Hvordan makthavere manipulerer konflikter: Eksempler fra historie og psykologi

I mange politiske konflikter har vi sett hvordan ledere manipulerer splittelsen mellom ulike grupper for å få makt. En sentral teknikk som brukes av slike ledere, ofte de med narcissistiske eller sosiopatiske trekk, er å spille på gruppedynamikker og bruke gruppenes indre konflikter til sin egen fordel. Dette kan beskrives som en form for "splitting", hvor en leder først angriper en gruppe, deretter en annen, samtidig som han eller hun smigrer sine egne tilhengere. På denne måten blir opposisjonsgruppene, som i utgangspunktet ikke er enige med lederen, ofte trukket inn i en konflikt med hverandre, noe som påvirker deres handlinger og stemmegivning. Denne typen manipulering er ikke ny – den har blitt brukt gjennom historien.

Stalin, på den annen side, benyttet en liknende strategi under kollektiviseringen av landbruket i Sovjetunionen på 1930-tallet. Ved å utpeke de rike bøndene som fiender – de såkalte kulakene – skapte Stalin et fiendebilde som han kunne bruke til å rettferdiggjøre sine brutale handlinger. Han fremstilte kulakene som de som motarbeidet revolusjonen og den sovjetiske ideologien, og dermed la han grunnlaget for voldelige undertrykkelse. Denne splittelsen mellom de som støttet regjeringen og de som motarbeidet den, ble utnyttet for å gjennomføre Stalins politikk. Ved å skape en fiende, klarte han å samle støtte fra de som ville bli belønnet, samtidig som han rettferdiggjorde straffene mot de som motarbeidet ham.

Denne følelsesmessige smitten er en av grunnene til at personer med narsissistiske eller sosiopatiske trekk, som Hitler eller Stalin, kan bygge et sterkt og lojal følgeskap. De har en intuitiv forståelse av hvordan de kan bruke følelser til å mobilisere mennesker og skape en dyp, emosjonell tilknytning. Dette gjelder ikke bare i politiske sammenhenger, men også i personlige forhold. Mennesker blir ofte tiltrukket av dem som kan uttrykke sine følelser sterkt, enten det er kjærlighet, hat eller frykt. Når hjernen vår blir utsatt for sterke emosjoner, mister vi ofte evnen til å tenke rasjonelt, noe som gjør oss mer sårbare for manipulasjon.

Hvordan håndtere aggressive og høy-konfliktaktige politikere

I møte med aggressive politiske angrep er det viktig å forstå at en passiv eller aggressiv respons nesten alltid forverrer situasjonen. Høy-konfliktaktige politikere (HCP) har en tendens til å bruke overdrevent aggressive metoder for å presse sitt eget synspunkt, og det finnes flere måter å håndtere dette på uten å eskalere konflikten. Å svare med faktabasert informasjon, på en respektfull og bestemt måte, er ofte den beste strategien.

En byadvokat kan for eksempel stille ordføreren til ansvar for en dårlig pensjonsavtale som setter byens økonomi på spill. Ordføreren kan i en slik situasjon velge å ikke bli defensiv, men heller gi konkret informasjon om at flere revisorer har undersøkt disse beslutningene og ikke funnet bevis for svindel. Dette viser både respekt for byadvokatens bekymringer og en villighet til å diskutere fakta, samtidig som man unngår å bli fanget i en følelsesladet diskusjon.

På samme måte kan en politisk kandidat som blir angrepet for påstått å ville øke skattene eller ødelegge familier, velge å svare med fakta om hva kandidaten faktisk står for – som tiltak for å støtte familier og sørge for at de rike betaler sin rettferdige andel i skatter. Dette fremmer en konstruktiv samtale og hindrer angrepet i å ta fotfeste.

For å takle slike situasjoner effektivt, er det viktig å holde seg til BIFF-metoden: vær kortfattet, informativ, vennlig og bestemt. Ikke la deg rive med av de følelsesmessige angrepene, men hold fokuset på fakta. Når en høy-konfliktpolitiker eller en av deres tilhengere begynner å angripe på et personlig nivå, er det fristende å svare med emosjonelle motangrep. Men dette vil raskt kunne bli snudd til din ulempe, da HCP vil bruke ethvert tegn på sinne for å male deg som en aggressiv og urimelig person.

Det er viktig å forstå at HCP-er ofte ikke er ute etter å vinne en rasjonell debatt. Deres mål er å dominere diskursen, og de vil bruke enhver taktikk for å få deg til å miste besinnelsen eller trekke deg tilbake. Derfor må din respons være assertiv – du må stå opp for deg selv og de sakene du støtter, men uten å bruke samme aggressive metoder som HCP-en. Det handler ikke om å "vinne" argumentet, men om å sørge for at faktabasert informasjon kommer frem i lyset.

En viktig faktor er også timingen. Når en HCP gjør en falsk påstand, er det avgjørende å gi ditt svar raskt, gjerne på samme plattform og i samme kontekst. Dette hindrer at deres feilaktige informasjon får tid til å spre seg.

Du må alltid vise styrke og selvtillit når du gir svar, men du må også unngå å falle for fristelsen til å svare med like mye aggressivitet. Roen og faktaene dine er det som skiller deg ut som en ansvarlig og troverdig aktør, i motsetning til HCP-en som ofte appellerer til følelser og fantasifulle kriser.

I tilfeller som i den amerikanske presidentkampanjen i 2004, hvor John Kerry ble angrepet av "Swift Boat Veterans for Truth", så var den manglende responsen på de ubegrunnede angrepene en stor feil. Falske påstander som ikke ble konfrontert i tide, fikk lov til å utvikle seg, og dette kan ha hatt en negativ innvirkning på valget. Dette er et klart eksempel på hvorfor det er viktig å svare raskt og med fakta, i stedet for å overse angrepene i håp om at de vil forsvinne.

En annen viktig lærepenge fra slike situasjoner er at HCP-er ikke er ute etter løsninger, men etter å skape kaos. De er ofte svært dyktige til å manipulere folks oppfatning av virkeligheten gjennom dramatisk fremstilling og konstant repetisjon av løgner. Din respons må være rask, informativ og effektiv – og du må være forberedt på at de vil gjøre sitt beste for å få deg til å virke irrasjonell eller svak. Derfor må du være både fokuseret og resolutt i din kommunikasjon.

Hvordan gjenkjenne høyt konfliktskapende atferd og håndtere den i nære relasjoner og politikk

Enkelte personer, spesielt i relasjoner med høyt konfliktnivå, kan ha en rekke forutsigbare og destruktive atferdsmønstre som kan være vanskelige å identifisere i starten. Men ved å være oppmerksom på visse trekk og handlinger, kan man beskytte seg selv og andre mot de potensielle konsekvensene av slike interaksjoner, enten på et personlig plan eller i et større politisk perspektiv.

Når de fokuserer på et enkelt mål for sin skyld, vil de ofte gå til ekstremt tiltak for å kontrollere, fjerne eller ødelegge den personen. De kan forfølge sitt offer økonomisk, ryktefarlig, juridisk eller til og med fysisk. En høyt konfliktskapende person kan bruke administrativ eller juridisk makt mot sitt mål for å få oppnå det de ønsker. De vil søke etter "negative advokater", personer som kan støtte deres synspunkter og bidra til å rettferdiggjøre deres atferd.

I disse relasjonene er lojalitet en essensiell ingrediens, men den er aldri gjensidig. HCP-er vil kreve fullstendig lojalitet fra andre, samtidig som de selv nekter å være lojale. De kan være svært hemmelighetsfulle, men samtidig forvente full åpenhet fra andre. Hvis deres egne konfidensielle opplysninger blir brutt, vil de bruke dette til å manipulere og skade andre, for å fremme sitt eget mål. Deres verdensbilde er ofte svart-hvitt, der de ser andre enten som helt gode eller helt dårlige. Dette kan skape et klima av konstante konflikter og spenninger rundt dem.

Det er ikke uvanlig at de som er nær HCP-er blir sjokkert over hvor intens og samtidig forutsigbar deres atferd kan være. Det kan være lett å falle i fellen av å tro at disse menneskene er "misforstått", men den høye intensiteten og de skadelige konsekvensene av deres handlinger kan føre til store problemer både for individet og de rundt dem.

I personlige forhold har de en tendens til å isolere seg fra andre og kan ende opp med å ha svært få ekte venner over tid. De vil sjelden være fornøyde med livet, bortsett fra når de får total enighet fra andre. Deres relasjoner er intense, begynner ofte med sterke følelser og tiltrekning, men ender nesten alltid med bitterhet, resentiment og skylden overfor andre. Dette kan føre til stadige konflikter og et stadig mer isolert liv.

En annen fremtredende egenskap er deres evne til å "splitte" mennesker rundt dem, å dele dem i de som er enten helt gode eller helt dårlige. Dette kan utløse mange konflikter og misforståelser i deres nettverk. Når de ikke får det som de vil, kan de raskt vende seg mot de som tidligere var deres støttespillere, og når støtten svikter, kan de gjøre alt for å sverte og isolere dem.

For å håndtere disse menneskene er det viktig å forstå at deres atferd er et resultat av dype indre konflikter og mangel på selvrefleksjon. I et politisk landskap kan slike individer være spesielt farlige, da de har en tendens til å bruke manipulerende teknikker for å vinne støtte, samtidig som de skaper fiender og konflikten rundt seg. Når man ser etter politiske ledere som kan ha disse trekkene, bør man være spesielt oppmerksom på deres hyppige personangrep, mangel på empati, deres "alt-eller-ingenting" løsninger og deres tendens til å misforstå eller feilvurdere andres intensjoner.

I både personlige og politiske sammenhenger er det viktig å identifisere disse tegnene tidlig og være forberedt på å håndtere dem på en måte som beskytter ens egne interesser, enten gjennom å skape emosjonelle grenser eller ved å benytte seg av juridiske eller administrative midler om nødvendig. Det er mulig å bruke de metodene som er beskrevet i boken for å beskytte seg mot denne typen skadelige atferd, men det er også avgjørende å være årvåken og bevisst på hvordan slike mennesker manipulerer sine omgivelser.