Hvordan diagnostisere og behandle MSS: En gjennomgang av aktuelle metoder

Mistenkt MSS ved bruk av MSK US bør økes dersom det er tegn på ledd-effusjon og fortykkelse av leddkapselen, samtidig som bicepssenen fremstår som normal. Den nåværende gullstandarden for diagnostisering av MSS er artroskopi, som gir direkte, dynamisk visualisering av MGL og subscapularis-senen, samt muligheten til å undersøke vev nærmere. En undersøkelse blant sportsmedisinske spesialister og kirurger om diagnostisering av MSS viste at omtrent 78 % av respondentene stolte på skulderabduksjonsvinkler, og omtrent 88 % av sportsmedisinske spesialister benyttet MSK US for vurdering av tilstanden. Omtrent 72 % av alle respondenter valgte diagnostisk skulderartroskopi som sitt primære verktøy for diagnose (Rocheleau et al., 2024).

Behandlingen av MSS er fortsatt et omdiskutert tema uten noen global konsensus om den beste tilnærmingen. En undersøkelse viste at 87 % av kirurger og sportsmedisinske spesialister mente at den innledende behandlingen bør være konservativ, og at kirurgi kun bør vurderes i alvorlige eller refraktære tilfeller (Rocheleau et al., 2024). Per i dag finnes det ikke litteratur som støtter kirurgi over konservativ behandling, spesielt ikke for pasienter med mild til moderat MSS. For mer alvorlig rammede pasienter, eller for de med instabilitet (medial skulderinstabilitet, MSI), viser forskning at kirurgi gir bedre resultater enn konservativ behandling (Franklin & Devitt, 2013).

Konservativ behandling ligner den som benyttes for biceps- og supraspinatus tendinopati. Dette innebærer en periode på 8-12 uker med øvelsesbegrensning og rehabilitering. Hobbles (skulderbind) kan benyttes for å minimere skulderabduksjon, men det finnes ingen enighet om hvor lenge disse skal benyttes eller hvilke tilfeller som har mest nytte av dem. Ingen studier har evaluert konservative behandlingsprotokoller eller rehabilitering for MSS. Klinisk erfaring viser at rehabilitering vanligvis starter med manuell terapi de første to ukene, deretter progresjon til isometrisk muskelbygging. Dersom smerten under skulderens bevegelsesutslag reduseres, fjernes hobbles etter 4-6 uker, og progressiv eksentrisk/konentrisk muskelbygging begynner. To forfattere (DD og APM) har den subjektive oppfatningen at en kombinasjon av ESWT (ekstrakorporal sjokkbølgeterapi) og intraartikulær PRP (plate-rik plasma) er effektivt i tillegg til hobbles og rehabilitering.

Flere kirurgiske teknikker har blitt beskrevet for behandling av MSS, inkludert bicepssenetransposisjon, imbrikasjon av subscapularis og forskjellige teknikker for protesereparasjon gjennom åpen eller artroskopisk assistert åpen tilnærming. Tendontransposisjon ble en gang sett på som en av de første teknikkene for behandling av MSS, der opprinnelsen til biceps brachii ble transponert til den mediale delen av scapulaens glenoid. Ulempen med denne teknikken er endringen i leddets biomekanikk, som kan føre til midlertidige eller permanente gangforstyrrelser og muligens degenerative leddsykdommer (Wolff, 1974).

Protesereparasjonsteknikker som har blitt utviklet for å gjenopprette mer biomekanisk effektiv skulderfunksjon enn tendontransposisjon, har også blitt benyttet, men disse teknikkene er mer invasive og teknisk krevende. En undersøkelse viste at de fleste respondentene oppfattet protesereparasjon som teknisk utfordrende, til tross for at teknikken resulterer i forbedrede kliniske resultater og minimal gangfeil (Rocheleau et al., 2024). En studie som undersøkte bruken av en spesiallaget sikteenhet for artroskopisk assistanse, viste at denne metoden reduserte kirurgisk tid og forbedret resultatene for pasientene (Rocheleau et al., 2023). Imidlertid kan lang operasjonstid og utfordringer med å holde armen i en passende posisjon under artroskopi være noen av de største problemene med teknikken (O’Donnell et al., 2017).

Radiofrekvens-indusert termisk kapsulorafi (RITC) ble opprinnelig utviklet i menneskemedisin og benytter prinsippet om at termisk energi påføres for å stramme opp leddbånd og leddkapsler. Studier har vist gode forbedringer i 93 % av tilfellene, men senere forskning har vist en litt lavere suksessrate på 80 % (Franklin & Devitt, 2013). Etter behandling med RITC er det avgjørende å sikre riktig postoperativ pleie og eierens etterlevelse, ettersom vev kan miste sine mekaniske egenskaper så tidlig som 2-4 uker etter behandling. Funksjonen forventes å bli forbedret innen 12-16 uker, med optimal forbedring etter 5-6 måneder. Rehabilitering er avgjørende for å sikre mekanisk stimuli mens fibroblastinfiltrasjon og -proliferasjon gjenoppretter de tapt mekaniske egenskapene og forbedrer muskelmassen og styrken. Sportsmedisinske klinikere var fire ganger mer tilbøyelige til å anbefale RITC enn kirurger (Rocheleau et al., 2024). Likevel bør RITC ikke anses som overlegent andre kirurgiske alternativer.

For behandling av MSS er det viktig å vurdere alle behandlingsalternativer og tilpasse behandlingen til den enkelte pasientens behov og tilstand. Konservativ behandling kan være tilstrekkelig i mange tilfeller, mens kirurgi kan være nødvendig i mer alvorlige eller refraktære tilfeller. Kunnskap om de ulike kirurgiske alternativene og deres potensielle komplikasjoner er avgjørende for å kunne ta et informert valg om behandlingen.

Hvordan krefter på ryggraden påvirker hundens helse og ytelse

Ryggraden til hunden er en kompleks struktur, som bærer hodets vekt og tillater bevegelse i flere plan. Den stabiliseres av interspinøse leddbånd som holder sammen ryggradens tverrtagger. En interessant anatomi oppstår når tverrtaggene på den 10. og 11. thorakale virvelen møtes: her skjer en dramatisk endring i retningen på tverrtaggene, fra en kaudal retning (fra hode mot T10) til en dorsal retning (fra T11 og nedover). Denne endringen skjer på den antiklinære virvelen, som vanligvis er T11, men ikke alltid. Ryggradens fleksibilitet og styrke er et resultat av et intrikat samspill mellom strukturene som utgjør dens fundament.

Forståelsen av ryggradens struktur er spesielt viktig når man ser på den varierende konformasjonen mellom hunderaser og til og med individer innen samme rase. For eksempel har små hunder en bredere cervical virvelkanal med relativt tynnere lamina sammenlignet med større raser. I tillegg kan diameteren på ryggmargskanalen fra L4 til sacrum variere betydelig mellom forskjellige hunder. Disse variasjonene kan ha innvirkning på hvordan hunden håndterer belastninger og krefter som virker på ryggraden under aktivitet.

Ryggraden i hunden er delt opp i tre hovedregioner: cervical, thorakal og lumbal. Denne inndelingen gir både stabilitet og fleksibilitet. Thorakalsøylen og brystveggen danner en stabil del av ryggraden som forankrer de mer fleksible og mobile cervical- og lumbalregionene. Det er i overgangen mellom disse segmentene—som cervicothorakal, thorakolumbal og lumbosakral—at det skjer betydelige bevegelser. Disse områdene er utsatt for større slitasje og skader på grunn av den økte bevegeligheten som kreves for normal funksjon. I disse områdene er det derfor større sannsynlighet for degenerative tilstander.

Intervertebrale skiver spiller en avgjørende rolle i å absorbere krefter og muliggjøre bevegelse i ryggraden. Skivene består av en ytre fibrøs ring, annulus fibrosus, som holder sammen virvlene, og en sentral gelatinøs kjerne, nucleus pulposus, som absorberer støt. Hver gang hundens rygg utfører en bevegelse, overføres kreftene fra virvel til virvel via disse skivene, og de gir den nødvendige fleksibiliteten til å bevege seg i flere plan.

Det er også viktig å merke seg at skader på ryggraden ikke alltid manifesterer seg som åpenbare nevrologiske symptomer. Mange hunder som lider av ryggsmerter eller dårlig ytelse kan ha usynlige skader på de myke vevene rundt ryggraden, som f.eks. skader på paraspinale strukturer og ledd. Mikroskader i beinvevet, som kalles mikrofrakturer, kan akkumulere over tid og føre til svekket benstyrke, noe som igjen reduserer ryggens evne til å håndtere ytterligere stress. Mikroskader kan også føre til at beinet blir mer utsatt for brudd og svekke dens evne til å absorbere de nødvendige kreftene under fysisk aktivitet.

I studier av hunder som er utsatt for gjentatt fysisk aktivitet, er det påvist at konstant stress på ryggvirvlene kan føre til degenerasjon i skivene, som igjen fører til nedsatt funksjon og smerte. Disse skadeprosessene kan også være en årsak til flere vanlige ryggradsproblemer, som lumbosakral sykdom og spondylose, som er relatert til slitasje på bein og ledd. Det er viktig å forstå at selv om synlige tegn på skade ikke alltid er til stede, kan underliggende biomekaniske problemer føre til alvorlige helseproblemer over tid.

For å forebygge og behandle disse tilstandene er det nødvendig å ha en helhetlig tilnærming som tar hensyn til både benstyrken og mykvevshelse, spesielt kjernemuskulaturen som støtter ryggraden. Dette kan gjøres gjennom riktig trening og rehabilitering for å bygge styrke, samtidig som man gir tilstrekkelig tid for hvile og restitusjon. Overbelastning av musklene og leddene uten tilstrekkelig hvile kan føre til at små skader utvikler seg til større problemer.

Spesielt for hunder som er aktive i konkurranser eller utfører kraftige bevegelser i sitt daglige liv, er det viktig å forstå hvordan belastningen på ryggraden kan føre til utvikling av degenerative forhold. Rehabilitering og styrketrening er essensielle for å opprettholde helse og forhindre fremtidige skader. Og selv om tradisjonell bildediagnostikk kan avsløre degenerative endringer i ryggraden, er det ikke alltid en sammenheng mellom disse funnene og hundens evne til å prestere.

For at hunder skal kunne oppnå langvarig suksess som atleter, bør utviklingen av sterke bein og mykvev være en del av treningsregimet. Benene må være i stand til å håndtere de kreftene som påføres dem, samtidig som de myke vevene, spesielt de omkringliggende musklene, beskytter mot overbelastning av ryggsøylen. Det er viktig å huske på at denne dynamikken mellom benstruktur, mykvev og bevegelse er avgjørende for hundens helse på lang sikt.

Rehabilitering av hunder med ryggmargsskader: Behandlingsalternativer og tilnærminger

Behandling av hunder med ryggmargsskader har vært et intensivt forskningsfelt de siste årene, og det har ført til en rekke fremskritt innen både diagnose og rehabilitering. Spinalskader hos hunder kan være både traumatiske og degenerative, og den effektive behandlingen av disse lidelsene er avgjørende for å forbedre dyrets livskvalitet.

De fleste hunder som lider av ryggmargsskader er utsatt for alvorlige motoriske funksjonsnedsettelser, inkludert lammelser i bakbenene, nedsatt kontroll over urinveiene og manglende evne til å bevege seg normalt. Den vanligste årsaken til ryggmargsskader hos hunder er intervertebrale skiveproblemer, hvor skader på diskene mellom ryggvirvlene kan føre til trykk på ryggmargen. Dette kan resultere i alvorlige nevrologiske skader.

I behandlingen av slike skader er det viktig å ta hensyn til mange faktorer. Et effektivt behandlingsregime må inkludere både kirurgiske inngrep og postoperativ rehabilitering. Selv om kirurgi kan være nødvendig for å lindre trykket på ryggmargen, er det rehabiliteringsprosessen som gir hunden de beste sjansene for å gjenvinne funksjonen.

En av de mest lovende rehabiliteringsteknikkene er bruken av elektrisk stimulering for å fremme nevromuskulær aktivitet. Dette hjelper til med å opprettholde muskeltonus og fremme bedre blodgjennomstrømning, som igjen kan støtte vevheling. Andre tilnærminger som manuell neuro-fasilitering, mekanisk terapi og lokomotortrening er også viktige elementer i rehabiliteringsprosessen. Spesielt har man sett på effektiviteten av tredemøller med vektstøtte for hunder som lider av inkomplett ryggmargsskade. Denne behandlingsformen gir hundene mulighet til å utføre bevegelser som kan bidra til å stimulere motorisk aktivitet i bena, selv om de ikke kan gå helt normalt.

Amantadin, en NMDA-antagonist, har også blitt brukt som en del av behandlingen for å redusere kronisk nevropatisk smerte hos hunder som har ryggmargsskader. Ved å modulere smertereaksjoner i sentralnervesystemet, kan amantadin hjelpe til med å lindre ubehag og dermed gjøre rehabiliteringsprosessen lettere for dyret. I tillegg er trening i bevegelse en viktig komponent for å forbedre hundens fysiske funksjon. Trening som aktiverer trunk- og benmuskulatur, kan være avgjørende for å oppnå bedre funksjonell mobilitet etter en spinalskade.

En annen spennende utvikling er bruken av fotobiomodulasjonsterapi som et tillegg til rehabiliteringsprosessen. Denne terapien har vist seg å ha en positiv effekt på både smertebehandling og bevegelsesfunksjon i hunder som lider av degenerative ryggmargstilstander som degenerativ myelopati. Kombinert med andre rehabiliteringsteknikker, kan fotobiomodulasjon bidra til å forbedre de motoriske ferdighetene og stimulere til helbredelse i nervesystemet.

Det er viktig å merke seg at graden av bedring kan variere avhengig av skadeomfanget. For hunder med alvorlige skader på ryggmargen kan bedringen være begrenset, men rehabilitering kan fortsatt bidra til bedre livskvalitet ved å redusere smerte og forbedre bevegelsesevnen. For hunder med mindre omfattende skader kan rehabilitering føre til betydelig bedring og i mange tilfeller nesten fullstendig gjenoppretting av funksjonene.

Erfaringene med rehabilitering av hunder med ryggmargsskader viser også viktigheten av tidlig intervensjon. Jo raskere en skade blir diagnostisert og behandlet, desto bedre er prognosen for hunden. Rehabilitering bør begynne umiddelbart etter operasjon eller skadetidspunkt for å hindre muskelatrofi og bevare funksjonaliteten i bena og andre berørte områder.

For de som jobber med rehabilitering av hunder med ryggmargsskader, er det avgjørende å ha en tverrfaglig tilnærming. Veterinærer, fysioterapeuter og andre spesialister bør samarbeide tett for å utvikle et individualisert behandlingsprogram som passer den enkelte hundens behov. Ulike terapier som fysisk trening, manuell behandling og teknologiske intervensjoner kan alle spille en rolle i hundens rehabilitering.

Avslutningsvis er det viktig å forstå at rehabilitering av hunder med ryggmargsskader er en kompleks prosess som krever tålmodighet og presisjon. Fremgangen kan være langsom, og det er viktig å sette realistiske mål. Men med riktig behandling kan mange hunder oppleve betydelig bedring og få en høyere livskvalitet, selv etter en alvorlig skade.