Populisme er et begrep som har fått bred og noen ganger uklar bruk, spesielt i moderne politisk debatt. Fra høyreorienterte anti-innvandringsbevegelser i Europa til venstreorienterte anti-imperialistiske bevegelser i Latin-Amerika, og til og med antikorrupsjonsbevegelser i Asia – populismen har fått forskjellige uttrykk og mål. I USA har populismen fått sin plass både i kritikken av milliardærene som Bernie Sanders fremmer, og i angrepene på innvandring som Donald Trump har gjort til sitt hovedtema. Men hva er populisme egentlig?

Populisme er ikke egentlig en ideologi, men en retorisk stil. Populistene bygger sine politiske argumenter rundt en forenklet beskrivelse av politikken som en konflikt mellom “det gode folk” og et lite, korrumpert elite. Dette er kjernen i populismens ideologi: en kamp mellom folket og de mektige. Populistene beskriver sine motstandere som parasitter som lever på folkets bekostning, og fremstiller det politiske systemet som et spill styrt av en liten gruppe, der folkets stemme ofte blir oversett.

Enkelhet er populismens fremste kjennetegn. Retorikken er preget av brede generaliseringer hvor alle eliter, uavhengig av om de er politikere, økonomer, forskere eller akademikere, blir sett på som en monolitisk maktgruppe som har til hensikt å undertrykke folket. I motsetning til de mer nyanserte og akademiske forklaringene som ofte finnes i politisk analyse, tar populistene til orde for å returnere til en enkel og ærlig tid, hvor folket er de som står i sentrum.

Populistene benytter seg av en enkel språkbruk som skaper et bilde av et skarpt skille mellom "de gode" og "de onde". Konfliktene er ofte fremstilt i svart-hvitt, hvor folket står mot et utbredt, mektig og urettferdig system. Dette gjelder spesielt populistisk retorikk i tider preget av sosial og økonomisk uro, som da Trump lanserte sitt "Make America Great Again" slagord, som var et uttrykk for nostalgi over en tid hvor folket var mer i fokus og landets framtid virket mer lovende.

Det som også skiller populismen fra mer tradisjonelle politiske bevegelser er den mangel på interesse for kompleksitet. Populister forholder seg ikke til abstrakte ideer eller teorier om hva som fremmer fellesskapets beste, men stoler på “folkelig visdom” og en intuitiv forståelse av samfunnet og økonomien. Dette kan virke forenklet, men det appellerer til mange mennesker som opplever at tradisjonelle politiske løsninger ikke svarer på deres bekymringer.

I tillegg er populismen et uttrykk for en dyp uro og mistillit til det etablerte. Populistene skaper et bilde av et land som er på kanten av kollaps, hvor eliten har drevet det til kanten av katastrofe. Dette bildet blir ofte brukt for å aktivisere velgernes frykt og bekymringer. De fremstiller omverdenen som truende, med utallige farer fra både fremmede makter og indre fiender, og peker på at hvis ikke handlingen skjer raskt, vil samfunnet som vi kjenner det, forsvinne.

Samtidig er populisme ikke et fenomén som er begrenset til en bestemt politisk retning. Faktisk kan mange grupper og individer fra hele det politiske spekteret bruke populistiske teknikker for å fremme sine synspunkter. Begrepet blir derfor ofte brukt i en veldig bred forstand, slik at det ikke nødvendigvis peker på en spesifikk politisk ideologi, men heller på en måte å kommunisere og mobilisere politiske handlinger på.

I tillegg til populismen, har konspirasjonsteorier blitt et annet viktig aspekt ved folkepolitikk. Begge deler tar sikte på å styrte de etablerte maktene og er knyttet til et utbredt mistillitsforhold til det politiske systemet. Konspirasjonsteorier, på samme måte som populisme, bygger på et følt behov for å avsløre en sannhet som er skjult for folk flest. De benytter seg ofte av alternative medier og undergraver etablerte kilder som nyhetskanaler og akademisk forskning. Det som for noen virker som en enkel løsning på komplekse problemer, blir for mange et alternativt rammeverk for å forstå verden på.

For å forstå populismens appell er det viktig å se hvordan det er bygget på mentale snarveier som er kjent i menneskelig tenkning, for eksempel representativitet og kontaminering. Populismen forenkler virkeligheten ved å male alle medlemmer av en bestemt gruppe, som for eksempel alle milliardærer eller alle akademikere, som ensartede individer med samme politiske interesser. På samme måte fremhever populistene hvordan det “rene” folket har blitt forurenset eller truet av fremmede eller avvikere.

Det er viktig å være oppmerksom på hvordan slike tanker kan forme den politiske diskursen. Populismen kan tilby en følelsesmessig tiltrekning ved å fokusere på folkets følelser av opprør og angst, men den kan også oversimplifisere problemene i samfunnet, noe som kan ha alvorlige konsekvenser for politiske beslutninger og for samfunnet som helhet. Derfor er det viktig å ikke bare forstå de retoriske verktøyene som populistene bruker, men også å være kritisk til de forenklede fortellingene som de presenterer.

Hvordan Intuisjonisme Former Politisk Tro og Holdninger i USA

I det moderne USA er politikken kompleks og preget av et mangfold av sosiale, økonomiske og teknologiske faktorer som stadig omformer samfunnsstrukturen. Den politiske virkeligheten er et resultat av mange sammenvevde elementer, og for folk flest kan det være vanskelig å forstå hvordan alt henger sammen. Dette har ført til at mange tyr til enkle og velkjente strategier for å forstå og forklare politiske hendelser. En av disse strategiene er det som kan beskrives som et intuitivt verdenssyn, der vi søker enkle og dikotomiske forklaringer som skiller mellom "oss" og "dem". Slike forklaringer på problemer – enten det gjelder politiske holdninger eller sosiale fenomener – speiler et dypt forankret verdensbilde som ikke nødvendigvis er preget av rasjonell analyse.

Intuisjonisme, som målte følelser som pessimisme, engstelse og en sensitivitet overfor metaforer og symboler, kan på overflaten virke fjernt fra politiske overbevisninger. Likevel har forskning vist at de som har en sterk intuisjonistisk holdning også har en tendens til å være mer tilbøyelige til å støtte spesifikke politiske synspunkter, som nasjonalisme, innvandringsmotstand og etnisk eksklusivisme. Dette skjer ikke nødvendigvis på grunn av rasistiske eller fremmedfiendtlige holdninger, men fordi intuisjonister, gjennom sitt verdenssyn, søker etter enkle og forståelige forklaringer på sammensatte politiske og sosiale problemer. Dette kan føre til at mennesker lettere tilskriver problemene i samfunnet til "den andre gruppen" – de som hevder rettigheter på det som tilhører oss.

Fenomenet etnosentrisme er et eksempel på hvordan intuisjonisme former politiske holdninger. Etnosentrisme, som ofte manifesterer seg i nasjonalisme og nativisme, gir et lettfattelig rammeverk for å forstå hvorfor verden er som den er. Hvis det er en annen gruppe som prøver å få tilgang til det som tilhører oss, kan dette rettferdiggjøre en oppfatning om at vi må beskytte våre egne rettigheter. Det er et mentalt rammeverk som gir både forståelse og trygghet i en tid preget av politisk og sosial usikkerhet.

Dette verdensbildet, hvor enkle og magiske forklaringer på komplekse spørsmål tillegges stor betydning, er ikke nødvendigvis ensbetydende med stor politisk polarisering eller en økt grad av rasisme, men det er en måte å forenkle og forstå vanskelige spørsmål på. Imidlertid er noen typer sosial identitet mer utsatt for disse intuisjonistiske holdningene enn andre. For eksempel er nasjonalisme og tilknytning til en etnisk gruppe som "amerikansk" lettere å identifisere seg med og tilhøre, enn komplekse identiteter som "hvit" i dagens politiske klima i USA. På den andre siden er rasepolitikk et langt mer polariserende tema, og det er tydelig at intuisjonisme ikke er en enkel indikator på hvordan folk forholder seg til spørsmål om rase og etnisitet.

Men det er ikke bare på det politiske planet at intuisjonisme finner sin vei. Et annet fenomen som har blitt mer utbredt i moderne USA er motstanden mot vaksinasjon. Til tross for vitenskapelig bevis på vaksinenes nødvendighet og sikkerhet, har en økende andel amerikanere, ofte blant velutdannede og liberale, begynte å unngå vaksiner til sine barn. I et land hvor dødelige sykdommer som meslinger ble utryddet gjennom vaksinasjonsprogrammer, har skepsis til vaksiner vokst, og er nå en av de mest urovekkende truslene mot offentlig helse. Denne holdningen kan i stor grad forklares gjennom menneskelige intuisjoner – ideen om at det er noe grunnleggende galt med å injisere kroppen med stoffer som føles fremmede og skremmende. Selv i møte med massiv vitenskapelig konsensus og bevis på vaksinenes nødvendighet, velger mange foreldre å lytte til sine egne intuisjoner fremfor vitenskapens råd. Det er et tydelig eksempel på hvordan magisk tenkning, frykt og uforståelse kan overvinne objektiv kunnskap.

Det er viktig å merke seg at motstanden mot vaksiner og andre vitenskapelig godt etablerte praksiser ikke bare er et resultat av feilaktig informasjon, men også et uttrykk for hvordan folk håndterer frykt og usikkerhet. Når folk ikke ser umiddelbare konsekvenser av farlige sykdommer, undervurderer de risikoen. I tillegg har antivaksinegrupper spilt en betydelig rolle i å spre desinformasjon og forsterke frykten for vaksiner gjennom feilaktige påstander om autismesammenhenger og andre farer som ikke har noe vitenskapelig grunnlag. Selv om slike holdninger ikke nødvendigvis er utbredt på tvers av alle sosioøkonomiske grupper, er de et klart tegn på hvordan innbyggernes intuisjoner om helse og sykdom kan gjøre dem motstandsdyktige mot vitenskapelige argumenter, selv når disse er støttet av omfattende empiri.

Det er derfor essensielt å forstå hvordan menneskets naturlige intuisjoner og frykt kan lede oss til politiske og helsebeslutninger som på overflaten virker irrasjonelle, men som faktisk har dype rotfester i menneskets måte å tolke verden på. Å anerkjenne dette kan være et viktig steg i å bygge bro over de ideologiske og sosialpolitiske barrierene som preger dagens samfunn.

Hva førte til oppgangen av den nye høyrefløyen i amerikansk politikk på 1960-tallet?

Etter andre verdenskrig og innledningen av den kalde krigen begynte liberale ideer å dominere i amerikansk politikk. De liberale kjempet for en rasjonell, teknokratisk tilnærming til løsningen av sosiale problemer, og de omfavnet ideer om individuell frihet, likhet og globalt samarbeid. Denne perioden var preget av en intens optimisme, der de trodde at vitenskap og teknisk ekspertise kunne være løsningen på mange av verdens problemer. Det amerikanske samfunnet ble sett på som et sted for forbedring, der rasistiske og etniske forskjeller skulle utryddes, og politiske, økonomiske og sosiale ulikheter ble sett på som problemer som kunne behandles og heles.

Blant de mest fremtredende ideene var nødvendigheten av å bekjempe rasisme og fattigdom blant svarte i USA, samt å fremme religiøs pluralisme og kulturell toleranse. Den liberale bevegelsen var også sterkt internasjonalistisk, og den støttet organisasjoner som FN, Verdensbanken og IMF som måter å løse globale problemer på gjennom fornuftig diskusjon og teknisk ekspertise. Samtidig, etter at konkurransen med Sovjetunionen økte, ble også det militære støttet, spesielt gjennom utviklingen av ny teknologi og strategier i universiteter og tankesmieder. Innen 1960-tallet var den liberale, rasjonalistiske visjonen nærmest enerådende i amerikansk politikk, hvor vitenskapsfolk, akademikere og statstjenestemenn var de sentrale aktørene.

Men midt i denne liberale oppgangen, begynte de første frøene til en ideologisk splittelse å spire. De konservative, som tradisjonelt hadde akseptert de fleste av de nye reformene fra New Deal, fikk konkurranse fra en ny, mer høylytt bevegelse – den moderne konservatismen. Denne bevegelsen fikk sin begynnelse i tidsskrifter som William F. Buckleys National Review, og var en reaksjon på den liberale dominansen. De moderne konservative definerte seg gjennom en kritikk av sekularisme og en dyp bekymring for verdiene de mente var nødvendige for å bevare vestlig sivilisasjon, spesielt kristen tradisjonalisme.

Men selv om konservatismen i teorien kunne virke rasjonalistisk, var den sterkt preget av en intuisjonistisk verdensanskuelse. Buckley og en annen tidlig figur, Russell Kirk, så på konservatismen som et middel for å beskytte et moralsk og religiøst grunnlag, i motsetning til de vitenskapelige og teknokratiske "social engineers" som forsøkte å skape et perfekt samfunn gjennom vitenskap og rasjonell planlegging. Konservatismens ånd var således ikke først og fremst et økonomisk eller politisk prosjekt, men et kulturelt og åndelig forsvar mot de liberale ideene som dominerte den politiske debatten.

Over tid, etter hvert som den moderne konservatismen vokste i styrke, ble den mer populistisk, og begynte å tiltrekke seg grupper som var ute av stand til å identifisere seg med den intellektuelle eliten. Konservatismen ble en bevegelse som både kritiserte akademia og "store" institusjoner som den føderale regjeringen og store medier. Dette kom særlig til uttrykk gjennom antikommunistiske og konspirasjonsteorier. For eksempel, Phyllis Schlafly, som først ble kjent for sitt arbeid mot likestillingsvedtaket, hadde en tendens til å se på kommunismen som en global sammensvergelse – et åndelig og materiell ondsinnet prosjekt som truet både nasjonal suverenitet og tradisjonelle verdier.

En viktig del av dette "New Right"-prosjektet var konspirasjonstenkning. Schlafly beskrev New Deal som et produkt av hemmelige makthavere som forsøkte å manipulere politikken ved hjelp av psykologiske teknikker og skjulte agendaer. Dette var et tidlig eksempel på den antielitistiske retorikken som kom til å dominere konservative bevegelser de neste tiårene. Selv i dag kan vi se paralleller til denne typen tenkning, særlig blant enkelte grupper som ser på akademiske eksperter og myndigheter som fiender som ikke forstår "folket."

Denne intuisjonistiske tilnærmingen til politikk ble stadig mer populær på høyresiden. Med fremveksten av den nye høyrefløyen på 1960-tallet begynte konservative som George Wallace å angripe vitenskap og teknisk ekspertise som noe som var i motsetning til det "virkelige" amerikanske folket. Wallace og hans tilhengere karakteriserte seg som de "arbeidende folk" som var lei av at intellektuelle og byråkrater fra Washington skulle bestemme hvordan de skulle leve sine liv.

På mange måter kan man si at det var denne tilnærmingen – den som blandet sammen populisme, mistro mot eksperter og vitenskap, samt et ideologisk angrep på sekularisme – som skulle forme den moderne høyrefløyens politiske landskap. Denne utviklingen kulminerte med Ronald Reagans valgseier på 1980-tallet, men røttene kan spores tilbake til 1960-årene, hvor den "nye høyrefløyen" i stor grad var en reaksjon på den liberale, rasjonalistiske dominansen som preget den amerikanske politikken på den tiden.

Viktige temaer som er sentrale i denne utviklingen inkluderer forholdet mellom vitenskap og politikk, hvordan populisme kan erstatte eller undergrave intellektuelle og teknokratiske løsninger, og hvordan konspirasjonsteorier kan brukes som politiske verktøy for å mobilisere velgere. Å forstå denne utviklingen er essensielt for å forstå dagens politiske landskap, både i USA og andre steder i verden, hvor slike ideer har fått en økende gjennomslagskraft.

Hvordan Intuisjonisme påvirker moderne konservatisme og demokrati

I løpet av de siste tiårene har ideologi og religion blitt stadig mer sammenkoblet, og den politiske høyresiden har gjennomgått betydelige endringer. En markant utvikling har vært veksten av fundamentalisme, spesielt blant protestantiske grupper, som har skilt seg ytterligere fra de liberale og sekulære strømningene i samfunnet. Dette fenomenet har hatt en dyp innvirkning på den amerikanske konservative bevegelsen, hvor rasjonalistiske og intuisjonistiske strømninger har blitt mer konfliktfylte, spesielt i lys av Donald Trumps kandidatur og valgseier i 2016.

Mens konservative intellektuelle som Ross Douthat, David Brooks og George Will hevet stemmen mot Trumps kandidatur, ble de raskt marginalisert og møtt med utbredt fiendtlighet fra hans tilhengere. De ble ansett som tradisjonelle, intellektuelle konservative som ikke forstod den voksende strømningen blant de brede massene. Dette er et uttrykk for hvordan intuisjonisme, en politisk tilnærming som stoler mer på følelsesmessige og ubevisste oppfatninger enn på rasjonelle analyser, har blitt dominerende blant mange konservative.

I et intervju beskriver Charlie Sykes, en kjent konservativ taler, hvordan denne utviklingen har ført til en eskalering av uheldige tendenser innenfor konservatismen. I stedet for å konfrontere de ekstreme kreftene på høyresiden, som birther-bevegelsen og konspirasjonsteorier om Barack Obama og Hillary Clinton, har mange konservative ledere valgt å ignorere eller til og med støtte disse ideene for å oppnå politisk gevinst. Denne tilnærmingen har undergravd konservatismens etiske og rasjonelle grunnlag, og gjort det vanskelig å skille mellom ekte politiske argumenter og de mer apokalyptiske og irrationelle forestillingene som har fått fotfeste.

Trump er et klart eksempel på hvordan intuisjonisme har infiltrert den konservative bevegelsen. Til tross for hans åpenbare brudd med tradisjonelle kristne verdier – hans moralske feiltrinn og livsstil som en serialforfører og løgner – har han likevel klart å vinne støtte fra en stor del av fundamentale kristne velgere. Dette understreker et viktig poeng: forbindelsen mellom fundamentalisme og den nye høyresiden har i økende grad blitt drevet av følelser, misnøye og intuitiv tankegang, mer enn av religiøs tro eller rasjonell vurdering.

Denne intuisjonistiske tenkemåten, som er preget av mistillit til etablerte institusjoner og vitenskap, har blitt en bærende ideologi for mange på den politiske høyresiden. I stedet for å stole på faktabasert informasjon og vitenskapelige metoder, er mange konservative blitt drevet av følelser av alienasjon og mistillit, og er mer åpne for konspirasjonsteorier og forenklede løsninger. Dette kan sees i den stadige kritikken av media, vitenskap og etablerte autoriteter, som har blitt delegitimert i mange konservative kretser.

Rasjonalistiske konservative, de som ønsker å ta et faktabasert og filosofisk syn på verden, har blitt stadig mer marginalisert. Deres vekt på opplysningstiden, vitenskapelighet og rasjonalitet står i kontrast til en bevegelse som har begynt å verdsette intuisjon, følelser og apokalyptiske visjoner om fremtiden. Dette skaper en dyp splittelse innen konservatismen, og utfordrer fundamentet for det som en gang var et rasjonelt og vitenskapelig orientert politisk syn.

Historisk har vi sett hvordan intuisjonistiske tendenser har ført til dramatiske konsekvenser for demokratiske samfunn. I Weimar-Tyskland, Fascist-Italia og Chavez' Venezuela steg populasjonens intuisjonistiske strømninger frem som en kraft som åpnet døren for populistiske demagoger. Disse lederne klarte å bruke følelser og en felles følelse av krise for å svekke de demokratiske institusjonene og til slutt forvandle demokratiske regimer til autoritære styresett. Donald Trump kan sees som et moderne uttrykk for denne typen lederskap, der emosjoner og reaksjoner, heller enn rasjonelle debatter, styrer politikken.

Denne utviklingen har dype konsekvenser for demokratiets fremtid. Intuisjonisme er ikke bare en politisk filosofi, men også en trussel mot selve grunnlaget for demokratisk styre. Når intuisjonisme får dominere, blir den åpne undersøkelsen, pluralismen og kompromisset som er nødvendige for demokratiets funksjon, raskt utfordret. Konservative som omfavner intuisjonisme er ofte mer intolerante overfor motstridende meninger og søker å eliminere alle former for uenighet. Dette kan ses i holdninger til symboler som flagget, hvor mange intuisjonister er klare til å ta til ekstreme tiltak for å straffe de som ytrer uenighet.

Derfor er det viktig å forstå at intuisjonisme ikke bare er et ideologisk fenomen, men et fundamentalt angrep på de verdiene som demokratiet er bygget på. Et samfunn som har mistet evnen til å basere beslutninger på rasjonell diskusjon og vitenskapelige fakta, er et samfunn på vei mot autoritært styre.

Endtext

Hvordan maskiner påvirker miljøet og vårt daglige liv: En undersøkelse av teknologi og natur
Hvordan bruke musikk, bevegelse og enkle teknikker for å finne ro og fokus
Hvordan Marie og Pierre Curie og Andre Bidro til Revolusjonen innen Medisin og Fysikk
Hvordan lage perfekte bakverk med sitron- og bærfylling: Teknikker og tips
Hvordan komme i gang med tegning og bygge selvtillit som kunstner