Moderne analyser av verdenspolitikk har lenge vært dominert av et antropocentrisk perspektiv, der menneskelige interesser og handlinger står i sentrum. Men denne forståelsen står overfor store utfordringer i møte med de økologiske krisene vi nå opplever, fra massiv biologisk utryddelse til klimakatastrofer. For å forstå og håndtere de komplekse samspillene mellom natur og samfunn, må vi derfor åpne opp for en mer nyansert dialog som inkluderer ulike paradigmer, kunnskapssystemer og verdier.

Intergovernmental Science-Policy Platform on Biodiversity and Ecosystem Services (IPBES) representerer et forsøk på å bygge broer mellom vitenskap og politikk for å informere transformative politiske endringer. Men slik dialog må ikke bare omfatte menneskelige aktører og institusjoner; den må også anerkjenne naturens egen rolle i verdenspolitikken. Dette innebærer en kritisk gjennomgang av hvordan naturen fremstilles og inkluderes i internasjonale analyser og beslutningsprosesser.

Olaf Corry påpeker at internasjonale relasjoner (IR) som disiplin historisk sett har vært dypt antropocentriske. For å komme videre, må man utvikle post-antropocentriske teorier som også tar høyde for naturens materielle og sosiale kompleksitet. Han foreslår en materialistisk tilnærming til samfunnets multiplikitet, som tillater en bredere forståelse av hvordan menneskelige og ikke-menneskelige aktører samvirker i globale politiske prosesser.

Dette perspektivet utfordrer tradisjonelle oppfatninger av internasjonal politikk som kun en arena for menneskelig aktivitet, og åpner for en inkludering av naturens dynamikker som en del av det internasjonale systemet. Det innebærer også en anerkjennelse av naturens egen handlingskraft, og hvordan denne påvirker og formes av menneskelige beslutninger.

Samtidig er det viktig å erkjenne at kunnskapsutveksling over paradigmer – for eksempel mellom vestlig vitenskap og urfolks tradisjonell kunnskap – er avgjørende for å håndtere dagens miljøutfordringer. Slike tverrfaglige og tverrkulturelle dialoger kan bidra til å forstå og navigere i den komplekse veven av sosiale og økologiske relasjoner som definerer vår tid.

Det finnes en rekke tilnærminger som utfordrer de antropocentriske grunnantakelsene i internasjonale studier, inkludert posthumanisme og materiell sosiologi, som bidrar til å synliggjøre forbindelser mellom mennesker og ikke-menneskelige entiteter. Disse perspektivene inviterer til å revurdere sikkerhet, suverenitet og politisk handling i lys av økologisk sårbarhet og interavhengighet.

Klimakrisen og den pågående sjette masseutryddelsen av arter understreker nødvendigheten av å flytte fokus fra rent menneskesentrerte mål mot en mer helhetlig forståelse av jordens biosfære. Dette fordrer en politisk omstilling som både anerkjenner naturens egenverdi og naturens rolle som en aktiv deltaker i globale prosesser.

I tillegg til å forstå naturens rolle i verdenspolitikken, må man også vektlegge den materielle virkeligheten som ligger til grunn for miljøkrisene. Dette inkluderer fordeling av biomasse, økologiske grenser og de fysiske konsekvensene av menneskelig aktivitet som karbonutslipp og habitatødeleggelse. Å inkorporere slike konkrete data i politiske analyser styrker grunnlaget for effektive tiltak.

Det er dessuten viktig å erkjenne at transformasjonen mot en bærekraftig fremtid krever nye former for demokratisk deltakelse, hvor både menneskelige og ikke-menneskelige interesser blir hørt og ivaretatt. En slik «geopolitisk demokrati» for planeten kan bidra til å fremme rettferdighet og ansvar i møte med globale miljøutfordringer.

En forutsetning for dette er at vi beveger oss bort fra en instrumentell forståelse av naturen som en ressurs for menneskelig utnyttelse, og heller utvikler en økologisk politikk som er i tråd med jordens egne betingelser og grenser. Denne holdningsendringen må gjenspeiles både i akademiske teorier og i praktiske politiske prosesser.

Viktige dimensjoner i dette arbeidet er å forstå hvordan urbane områder og vannsikkerhet inngår i den globale økologiske sammenhengen, og hvordan miljøsikkerhet må inkludere sosiale og kulturelle aspekter av trygghet og omsorg. Alt dette peker mot en mer kompleks og inkluderende form for internasjonal politikk som tar vare på både menneskelige og ikke-menneskelige aktører i en sammenvevd biosfære.

Hvordan Økologisk Sivilisasjon Kan Påvirke Kinas Miljøpolitikk

Selv om det har vært historisk sett et lavt nivå av offentlig bekymring for klimaendringer i Kina, har regjeringen begynt å ta miljøutfordringer på alvor. I 2015, for eksempel, svarte bare 18% av de kinesiske deltakerne i en undersøkelse at klimaendringer var et alvorlig problem (Stokes et al., 2015), men det er klart at de siste årene har fokuset på klima og luftkvalitet fått større betydning. Kinas innføring av verdens største karbonhandelsmarked, som i stor grad dekker energisektoren, er et eksempel på den økende bevisstheten om klimaendringer, til tross for at markedet kun omfatter rundt 30% av landets totale karbonutslipp (Gardner, 2018). Denne utviklingen indikerer at Kina kan være på vei til å omforme sitt miljøengasjement, og klimaendringer kan snart bli et mer sentralt tema i nasjonale miljøbevegelser.

Begrepet "økologisk sivilisasjon", som har vært en viktig del av Kinas politiske diskurs, gir landet motivasjon for å bevege seg fremover mot en mer bærekraftig fremtid. Men det er store materielle utfordringer som landet står overfor. Kina har fortsatt et karbonintensivt energisystem, der kull utgjør en betydelig del av energimiksen. Til tross for regjeringens tiltak, som karbonutslippsreduserende policyer, er infrastrukturen fortsatt sterkt avhengig av fossilt brensel, spesielt kull. Kina er verdens største produsent og forbruker av kull, og landets infrastruktur er i stor grad bygget på grunnlag av disse ressursene. Ifølge en studie fra Carnegie Institution for Science kan Kinas utslipp komme til å utgjøre 41% av de globale utslippene, i motsetning til 9% fra USA og 7% fra EU, hvis nåværende infrastruktur forblir uforandret (Mooney, 2019). Dette gjør at de ambisiøse utslippsmålene som Kina har satt seg, virker lite realistiske på kort sikt.

Det finnes også et annet lag av problematikk som har å gjøre med ulikhetene mellom urbane og rurale områder. Mange av de miljøutfordringene som oppstår i storbyene blir ofte "løst" ved å flytte problemene til mindre utviklede, rurale områder. Dette kan innebære at fabrikker og kraftverk som skaper miljøproblemer i byene, blir flyttet til landsbygda, eller at farlig avfall blir deponert på dårlig kontrollerte deponier i mindre befolkede områder. En konsekvens av dette er sekundær forurensning, der miljøødeleggelser rammer de som allerede har begrensede ressurser til å håndtere dem (Wei og Chen, 2016).

Økologisk sivilisasjon omfatter ulike, noen ganger motstridende, miljøholdninger. På den ene siden har den kinesiske regjeringen forsøkt å fremme en form for økososialisme, som er nært knyttet til kinesisk kultur og marxistisk tenkning, men på den andre siden har det også vært en interesse for å tilnærme seg markedsbaserte løsninger. Noen ser på økologisk sivilisasjon som en oversettelse av vestlig miljøvern, som innebærer politiske reformer og demokratisering (Wang-Kaeding, 2015). Denne mangfoldigheten har skapt interne spenninger i hvordan konseptet forstås og praktiseres.

I tillegg har den kinesiske regjeringen begynt å slå hardt ned på miljøaktivisme som utfordrer dens legitimitet. Aktivister bruker en rekke forskjellige taktikker, som informasjonspolitikk, blogging, rettssaker og online petitioning, for å få oppmerksomhet om miljøspørsmål (Shapiro, 2017). Denne økningen i miljøaktivisme har ført til økt mistenksomhet og undertrykkelse fra myndighetenes side. Men det er grunn til å tro at begrepet økologisk sivilisasjon, til tross for utfordringene, kan være et grunnlag for reell politisk endring, heller enn bare et politisk "skall" uten substans.

Det finnes allerede målbare fremskritt i enkelte områder. For eksempel har luftkvalitetstiltak i Hangzhou ført til en nedgang på 44% i antallet personbiler i byen, noe som har redusert trafikkork og forurensning (Ahlers og Hansen, 2017). Selv om Kina kanskje ikke har nådd sine mest ambisiøse utslippsmål, har landet klart å redusere sine totale utslipp fra 2014, noe som representerer en milepæl i landets miljøpolitikk (Sternfeld, 2017). Kinas miljøpolitikk har også inspirert andre utviklingsland, og Kina har hatt en ledende rolle i å hjelpe dem med å utvikle egne, bærekraftige politikker (Heggelund og Nadin, 2017).

Det er fortsatt usikkerhet om Kina vil kunne oppnå sine langsiktige mål for miljøbærekraft. Økonomisk vekst og miljøpolitikk er ofte sett på som motstridende mål. Men det finnes også håp om at Kina, på samme måte som landet har vært en motor for økonomisk vekst i de siste tiårene, kan bli en leder i å oppnå miljømessig bærekraft i de kommende årene. Hvis de kan forene økonomisk utvikling med effektiv klimapolitikk, kan Kina sette et eksempel for resten av verden i hvordan man kan håndtere både økonomiske og miljømessige utfordringer på en bærekraftig måte.

Hvordan AI Transformerer Mekatronikk: Utvikling, Utfordringer og Muligheter
Hvordan tilberede saftige og smakfulle svinekjøttretter som aldri før
Hvordan symbolske referanser er forankret i den fysiske verden: Fra ikoniske til symbolske tegn
Hvordan japanske onsen-kulturer har påvirket regioner i Kyushu