Hvordan vil Trump påvirke AUKUS og forholdet til Kina og Taiwan?

Hvis Kina skulle invadere Taiwan, vil det politiske presset i Washington bli umiddelbart og overveldende. Det finnes en dypt forankret støtte for Taiwan i Kongressen, uavhengig av hvilken president som sitter i Det hvite hus. Dette skaper en situasjon hvor Trump, kjent for sine instinkter til å unngå langvarige militære engasjementer, likevel kan bli fanget i et hjørne hvor militær respons blir nærmest uunngåelig. Han kan bli presset til en konfrontasjon han verken ønsker eller har kontroll over, drevet frem av et politisk og offentlig klima som ikke tillater passivitet i møte med kinesisk aggresjon.

Taiwans egen strategi har vært aktiv og målrettet. Øya har gjort alt for å tiltrekke seg støtte og synlighet, spesielt fra amerikanske toppolitikere. Da Nancy Pelosi, Speaker of the House, besøkte Taiwan i august 2022, var det ikke bare et symbolsk besøk – det var en tydelig markering av amerikansk støtte for et demokratisk og selvstendig Taiwan. Pelosi uttalte at besøket skulle tolkes som en bekreftelse på USAs forpliktelse til frihet og demokrati, ikke bare i regionen, men globalt. Dette var akkurat den typen uttalelser Beijing fryktet mest.

AUKUS-avtalen mellom Australia, Storbritannia og USA representerer et av de tydeligste uttrykkene for et strategisk skifte i regionen – en sikkerhetspolitisk allianse med Kina som hovedbakgrunn. Lansert i 2021, ble avtalen presentert som et svar på et stadig mer komplekst Indo-Stillehavs-område, hvor maktbalansen er i bevegelse og hvor tradisjonelle allianser må oppdateres for å møte fremtidens trusler. Hovedfokuset i avtalen er utviklingen av atomdrevne ubåter til Australia, og gjennom dette – en mer robust og selvstendig australsk forsvarsprofil.

Dette legger press på Australia til å bevise sin verdi som alliert. Trumps logikk er enkel: Australia er en «god alliert» fordi landet allerede har økt sitt forsvarsbudsjett og respondert på de nye strategiske utfordringene i regionen. Belønningen er økt amerikansk støtte, men med krav. Økt amerikansk militær tilstedeværelse i Nord-Australia er en sannsynlig utvikling, og samtidig vil Australia måtte ta større ansvar i sin egen region. AUKUS blir dermed et middel for USA til å redusere sitt eget direkte engasjement – ved å outsource deler av byrden til partnere som betaler kontant.

Samtidig skaper dette spenninger i Australia. Forholdet til USA er verdifullt, men ikke betingelsesløst. Dersom Trump-administrasjonen utvikler seg i en ekstrem retning – med tydelige krav, lav respekt for australsk autonomi, eller et dramatisk skifte i amerikansk utenrikspolitikk – kan det føre til politisk motstand mot AUKUS internt i Australia. Debatten vil i så fall ikke bare handle om strategiske interesser, men om nasjonal selvrespekt og uavhengighet. AUKUS forutsetter partnerskap, men spørsmålet er om Trump er i stand til å behandle Australia som en likestilt aktør.

En annen konsekvens av Trumps mulig politikk er omprioritering av allianser. Dersom USA under Trump trekker seg delvis ut av Sør-Korea og Japan for å styrke tilstedeværelsen i Australia, vil det forskyve maktbalansen i regionen og gjøre Australia til et regionalt militært knutepunkt – men også et mer eksponert mål. Slike strategiske skifter kan svekke USAs troverdighet som en bredt støttende aktør og øke usikkerheten i Indo-Stillehavs-regionen.

Det er essensielt å forstå at AUKUS, til tross for sin militære karakter, ikke bare er et forsvarspolitisk prosjekt. Det er også et uttrykk for en dypere geopolitisk konkurranse, der teknologisk overlegenhet, industriell kapasitet

Hvordan kunne Watergate skandalen og Trumps fremvekst påvirke tilliten til demokratiet i USA?

Watergate-skandalen, som rystet USA tidlig på 1970-tallet, ble en dramatisk prøve på rettsstatens styrke og det amerikanske demokratiets fundament. Da president Nixon forsøkte å bruke statsmakten for å sikre sin gjenvalg ved å sabotere demokrater, ble nasjonen vitne til en kamp mellom maktmisbruk og institusjonenes uavhengighet. Undersøkelsene ledet av spesialrådgiver Archibald Cox viste hvor langt en leder kunne gå, og hvordan rettssystemet og kongressen reagerte for å opprettholde lov og orden. Det at Høyesterett gikk imot Nixon i kampen om innspillingene fra Det hvite hus, og at presidenten til slutt trakk seg, viste at selv den mektigste personen i landet ikke sto over loven. Watergate ble dermed et symbol på at demokratiet fungerer – at korrupsjon blir avdekket og at makthavere kan stilles til ansvar. Det var en tid da landet samlet seg rundt en felles forståelse av viktigheten av pressefrihet, rettssikkerhet og politisk ansvarlighet.

Men erfaringene fra Watergate kan ikke ses isolert. Tiår senere introduserte Donald Trump en ny form for politisk dynamikk som utfordret mange av de etablerte normene i amerikansk politikk. Trumps tidlige karriere i offentligheten, preget av reality-TV og kontroverser som «birther»-bevegelsen, brakte med seg en ny måte å kommunisere på, hvor provokasjon og konspirasjonsteorier ble sentrale virkemidler. Hans evne til å dominere medielandskapet og drive politiske debatter med en aggressiv retorikk snudde opp ned på tradisjonelle forståelser av hva en presidentkandidat skulle være.

Trump utfordret også kjernen i det republikanske partiets ideologiske plattform slik den var formet gjennom flere tiår. Fra Ronald Reagans vektlegging av internasjonalt samarbeid, frihandel og åpenhet, gikk Trump over til en politikk som prioriterte «America First», proteksjonisme, isolasjonisme og nasjonalisme. Hans ofte skarpe og polariserende utsagn, som angrep på immigranter og direkte konfrontasjoner med religiøse ledere, skapte dype splittelser. Likevel klarte han å mobilisere en dedikert base som så på ham som en forkjemper for deres interesser og verdier.

Denne utviklingen illustrerer hvordan demokratiet kan settes under press, ikke bare gjennom åpenbare lovbrudd, men også gjennom endringer i politisk kultur og kommunikasjon. Mediaens rolle, som under Watergate var en forsvarer av sannheten og rettferdigheten, ble mer kompleks i Trumps tid, der medielandskapet fragmenterte, og alternative fakta og narrativer kunne blomstre uten like streng faktasjekk. Publikum ble stadig mer splittet i sin oppfatning av hva som var sant, noe som utfordrer demokratiets felles referanserammer.

Viktigheten av å forstå disse historiske hendelsene ligger ikke bare i å følge enkeltstående skandaler eller politiske bevegelser, men i å erkjenne de underliggende mekanismene som kan styrke eller svekke demokratiets helse. Demokrati er ikke statisk, men krever årvåkenhet, en fungerende rettsstat og en presse som holder makten ansvarlig. Det forutsetter også at borgere er kritiske og informerte, og at samfunnets institusjoner opprettholder sin integritet. Utfordringen er å bevare dette i møte med nye politiske aktører og medielandskap som kan utfordre de etablerte spillereglene.

Det er essensielt å erkjenne at selv om institusjoner kan være robuste, er de aldri ufeilbarlige. Demokratiet må derfor kontinuerlig styrkes gjennom bevissthet om rettigheter, ansvar og viktigheten av et informert og engasjert samfunn. I møte med politiske krefter som søker å utnytte frykt, mistillit og splittelse, blir det enda viktigere å forstå mekanismene bak både Watergate og Trumps fremvekst som eksempler på hvordan makt kan misbrukes – og hvordan demokratiet må kjempe for å overleve.

Hvordan Rase og Kulturkriger Former Samfunnet: Refleksjoner fra USA til Australia

Donald Trump er en av de mest markante figurene som har utnyttet rasebaserte temaer for politiske formål i USA. Hans retorikk er alt annet enn subtil – han roper det ut fra talerstolen, med sine støttespillere i ryggen. I en eventuell ny presidentperiode vil han ikke trekke seg tilbake fra å bruke slike temaer; tvert imot, han vil fortsette å sette rasekriger på den politiske dagsordenen. Og det han sier vil ikke bare være relevant for USA, men også for resten av verden, inkludert Australia, hvor de samme kulturkrigene allerede har en parallell tilstedeværelse.

I Australia er det en påfallende likhet mellom de negative konsekvensene for svarte australiere og svarte amerikanere. I begge landene er det en uforholdsmessig høy andel av fanger som er svarte eller urfolk. I Australia er aboriginere og Torres Strait Islandere 15 ganger mer sannsynlig å bli fengslet enn ikke-innfødte, og ungdommer fra urbefolkningen er 26 ganger mer utsatt for fengsling. Dette reflekterer en dypt forankret urettferdighet som stammer fra kolonialismen, og som er forverret av rasistiske strukturer og en kultur av politivold.

Svært mange dødsfall i australske fengsler involverer urfolk, og de fleste av disse dødsfallene skjer på grunn av urettferdig behandling og systematisk forsøk på å undertrykke disse samfunnene. I perioden 2020–2021 var dødsraten blant urfolksfanger 0,09 per 100, sammenlignet med 0,18 per 100 for ikke-innfødte. Dette viser en tendens som også kan sees i de mørke statistikkene over vold i møte med politiet. I 2019 ble Kumanjayi Walker, en Warlpiri-mann, skutt tre ganger av politimann Zachary Rolfe etter et voldsomt møte med politiet i den avsidesliggende delen av Northern Territory. I 2022 ble Cassius Turvey, en 15 år gammel gutt fra Noongar- Yamatji-gruppen, drept etter å ha blitt overfalt og slått med en metallstang. Slike hendelser får stor oppmerksomhet, men de er dessverre bare noen få eksempler på et system som gjør lite for å beskytte urfolksgrupper i Australia.

Også i USA har den tragiske utviklingen av Black Lives Matter-bevegelsen reflektert lignende trender. I 2020, etter drapet på George Floyd i Minneapolis, som ble fanget på video og sett av millioner, fikk bevegelsen en ny impuls. Floyds siste ord «Jeg kan ikke puste» ble et slagord og et symbol på en kamp mot systemisk rasisme som har pågått i mange tiår. Den historiske urettferdigheten som afroamerikanere møter, strekker seg fra de tidlige årene etter borgerkrigen til de tragiske hendelsene som har rystet samfunnet i nyere tid.

Rettferdighet for individer som Trayvon Martin, Breonna Taylor og Ahmaud Arbery har blitt et symbol på de mange rasemordene som forblir ustraffet i USA. President Obama uttalte at Martin kunne vært hans egen sønn, og understreket den uutslettelige erfaringen mange afroamerikanere har hatt med rasisme. Slike erfaringer, hvor svarte menn ofte føler seg mistenkeliggjort eller direkte farliggjort i hverdagslige situasjoner, viser hvor dypt rotfestet rasisme er i det amerikanske samfunnet. Å forstå disse erfaringene er essensielt for å forstå de underliggende kreftene som driver kulturkrigene i både USA og Australia.

Hvordan kan Australia virkelig forene seg gjennom Uluru-erklæringen?

Debatten om Uluru-erklæringen og etableringen av en stemme til parlamentet som gir urbefolkningen en formell plass i grunnloven, har vært preget av sterke følelser, misforståelser og politisk motstand. Det har vært en intens kamp mellom frykt og håp, mellom gamle fordommer og ønsket om forsoning. Før valget i 2022 var holdningene splittet, med betydelig motstand fra konservative krefter som fryktet at en slik stemme ville skape en slags tredje kammer i parlamentet. Men valgresultatet og statsminister Anthony Albaneses uttalelser markerte et vendepunkt. Han har gjentatte ganger understreket viktigheten av å forene nasjonen rundt dette spørsmålet og anerkjent den tradisjonelle eierskap til landet i sin seiershilsen.

Etter flere år med motstand har det vokst fram en bred støtte til Uluru-erklæringen, både i næringslivet, fagforeningene, trosmiljøene og de fleste delstaters ledere. Dette viser en ny politisk konsensus som anerkjenner nødvendigheten av en stemme for urbefolkningen, ikke som en trussel, men som et demokratisk instrument som kan styrke nasjonen. Selv Malcolm Turnbull, som tidligere var kritisk, har endret sitt syn og erkjenner at stemmen vil bli en innflytelsesrik del av demokratiet. Dette reflekterer en bevegelse bort fra fryktbasert retorikk til en mer inkluderende forståelse av hva det vil si å være australsk.

Det er viktig å forstå at kampen om Uluru-erklæringen ikke bare handler om juridiske eller politiske spørsmål, men om nasjonens sjel og identitet. Som Paul Girrawah House påpekte ved åpningen av parlamentet etter valget, er urbefolkningens tilstedeværelse og tilknytning til landet dypt forankret i historien, og det krever respekt og anerkjennelse. Dette handler ikke bare om fortidens urettferdigheter, men også om fremtidens muligheter for samarbeid, sannhet og rettferdighet.

På samme tid kaster internasjonale strømninger som "Trumpisme" lange skygger over debatten. Det finnes krefter som motarbeider anerkjennelse av urfolks rettigheter og ønsker å opprettholde gamle skillet mellom raser og identiteter. Men Australia har en unik mulighet til å bryte med denne utviklingen, å gå inn i en ny epoke med sannhetssøking og ekte samarbeid. Dette krever både ydmykhet for fortidens svik og en tro på fremtiden, noe som Albanese uttrykte klart i sin Garma-tale, hvor han så på Uluru-erklæringen som en utstrakt hånd, et uttrykk for håp og rettferdighet.

For å forstå Uluru-erklæringen fullt ut, må man også erkjenne den enorme innsatsen og kampen til aktivister, jurister og ledere som har jobbet i tiår for å bygge bro mellom urbefolkningen og resten av landet. Det handler ikke om identitetspolitikk, men om å fylle det hullet i nasjonen som mangler sin viktigste del — urfolks rettmessige plass og stemme. Dette er en nødvendig del av å skape et samfunn basert på likhet, respekt og samarbeid, der alle har mulighet til å bidra i demokratiet.

Det er også viktig å reflektere over den historiske konteksten: over 200 år med brudd på løfter og kolonisering har skapt dype sår som ikke kan lukkes over natten. Derfor kreves det en tålmodig tilnærming som kombinerer juridiske endringer med ekte samfunnsmessig forsoning. Denne prosessen er ikke bare en nasjonal nødvendighet, men også et gave til verden — et eksempel på hvordan gamle urettferdigheter kan møtes med vilje til å forstå, endre og bygge noe nytt.