reflekteres tydelig i roll call-stemmene i begge husene i Kongressen.

Historisk sett, som illustrert gjennom ADA-poeng og DW-Nominate-poeng, har polariseringen steget gradvis, og i dag er omtrent 90 prosent av medlemmene av både Representantenes hus og Senatet ideologiske partisianere. Dette er en dramatisk økning fra omtrent 50 prosent for femti år siden. Ved å bruke ADA-poeng som mål for politisk ideologi, kan vi se hvordan demokratene og republikanerne har blitt stadig mer ekstreme i sine posisjoner, med færre moderate representanter i begge partiene.

Spesielt etter 1980 har kongressen blitt mer polariserte, og siden 1994 har denne polariseringen økt geometrisk. I 1964, året da Civil Rights Act ble vedtatt, var det fortsatt et betydelig antall konservative sørlige demokrater. På den tiden var republikanerne kollektivt mer konservative enn demokrater var liberale, selv om moderate til liberale republikanere på den tiden var mer synlige enn de er i dag. Politiske forskjeller mellom partiene ble tydeligere, og etter 1994 ble det klart at begge parter hadde polarisert ideologisk til et punkt der samarbeid mellom moderate fraksjoner av begge partier nesten ble umulig.

Ironisk nok viser historien at partipolarisering ikke nødvendigvis fører til mer produktiv politikk. Under et system med konstitusjonell maktfordeling, der den lovgivende og utøvende makten er atskilt, ville man tro at et samlet partis kontroll over både presidentembetet og kongressen ville føre til mer effektiv lovgivning. Historisk har det vist seg at dette ikke alltid er tilfelle. Eksempler på presidenter som har hatt betydelig suksess med lovgivning til tross for en delt kongress, inkluderer Franklin D. Roosevelt under New Deal og Lyndon B. Johnson med Great Society. Imidlertid har endringer i partienes interne sammenhold og polarisering gjort at denne typen samarbeid blir mer utfordrende, og det politiske landskapet har blitt mer preget av blokkering og konflikt.

Samtidig har de siste tiårene vist at politiske partier har blitt mer interne enheter, med stadig større sammenfall mellom ideologi og partilojalitet. Selv om enkelte presidenter, som Ronald Reagan, har klart å finne støtte fra moderate fraksjoner i det motsatte partiet for å fremme politiske mål, er det nå ofte vanskeligere å oppnå enighet om sentrale politiske saker. I løpet av 1990-tallet og tidlig på 2000-tallet ble politikk, som velferdsreform under Bill Clinton og helsereform under Barack Obama, sterkt påvirket av de økte partilinjer og den påfølgende blokkeringen av lovgivning.

En interessant utvikling under de siste årene, spesielt under Donald Trump, har vært vanskelighetene republikanerne har hatt med å enes om konkrete politiske forslag, selv med kontroll over både presidentembetet og kongressen. Til tross for enighet om overordnede mål, som for eksempel å erstatte Affordable Care Act, har det vært betydelig splid i hvordan dette skal gjøres. På tross av en samlet republikansk kontroll over de politiske institusjonene, har det vært utfordringer med å formulere en felles politisk agenda, spesielt på områder som internasjonal handel og klimapolitikk.

I dag er det klart at den økte polariseringen har ført til at partiene er mer enhetlige internt, men også mer uenige på tvers av politiske skillelinjer. Dette har gitt oss et politisk landskap hvor effektivt samarbeid er vanskelig, og politiske gjennombrudd er blitt sjeldnere. Dette faktum innebærer at, selv om det er større enighet internt i hvert parti, er den politiske handlingen mer preget av blokkering og maktspill enn av konsensus og lovgivning for det felles beste.