Hvordan en togreise fra Banaras til Bombay formet våre minner

Togreisen fra Banaras til Bombay var ikke bare en fysisk transport, men en episk reise som forlot varige inntrykk på en ung sjel. Hver del av reisen var preget av både spenning og rutine, fra de små detaljene som gjorde hver dag unik, til de uforglemmelige stoppene som vi forventet og gledet oss til.

Den første delen av reisen startet med en enkel, men betydningsfull handling: å vente på far. Hver gang han måtte forlate oss for å snakke med en venn eller bekjent på plattformen, visste vi at det kunne forsinke vår avreise. Vi kikket ut av vinduet, håpet han ville komme tilbake før toget begynte å rulle, og med lettelse så vi ham snart tilbake, akkurat i tide. Dette var ikke bare et spørsmål om tid, men et symbol på farens presisjon og tilstedeværelse.

Temperaturen steg etter hvert som vi krysset den varme landsbygda. Det var blitt nødvendig å sette opp glass- og tre-skyggene for å beskytte oss mot støv og varme. En isblokk i kupeen ga midlertidig lindring, men snart var den smeltet, og varmen ble merkbar igjen. Etter hvert som vi strakte oss ut på de sammenrullede madrassene, kom den velkjente rytmen av togskinnene til å fylle den varme luften, og vi kunne forsvinne inn i en etterlengtet lur.

Ved Jabalpur, på ettermiddagen, fikk vi et lite avbrekk med te og snacks, og da solen begynte å senke seg, ankom vi Maharashtra. Før vi nådde Igatpuri, hvor elektriske lokomotiver tok over, var den røykfylte dampen fra lokomotivene på vei til å bli en del av fortiden. Togreisen ble mer scenisk og spennende ettersom vi nærmet oss ghat-området, hvor tunneler og broer skapte et følelse av spenning.

Bombay, byen som alltid fascinerte oss, ga oss mange alternativer når det gjaldt hvor vi skulle bo. Avhengig av om vi valgte å stoppe i Hindu Colony eller fortsette til Victoria Terminus, ventet nye opplevelser. Hindu Colony, med sine roligere gater, var et sted vi kunne gå med rolig tempo, uten den travle trafikken vi senere ville møte i storbyen. Alternativet var å ta en Victoria, den gamle drosjen, til et hotell nær Crawford Market. Sardar Griha var et populært valg på den tiden, kjent for sitt hjemmekoselige preg og rimelige priser.

Bombay ga et sterkt inntrykk på oss. Som skolebarn var vi fascinert av byens moderne infrastruktur med trikker, busser og taxier. Vi lengtet etter å ri på trikken, spesielt på øverste dekk, og en tur til dyrehagen var et minne for livet. Strandene, som Chowpatty, med sine grønne kokospalmer, ga oss en pause fra det vante landskapet i Banaras, hvor sjøen var en ukjent verden. Hvis faren vår følte seg ekstra sjenerøs, kunne vi til og med få en tur til kinoen, hvor vi opplevde eventyrfilmer i den luftkondisjonerte Metro-kinoen.

Når oppholdet i Bombay var over, gikk turen videre til Pune og Kolhapur. Denne delen av reisen var roligere, og kontrasten til den travle atmosfæren i Bombay var slående. Den hurtige og moderne Deccan Queen- og Poona Mail-togreisen ble etterfulgt av en mer tilbakelent reise i Kolhapur Mail. Kolhapur var et mer tilbakelent sted, og vi merket tydelig endringen i tempo. Byen var langt fra den hektiske og moderne Bombay, og dette ga oss en mulighet til å roe ned før vi vendte hjem.

Det er fascinerende hvordan disse tidlige reiseopplevelsene fortsatt er med oss i dag. Mange av de stedene vi besøkte, har forandret seg totalt. Hva som en gang var rolige, ukjente steder, har i dag blitt travle og overbefolkede. Menneskene og infrastrukturen har utviklet seg, men minnene fra denne tidlige togreisen fra Banaras til Bombay lever fortsatt sterkt i bevisstheten vår.

Hvordan et uventet helseproblem og et tretransplantasjonsprosjekt formet min erfaring ved TIFR

Ekspertene på BARC ble også bekymret for mitt EKG og utførte flere kardiologiske tester. De konkluderte med at EKG-et mitt var unormalt, men asymptomatisk. De hadde et teknisk navn for tilstanden: ikke-obstruktiv kardiomyopati, og de ba meg regelmessig kontrollere EKG-et for eventuelle endringer. Senere, i 1980, da jeg var i Cardiff for et års sabbat, fikk jeg EKG-et mitt sjekket. Den lokale legen som så på EKG-et mitt, trodde at de indiske operatørene hadde plassert terminalene feil. Men da han så den samme effekten på EKG-et i Cardiff, sendte han meg til Dr. Sheridan, den lokale professoren i kardiologi. Han ble også nysgjerrig på unormaliteten i EKG-et og utførte flere tester. Han kunne ikke finne noen årsak og ba meg være i kontakt med ham når jeg besøkte Storbritannia.

Årene gikk, og hver gang jeg var i Storbritannia, pleide jeg å rapportere til Dr. Sheridan, som senere flyttet til London. Der satte han meg på et 24-timers EKG. Det var da han foreslo at jeg, som en forebyggende tiltak mot eventuelle uregelmessige hjerteslag, skulle begynne å ta et legemiddel kalt Amiodorone. I Storbritannia var dette medikamentet allerede tilgjengelig, men det hadde ikke kommet på det indiske markedet ennå. Selv om han mente at med min nåværende tilstand var medisinen ikke nødvendig, anbefalte han den som en forebyggende medisin. Slik begynte jeg å ta medikamentet fra sommeren 1990.

Historien om byggeprosjektet vårt ville ikke være komplett uten å nevne det massive tretransplantasjonsprogrammet vi gjennomførte før byggearbeidet virkelig kom i gang. Det var flere banyantrær, hovedsakelig på tomten der de institusjonelle bygningene skulle bygges. Trærne ville blitt hugget for å gi plass til bygningene, men vi følte at vi kunne transplantere dem til boligområdet, slik at de kunne overleve i sine nye omgivelser. Jeg husket at da det nye campuset til TIFR ble bygget, hadde Homi Bhabha brakt flere transplanterte trær til campusen. På den tiden var det Mr. Vaidya som organiserte operasjonen. Han hadde senere vært ansvarlig for hagen ved Bhabha Atomic Research Centre. Jeg klarte å kontakte ham og ba ham besøke oss i Pune for å gi råd om dette prosjektet. Han var glad for å komme og ledet operasjonen personlig. En kontraktør spesielt utdannet for operasjonen ble satt til å utføre jobben, og han gjorde det svært godt. Jeg tror at av de førti trærne som ble transplantert, overlevde bare et par ikke sjokket av flyttingen. Resultatet av dette arbeidet var at boligområdet, som tidligere hadde vært treløst, nå hadde mange skyggefulle trær, og flere av de større boligene fikk fullvoksne banyantrær i sine hager.

Byggeprosjektet Phase II startet i september 1990, og vi håpet å fullføre de institusjonelle bygningene på mindre enn to år. Etter problemer med første entreprenør, var vi mer forsiktige med valget av entreprenør for denne fasen. Vi var nøye med å ikke velge de laveste anbudene og sørget for at entreprenøren hadde erfaring til å håndtere et prosjekt som ville få internasjonal synlighet. Entreprenør Bijlani fylte kravene, og vi hadde et godt samarbeid gjennom hele prosessen. Arbeidet ble fullført i tide for den planlagte innvielsen den 28. desember 1992, selv om det var noen nervøse øyeblikk.

Midt i denne prosessen mistet jeg min far, som hadde blitt stadig svakere og falt og brakk lårbenet. Etter en smertefull periode ble han innlagt på Joshi sykehus for operasjon, men 1. april 1991, før operasjonen, gikk han bort i søvne. For min mor var det et stort tap, men hun taklet det med stor styrke. For meg kom minnene om de mange gangene han hadde vært der for meg, og den viktige rollen han hadde spilt i livet mitt.

Hvordan en ulykke kan forme livet: Fra sykehussengen til livets små gleder

Skader kan oppstå plutselig, og de kan endre vår tilværelse på måter vi ikke alltid er forberedt på. Dette var tilfelle for meg da en tragisk ulykke satte meg ut av spill og førte til en serie uforglemmelige opplevelser som lærte meg mer om tålmodighet, støtte fra venner og hvordan man kan tilpasse seg til nye omstendigheter. Etter et fall og en alvorlig beinbrudd, som først ble behandlet med gips, ble det klart at jeg måtte gjennomgå en operasjon der en ståltavle skulle festes rundt det knuste benet for å gi ekstra støtte. Dette ble gjennomført av den anerkjente ortopeden Mr. Butler, som nylig hadde operert på en saudiarabisk prins.

Operasjonen ble gjort under generell anestesi og varte i flere timer. Jeg ble forsikret om at jeg ville kunne bevege meg etter en uke. I mellomtiden fikk jeg mange besøk. Min utleier ble informert om hendelsen, og hun kom raskt for å trøste meg og bringe et brev fra foreldrene mine. Mine venner, blant dem Peter, Mr. Williams og Mr. Walters, var hyppige besøkende. Peter kom med sjakk- og damsett og lærte meg å spille dam. Hans takt var imponerende, ettersom han klarte å tape den første sjakkpartien mot meg. Det var en fin opplevelse å ha besøk av gamle venner, og det ga meg en følelse av normalitet midt i sykdom og helbredelse.

Mens jeg lå på sykehuset, ble dagene fylt med bøker og brev. En av de første gavene var C.P. Snow’s roman The Masters, som handlet om intriger rundt valget av en ny leder på et Cambridge-college. Jeg ble fascinert av dette, spesielt ettersom det var basert på en ekte historie. Jeg leste også The Black Cloud av Fred Hoyle, en forfatter jeg hadde hørt forelese tidligere. Den typen litteratur var til stor hjelp for å få tankene bort fra smerten. Den fysiske smerten forsvant etter hvert, spesielt etter at stingene ble fjernet, men jeg håpet på å bli kvitt gipsen, som forble på plass til tross for mine ønsker. Den ble byttet ut med en kortere versjon etter noen uker.

Etter omtrent fire uker fikk jeg endelig forlate sykehuset og komme hjem. Selv om jeg fortsatt var i gips og brukte krykker, begynte jeg å få mer bevegelsesfrihet. Det var da jeg virkelig innså hvordan tålmodighet er viktig i helbredelsesprosessen. Jeg var ivrig etter å bli kvitt gipsen, men visste at det var en gradvis prosess. Heldigvis ble jeg godt tatt vare på av min utleier, som tilbød meg sitt sitteområde for å unngå å gå opp og ned trappene. Hun lagde de rettene jeg likte, og sørget for at jeg følte meg hjemme igjen.

I løpet av de første dagene hjemme, ble jeg kjørt rundt på landet av venner, noe som ga meg både frisk luft og et lite pusterom fra den hektiske helbredelsesprosessen. Når jeg fikk tilbakeførte forelesningsnotater fra mine medstudenter, begynte jeg å forberede meg til å fullføre terminen. På tross av mine begrensninger, klarte jeg å komme a jour med materialet, og jeg følte at jeg kunne følge med på pensum.

I ettertid innså jeg at helbredelse ikke bare handler om å få tilbake fysisk styrke. Det handler også om å bearbeide opplevelsen, finne støtte i de rundt oss og akseptere at prosessen tar tid. Og kanskje viktigst av alt, å lære å være tålmodig med seg selv.