Hvordan Politiske Partier i USA har Utviklet Seg: Polariserte Kart og Ideologisk Samling i Kongressen

Endringer i det politiske landskapet i USA har vært både dramatiske og gradvise, og i flere tiår har den geografiske og ideologiske utviklingen i president- og kongressvalgene vært et viktig aspekt ved amerikansk politikk. Dette er et tema som har fått økt betydning i løpet av de siste tiårene, og forståelsen av hvordan partiene har utviklet seg og hvordan geografi og ideologi spiller sammen i valgene, er essensiell for å forstå dagens politiske situasjon.

Fra 1896 til 1962, som vist i figurene i tidligere verk, kunne man identifisere en stabil deling i de politiske kartene. I presidentvalgene ble de mørkeste statene dominert av demokratene, mens de grå statene indikerte områder der republikanerne vant like mange ganger som demokratene. I kongressvalgene, derimot, var det fortsatt den "Solid South" som utgjorde den demokratiske basen, et fenomen som var i full aktivitet gjennom store deler av det 20. århundre.

Imidlertid, etter 1964, ble de politiske kartene dramatisk endret. Etter den demokratiske jordskredseieren i 1964, begynte republikanerne å vinne stadig mer terreng i sør, og den politiske strategien som senere ble kjent som den "sørstatsstrategien" ga dem betydelig makt i flere tiår. Dette markerer begynnelsen på en lang periode med politisk fragmentering, der kartene for president- og kongressvalg ofte viste forskjellige mønstre. Mens demokratene fortsatt holdt på sin base i sør i kongressvalgene, viste presidentvalgene en klar utvikling av deres styrke i nordøst.

Men fra og med 1994 ble dette mønsteret forandret. Begynnelsen på en ny tid med større enhet mellom de to partiene ble synlig i både president- og kongressvalg, der de politiske kartene begynte å bli mer ensartede. Denne utviklingen gjorde det stadig vanskeligere å finne tilfeller med delt stemmegivning, og et delt styre ble mindre sannsynlig. I løpet av denne perioden har vi blitt kjent med de polariserte kartene som deler USA i "røde" og "blå" stater, som speiler de ideologiske posisjonene til de to største partiene, henholdsvis republikanerne og demokratene.

Denne ideologiske polariseringen, som startet i presidentvalgene, tok rundt tre tiår før den fikk gjennomslag i kongressvalgene. Etter hvert har den ledet til et politisk landskap hvor begge partiene har blitt mer ideologisk ensartet, og den splittelsen som en gang eksisterte, er blitt langt mindre tydelig. Det er også blitt langt mer vanlig å se ideologisk enhetlighet i kongressens avstemninger, noe som ikke var tilfelle i tidligere tiår. Tidligere var det vanligere å se det som ble kalt en "konservativ koalisjon", der republikanere og sørstatlige demokrater ofte stemte på samme måte mot de mer liberale, nordlige demokratene. Men i slutten av 1990-tallet forsvant dette fenomenet nesten helt.

I dag er det derfor langt mindre sannsynlig at en demokrat og en republikaner fra forskjellige deler av landet stemmer på tvers av partisystemet. Begge partiene har i stor grad blitt enhetlige i sine ideologier, og dermed er det i dag langt mindre rom for "split-ticket" valg, hvor velgere stemmer på kandidater fra forskjellige partier til president og kongressen. Denne utviklingen har ført til det vi nå kjenner som den ideologisk polariserte kongressen.

DW-Nominate-scorer er et avansert verktøy for å analysere ideologi på en todimensjonal skala, og det har blitt mye brukt for å forstå stemmemønstre i kongressen. Denne metoden tar hensyn til både økonomisk ideologi og regionale spørsmål, som rase og historisk deling i amerikansk politikk. Denne todimensjonale sorteringen gir oss et mer nyansert bilde av kongressens sammensetning og de ulike representantenes posisjoner, og dermed kan vi bedre forstå hvordan politikk utvikler seg på tvers av tid og geografiske grenser.

I dag er det derfor viktigere enn noen gang å forstå hvordan partiene i USA er strukturert, både ideologisk og geografisk. Denne polariseringen har ført til et politisk system der ideologi er sterkt koblet til partipolitikk, og der geografiske skillelinjer mellom nord og sør, samt øst og vest, spiller en avgjørende rolle i valgutfallene.

Hvordan polariserte partier erstattet paraplypartier i amerikansk politikk

Dette kapitlet tar for seg én faktor, en veldig grunnleggende endring i det amerikanske to-parti-systemet, oppkomsten og fallet av paraplypartiene og deres erstatning etter midten av det tjuende århundre med polariserte partier. Dette kapitlet fokuserer på den ideologiske omorganiseringen av politiske partier i presidentvalget, mens partipolarisering i Kongressen blir tatt opp i kapittel 5.

Den sentrale virkeligheten med det amerikanske partisystemet er at det er et to-parti-system, ikke et flerpartisystem. Det finnes ikke et parlamentarisk demokrati der et to-parti-system er så fast forankret. Flerpartisystemer er langt mer vanlige. I noen parlamentariske demokratier, som Storbritannia, Canada eller Tyskland, skifter den styrende makten ofte mellom to dominerende partier, men til og med der er koalisjonsregjeringer som involverer partnerskap med mindre partier ikke uvanlige. Uansett partisystem har hvert nasjonalt parlament i parlamentariske demokratier alltid flere enn to partier som holder seter. I USA, derimot, okkuperer de to største partiene ofte alle setene i begge husene i Kongressen. I dag holder uavhengige kun to av hundre seter i det amerikanske Senatet, og av nødvendighet samarbeider de med ett av de største partiene. Som vanlig okkuperer republikanerne eller demokratene alle 435 setene i Representantenes hus.

En ofte nevnt årsak til det amerikanske to-parti-systemet er "winner-takes-all"-valgordningen, der senatorer og representanter vinner seter ved å sikre flest stemmer, uten proporsjonal representasjon som i mange europeiske parlamentssystemer. Dette, sammen med en kombinasjon av statlige lover som regulerer tilgang til stemmesedler, dissuaderer mindre partier. Imidlertid har Storbritannia også et "first-past-the-post"-system, og partier utenfor de to største har fortsatt alltid vunnet seter i Underhuset. Det finnes andre, kanskje viktigere, forklaringer på det vedvarende to-parti-systemet.

Den svært begrensede graden av klassebevissthet i den amerikanske kulturen bidrar til det historisk ikke-ideologiske grunnlaget for partisystemet vårt. De fleste amerikanere ser på seg selv som individer, og har i de fleste periodene i vår historie ikke identifisert seg som medlemmer av sosiale klasser med strukturelle begrensninger for deres livssjanser. Amerikanske politiske partier har historisk sett ikke vært i stand til å bygge stabile flertall basert på doktrinære appeller til et smalt sosialt klassegrunnlag. I et to-parti-system, innenfor slike ideologiske grenser, har begge partiene vært nødt til å appellere til sentrum for å vinne valg.

Selv om klassisk liberalisme er dypt forankret i kulturen, har partiene i andre avanserte demokratier valgt å konkurrere med et mye større spekter av ideologier. Uansett om liberalismen er dypt integrert i kulturen, kan partier basert på sosialisme, klassisk konservatisme, kommunisme, og fascisme være konkurransedyktige. Amerikanerne, derimot, har historisk vært avhengige av et partisystem som ikke tillot slike store ideologiske forskjeller.

Det grunnlovsmessige og lovgivningsmessige systemet i USA har også forsterket et ikke-ideologisk to-parti-system. Føderalisme har bidratt til utviklingen av statlige partier, og valgkonkurransen har vært rettet mot delstatene fremfor en konsistent nasjonal politisk orientering. Det har vært til fordel for partilederne å bygge og vedlikeholde nasjonale koalisjoner ved å unngå polarisering om nasjonale spørsmål. I tillegg har statlige lover, skrevet av medlemmer av de største partiene, ofte hindret tilgang til stemmesedlene for andre enn de store partiene.