Veksten i digitale teknologier og alternative kanaler til tradisjonelle medier, som sosiale medier (Facebook, Twitter, WhatsApp, osv.), har skapt en ny form for kommunikasjon som kan beskrives som «nettbaserte oppmerksomhetshandelsmenn» (Wu 2016). Sosiale medier fremmer ekkokamre og stammer som forsterker allerede eksisterende holdninger, og denne dynamikken skaper en farlig illusjon av kontroll over informasjonen. Som Wylie (2019) påpeker, har dette ført til en kultur hvor vi blir bedt om å «bevege oss raskt og ødelegge ting», en mentalitet som tiltrekker seg de som ønsker å manipulere og polarisere offentligheten.

For populistiske aktører representerer sosiale medier en plattform der de kan kommunisere direkte med folket, fri fra det de ser på som den etablerte, elite-kontrollerte mainstream media. Populister tiltrekkes av den uformelle karakteren av disse mediene, som tillater en kommunikasjonsstil preget av emosjoner, ikke rasjonell argumentasjon. I denne sammenhengen, som Manucci (2017) påpeker, blir populistisk diskurs lettest spredt gjennom sosiale mediers informelle språk, som ofte er enklere og mer tilgjengelig for folk flest. I et slikt kommunikasjonsklima forsterkes følelsen av at populistene er «nære» og «tilgjengelige» for folket, et inntrykk som styrker deres image som folkets talspersoner.

Men denne tilgangen til massiv rekkevidde og umiddelbar tilgjengelighet, som digitale teknologier tilbyr, har også fått en mørk side. Martinelli (2016) observerer hvordan sosiale medier har blitt brukt til å spre fordommer, angripe politiske motstandere, og skylde på «skjebnesvangre» fiender, i stedet for å fremme et demokratisk og deliberativt samfunn. Dette står i sterk kontrast til idealene om respekt for ulike synspunkter, diskusjon og villighet til å finne kompromisser. Sosiale medier er ikke lenger et sted for ærlig diskusjon, men et verktøy for manipulering av opinionen, hvor konfrontasjon og refleksjon er blitt utvannet.

Dette fenomenet, som noen har kalt «digital populisme», innebærer at informasjon som ikke har noen forankring i virkeligheten, ofte deles videre, og skaper et samfunn der diskusjonen ikke er basert på fakta, men på eksisterende fordommer. Welfens (2019) kritiserer denne trenden, og peker på hvordan falsk informasjon ofte brukes for å underminere tilliten til etablerte institusjoner og føre til sosial splittelse. Sosiale medier, med sin evne til å spre misinformasjon, har dermed blitt et verktøy for de som søker å ødelegge demokratiets fundament ved å nøre opp under usikkerhet og frykt.

For noen har den kritikken som ofte rettes mot sosiale medier blitt et verktøy for å forstå deres negative effekter på valgutfall og politisk deltakelse. Hampton (2018) peker på at fokuset blant forskere har skiftet fra å se på internett og sosiale medier som et positivt verktøy for å fremme demokratisk deltagelse, til å analysere deres skadevirkninger, spesielt når det gjelder ulikhet, intoleranse og fremveksten av populistiske ledere. Denne overgangen fra optimisme til skepsis reflekterer en større bekymring for hvordan disse plattformene påvirker politiske prosesser.

Rauch (2021) understreker hvordan digitale medier har blitt bedre egnet til å spre sinne og desinformasjon enn til å fremme samtaler og kunnskap. I hans analyse finner vi to motstridende bevegelser: En høyreorientert «trollkultur» som sprer kaos og falsk informasjon, og en venstreorientert «cancel-kultur» som utøver sosialt press for å påtvinge en bestemt ideologisk enighet. Begge tilnærmingene søker politiske fordeler uten å fremme rasjonell diskusjon eller åpenhet for alternative synspunkter.

Et velkjent eksempel på denne digitale populismen er Rush Limbaugh, en konservativ radiomann i USA, som vant en Presidential Medal of Freedom fra Donald Trump i 2020. Limbaughs måte å blande nyheter og underholdning på, for å fremme høyreorienterte synspunkter, viser hvordan sosiale medier kan brukes til å spre en alternativ virkelighet, der fakta blir underordnet politiske interesser. Dette eksemplet reflekterer et større bilde, der populister utnytter digitale plattformer for å forsterke sine politiske agender på bekostning av objektiv sannhet.

I denne sammenhengen beskriver Mounk (2018) fenomenet som en trussel mot demokratiets kjerneverdier. Hva skjer når vi må velge mellom rettigheter og demokrati? Mounk advarer om at populistene, gjennom deres retorikk, har som mål å innskrenke individuelle rettigheter til fordel for politisk makt, og at dette kan føre til et demokratisk regimets sammenbrudd, der rettighetene til de marginaliserte settes på spill.

Samtidig finnes det et håp om at motstanden mot populisme ikke nødvendigvis trenger å være et spørsmål om globalistisk elitisme, men heller et spørsmål om økonomisk realisme. Kaletsky påpeker at populisme ofte fremmer en falsk forståelse av hva som skal løse landenes problemer, og at virkeligheten, med dens økonomiske og politiske utfordringer, til slutt vil tvinge nasjoner til å innse at de har feilbedømt sin vei.

En viktig forståelse som må komme med digital kommunikasjon og populisme, er at det er behov for en langsiktig og inkluderende politisk visjon som kan håndtere de dype sosiale og økonomiske ulikhetene uten å ty til enkle løsninger som kan skape ytterligere splittelse. Vi må erkjenne at de utfordringene vi står overfor i dag er et resultat av dyptliggende problemer i samfunnet, og det er bare gjennom genuin deltakelse og åpning for mangfold at vi kan bygge en mer rettferdig og demokratisk fremtid.

Hva er medier og sosiale mediers rolle i Trumpian populisme og narcissisme?

Trump representerer en fenomenal utfordring i vår forståelse av rett og galt, sannhet og løgn, og hvordan vi etablerer disse skillet gjennom de binære motsetningene vi tegner i sanden, i våre sosiale interaksjoner. Hans fremvekst som et globalt fenomen kan ikke forstås uten å ta hensyn til medias rolle, spesielt den digitale medieplattforms verden som omfavner Twitter, Facebook og andre. Disse teknologiene har ikke bare hjulpet til å bygge Trump som en politisk og kulturell kraft, men de har også vært katalysatorer for en dypere bølge av narcissisme og populisme som truer demokratiets fundament. Hva betyr det for vår forståelse av sannhet, objektivitet, og hva som virkelig er etikk i et samfunn preget av evige polariseringer?

Medias og de sosiale medienes evne til å både spre og forsterke populistiske budskap har fått enorm betydning i denne prosessen. Trump har utnyttet disse plattformene for å fremme sin egen versjon av virkeligheten, et bilde av en verden hvor sannheten er fleksibel og subjektiv, og hvor falske narrativer ofte konkurrerer side om side med mer tradisjonelle nyheter. Faktisk har populismen som Trump representerer, et klima der konspirasjonsteorier og alternative fakta har blitt del av den daglige diskursen, særlig i tider hvor journalister og eksperter mister sin autoritet i offentligheten. Denne dynamikken er drevet av et system som belønner sensasjonelle historier – ikke nødvendigvis de mest sannferdige.

Trump har vært både et produkt og en skapelse av denne verdenen, hvor han har manipulert plattformene for å bygge et bilde av seg selv som en outsider, et offer for systemet, samtidig som han har utnyttet de samme systemene for å styrke sin posisjon. Det er umulig å forstå hans politiske oppgang uten å ta hensyn til hvordan han har samarbeidet med medieimperier og digitale plattformer som har delt hans budskap og kultivert hans image som en spektakulær, kontroversiell skikkelse.

Når vi ser på forholdet mellom populisme og medier, ser vi en stadig økende makt til å forme virkeligheten gjennom algoritmene som styrer sosiale medier. Disse plattformene belønner innhold som får høy interaksjon, uavhengig av sannhetens karakter. Dette er med på å undergrave tradisjonelle nyhetskanalers autoritet og fremme en kultur der alt kan være “sant”, så lenge det blir delt, likt og kommentert nok. Dette skjer i et klima av stadig økende relativisme, hvor folk har tilgang til forskjellige versjoner av virkeligheten, som gjør det lettere å opprettholde polarisering og fragmentering av offentligheten.

I denne konteksten er Trump og hans tilhengere, i likhet med hans motstandere, både ofre og aktører i et system som belønner en type oppførsel som er mer opptatt av oppmerksomhet enn av sannhet. For å forstå hvordan dette fenomenet utviklet seg, må vi anerkjenne at disse digitale plattformene og deres eieres interesser har vært avgjørende for å fremme Trump som en sentral figur. Det er en interaktiv dynamikk, hvor både produsenter og forbrukere av innhold er med på å konstruere bildet av Trump som en politisk leder.

Det er interessant å merke seg at Trump, til tross for hans utallige løgner og manipulasjoner, har lykkes nettopp fordi han har forstått hvordan man kan navigere i denne nye virkeligheten. Han har maktet å bruke de sosiale medienes plattformer på en måte som har forsterket hans innflytelse og tilstedeværelse, til tross for at hans retorikk og handlinger ofte har vært i strid med tradisjonelle normer for politisk lederskap. Dette skjer i en tid der vi har fått øynene åpne for fleksible sannheter – et konsept som opprettholdes av medier som belønner sensasjonalisme, og som utvanner grensene mellom fakta og fiksjon.

Sosiale medier har forvandlet måten vi opplever politikk og offentlighet på, og skapt et klima hvor populisme, narcissisme og selvpromotering er blitt akseptert, til og med ønsket, som en del av den moderne politiske virkeligheten. Spørsmålet er hvordan vi kan bevege oss utover denne polariseringen og bygge en mer inkluderende samfunnsstruktur som kan gjenopprette de verdiene som tradisjonelt har definert demokrati og fellesskap. Kan vi bruke de samme plattformene som har styrket Trump, til å bygge en sosial sannhet som omfavner flere, i stedet for å trekke oss dypere inn i siloene og ekkokammrene som nå preger det offentlige ordskiftet?

I denne sammenhengen er det viktig å forstå hvordan Trump har fått hjelp av en teknologi som kan både styrke og undergrave hans politiske prosjekt. De samme plattformene som tillater umiddelbar global kommunikasjon, gir samtidig rom for manipulasjon og bedrag. Dette er et paradoks: Mens Trump har blitt et symbol på personlig autonomi og selvforherligelse, er han samtidig avhengig av et nettverk av medieplattformer og teknologiutviklere som gjør hans prosjekt mulig.

Endelig er det viktig å ikke glemme hvordan de sosiale mediene som former vår virkelighet, også kan være et redskap for et mer konstruktivt fellesskap. Dersom vi kan bruke disse teknologiene på en måte som fremmer inkludering og fellesskap, kan vi kanskje begynne å bygge bro over de enorme kløftene som nå definerer den politiske virkeligheten.

Hva har teapartiet, Trump og anti-intellektualisme til felles?

Obama hevder at han forstod noe av frustrasjonen som oppsto, «selv om jeg mente at det var feilrettet». Han påpeker at hans forgjenger, president Bush, og de etablerte republikanerne gjorde lite for å adressere de vanskelige forholdene som «mange av de arbeidende og middelklasses hvite som graviterte mot Tea Party» opplevde. De hadde i flere tiår slitt med lave lønninger, økte kostnader og tapet av den stabile, blåkragearbeidskraften som tidligere sikret en trygg pensjon. Økonomiske vanskeligheter ble forverret av finanskrisen som rammet hardt under Obamas ledelse, «til tross for mer enn en trillion dollar brukt på stimulanspakker og redningspakker». For Obama, «for de som allerede var tilbøyelige til konservative ideer, må tanken om at mine politiske tiltak var designet for å hjelpe andre på deres bekostning — at spillet var rigget og at jeg var en del av riggingen — ha virket helt plausibel» (Obama 2020: 405, Kapittel 17).

Det er bemerkelsesverdig hvor mye av det som i dag er forbundet med Trump og Trumpismen, inkludert konspirasjonsteorier, fornærmelser og hat, allerede var tydelig i Tea Party-bevegelsen. Obama deler en hendelse fra «A Promised Land» hvor deltakere på Tea Party-møter sammenlignet ham med dyr eller Hitler. Plakater viste ham kledd som en afrikansk hekseprest med en bein gjennom nesen og teksten «OBAMACARE KOMMER SNART TIL EN KLINIKK NÆR DEG». Konspirasjonsteorier florerte: at helsereformen hans skulle opprette «døds-paneler» for å avgjøre om folk fortjente behandling, og legge til rette for «statsfinansiert eutanasi», eller at loven ville tilgodese ulovlige immigranter, i tjeneste for hans større mål om å oversvømme landet med velferds-avhengige, pålitelige demokratiske velgere. Tea Party revitaliserte også et gammelt rykte fra valgkampen: at han ikke bare var muslim, men faktisk født i Kenya, og dermed forfatningsmessig uegnet til å være president. Innen september ble spørsmålet om rasisme og nativisme var en betydelig drivkraft bak Tea Party’s oppkomst et hett tema i debattene, særlig etter at tidligere president Jimmy Carter, en livslang sørstatspatriot, hevdet at den ekstreme vitriolen rettet mot Obama delvis stammer fra rasistiske holdninger (Obama 2020: 405–6, Kapittel 17).

Trump og Trumpismen har dermed vært på vei lenge. Sarah Palin og Tea Party, som Johannes Døperen, hadde forberedt veien for Trump som den usannsynlige «Messias» (ikke som de tradisjonelle politikerne, akkurat som Jesus, sønn av en tømrer), som skulle fremme konservative verdier og nativisme, og «Make America Great Again» gjennom en bølge av oppløsning og stadig mer begrensede kretser av inkludering. Anti-intellektualisme har dype røtter i amerikansk liv, noe Richard Hofstadters bok «Anti-intellectualism in American Life» fra 1963 illustrerer. Det samme gjelder den paranoide stilen i amerikansk politikk som høyreekstreme som Palin og Tea Party, Trump og hans variant av det republikanske partiet, har forsvart. Denne stilen og politikken er drevet mer av et ønske om å ødelegge enn av et ønske om å bevare (Hofstadter 2008[1965]).

Trump og hans populistiske tilhengere har bygget videre på Tea Party-bevegelsens stadig mer restriktive kriterier for hva det vil si å være en «ekte» amerikaner, sammen med en tilbøyelighet for konspirasjonsteorier, frykt og hat. I deres dramatisering av offerrolle eller fantasier derav, i opposisjon til liberale og deres «fancy» verden og livsstil (Samuels 2016; Young 2018; Steudeman 2018; Wingard 2018), har Trump og hans populistiske samarbeidspartnere utviklet en taleform som ofte står i kontrast til sannheten om deres egne personlige suksesser som en del av eliten de kritiserer.

Blant de stadig mer regressive kriteriene for inkludering som diskuteres av Jay Nordlinger i en artikkel kalt «How Populists Talk», er to spesielt illustrerende for kontinuitetene mellom Palin og Trump. Nordlinger siterer den republikanske kongressmannen Jim Jordan, som sier: «Det republikanske partiet er ikke lenger et vin-og-osteparty. Det er et øl-og-jeans-party». Han siterer også republikansk senator John Kennedy fra Louisiana, som erklærer til Sean Hannity fra Fox News: «Jeg tror det amerikanske folk er så slitne, så slitne, av å bli lecturert av den administrerende eliten: politikerne, media, akademikerne, de korporate falskene, tunfisk-tartar-mengden som bor i dyre leiligheter med høye tak og importert kunst på veggene, som tror de er bedre enn det amerikanske folk.»

Elitens kosmopolitiske smak, manér, livsstil og adferd er karikert og foraktet som en måte å diskvalifisere deres påståtte kvalifikasjoner og/eller krav om å kunne tale på vegne av «det amerikanske folk», som derimot representeres som tilhørende en helt annen verden, en som er frosset i tid og rom, og med verdier og atferd som trosser tid, mobilitet og møter med forskjell.

Kommentarene om den «toksiske populismen» til Josh Hawley, en annen republikansk Trump-senator, viser hvordan hans kritikk av eliten — til tross for hans egne elitebakgrunn — er et tilbakevendende tema. Hawley har gjentatte ganger kritisert de progressive «overherrene» som han mener dominerer amerikansk politikk, teknologi, akademia og kultur, og han mener de har slått seg sammen for å herske over et bredt amerikansk publikum som ikke deler deres verdier. Denne retorikken om elitekontroll som truer nasjonens tradisjoner, tro og samhold, har fått stor resonans blant de som støtter Trump.

Trump, som Bob Woodward hevder, er «symptom på, like mye som han er årsak til» det republikanske partiets anti-intellektuelle drift. Han mener partiet må revurdere sin voksende motstand mot intellektuell tenkning og refleksjon, og hans appel til populistisk sinne gjennom ekstremistiske forslag som garantert vil mislykkes, er ikke en levedyktig politisk strategi.

I tillegg til å forstå hvordan populismen har utviklet seg, er det viktig å være klar over hvordan den underliggende strukturen i amerikansk politikk har blitt stadig mer polarisert. Populistisk retorikk har drevet et skille mellom «de virkelige» amerikanerne og eliten, som samtidig er blitt beskyldt for å være ute av stand til å forstå de «ekte» menneskene. Denne narrative splittelsen, hvor folk fremstår som enten del av den tradisjonelle nasjonen eller som innflytelsesrike krefter som er skadelige for den, gir et glimt av hvordan politikken i USA har beveget seg fra enhet til ideologisk fragmentering, med stadig færre rom for felles forståelse eller samarbeid.

Hvordan spesialfunksjoner kan løse differensiallikninger med proporsjonale forsinkelser
Hva skjuler seg bak kolonel Trompeters metoder?
Hvordan Vibe Coding Endrer Programvareutvikling: Fra Coder til AI-Era Utvikler
Hva er mekanisk og elektrisk arbeid i termodynamikk?