I slutten av 2019 hadde distriktsadvokaten besluttet at det ikke ville bli reist noen tiltale mot noen knyttet til "hush money"-betalingen til Stephanie Clifford, eller den falske faktureringen som ble brukt til å tilbakebetale Michael Cohen for pengene han hadde brukt. Denne delen av Trump-undersøkelsen hadde derfor ligget i dvale, om ikke helt død. Etter at jeg ble tatt i ed som aktor i Manhattan i januar 2021, begynte jeg å gjennomgå fakta på nytt. På det tidspunktet var selvfølgelig Donald Trump ikke lenger president, og Joe Biden hadde inntatt embetet 20. januar 2021, til tross for Trumps protester og forsøk på å omkaste valgresultatene. Det ble raskt klart at detaljene i "hush money"-avtalen, spesielt mellom Michael Cohen, Clifford og hennes advokat, inneholdt flere uregelmessigheter.

Etter at Clifford hadde avslørt sine påstander om sex med Donald Trump, kontaktet hennes manager, Gina Rodriguez, Dylan Howard, en journalist og sjefredaktør for National Enquirer. Howard informerte David Pecker, CEO for American Media, som eide National Enquirer, om at historien var sann. For å hindre offentliggjøring ble det besluttet å kjøpe rettighetene til historien. Pecker var imidlertid ikke villig til å kjøpe en pornostjernes historie og vendte seg til Michael Cohen, som deretter inngikk en avtale med Clifford gjennom advokat Keith Davidson. Denne avtalen, som skulle dekke over hendelsene, inkluderte falske navn – "David Dennison" og "Peggy Peterson" – som egentlig var pseudonymer for Donald Trump og Stephanie Clifford.

Avtalen ble strukturert som en såkalt "forliksavtale" der Clifford, alias Peterson, forpliktet seg til å ikke offentliggjøre sine påstander mot Trump, i bytte mot 130 000 dollar. Pengene ble overført gjennom et selskap som Cohen hadde opprettet, Essential Consultants, for å skjule Trumps involvering. Denne betalingen ble først forsinket, noe som fikk Clifford til å true med å offentliggjøre sin historie. Etter at Cohen hadde klart å skaffe pengene via et boliglån, ble betalingene sendt til Clifford. Dette hele forekom som et omfattende forsøk på å skjule Trumps direkte involvering, og de falske fakturaene som ble brukt til å tilbakebetale Cohen var et klart bevis på at noe var galt.

Selv om distriktsadvokaten ikke reiste tiltale i 2019, og det ikke var en klar juridisk vei videre på det tidspunktet, ble undersøkelsen gjenopptatt i 2021. Etter en ny vurdering ble det konkludert med at fakta kan støtte en tiltale for falsifisering av forretningsdokumenter, ettersom det ble brukt falske fakturaer til å dekke over Trumps betalinger til Clifford. Denne vurderingen førte til en vurdering av om det kunne reises tiltale for brudd på føderale valglover. På grunn av usikkerhet rundt muligheten for å vinne et rettslig oppgjør basert på falsifisering av forretningsdokumenter, ble det vurdert andre alvorlige lovbrudd som kunne være mer passende.

Etter videre granskning, ble en kobling til hvitvasking av penger vurdert. Hvitvasking innebærer å skjule kilden eller eierskapet til kriminelle midler. I dette tilfellet ble formålet med de falske fakturaene og den tilpassede "forliksavtalen" å skjule at pengene kom fra Trump. Cohen hadde fungert som mellommann og skjult Trumps rolle ved å bruke sin egen kredittramme og opprette Essential Consultants, et firma som skulle skjule hvem som egentlig hadde finansiert betalingen.

Kjerneproblemet var å vurdere om pengene som ble brukt til å betale Clifford kunne anses som "kriminelle midler", spesielt om de kunne knyttes til et mulig krav om utpressing. I New York er utpressing definert som å skaffe penger ved å skape frykt for at en person vil offentliggjøre en sann eller falsk påstand som kan føre til forakt eller vanære. I dette tilfellet var det sannsynlig at betalingen til Clifford kunne ha vært et resultat av utpressing.

En ytterligere undersøkelse måtte finne ut om de falske dokumentene og finansielle transaksjonene kunne kvalifisere som et forsøk på hvitvasking, eller om en mer alvorlig forbrytelse, som utpressing, kunne være knyttet til betalingen. Dette åpenbare forsøket på å skjule de virkelige aktørene bak betalingen er et klassisk kjennetegn på hvordan finansielle transaksjoner kan manipuleres for å unngå juridiske konsekvenser.

For leseren er det viktig å forstå hvordan loven forholder seg til handlinger som kan virke som små økonomiske irregulære handlinger, men som faktisk kan ha alvorlige juridiske konsekvenser, spesielt i et politisk og økonomisk landskap hvor maktbalanser kan utløse store konsekvenser. Det er ikke bare selve handlingen som kan være kriminell, men også de metodene som benyttes for å skjule eller manipulere informasjon kan føre til en rekke lovbrudd. Den juridiske veien kan være kompleks, og vurderingene som gjøres under etterforskning kan forandre seg etter hvert som nye bevis fremkommer.

Hvordan kunne Allen Weisselberg bli en nøkkelvitne i etterforskningen av Donald Trump?

I november 2020 ble det offentlig kjent at Allen Weisselberg, administrerende direktør for Donald Trumps økonomiske virksomhet, hadde vært en sentral figur i det som kunne bli en omfattende strafferettslig etterforskning av Trump. Den gangen var etterforskningen spredt og tilsynelatende ustrukturert, med flere ulike grener som tok for seg en rekke potensielle kriminelle handlinger, som hvitvasking, forsikringsbedrageri, og potensielt svindel i forbindelse med finansieringen av ulike Trump-eiendommer. Det var tydelig at for at saken skulle kunne lede til en straffesak, måtte en "forteller" eller en sentral vitne trekkes inn for å binde sammen de ulike brikkene i etterforskningen.

Michael Cohen, Trumps tidligere advokat, ble først sett på som en mulig narrativ person, men hans troverdighet var svekket på grunn av hans tidligere domfellelse for perjury. Den egentlige nøkkelen kunne imidlertid ligge i Weisselberg, som hadde jobbet tett med Trump i flere tiår, og hadde inngående kunnskap om alle de økonomiske transaksjonene som involverte Trump-organisasjonen. Weisselberg var Trumps høyre hånd på alle økonomiske spørsmål, og hans rolle i virksomheten gikk langt tilbake til Trumps far, Fred Trump, som startet imperiet.

Weisselberg var en tørr, alvorlig mann i sine 70-årene, med en evig frown og et tydelig forhold til Trump som rakk langt utover det profesjonelle. I november 2020 var han den eneste ikke-familiemedlemmet som hadde blitt utpekt til å overvåke en fond som var opprettet for å drive Trumps forretningsimperium etter han ble president. Dette forholdet mellom Weisselberg og Trump var, ifølge forskjellige kilder, uvanlig nært. Jennifer Weisselberg, som hadde vært gift med Allen Weisselbergs sønn, hadde påstått at Trump hadde gitt henne og ektemannen gratis bolig, og at faren hennes hadde gjort alt i sin makt for å behage Trump. Som hun bemerket, var Weisselberg ekstremt redd for å miste Trumps godkjenning, og hans følelse av egenverdi var knyttet til hans relasjon til Trump.

I etterforskningen som fulgte, ble det klart at Weisselberg kunne være en nøkkelfigur, ikke bare fordi han hadde intellektuell og praktisk innsikt i alle Trumps økonomiske transaksjoner, men fordi han også kunne ha vært direkte involvert i kriminelle handlinger. Hvis han hadde vært med på å begå økonomisk svindel eller skatteunndragelse, ville han kunne forklare de komplekse økonomiske transaksjonene på en måte som var forståelig for en jury. For å bygge en troverdig sak måtte etterforskerne ha en person som kunne belyse hvordan de ulike aktivitetene hang sammen, og Weisselberg kunne ha vært den ideelle fortelleren.

På den andre siden var det også et spørsmål om hvordan Weisselberg kunne håndtere en slik rolle. Det var klart at han følte et sterkt lojalitetsbånd til Trump, og muligheten for at han skulle "snakke" mot Trump syntes liten. Men som etterforskerne visste, kunne presset på Weisselberg være avgjørende. Hvis han ble overbevist om å samarbeide, kunne hans vitnesbyrd være det som trengtes for å knytte sammen de mange usikre trådene som etterforskningen omfattet. Likevel var prosessen langt fra enkel, og i januar 2021 var det ingen garanti for at saken ville ende i en tiltale mot Trump.

I denne konteksten spilte advokatene en viktig rolle. Mary Mulligan, som var Weisselbergs advokat, hadde en tidligere arbeidsrelasjon med etterforskerne. Hennes erfaring som føderal aktor og som en profesjonell i finanssaker gav henne en annen forståelse av de potensielle utfordringene, og som en tidligere kollega visste hun hvordan man kunne kommunisere effektivt i en slik situasjon. Det faktum at advokater som kjente hverandre kunne forhandle mer effektivt, uten unødvendig aggresjon, var en fordel i en sak som kunne ende med at Weisselberg måtte vitne.

For å forstå hele bildet er det viktig å erkjenne at enhver etterforskning av denne typen, spesielt når det gjelder finansielle forbrytelser, krever mer enn bare en rekke bevis. Det krever en forteller, en person som kan forklare hva som har skjedd, og gjøre kompleks økonomisk informasjon tilgjengelig og forståelig for en jury. Weisselberg, med sin innsidekunnskap og lange erfaring med Trump, hadde potensialet til å være denne fortelleren, men det gjenstod å se om han ville være villig til å delta i en slik rolle.

Hvordan Bygge Et Overbevisende Rettssak

I juridiske sammenhenger er advokatens primære oppgave å bruke både materielle rettsregler og bevisregler for å forme en sammenhengende og overbevisende fremstilling av saken. Denne fremstillingen er en "sak" – et sett med fakta og hendelser som passer sammen på en måte som kan presenteres klart for retten. Advokaten må forstå hvordan de ulike bitene passer sammen, og være i stand til å se bildet som begynner å ta form. Denne evnen er nødvendig for å ivareta klientens interesser.

Hvilke fakta som er nyttige, avhenger av de materielle rettsreglene, hvem man representerer, og oppdragets natur. Som aktor er målet å finne ut hva som faktisk skjedde og om faktaene kan samles til et nøyaktig bilde av kriminell atferd. Hvis bildet viser alvorlig kriminell atferd, må bevisene videre samles til en overbevisende fremstilling som en jury kan forstå og akseptere. Arbeidet kan sammenlignes med å legge et puslespill, hvor man ikke vet hvilke brikker som hører til, og brikkene er spredd rundt omkring. Man har heller ikke bildet på puslespillboksen, og alle brikkene er ikke nødvendigvis tilgjengelige i saken som blir levert. De tilgjengelige brikkene kan tilhøre et helt annet bilde, eller de kan være en del av ingen bilde i det hele tatt. Bildet som en aktor setter sammen, må være et ærlig bilde; man kan ikke ignorere manglende brikker eller presse brikker på plass hvor de ikke hører hjemme.

Som forsvarsadvokat er ofte motstrategien å gjøre det motsatte: å omorganisere bitene, endre form på dem, skjule noen av dem (innenfor etisk forsvarlige grenser), eller rett og slett velte hele bordet og spre bitene overalt. Noen ganger kan forsvarsadvokaten sette sammen egne fakta og presentere dem som et konkurrerende bilde (en forsvarssak), men ofte består forsvareren i å forvrenge aktors bilde og påstå at det er feil, ufullstendig eller ikke troverdig. I vårt system er det aktors ansvar å bevise den tiltaltes skyld utover enhver rimelig tvil, så forsvaret har ikke nødvendigvis noe ansvar for å presentere sitt eget «vakre» bilde. Ofte er det tilstrekkelig å skrape bort eller tilsløre aktors bilde, eller å introdusere kaos eller tvil slik at bildet blir utydelig eller uinteressant.

I en undersøkelse som involverer en tidligere president, som i tilfellet med Trump, er oppgaven å samle puslespillbrikkene (dvs. å følge fakta), sette dem sammen, og tolke det resulterende bildet. Var det ekte eller illusorisk? Var det klart? Hvordan ville folk (spesielt dommere og jurymedlemmer) reagere på det? Dette er et arbeid som mange har utført i mange år, både som aktor og forsvarer. Den profesjonelle tilnærmingen til dette arbeidet er avgjørende, spesielt når det er høye innsats involvert, som i etterforskning av en tidligere president. Hvis det skulle vise seg at Trump hadde begått lovbrudd, og bevisene var tilstrekkelige for å stille anklager og dømme ham, ville det å bygge en overbevisende sak være både verdifullt og spennende. Og dersom det ikke fantes noen sak, kunne man hjelpe teamet med å unngå unødvendig hjulspinn.

De fleste lokale aktorater mottar "ferdige" saker fra politiet eller fra en klagende part, og deres jobb er å presentere disse på en tiltalende måte i retten. Men slike saker er ofte enkle, uten store kompleksiteter. For eksempel kan de fleste saker beskrives med en enkel mal: "Joe skjøt Pete, og Billy så det." Derimot, er saker som de aktoratet i New York har jobbet med, langt mer kompliserte. De har erfaring med både økonomisk kriminalitet og omfattende internasjonale etterforskninger. Trump-undersøkelsen, som involverer mange tråder og politiske implikasjoner, er betydelig mer kompleks enn noe tidligere arbeid.

For å være vellykket i å bygge et rettslig bilde er det viktig å forstå at bevisene som samles, ikke nødvendigvis alltid kommer i den ideelle formen. Det er derfor avgjørende å finne sammenhengen mellom faktaene, på samme måte som man setter sammen et puslespill. Når man står foran et rettslig bilde, må man være i stand til å vurdere om alle brikkene er til stede og om de passer sammen på en måte som gir mening. Bildet som dannes, må ikke bare være i tråd med lovens regler og prinsipper, men også klart nok til at en jury kan forstå og akseptere det som en sann fremstilling av hendelsene.

I en prosess er det derfor både å vurdere bevisene og å se hvordan de passer inn i den overordnede fortellingen som skal fremføres. Dette er en kunst og en ferdighet som ikke nødvendigvis er innebygd i all praksis, men som krever år med erfaring og dømmekraft. Det er ikke nok å kun ha et sett med fakta; man må vite hvordan disse faktaene sammen kan forme en sammenhengende og forståelig historie for retten.

Hva skjer når den amerikanske justisministeren ikke handler? En gjennomgang av Trump-etterforskningen og mulige konsekvenser

Da den amerikanske justisministeren offentlig henviste sin etterforskning til den føderale aktor, var dette en ny utvikling i den pågående saken mot Donald Trump. Imidlertid er det tvilsomt om den føderale aktoren faktisk vil ta affære, gitt deres tidligere passivitet. Etterforskningsresultater som tidligere har blitt offentliggjort kan indikere at aktorens beslutning om å ikke handle kan ha økonomiske og politiske implikasjoner for både Trump og det amerikanske rettssystemet.

Spesielt interessant er justisministerens valg om å henvise til de "plausible" bruddene på føderal straffelov, men samtidig ikke henvise til de påståtte bruddene på statens lovgivning i sin klage. Dette kan skyldes at Alvin Bragg og DANY (District Attorney's Office of New York County) allerede gjennomfører en pågående og aktiv etterforskning av Trump, som han selv har uttalt offentlig. Dette kan tolkes som et tegn på at de eksisterende sakene fortsatt er åpne, men flere detaljer om fremdriften i etterforskningen er ennå ikke blitt offentlig kjent.

Når det gjelder Trump sine økonomiske uttalelser, har det vært lite offentlig fremdrift. Ingen nye samtaler med hans regnskapsførere, bankfolk eller andre vitner har blitt rapportert, og det er ingen indikasjoner på at disse aspektene av saken er i ferd med å bevege seg videre. Selv Michael Cohen, som tidligere samarbeidet med etterforskerne, har uttalt at han ikke lenger vil bistå i etterforskningen, noe som kan svekke den potensielle straffesaken mot Trump. Til tross for disse utfordringene, har DANY antydet at de kan gjenoppta arbeidet med "zombie-saken" – en sak der Trump kan bli tiltalt for å ha forfalsket forretningsregistre i forbindelse med hush-money-betalingen til Stephanie Clifford.

Dersom denne saken blir tatt opp, vil det være en stor utfordring for påtalemyndighetene å få frem bevis, spesielt ettersom det juridisk kan være vanskelig å bevise at falsifiseringen av forretningsdokumentene var relatert til et annet kriminelt forhold, som for eksempel en føderal forbrytelse. I tillegg kan saken risikere å ende som et simpelt forseelse, noe som vil være en utilfredsstillende avslutning på en lang og kompleks etterforskning.

Men uavhengig av hvordan dette ender, er den mest betydningsfulle saken, etter min mening, den kriminalsaken som burde vært reist mot Trump for hans vedvarende økonomiske svindel. Det er en underliggende skuffelse at denne saken ikke ble fremmet, ettersom den ville hatt langt større potensial for å holde Trump ansvarlig for hans økonomiske handlinger. Dessverre har påtalemyndighetenes manglende handling skapt en situasjon der enkelte relevante saker kan falle bort uten noen rettslige konsekvenser.

Det er imidlertid fortsatt et potensial for at en annen aktor kan ta opp saken. Om både DANY og den føderale aktor ikke handler, kan det være at New Yorks guvernør vil bruke sin juridiske myndighet til å utnevne en spesiell aktor som kan ta saken videre. Det er klart at hvis det ikke skjer noen rettslige skritt, kan Trump stå uten noen ansvarlighet for de påståtte økonomiske forbrytelsene som han har begått.

Denne mangelen på handling understreker et større problem med hvordan rettssystemet forholder seg til maktpersoner, og det er et viktig tema å forstå for enhver som følger denne saken. Hvis ingen kan holde Trump ansvarlig for sine handlinger i forbindelse med de økonomiske forholdene som har blitt avslørt, kan dette få større implikasjoner for rettferdighetssystemet i USA som helhet. Det er derfor avgjørende at man som borger forstår ikke bare de konkrete sakene som blir ført, men også hvordan systemet fungerer (eller ikke fungerer) når det gjelder å håndtere maktmisbruk. Dette gjelder ikke bare for Trump, men for alle personer med makt og innflytelse, uavhengig av politisk ståsted.

Om saken ikke tas videre, kan konsekvensene være langt større enn den umiddelbare effekten på Trump. Det vil være et varsel til alle som er i posisjon til å misbruke makt at de kan unngå ansvar. Denne rettslige svikten kan dermed undergrave tilliten til rettssystemet og føre til at flere velger å begå lovbrudd uten frykt for straff.

Hvordan henger navnet Eostre sammen med sted- og personnavn i tidlig germansk kultur?
Hvordan endringer i ledelsen påvirket etterforskningen av Trump-saken: En juridisk analyse
Hvordan lage et program som etterligner wc (word count)