Mata Hari, kjent for sitt sjarm og mystikk, ble til slutt en tragisk figur, fanget i et nett av spionasje og politiske intriger. Hennes siste dager før henrettelsen er et sterkt vitnesbyrd om hvordan personlighet, håp og frykt kan forme en skjebne. Selv om rettssaken mot henne var dramatisk, var det som skjedde etter dommen, i cellen hennes på Saint-Lazare fengsel, som virkelig avslørte det psykologiske spillet hun var en del av.

Det var en merkelig ro som preget Mata Haris holdning under hele rettsforløpet. Selv etter at dødsdommen ble lest opp, forlot hun ikke sitt sjelelige overlevelsesspillet. Til tross for det dramatiske aspektet ved hennes situasjon, virket hun ikke å vise tegn på angst. Mens advokat Maitre Clunet gråt i sitt nederlag, var Mata Hari stille og uanfektet. Hun var kjent for å ha et nesten overnaturlig ro under press, en kvalitet som imponerte de som var vitne til hennes arrestasjon og rettssak.

Dr. Bralez, som hadde nær kontakt med henne under fengselsoppholdet, beskrev Mata Hari som en kvinne full av stolthet, kunstnerisk sans og en uvanlig høy kultur. Hun virket, i hans øyne, som en person som var langt over å begå forræderi. Den kalde vurderingen av hennes handlinger, tross den sterke bevisførselen som ble fremlagt mot henne, skapte en konflikt i hans sinn. Selv om han innrømmet at bevisene pekte mot hennes skyld, var han ikke i stand til å forstå hvordan en kvinne av hennes kaliber kunne falle så lavt.

Selv i fangenskap viste hun en bemerkelsesverdig evne til å beholde en slags kontroll. De tidlige dagene i fengselet var preget av krasse krav og urealistiske ønsker. Mata Hari krevde luksuriøse behandlinger som var umulige å imøtekomme, som å få melk til badene sine i en tid hvor ressursene var knappe. Hennes temperamentsfulle natur i starten kan ha vært et resultat av den akutte omstillingen fra en livsstil i lysglansen til den dype skyggen av fengselscellens ensomhet.

På den annen side ble hennes tilnærming til livet i fengsel senere mer rolig og forsonet. Hennes venner og advokater, som klamret seg til håpet om at det var en mulighet for nåde, ga henne en mental støtte som holdt liv i hennes indre håp. Hennes tro på at maktige venner kunne endre skjebnen hennes, og dermed kanskje redde henne fra døden, ble til en konstant følgesvenn. Maitre Clunet var en av de som holdt denne troen levende, og han forsøkte stadig å få de rette folkene til å utøve innflytelse på hennes vegne. Selv om hans engasjement aldri førte til et varig resultat, utgjorde det en følelsesmessig støtte for Mata Hari gjennom de mørkeste tidene.

Som en kvinne som levde livet sitt i offentlige blikk og i hjertet av spennende, luksuriøse relasjoner, kan man ikke unngå å spørre seg hvordan hun oppfattet døden som nærmet seg. Hva visste hun egentlig om sin egen skjebne? Hvordan skulle en person som hadde vært midt i det dramatiske livets sentrum, møte en brutal og anonym ende? Hennes holdning på dødsdagen, hvor hun oppholdt seg i en tilstand av nærmest likegyldig ro, kunne ha vært et resultat av at hun i det minste hadde fått muligheten til å leve et liv i full blomst, tross de mørke skyggene som fulgte henne.

En spesiell interesse i hennes siste dager er hvordan de som har vært vitne til hennes liv og død, har valgt å minnes henne. Det finnes en spenning mellom den romantiske forestillingen om hennes liv og den faktiske hendelsen av hennes henrettelse. Mange har fortsatt vanskelig for å forene bildet av den stolte, kunstneriske kvinnen som danset på scenene rundt om i Europa, med den forræderiske spionen som angivelig bidro til døden til sine egne landsmenn.

Hva er det viktig å forstå om Mata Hari som person, utover de fakta som er kjent om hennes handlinger? Det er viktig å merke seg at hennes liv ikke kan reduseres til bare spionasje og dens konsekvenser. Det var en kvinne som levde i konstant søken etter noe større enn hverdagen, og dette søket drev henne til de ytterste grensene av menneskelige erfaringer. Dette indre livet, fylt med håp, tvil og et konstant press fra omverdenen, er det som virkelig former bildet av Mata Hari. Selv om hun ble fanget i et intrikat nett av politisk spill og personlige feil, forble hun en kompleks og uforutsigbar skikkelse som aldri fullt ut kunne forklares. Det er dette, kanskje mer enn noen annen del av hennes liv, som gjør hennes historie så fascinerende og uforklarlig for oss i dag.

Hva er den virkelige prisen på håp og kunst?

Colette betraktet St. Denis med en blanding av medfølelse og undring. Hans ansikt, slitent og alvorlig, ga ikke bort noen følelse av anerkjennelse da hun satte seg ved bordet hans. Det var som om han ikke gjenkjente henne, og hun undret seg over hvor mye Absinthe Pernod – hans favorittdrikk – han hadde inntatt denne kvelden. Men Colette visste at alt dette snart ville være over, at etter morgendagen ville livet deres ta en ny retning.

«Glem de svarte sommerfuglene, St. Denis,» sa hun rolig, og la hånden på armen hans. «Hélas, Colette,» svarte han med et bittert smil. «Hva annet er der enn svarte sommerfugler, når man arbeider og arbeider forgjeves – som jeg gjør.»

Colette smilte og forsøkte å heve stemningen, men hun visste at hun måtte overbevise ham om at det faktisk var noe å feire denne kvelden. «I kveld feirer vi, for det er store nyheter!»

Han kastet et sarkastisk blikk på henne. «Har du da funnet en beskytter som vil kjøpe noen av maleriene mine?» spurte han, tydelig lite håpefull. Colette lo mykt. Ingen, bortsett fra de veldedige eller de helt berusede, ville kjøpe St. Denis’ merkelige malerier. Hennes forsøk på å hjelpe ham, ved å bruke sitt nettverk, hadde vært forgjeves. Hun visste at venner hadde vært ærlige med henne, og anbefalt St. Denis å finne en mer respektabel jobb.

Men Colette var målbevisst. Hun visste at hun, på tross av alle sine anstrengelser for å få ham til å forstå, måtte fortsette å bygge sine egne planer, og disse planene ville gjøre det mulig for henne å hjelpe ham.

«Så du kan jo fortelle meg hva vi feirer?» spurte han, med en kald stemme. «Jeg har aldri kjent deg som noen med penger, og jeg har bare nok til å kjøpe oss et par drinker.»

«Du er absurd, St. Denis,» svarte hun mildt, «men hør på meg, kjære, dette er virkelig store nyheter. I morgen kommer min medgift til meg, og siden vi har blitt enige om at hva den ene har, tilhører også den andre, vil pengene jeg får i morgen gjøre det mulig for oss å gifte oss og forlate Paris. Du vil like det, ikke sant, St. Denis? Du vil ikke komme med dumme innvendinger?»

Colette lente seg fremover, og grep hånden hans med håp i blikket. Hun visste at hans svar kunne forandre alt. Denis hadde en jernvilje, og når han først hadde tatt en beslutning, var han nærmest umulig å overtale. Men han svarte ikke umiddelbart, og i øynene hans var det en udefinerbar lengsel. «I morgen,» siterte han mykt, «i morgen kan jeg være meg selv med gårsdagens syv tusen år!»

«Ikke, Denis, du skremmer meg,» hvisket Colette. «I morgen, la oss dra bort sammen. Alt, kjære, du vet ikke hvor mye dette betyr for meg.»

Men Denis svarte mørkt: «Ikke i morgen. I ditt hjerte, Colette, har du ledd av arbeidet mitt.»

«Å nei, nei,» avbrøt hun ham indignert, men han stoppet henne med en bestemt gest. «I morgen,» sa han, «må jeg fullføre en oppgave jeg har fått; alle har ledd av arbeidet mitt, men i morgen, vel, du skal få se.»

Colette kunne ikke unngå å spørre hva dette fantastiske arbeidet var, men St. Denis var lukket om sine planer. Det var først når han forlot henne at hun satt tilbake i den lille krok og funderte på hva det egentlig betydde for henne, for ham og for deres fremtid.

Da Colette senere forlot caféen, og gikk mot sitt møte på Place de Retz, visste hun at alt var på spill. Hun var spent på hva som kom til å skje, og hvilken vei St. Denis ville ta. Hans håp var høye, men Colette visste i sitt stille sinn at det var usannsynlig at han noen gang ville lykkes som maler. Hun kunne ikke unngå å undre seg på hvorfor han fortsatt var så sikker på seg selv.

Som hun gikk videre, i de mørke gatene, ble hun oppmerksom på en ukjent mann som hostet lavt, og som fulgte etter henne. Han var som en skygge, kanskje en tilfeldig forbipasserende, kanskje noe mer. Colette hadde sett mange menn som hostet på denne måten, og hun lot ikke dette forstyrre henne. Det var ikke noe spesielt med denne mannen. Eller var det?

Da hun nådde den mørke og øde Place de Retz, var hun alene, men visste at Luigi ventet på henne i skyggene. Hans rolle i denne situasjonen var ikke helt klar for henne, men hun følte presset av situasjonen og den uunngåelige beslutningen som måtte tas. Hun skulle utføre en oppgave for den hostende mannen, en oppgave som ville endre livene deres.

Colette visste at hvis St. Denis mislyktes i sitt arbeid, ville alt være tapt. Hvis oppdraget lykkes, ville hun og St. Denis kunne starte et nytt liv, men hun var ikke sikker på om han noen gang ville lykkes. Ville han fullføre oppdraget på en måte som garanterte deres frihet, eller ville han fortsatt være fanget i sine egne illusjoner?

Det hun ikke kunne forutse var hvordan hennes beslutning skulle prege fremtiden for både henne og St. Denis, og hvor langt hun var villig til å gå for å beskytte drømmene sine – og kjærligheten til en mann som kanskje aldri ville klare å se sitt eget talent, men som alltid ville være beruset av håpet om det.

Er Alta virkelig så farlig som ryktene sier?

Trefethan gjentok de ukjente stavelsene som jeg hadde uttalt, og så på meg med et spørsmål i blikket. "Hva er han? Hva slags nasjonalitet, mener du?" Jeg trakk på skuldrene og svarte med et snev av usikkerhet. "Det er vanskelig å si." Jeg gikk gjennom alle de tingene andre hadde sagt om Alta i hodet mitt. Noe av det var sant, noe var det ikke. Jeg visste en del selv, men foretrakk å holde noen av detaljene for meg selv. Det finnes nemlig en grense for hvor åpen man bør være. "Han er modig," sa jeg til slutt. "Og jeg har hørt at han helst jobber alene. Kanskje det er derfor han aldri har blitt tatt. Ingen andre til å forråde ham." Jeg rynket pannen. "Forresten, mannen din…" Jeg senket stemmen og nikket mot døren som Menden hadde lukket bak seg etter at han ble sendt av gårde. "Jeg antar at han er ganske trygg? Du har hatt ham hos deg en stund, ikke sant?"

Trefethans svar på dette var litt merkelig. Han reiste seg fra stolen, listet seg bort til døren — Menden hadde stengt den etter seg, og Trefethan åpnet den med et minimum av lyd og kikket ut i den mørklagte gangen. Han kom tilbake med et alvorlig uttrykk. "I alle fall er han ikke ute og lytter nå," sa han, og møtte blikket mitt med et oppriktig blikk. "Jeg trodde kanskje han kunne ha gjort det."

"Men kjenner du virkelig noe til ham?" spurte jeg rett ut. Måten han svarte på fikk meg til å tvile på om min tilfeldige gjetning faktisk ikke var så langt unna sannheten. "Nei, jeg antar at jeg ikke gjør det," svarte han ettertenksomt. "Jeg har hatt ham i omtrent seks måneder. Han kom med ganske gode referanser." "Som selvfølgelig ikke betyr noe, med mindre du faktisk sjekket dem på den tiden," påpekte jeg. "Jeg vet," svarte han, og tonen hans var plutselig defensiv. "Men jeg gjorde det ikke. Det føltes ikke nødvendig. Jeg fant at han var helt tilfredsstillende på alle måter, og jeg har aldri hatt noen problemer med ham. Faktisk ser det ut som om jeg endelig har funnet den perfekte betjeningen."

Jeg nikket enig. Jeg hadde en følelse av at han kanskje hadde rett. Likevel, jeg tenkte det var lurt å være helt sikker på at jeg visste alt som var å vite om Menden fra starten. Man kan aldri vite med folk. Det er alltid den ene sjansen i hundre at noen ikke er helt som de virker. Jeg nølte et øyeblikk før jeg stilte neste spørsmål. Jeg hadde en anelse om at Trefethan kunne bli litt sensitiv på dette temaet. "Selvfølgelig," sa jeg, som om det var helt likegyldig for meg, "han vet vel ikke akkurat hvor du oppbevarer de mest verdifulle dokumentene dine, gjør han?"

Trefethan svarte alvorlig, "Jeg vil ikke si det." "Han har vært i huset lenge nok til å ha en god idé. Men," han smilte, "jeg tviler på at han kunne komme til dem, selv om han ville. Kombinasjonen er bare kjent for meg."

Jeg valgte å ikke kommentere det videre, men det var tydelig at Trefethan oppbevarte sine viktige ting i et pengeskap. Selvfølgelig. Det at det åpnet med en kombinasjon var ikke akkurat den sikreste løsningen, men kanskje han visste at risikoen var liten nok til at han ikke følte behov for å bekymre seg. Trefethan var mer interessert i å diskutere Alta enn pengeskapet. Hans nysgjerrighet over Alta som person var merkbar, og han spurte meg flere spørsmål. Jeg svarte så godt jeg kunne. Når et menneske har blitt en legendarisk figur, er det praktisk talt umulig å skille det sanne fra det falske. Myter vokser rundt ham som en parasittisk vekst. Jeg kunne bare videreformidle det jeg hadde hørt. Merkelig nok, jo mer jeg snakket, desto mindre imponerende ble Alta i Trefethans øyne. I stedet for å betrakte ham som en mann man alltid måtte være på vakt mot, begynte Trefethan å håne ham. Det så ut til at han mente Alta, til tross for alle de påståtte ferdighetene, ikke kunne forårsake ham noen reell bekymring. Hadde jeg vært overtroisk, ville jeg kanskje ha følt at han fristet skjebnen. Jeg vurderte å si det, men stoppet meg selv. Det var tross alt ikke nødvendig å gjøre ham mer engstelig enn det som var nødvendig. Jeg foretrakk å håndtere hva enn som måtte oppstå selv.

Men det han sa senere, hørtes utvilsomt smigrende. "Uansett, kolonel Ormiston," erklærte han, "selv om alt du har sagt er korrekt, ser jeg ikke noe stort behov for å bekymre meg mens du er her i huset."

Jeg stusset litt. Det var én av de tingene jeg ikke visste hvordan jeg skulle svare på. Jeg følte ikke at jeg fortjente den ros han ga meg. Så jeg bare så ut som om jeg hadde lyst til å rødme, men ikke helt klarte det, siden jeg ikke var vant til det lenger.

Trefethan viste meg opp til rommet mitt, så at jeg hadde alt jeg trengte for å gjøre meg komfortabel for natten, og gikk deretter ut. Etter at han var gått, slo jeg av lyset, trakk bort gardinene og, som vanlig, tittet ut. Det var nesten en perfekt natt, og utsikten var utmerket. Det var ingen måne, noe som ville ha ødelagt alt. Stjernene var klare og sterke, selv om jeg mistenkte at himmelen kom til å bli overskyet senere. Jeg åpnet vinduet for å få inn litt luft, for rommet hadde en tendens til å føles litt tett. Jeg ønsket også en røyk og ville ikke gjøre inneluften tyngre enn nødvendig.

Vinduet åpnet seg lett, med mindre lyd enn jeg hadde forventet. Kanskje det var litt vind i luften den kvelden. Jeg la merke til at jeg måtte tenne tre fyrstikker før jeg fikk én som brant skikkelig. De to første flammer fløy opp, men døde ut med det samme. Den tredje brant jevnt og rolig. Til slutt måtte jeg blåse den ut.

Etter at jeg hadde røykt ferdig, kastet jeg stubben ut i natten. Den sendte ut en dusj av små røde gnister da den traff bakken, før den forsvant helt. Jeg trakk vinduet ned, dro gardinene for, slo på lyset og så meg rundt. Jeg hadde ikke tenkt å legge meg, og forsøkte heller ikke å kle av meg. Jeg ville være på vakt og klar, for jeg hadde en sterk følelse av at noe kom til å skje før natten var omme. Og faktisk gjorde det det.

Et eller annet hadde vekket meg. Da jeg til slutt hadde slukket lyset og lagt meg på sengen, hadde jeg ingen andre tanker enn å ligge der våken og årvåken, vente på at morgengryet skulle vise om min fornemmelse stemte. Men denne gangen var det naturen som kom meg i forkjøpet. Kanskje atmosfæren i rommet var tyngre enn jeg hadde antatt, og luften jeg hadde fått inn mens vinduet sto åpent hadde gjort lite for å lette på søvnigheten. Jeg var ikke helt sikker på hva som hadde vekket meg. Deretter innså jeg at vinduet var litt åpent, og en svak bris rørte på gardinene. Jeg krøp ned på gulvet, og var ute av sengen så lydløst som mulig. Med de gummibelagte skoene mine kunne jeg ikke høre meg selv på gulvet. Jeg nærmet meg vinduet og lukket det igjen. Hjertet mitt banket litt raskere. En underlig frykt hadde grepet meg, en følelse av at jeg kunne være for sent ute.

Jeg visste hvor Trefethan sov, men jeg var ikke helt sikker på hvor Menden var. Jeg ønsket ikke at de skulle våkne, hvis det var mulig å unngå det, for dette var noe jeg kunne håndtere alene. Og det var ikke det at jeg ønsket at de skulle få skade på seg om det kunne unngås.

Hvordan forstå spenninger og deformasjoner i asymmetriske laminater under belastning?
Hvordan lages og forstås fermenterte drikker som kombucha og fruktbaserte shrubs?
Hvordan skape et autentisk, slitt utseende på møbler med kalkmaling og voks
Hvordan analysere sannsynlighet og aktiv utførelsesgrad i D2D-nettverk med avhengighet av avstand