Nasjonalisme er i ferd med å gjøre en sterk tilbakekomst, og det er en bevegelse som har fått flere liberale tenkere til å reagere med både bekymring og avsky. Spesielt har enkelte, som den israelske filosofen Yoram Hazony, argumentert for nasjonalismens dyder, og hvordan den kan være et motgift mot både imperialisme og globalisme. I Hazonys forståelse er nasjonens selvstendighet ikke et uttrykk for erobring eller verdensomspennende dominans, men snarere et prinsipiell forvaltning av verdens ulike kulturer og samfunn på en måte som bevarer deres autonomi og tradisjoner. Dette står i kontrast til de synspunktene som ser nasjonalisme som en primitiv tilbakevending til konflikt og splittelse, som kan lede til isolasjon og fiendtlighet mot andre nasjoner.

Hazony fremmer en nasjonalisme som ikke søker å innta fjerne land eller påtvinge sitt styresett på andre, men som et beskyttende rom der fred og velstand kan få fotfeste, uten de destruktive effektene av imperialistiske ambisjoner. Denne tankegangen belyser en nasjonalisme som er forankret i respekt for nasjonens grenser, både fysisk og kulturelt, og som unngår de "eventyrlystne erobringene" som preger tidligere imperialistiske makter.

På den andre siden av debatten finner vi publikasjoner som The Economist, som fremholder nasjonalismens mørkere side, og peker på dens evne til å fremme paranoid og intolerant tenkning. For The Economist er nasjonalisme et uunngåelig produkt av opplysningstidens arv, som samtidig kan føre til både det beste og det verste i mennesker. I tråd med dette argumentet finner man at det å forsøke å undertrykke nasjonalismen som en "feber" eller et kortvarig fenomen, kan være en naiv tilnærming. De siste tiårene har vist at nasjonalismen ikke nødvendigvis er et forbigående fenomen, men heller en reaksjon på de kulturelle og politiske utfordringene moderne samfunn står overfor. Den økende nasjonalismen kan i noen tilfeller også ses som et svar på en liberalisme som mange oppfatter som utopisk, elitistisk og fjernt fra folks faktiske behov og følelser.

Liberalismens utfordring, på sin side, er å finne en balanse mellom å forsvare sine kjerneverdier som individuell frihet og rasjonell diskurs, samtidig som det ikke mister kontakt med de emosjonelle og kulturelle dimensjonene som former menneskelig handling og forståelse. Hvis liberalismen blir en kald intellektuell øvelse som ignorerer de affektive aspektene ved politikken, kan den lett miste appell i en tid preget av identitetsbasert politikk og populisme. Det er nettopp i møtet med denne populismen at liberalismens svakheter blir tydelige, og det er her at den elitistiske holdningen til mange liberale stemmer blir problematisk. Når liberale ledere og intellektuelle ser på populismen med nedlatenhet og ikke anerkjenner de dype samfunnsforandringene som ligger bak den, risikerer de å miste kontakten med en voksende del av befolkningen som føler seg marginalisert og ignorert.

Det er viktig å forstå at populismen, selv om den ofte forbindes med autoritære tendenser, også kan være et uttrykk for de mange gruppenes frustrasjon med det etablerte systemet. Populisme er nemlig en form for identitetspolitikk, og kan ikke bare sees på som en trussel mot demokratiet. Den har røtter i et ønske om å forene folk rundt et felles mål, men på en måte som ofte utelukker de som anses som "de andre". Denne ekskluderingsmekanismen, som vi ser i flere europeiske nasjoner i dag, har fått fotfeste spesielt i kjølvannet av hendelser som Brexit og valget av Donald Trump i USA.

Det er uunngåelig at denne utviklingen også har fått politiske konsekvenser. Populistiske partier har økt sin tilstedeværelse i Europa, og flere regjeringer ledes nå av høyreorienterte, nasjonalistiske partier som fremmer strenge innvandringspolitikker og et syn på nasjonal suverenitet som utfordrer det europeiske prosjektet om samarbeid og enhet. Selv i medlemsland i EU har vi sett en økning i støtte for partier som ønsker å reversere globaliseringens fremmarsj og gjenopprette en mer tradisjonell forståelse av nasjonal identitet.

For europeiske samfunn, og særlig for de som har vært vitne til politiske omveltninger, er det viktig å forstå hvordan populisme og nasjonalisme ikke bare er ideologier, men også reaksjoner på globale trender og økonomiske omveltninger som har ført til økte sosiale og kulturelle splittelser. Det er lett å overse at de som stemmer på populistiske partier ikke nødvendigvis er fiendtlige mot demokratiske prinsipper, men i stedet føler at de står utenfor den rådende politiske orden. Samtidig kan man ikke benekte at populismen også er sårbar for misbruk, og at den i noen tilfeller kan bidra til å øke polariseringen og undergrave tilliten til demokratiets institusjoner.

Det er derfor nødvendig å tilnærme seg både nasjonalisme og populisme med en viss forståelse for de underliggende årsakene til disse bevegelsene. I en tid preget av globalisering, økonomisk usikkerhet og kulturelle endringer, kan det være en stor utfordring å finne løsninger som forener lokale og globale interesser uten å gi etter for forenklede ideologiske posisjoner. En demokratisk nasjonalisme kan være en vei fremover, men forutsetter at man erkjenner at det er flere måter å være en nasjon på, og at det er rom for både nasjonal stolthet og internasjonalt samarbeid.

Hvordan Trump Håndterte COVID-19: Populisme og Politisk Spill i Krisehåndtering

I løpet av de første dagene etter at Trump ble diagnostisert med COVID-19, ble sykdommen hans sett på som et avgjørende øyeblikk, både for hans helse og hans politiske fremtid. Mens Trump nektet å ta virusets alvor fullt ut, og i stedet forsikret offentligheten om at hans tilstand var mild, kom det snart frem at hans sykdom var langt mer alvorlig enn det som ble formidlet. Det ble rapportert at han ble behandlet med kraftige medikamenter, inkludert cocktailer av medisiner som ennå ikke var tilgjengelig for offentligheten. Den amerikanske legen Sean Conley, som var ansvarlig for Trump’s medisinske behandling, ble anklaget for å ha villedet publikum om alvorligheten av presidentens tilstand (Slavitt 2021).

President Trump, som i flere måneder hadde undergravd vitenskapen rundt COVID-19, hevdet at sykdommen ikke burde dominere folks liv. På Twitter den 5. oktober erklærte han seg selv klar til å forlate sykehuset og uttrykte at han følte seg bedre enn han hadde gjort på 20 år. Med hans karakteristiske tone av uavhengighet og motstand mot frykt, skrev han: "Don’t be afraid of Covid. Don’t let it dominate your life. We have developed, under the Trump Administration, some really great drugs & knowledge." Denne uttalelsen var et symbol på hvordan Trump både forlot medisinsk vitenskap til fordel for politisk spill og forsatte å minimere faren ved viruset til tross for at han selv hadde blitt hardt rammet.

Først etter at han forlot Det hvite hus i 2020, ble det avslørt at Trump og hans kone Melania hadde blitt vaksinert i hemmelighet i januar. Det var i kjølvannet av det politiske nederlaget etter valget at Trump endelig begynte å oppfordre sine tilhengere til å vaksinere seg. Dette, til tross for hans tidligere kritikk av vaksinasjoner og hans aggressive motstand mot de tiltakene som ble iverksatt for å bekjempe pandemien. Under et intervju på Fox News i mars 2021, sa Trump at han "anbefalte" vaksinen til sine egne støttespillere, og understreket at det var en "sikker vaksine" som "virket".

Trumps behandling av COVID-19 belyser flere viktige politiske dynamikker. Selv om det er vanskelig å si med sikkerhet om hans håndtering av pandemien bidro til hans tap i 2020-valget, kan man argumentere for at både Trump og hans politiske motstandere forsøkte å bruke pandemien til sine egne politiske fordeler. Ifølge Wolff (2021a) mente Trump at demokratenes fokus på pandemien og innføringen av poststemmegivning var en strategi for å stjele valget, ved å oppmuntre nye velgere til å stemme. For Trump var COVID-19 ikke bare et helseproblem, men et politisk våpen.

Videre viser Gessen (2020) hvordan pandemien var "perfekte sykdommen for Trump-epoken", ettersom den gav ham muligheten til å fremme frykten for det "andre". Mens han kritiserte Kina og Europa for virusets spredning, rettet han også angrep mot amerikanske storbyer som New York. Frykten som han på denne måten dyrket, ga næring til en splittelse i samfunnet og gjorde det lettere å bygge et bilde av USA som et land i krise – et bilde han selv kunne kontrollere.

Denne polariseringen og frykten, som Trump var mester i å utnytte, ble ytterligere forsterket gjennom hans retorikk om et "hvitt Amerika". Trump vant mange tilhengere ved å fremme en nasjonalistisk agenda, der han insisterte på at USA måtte tilbake til en tid der hvite, heterofile menn var de eneste som hadde stemmerett. Hans fremstilling av den amerikanske befolkningen som en homogen gruppe – en som skulle beskyttes mot innvandrere og andre "ytre trusler" – representerte en snever definisjon av nasjonal identitet. For Trump var ikke Amerika et mangfoldig og inkluderende fellesskap, men en nasjon som måtte verne om sine "ekte" borgere.

Trumps politiske lederskap, preget av hans populistiske holdninger og ekstremt polariserende retorikk, reflekterte også hans manglende evne til å tilpasse seg den mer komplekse virkeligheten som en demokratisk leder burde navigere i. Hans beslutninger var ofte impulsive og preget av et ønske om å behage en spesifikk velgergruppe, snarere enn å lede hele nasjonen. Chandler (2020) påpeker hvordan populistiske ledere som Trump ofte handler uten grundige råd og uten hensyn til nødvendige, men upopulære beslutninger som kan komme med å lede et mangfoldig folk.

Trumps håndtering av COVID-19 og hans politiske fremtoning kan dermed sees på som et resultat av en populisme som er basert på å appellere til en spesifikk gruppe velgere. Denne tilnærmingen er kortsiktig og skaper ytterligere splittelser, uten å ta hensyn til det større fellesskapets behov. I dette tilfellet ble Trump som leder mer en figur for politisk teater enn en ansvarlig president som beskyttet og ledet alle amerikanere, uavhengig av deres politiske synspunkter, rase eller bakgrunn. Det er et bilde på hvordan populisme kan utspille seg på verdensscenen, der politikk blir et spill om makt og tilhørighet, snarere enn et verktøy for kollektivt velvære og fellesskap.

Hvordan Inkompletthet Former Vår Forståelse av Populisme og Tilhørighet

Inkompletthet er et sentralt tema i diskusjonen om populisme og tilhørighet, og det er en ide som kan bidra til å forstå mange av de komplekse spørsmålene som oppstår i møte med globalisering, mobilitet og samfunnsendringer. Det er en kvalitet ved menneskelig eksistens som ikke nødvendigvis må sees som en negativ tilstand, men snarere som en naturlig og universell del av vår tilværelse. Inkompletthet innebærer at vi er i kontinuerlig interaksjon med andre – både mennesker og ikke-mennesker – i en uendelig prosess av vekst, transformasjon og gjensidig avhengighet. Denne dynamikken er både fysisk og metafysisk og spiller en avgjørende rolle i vår forståelse av både individets og samfunnets utvikling.

Francis Nyamnjoh, i sitt arbeid, peker på hvordan bevegelse og interaksjon med andre er uunngåelige deler av vår eksistens. Vi lever i en verden der alle er ufullstendige på sin egen måte, og dette fører oss til å møte andre som også søker å fylle tomrom i sine liv. Mobilitet, både fysisk og sosial, er en konstant tilstedeværelse i menneskets liv. Det er gjennom våre møter med andre at vi forstår og utvikler våre egne identiteter. Denne mobiliteten er ikke bare et fysisk fenomen, men også et sosialt, kulturelt og politisk aspekt som danner grunnlaget for mange av de globale utfordringene vi står overfor, inkludert de som er knyttet til populisme.

I lys av populisme, som særlig har blitt diskutert i sammenheng med den amerikanske politikeren Donald Trump, er spørsmålet om tilhørighet sentralt. Hvordan håndteres ideene om nasjonalitet og borgerrettigheter i en verden der mange er på flykt fra krig, økonomisk nød eller miljøkatastrofer? Populisme, som ofte oppstår i møte med slike utfordringer, peker på et fundamentalt spørsmål om hvem som skal inkluderes og hvem som skal ekskluderes fra samfunnets fellesskap. Hvordan kan vi forstå dette i lys av de historiske og pågående bevegelsene av folk over landegrenser, og hvordan kan vi skape et mer inkluderende samfunn?

For å forstå hvordan populisme påvirker tilhørighet og nasjonal identitet, er det viktig å erkjenne at ingen av oss er "komplette". Vi er alle ufullstendige, på jakt etter løsninger på de utfordringene som preger våre liv. Denne forståelsen av menneskelig eksistens kan bidra til å endre måten vi tenker på nasjonalitet, tilhørighet og borgerrettigheter. I en verden der folk flytter på seg, enten frivillig eller som et resultat av ytre press, er det essensielt å forstå at tilhørighet ikke er et statisk begrep, men noe som er i konstant utvikling.

Det er også viktig å anerkjenne at dette perspektivet på inkompletthet åpner for nye muligheter for solidaritet og samarbeid. Hvis vi alle er ufullstendige, kan det være en naturlig drivkraft for å søke fellesskap og samarbeid. Dette kan lede til en mer nyansert forståelse av begreper som "fellesskap", "ubuntu" og "conviviality", som Nyamnjoh refererer til som et grunnleggende prinsipp for å bygge broer mellom mennesker. Det er i de menneskelige møtene, i de ufullstendige relasjonene, at vi finner muligheten for å skape noe større enn oss selv – et fellesskap som er både mangfoldig og inkluderende.

I lys av denne forståelsen av inkompletthet er det avgjørende å tenke på hvordan disse dynamikkene manifesterer seg på tvers av globale diskurser. Populisme, som en respons på følelsen av tap av kontroll eller identitet, blir ikke bare et fenomen i ett land, men et globalt spørsmål som angår alle. Hvordan skal vi forstå forholdet mellom individer og samfunn når mange opplever en følelse av fremmedgjøring, enten det er i form av migrasjon, økonomiske ulikheter eller kulturelle forskjeller?

I dette lys er det også viktig å vurdere hvordan vårt syn på mobilitet påvirker våre forståelser av tilhørighet. Hvordan kan vi tenke på tilhørighet i en verden der grensekontroller og politiske beslutninger ofte skaper nye skiller mellom folk? Hvordan kan vi sikre at tilhørighet ikke blir redusert til et eksklusivt privilegium for de som allerede er innenfor et gitt geografisk område, men at det heller blir en dynamisk prosess som inkluderer de som er på vei, som søker nye muligheter eller som tvinges til å migrere på grunn av umiddelbare behov?

Inkompletthet, i denne forstand, er en inngang til å forstå hvordan vi kan utfordre eksisterende hierarkier og systemer som har etablert klare skillelinjer for hvem som hører til, og hvem som ikke gjør det. Det handler om å utvikle et mer inkluderende syn på menneskerettigheter, nasjonalitet og borgerrettigheter, et syn som omfavner mangfoldet av menneskelige erfaringer og utfordrer ideene om nasjonal suverenitet og kulturell homogenitet som ofte ligger til grunn for populistisk tenkning.

Endtext

Er sannheten et produkt av makt og perspektiv?

En splittet og fragmentert samfunn har i økende grad tilfredsstilt seg med hva David Foster Wallace beskriver som «en slags epistemisk frikamp, der 'sannheten' utelukkende er et spørsmål om perspektiv og agenda» (sitert i Kakutani 2018: 43). Dette fenomenet, der sannheten er fragmentert og kontinuerlig utfordret, åpner for at makthavere kan diktere hva som er å tro på. George Orwell advarer i denne sammenhengen om at et samfunn hvor sannheten er delt, kan være sårbart for at «en leder, eller en herskende klikk» påstår at noe ikke har skjedd, selv om det har gjort det – og da blir det sett på som sannhet (Kakutani 2018: 55). Denne praksisen var noe Trump utnyttet til fulle, hvor han visket ut ubehagelige sannheter gjennom konstant manipulering av offentlig diskurs.

Trump, ifølge Kakutani, satte fyr på de allerede eksisterende politiske og sosiale splittelsene i det amerikanske samfunnet. Han «utnyttet de partisanske delingene», rettet sine appeller mot hvite arbeidervelgeres frykt for en verden i endring, og ga dem syndebukker som han målrettet utpekte – innvandrere, afroamerikanere, kvinner og muslimer – som objekt for deres vrede (Kakutani 2018: 51). Det handlet ikke om å forene mot en felles ekstern fiende, men om å identifisere og håndtere fiendene «innenfra». Trumps mange løgner, gjentatte gjennom plattformer som Twitter, Facebook og tradisjonelle medier, samlet seg til «hundrevis av løgner» som ble kontinuerlig spredd og skapte falske fortellinger som appellerte til frykt (Kakutani 2018: 80). Den uhemmede løgnaktigheten kan også ses som et uttrykk for Trumps ønsker om makt og kontroll – han benyttet språket til å korrumpere demokratiets prinsipper og omdanne det til et autokratisk språk. I denne prosessen bygget han en lojalitet, ikke til den amerikanske konstitusjonen, men til seg selv – et absolutt krav om underkastelse, uavhengig av hva som kunne være til det amerikanske folkets beste (Kakutani 2018: 94).

Denne formen for relativisme og konstruktivisme, hvor sannhet blir sett på som noe som ikke oppdages, men skapes, har betydelige implikasjoner for hvordan makt utøves. De som besitter makt kan sette sammen bitene av sannheten på en måte som tjener deres interesser. «Fakta er fiksjon, og alt er tillatt», som William påpeker, er en forenklet, men farlig versjon som lett kan misbrukes til å kontrollere og forme virkeligheten. I denne sammenhengen kritiserer Gray de som hevder at «velgerne ikke lenger er interessert i fakta eller argumenter», og peker på at populisme er et fenomen som ikke kan reduseres til en enkelt forklaring. Det er en reaksjon mot de elitestrukturene som har drevet frem en hyperliberal agenda, og som har ført til en svekkelse av nasjonale identiteter og suverenitet.

Populisme kan dermed ikke alltid forstås på overflatenivå, og en dypere undersøkelse av de underliggende årsakene til dette fenomenet er nødvendig. Faktorer som arbeidsmarkedet, terrorisme, immigrasjon, tap av kulturell identitet og anti-elitisme spiller alle en rolle i hvordan populistiske bevegelser vokser frem. Disse er drivkrefter bak følelsen av å være "forlatt" av det moderne samfunnet, og skaper et fruktbart miljø for dem som ønsker å utnytte denne frustrasjonen.

Det er imidlertid mulig å fremme et mer inkluderende samfunn, hvor de marginaliserte og utstøtte får anerkjennelse og ressurser. Samtidig må man unngå at denne misnøyen blir utnyttet av opportunister og nihilister som ønsker å forfekte farlige eller allerede debunkede teorier. Kakutani påpeker at det er en skjør balanse mellom å gi stemme til de marginaliserte og ikke la deres frustrasjoner bli overdrevet eller manipulert.

Det Trump-æraen har påpekt, er at «det ikke finnes noe fortid og ingen fremtid, ingen historie og ingen visjon – kun et urolig nå», som Gessen bemerker. Dette skaper et politisk vakuum hvor det er umulig å bygge et felles fellesskap, ettersom de eneste referansene som finnes, er en selvreflekterende og egoistisk president. En delt sosial virkelighet er grunnlaget for et samfunn som kan forstås og utvikles gjennom kollektiv tillit og diskusjon. Når mennesker deler en sosial virkelighet, er det nødvendigvis en diskusjon, en dynamikk mellom ulike perspektiver og erfaringer som muliggjør en kontinuerlig forhandling av hva som er sant.

Stengel påpeker at det å påstå at «sannheten er under angrep» er en vakker frase, men det reduserer ikke utfordringen som kommer med mange konkurrerende sannheter. Folk har sine egne sannheter, og disse er ofte i konflikt med hverandre. Slik sett er det viktig å anerkjenne at det er umulig å stoppe folk fra å lage usannheter eller forandre på det de tror er sannhet. Å forene disse forskjellige sannhetene kan være en vei fremover – en vei som krever kompromiss og åpenhet, men også et felles engasjement i å bygge en deltakende konsensus som kan gi en form for felles virkelighet.

Sannheten som deles på tvers av politiske og sosiale skiller er fortsatt mulig, selv om man kan være skeptisk til ideen om en objektiv virkelighet. I et samfunn der den kollektive forståelsen er i konstant flux, er det viktig å huske at sosial kunnskap alltid er i endring, og at den informeres av et vell av faktorer som etnisk bakgrunn, kultur, kjønn, klasse og mer. For å dele en sannhet er ikke nødvendigvis å søke objektivitet, men å være forpliktet til å forstå og uttrykke den virkeligheten vi opplever sammen, på tvers av våre individuelle og kollektive erfaringer.

Hvordan ultralange hydroksylapatitt-nanotråder kan revolusjonere brannsikkerhetsmaterialer
Hvordan symboler representerer objekter: En semiotisk tilnærming til informasjon og konvensjon
Hvordan velge riktig kamera og utstyr for utendørsfotografering?