Hvordan påvirker globalisering og handelspolitikk ulikhet og økonomisk sikkerhet?

Globaliseringens raske utvikling har fundamentalt endret arbeidsmarkedene, spesielt innen sektorer som produksjon og regnskap. Mens global handel og kapitalbevegelser har løftet levestandarden i mange land, har de samtidig ført til økt inntektsulikhet, både i utviklede og utviklingsland. Lønningene for lavt kvalifisert arbeidskraft har stagnert eller til og med sunket, mens høyt kvalifiserte arbeidstakere har sett kraftige lønnsøkninger. Denne ulikheten er nært knyttet til åpningen mot internasjonal handel og investeringer, som øker avkastningen på kapital og dyktig arbeidskraft, samtidig som den svekker stillingen til lavkvalifisert arbeidskraft. Flere studier viser at liberalisering av handel og finans, eller økt åpenhet generelt, har bidratt til forverret inntektsulikhet, spesielt i mellominntektsland.

Tollsatser, eller importavgifter, er et grunnleggende verktøy i handelspolitikken. De pålegges av myndigheter for å beskytte innenlandske produsenter mot konkurranse fra billigere importvarer, samtidig som de kan gi inntekter til staten og forhindre urettferdig handelspraksis. Tariffer beregnes vanligvis som en prosentandel av varens verdi, men kan også være faste avgifter basert på kvantitet, vekt eller volum. Handelssystemet opererer med en harmonisert tollnomenklatur, som klassifiserer varer i over 5000 individuelle kategorier, hvor hvert land selv fastsetter sine tollsatser for hver vare.

I handelsblokker som tollunioner, hvor medlemslandene fjerner toll og handelshindringer innbyrdes og pålegger felles tollsatser mot utenforstående land, spiller tollsatser en strategisk rolle. Den europeiske unionen er et hovedeksempel på en slik tollunion. I frihandelsområder derimot, fjerner medlemslandene toll seg imellom, men kan ha forskjellige regler for handel med land utenfor området.

Verdens handelsorganisasjon (WTO) setter strenge rammer for bruken av særskilte tollsatser. Når innenlandske industrier mener at utenlandske konkurrenter opererer med urimelige metoder som dumping eller ulovlige subsidier, kan de be om undersøkelse og muligens pålegge mottiltak som antidumping- eller motvirkende tollsatser. Slike tiltak skal motvirke skadelig konkurranse og beskytte hjemmemarkedet, men skal også være tidsbegrensede og proporsjonale.

Trump-administrasjonens toll på stål og aluminium representerer et av de mer kontroversielle eksemplene. Disse ble innført for å beskytte viktige amerikanske industrier, men har utløst frykt for eskalering til en fullskala handelskrig. En handelskrig kan oppstå når land gjensidig pålegger stadig høyere tollsatser og restriksjoner, noe som kan skade verdenshandelen og skape økonomisk usikkerhet globalt. Historiske handelskriger, som i 1930-årene under den store depresjonen, har vist at slike konflikter kan føre til alvorlige økonomiske tilbakeslag.

Videre bør leseren være oppmerksom på at effekten av globalisering og handel ikke bare handler om økonomiske størrelser, men også har sosiale og politiske dimensjoner. Økt ulikhet kan føre til økt sosial uro og politisk polarisering. Forståelsen av dette krever en helhetlig tilnærming hvor både økonomiske, sosiale og institusjonelle faktorer vurderes. Å adressere utfordringene krever derfor ikke bare økonomiske reformer, men også investeringer i utdanning, omskolering og sosiale sikkerhetsnett som kan gi befolkningen mulighet til å tilpasse seg endringene i arbeidsmarkedet og global økonomi.

Hvordan påvirker amerikanske tollsatser verdenshandelen og hvilke konsekvenser følger av proteksjonisme?

USAs Trade Expansion Act fra 1962 gir myndighetene mulighet til å iverksette tiltak mot import av «hvilket som helst produkt» dersom det anses å true USAs nasjonale sikkerhet. WTO-reglene åpner for at medlemsland kan iverksette forsvarstiltak ved trusler mot nasjonal sikkerhet, men rekkevidden av dette unntaket er omstridt. I saken om stål begrunnet USA sine tollsatser med at en livskraftig innenlandsk stålindustri er avgjørende for hele økonomien. Likevel er det tvilsomt at et så omfattende unntak kan rettferdiggjøre toll på alle typer stålprodukter, særlig når stål er en vare med mange forskjellige anvendelser. Denne typen tvister løses sannsynligvis gjennom WTOs tvisteløsningsmekanisme.

I aluminiumssaken har USA ikke engang gjennomført en formell undersøkelse, men innført en generell toll på 10 %. Dette strider mot WTO-reglene, og amerikanske myndigheter har ikke gitt annet enn vage henvisninger til nasjonal sikkerhet som begrunnelse. Andre land som rammes av disse tollsatsene står overfor et dilemma: å svare med egne mottiltak kan utløse en full handelskrig, noe som både kan være ulovlig under WTO-regelverket og skade næringsliv, handel og forbrukere på begge sider. Historien viser eksempler på dette fra 1980-tallet, da handelstvister mellom EU og USA førte til gjensidige sanksjoner som hadde negative konsekvenser.

USAs nåværende «America First»-politikk utgjør en utfordring for det multilaterale handelssystemet. Mens USA hevder at deres tiltak skal rette opp skjevheter i et etterkrigssystem som ikke lenger er relevant, kan det også tolkes som en tilbaketrekning fra landets rolle som en drivkraft bak åpen internasjonal handel. Handelskriger rammer ikke bare produsenter i eksportland, men også handelsrelaterte tjenester og ikke minst forbrukere, som opplever færre varer til høyere priser. Historien fra 1930-tallet viser hvordan aggressive proteksjonistiske tiltak kan føre til betydelig reduksjon i verdenshandelen, med omfattende arbeidsledighet og økonomisk tilbakegang som resultat. I dagens globaliserte økonomi, med komplekse forsyningskjeder, kan slike tiltak føre til alvorlige forstyrrelser i produksjonen og økte kostnader.

Hva kan vi forvente fremover? USAs mål om å «balansere» det internasjonale handelssystemet mer til sin fordel tyder på at flere sektorer kan bli mål for proteksjonisme, særlig etter mislykkede forsøk på å utfordre subsidier i flyindustrien og innføring av toll på solcellepaneler, vaskemaskiner, stål og aluminium. Eksportører til USA må veie mellom å opprettholde rettsstatens prinsipper gjennom WTO eller å ty til mottiltak som kan eskalere konflikten.

Det er avgjørende å forstå at handelskriger ikke bare er konflikter mellom land, men systemiske utfordringer som truer stabiliteten i den globale økonomien. Å gripe til unilateral proteksjonisme kan gi kortsiktige gevinster for enkelte sektorer, men på lang sikt øker risikoen for omfattende økonomiske forstyrrelser, svekket internasjonalt samarbeid og svekket vekst. Derfor bør løsninger baseres på regelverk og dialog, ikke på eskalering av tiltak som i bunn og grunn undergraver det åpne handelssystemet som mange land er avhengige av.

Når er proteksjonisme en god idé?

Proteksjonisme har flere viktige fordeler, selv om det er en praksis som ofte kritiseres. Allerede i 1817 anerkjente økonomens David Ricardo, grunnleggeren av teorien om frihandel, at resultatet av frihandel kan føre til at stater med produksjonsfordeler blir styrket, samtidig som det kan føre til tap av arbeidsplasser for andre. I en situasjon hvor kapital er mobil, og hvor det ikke finnes barrierer for menneskelig og investeringstrøm, kan hele produksjonen faktisk flytte til en del av verden – og dette er en utvikling som kanskje ikke virker så ukjent.

Proteksjonisme er også en god idé når det gjelder beskyttelse av såkalte «barndomsindustrier». Den gir en bedrift verdifull tid til å investere i produksjonsfasiliteter, utvikle kompetansen til arbeidsstyrken og bygge tillit hos lokale forbrukere før det nasjonale markedet åpner for internasjonale konkurrenter. Eksemplene på industrialisering i Japan, Sør-Korea og Kina viser at disse landene i stor grad fikk sitt økonomiske gjennombrudd fordi de skjermet sine industrier i de tidlige fasene, og gav dem tid til å vokse og styrke seg før de måtte konkurrere med industriene i Vesten. Dette argumentet kan også benyttes for industrier som står overfor midlertidige problemer. For eksempel kan Obamas beslutning om å redde den amerikanske bilindustrien etter finanskrisen i 2008 sees i lys av denne logikken.

En annen sterk argumentasjon for proteksjonisme følger logikken i spillteori. Hvis konkurrentlandene uansett kommer til å beskytte sine industrier, da bør man også tilby beskyttelse for sine egne. Et konkret eksempel på dette er den amerikanske produsenten Boeing. Hvis den amerikanske regjeringen indirekte subsidierer Boeing, har EU-landene en sterk sak for å vurdere å subsidiere Airbus. Hvis de ikke gjør dette, kan Boeing til slutt få en betydelig høyere markedsandel, noe som potensielt kan presse Airbus ut av markedet.

Det avgjørende for om Trump-politikken kan lykkes ligger i tilliten og forventningene til både bedrifter og forbrukere. Hvis folk tror at politikken er rettet mot økonomisk vekst, vil dette, som en selvoppfyllende profeti, kunne bidra til denne veksten gjennom investeringer og økt forbruk. Et mulig tidlig tegn på dette var stigningen i Dow Jones-indeksen etter Trumps valg, og den uvanlige økningen i økonomisk optimisme. Hvis amerikanske selskaper tror at de nye tiltakene vil øke etterspørselen etter amerikanske produkter fremfor importerte varer, vil de få et insentiv til å investere i produksjonen og ansette lokalt. Videre, hvis Trumps trussel om å pålegge høye tollsatser blir tatt på alvor, kan utenlandske selskaper som nå produserer utenfor USA få et sterkt insentiv til å flytte produksjonen til USA.

Men den mest sannsynlige måten Trumps politikk kan ha en positiv innvirkning på den amerikanske økonomien, er rett og slett ved å være et troverdig trusselbilde overfor handelspartnerne. Når reaksjonen på hans proteksjonistiske tiltak avtar, vil flere land være villige til å oppheve sine egne beskyttelsestiltak mot amerikanske produkter og inngå handelsavtaler som er mer gunstige for amerikansk eksport. Amerikanske myndigheter har i lang tid prøvd å overtale Kina til å tillate en styrking av deres valuta, og nå ser det ut til at Trump ønsker å presse dem til dette.