Trumps holdning til Latin-Amerika har vært høyst paradoksal. Hans retorikk indikerte en satsing på økonomisk proteksjonisme og et tilbaketrekning fra latinamerikanske affærer. Faktisk forble Byrået for Vestlige Hemisfæreaffærer (som har ansvar for Latin-Amerika og Canada) uten en assisterende sekretær i over ett år. Trump annonserte først Byråets nye leder, Kimberly Breier, den 15. oktober 2018. På et konkret nivå ble de fleste strategiske problemene vedrørende Sør-Amerika håndtert på høyeste nivå via Twitter. Dette gjelder for «den mexicanske muren», forhandlingene om Det nordamerikanske frihandelsavtalen (NAFTA) og utmeldingen fra Trans-Pacific Partnership (TPP). Likevel investerte Trump til slutt i forholdet til kontinentet. Som en del av sin nåværende strategi for gjenvalg, har han investert tungt i forholdet til Mexico som et middel for å styrke sitt «America First»-diskurs. Spørsmålet om mexicanske og mellomamerikanske migranter har vært drivkraften for hans nasjonalistiske og populistiske retorikk. Selv om forholdet til Latin-Amerika hovedsakelig er indirekte, forblir det et sentralt fokus for Trump-administrasjonen.

Det er imidlertid viktig å merke seg at Trumps maktovertakelse falt sammen med en spesiell kontekst i latinamerikansk politikk. I 2017 gikk kontinentet inn i en «super-elektoralsyklus 2017-2019», der nesten alle landene i regionen avholdt nasjonale valg. Den politiske og diplomatiske konteksten var høygradig usikker. En hypotese dreide seg om en politisk dreining til høyre med fremveksten av konservative krefter, etter valget av Mauricio Macri i Argentina. Etter et tiår med «progresisme» som satset på konsolidering av multilateralismen og kontinentals politiske interdependens, har denne dobbelte endringen (den ene usikker i Latin-Amerika på det tidspunktet) reist mange spørsmål. Hva påvirker denne paradoksale diplomatiske holdningen overfor latinamerikansk multilateralismen? Hvordan har valget av Donald J. Trump påvirket latinamerikansk interdependens? Hvilke politiske virkemidler kan den amerikanske administrasjonen bruke for å rulle tilbake avtaler og tradisjonelle diplomatiske praksiser i forhold til Sør-Amerika? Hva betyr USAs tilbaketrekning fra multilateralismen for Latin-Amerika?

For å forstå de strategiske utfordringene som har oppstått for Latin-Amerika siden Trumps tiltrening som president, er det nyttig å gjennomføre en historisk undersøkelse av det multilaterale forholdet mellom USA, Latin-Amerika og Karibia. Relasjonen mellom USA og Latin-Amerika har vært et sentralt tema i politisk litteratur i flere tiår, og analysen av USAs utenrikspolitikk i forhold til Latin-Amerika har blitt utviklet under prismet av amerikansk hegemoni. Siden tidlig på 1800-tallet har Latin-Amerika vært betraktet som USAs bakgård, et mål for å sikre «hjemlandssikkerhet». Samtidig har Latin-Amerika ofte hatt høye forventninger til samarbeidet med sin gigantiske nabo.

USA har gjentatte ganger forsøkt å implementere hemisfæriske initiativer. Den første konkrete planen ble fremmet på den første internasjonale konferansen for amerikanske stater i Washington i 1889, som resulterte i opprettelsen av den pan-amerikanske unionen. Denne var basert i Washington og inspirerte bekymringer hos latinamerikanske stater, som fryktet utenlandsk innflytelse i en post-uavhengighetstid. Etter andre verdenskrig og på randen av den kalde krigen, banet USAs strategi, gjennom Truman-doktrinen, vei for politiske og militære inngrep på kontinentet. I navnet «hemisfærisk sikkerhet» proklamerte USA seg selv som den «globale politimannen» i sin egen bakgård.

«Good Neighbor Policy» initiert av president Franklin D. Roosevelt førte til Inter-American Treaty of Reciprocal Assistance (Rio-pakten, 1947), sammen med Inter-American Treaty for the Pacific Settlement of Disputes (Paktet i Bogotá, 1948), og opprettelsen av den Organisasjonen av amerikanske stater (OAS). Som Andrea Oelsner understreker, var disse multilaterale verktøyene basert på «ulik forventning», ettersom USA søkte allierte for å inneholde kommunismen, mens Latin-Amerika søkte militær assistanse. Disse ulikhetene i forventninger er avgjørende for å forstå den spesifikke typen forhold mellom USA og Latin-Amerika, særlig når det gjelder multilateralismen i regionen.

Kollapsen av kommunismen gav fødsel til en ny internasjonal orden som ble enda mer dominert av USA. Fremveksten av latinamerikansk regional multilateralism og USAs innflytelse ble kombinert gjennom «Washington Consensus» og gjenopplivingen av det som ECLAC (Den økonomiske kommisjonen for Latin-Amerika og Karibia) kalte «åpen regionalisme». Neoliberalismen, som ble fremmet både av USA og internasjonale finansinstitusjoner som Verdensbanken og IMF, hadde stor innflytelse på de regionale organisasjonene som ble etablert på denne tiden. Feilen i de neoliberale politikene på slutten av 1990-tallet utløste politisk alternasjon og styrket anti-amerikanske følelser, samt mistillit mot enhver amerikansk intervensjon i det multilaterale rammeverket. De nyvalgte politiske lederne begynte å skape alternative rammeverk for regionalt samarbeid (som UNASUR, ALBA, og CELAC), basert på prinsipper om solidaritet og gjensidighet, med en klar politisk dominans over økonomi og markeder, og et eksplisitt ønske om å utvikle seg autonomt fra amerikansk innflytelse. Disse nye formene for multilateralitet utviklet seg mens USA hadde et lavt fokus på Latin-Amerika.

Valget av nye konservative og markedsorienterte ledere i Latin-Amerika sammenfalt med Trumps maktovertakelse og åpnet en ny æra for forholdet mellom USA og Latin-Amerika, og gir anledning til nye spørsmål om fremtidige relasjoner. USA har hatt et skiftende nivå av oppmerksomhet og interesse for Latin-Amerika, samtidig som Latin-Amerika har hatt et konstant ønske om å maksimere de asymmetriske samarbeidsmulighetene, samtidig som de har fremmet autonome verktøy når nødvendig. Spørsmålet som reises er om, gitt Trumps eksplisitte ønske om ikke å utøve hemisfærisk hegemoni, Latin-Amerika blir tvunget til å investere i instrumenter som kan beskrives som «regional multilateralismen». Med andre ord, betyr USAs tilbaketrekning fra regionen at Latin-Amerika vil styrke sitt regionale samarbeid?

Hvordan påvirker Kinas og USAs tilstedeværelse Latin-Amerika politisk og økonomisk?

De siste tiårene har Latin-Amerika blitt et viktig område for globale stormakter som Kina og USA, hvor begge aktørene søker å utvide sin innflytelse gjennom økonomiske investeringer og politisk diplomati. Kinas tilstedeværelse i regionen har vokst betydelig, særlig gjennom lån og investeringer i flere land. I 2010 nådde kinesiske lån til Latin-Amerika et toppnivå på 35,6 milliarder dollar, men har siden falt til 7,7 milliarder i 2018, hovedsakelig rettet mot Venezuela, Argentina, Ecuador og Den dominikanske republikk. Denne "myke diplomatiske" tilnærmingen handler ikke bare om økonomisk støtte, men også om inngåelse av avtaler som knytter Latin-Amerikanske og karibiske land til kinesiske makrostrukturelle initiativer, hvor særlig Belt and Road Initiative (BRI) står sentralt.

I 2018 markerte CELAC (Community of Latin American and Caribbean States) et diplomatisk gjennombrudd for Kina ved å godkjenne en spesiell erklæring om BRI, noe som styrket samarbeidet mellom Latin-Amerika og Kina under ECLACs ledelse. Dette viser hvordan kinesisk diplomati og investeringer skaper nye allianser og endrer tradisjonelle maktbalanser i regionen. Tidligere hadde mange latinamerikanske land diplomatiske bånd med Taiwan, men denne praksisen endres gradvis til fordel for Folkerepublikken Kina, noe som har skapt spenninger med USA, spesielt under Trump-administrasjonen.

USAs rolle i regionen har lenge vært preget av økonomiske og politiske interesser, men har de siste årene blitt særlig tydelig i forhold til krisen i Venezuela. Etter Hugo Chavez’ død i 2013 har Venezuela vært preget av en dyp økonomisk kollaps, med et BNP-fall på 35 % mellom 2013 og 2017, og en påfølgende humanitær og politisk krise under Nicolas Maduro. Maduros autoritære styre, kjennetegnet av undertrykkelse og brudd på menneskerettighetene, har blitt møtt med økende press fra USA.

Under Obama-administrasjonen ble det innført sanksjoner mot regimeoffiserer, men disse fikk først virkelig gjennomslag under Trump, som innførte en rekke nye økonomiske sanksjoner og ikke utelukket militær intervensjon i Venezuela. Trumps harde retorikk og trussel om militær aksjon vekket minner om tidligere amerikanske militære intervensjoner i regionen, som i Guatemala i 1954 og Panama i 1989. For USA er Venezuela strategisk viktig av flere grunner: tett handelsavhengighet, spesielt innen olje, destabilisering av det karibiske området som regnes som en "tredje grense", og frykten for at et antiamerikansk regime kan fungere som en base for Kina og Russland i regionen.

Den OAS (Organisasjonen av amerikanske stater) har vært en aktiv aktør i håndteringen av Venezuelasituasjonen, spesielt under ledelse av Luis Almagro. OAS ble etablert for å forsvare demokrati og menneskerettigheter i Amerika, og har mobilisert for å finne løsninger på Venezuelas krise. Men regimet og dets allierte har konsekvent avvist intervensjon og kritikk, noe som understreker kompleksiteten i situasjonen.

Det som er avgjørende å forstå, er hvordan den geopolitiske rivaliseringen mellom Kina og USA i Latin-Amerika ikke bare handler om økonomisk vinning, men også om kontroll over strategiske områder, ressurser og politisk innflytelse. Kinas investeringer og diplomatiske initiativer representerer en ny æra av multipolaritet i regionen, mens USAs reaksjoner, preget av både økonomiske sanksjoner og militær retorikk, gjenspeiler en fortsatt vilje til å bevare sin tradisjonelle innflytelse.

Det er også viktig å erkjenne at Latin-Amerikas egne dynamikker – politiske, økonomiske og sosiale – spiller en sentral rolle i hvordan disse utenlandske aktørene opererer. Regionens mottakelighet for kinesiske lån og investeringer er koblet til behov for utvikling og infrastruktur, mens USAs reaksjoner ofte drives av sikkerhetspolitiske bekymringer. Forståelsen av denne samspillet mellom internasjonal geopolitikk og regionale utfordringer gir et dypere perspektiv på dagens politiske landskap i Latin-Amerika.

Hva drev Mata Hari i hennes siste dager?
Hvordan AI kan revolusjonere designprosesser for stålgjenbruk i bygg og konstruksjon
Hvorfor ble Aaron Burr frikjent for forræderi?
Hvordan påvirker strengers uforanderlighet og formatering effektiv tekstbehandling i Python?