I løpet av november begynte diskusjonene om behovet for å utvide teamet som jobbet med etterforskningen av Trump-saken. Carey sendte en e-post som foreslo at vi burde møtes før nyttår for å diskutere videre fremdrift. Han insisterte på at det nye teamet burde begynne samtalene med oss så raskt som mulig. Peter svarte raskt og uttrykte bekymring for at Alvin var "helt overbelastet" med sitt nye jobbansvar. Når det gjaldt bemanning, foreslo Peter og Alvin at de kunne rekruttere en erfaren advokat innenfor kontoret, men etter videre diskusjoner ble det klart at dette ikke ville være en praktisk løsning. Både Carey og Cy, som kjente DANY (Manhattan District Attorney’s Office) godt, hadde allerede vurdert alle interne kandidater, men ingen av dem var aktuelle for en så sentral rolle. Vi søkte etter noen som kunne lede teamet og ta over saken om det skulle bli nødvendig.

I denne situasjonen ble en viktig diskusjon reist. Peter uttrykte bekymring over mangel på en tradisjonell offer i saken. Selv om det kunne argumenteres for at det amerikanske folk som helhet hadde blitt skadet av Trumps bedrag, var spørsmålet om hvem som konkret hadde blitt utsatt for økonomisk tap som følge av hans falske økonomiske uttalelser. For å kunne bygge en sak, måtte vi finne et offer i juridisk forstand – en enhet som hadde mottatt de falske økonomiske opplysningene (SOFC) og brukt dem til å investere penger i Trump, for deretter å lide et økonomisk tap. Dette fraværet av et offer ble et sentralt tema i de etiske diskusjonene rundt saken.

Peter foreslo at vi skulle endre fokus for anklagene, og i stedet for å bygge saken rundt et sentralt svindelsystem, kanskje vurdere at SOFC-ene ble fremstilt som falske forretningsdokumenter. Ifølge New Yorks straffelov er falsifisering av forretningsdokumenter et mindre alvorlig lovbrudd (misdemeanor) og ikke et alvorlig lovbrudd (felony). Peter mente at det kanskje ville være lettere å fremme sterke anklager for mindre lovbrudd, i stedet for å forsøke å bevise at noen hadde tapt penger på grunn av Trumps falske økonomiske uttalelser. Dette synspunktet fikk meg til å tenke på en alternativ tilnærming, selv om jeg ikke var helt tilfreds med ideen om å rette en straffesak mot den tidligere presidenten basert kun på mindre alvorlige lovbrudd.

Etter å ha gjennomgått flere timer med nytolkning av straffeloven, fant jeg et mer robust alternativ. Falsifisering av forretningsdokumenter kan nemlig bli ansett som et alvorlig lovbrudd (felony) dersom den som har begått falsifikasjonen har til hensikt å svindle eller begå et annet kriminelt handling. Ifølge loven kan intensjon om å svindle inkludere enhver form for villedning, uten at det er nødvendig å bevise at en person faktisk ble lurt eller at en økonomisk tap ble påført. Det var dette vi kunne bygge på: Trumps falske økonomiske dokumenter, som han hadde levert til Deutsche Bank, inneholdt falske sertifikater om at økonomiske opplysninger var korrekte. Denne handlingen kunne behandles som et fullført lovbrudd, selv om Deutsche Bank ikke nødvendigvis hadde sett på de falske uttalelsene.

Men hva kunne vi gjøre videre for å bygge på denne tilnærmingen? Etter grundig vurdering og analyse, konkluderte jeg med at Trumps handlinger faktisk utgjorde et annet straffbart forhold: Å bruke de falske økonomiske uttalelsene til å begå lovbrudd som involverte å utstede (utter) falske dokumenter. I straffeloven kan handlingen å "utter" et falskt dokument også være et alvorlig lovbrudd dersom den falsifiserte informasjonen ble brukt til å begå en annen kriminell handling. I dette tilfellet var Trumps handling av å signere og distribuere de falske økonomiske uttalelsene en slik forbrytelse. Hvis vi presenterte dette som et fullført straffbart forhold, kunne vi eliminere flere potensielle forsvar og imøtekomme innvendingene fra kritiske stemmer i vårt eget team.

Den 27. desember 2021 hadde vi vårt første Zoom-møte med det nye lederskapet i saken, inkludert Alvin Bragg. Dette var første gang jeg hadde kontakt med Alvin Bragg, og samtalen var viktig for å sette kursen videre. Vi diskuterte både styrken i saken og behovet for rask handling. Samtidig ble det tydelig at det ville være krevende å få det nye teamet fullt ut til å omfavne etterforskningen, noe som raskt skulle vise seg å være et stort hinder for fremdriften.

I løpet av de påfølgende dagene ble det klart at en av våre viktigste ressurser, advokaten som hadde blitt tildelt oss fra et eksternt advokatfirma, måtte forlate saken. I tillegg var det store utfordringer med å finne tilstrekkelig bemanning internt, ettersom flere teammedlemmer også begynte å forlate saken. Dette skapte en alvorlig utfordring for oss, da behovet for rask fremdrift ble enda mer kritisk. Samtidig ble det klart at selv om den politiske ledelsen hadde endret seg, ville ikke nødvendigvis den nødvendige rettslige beslutningstakingen følge samme hastighet.

Som et resultat ble vårt arbeid med saken ytterligere forsinket, til tross for vår fortsatte innsats for å samle bevis og forberede oss på den kommende anklagen mot Trump. Det var en klar påminnelse om hvordan politiske og organisatoriske endringer kan ha en enorm innvirkning på juridiske prosesser, spesielt i saker av denne størrelsens og kompleksitetens art.

Hva motiverer til å delta i en granskning av en tidligere president?

Zoom-samtalene jeg hadde deltatt i, ga meg et begrenset inntrykk av de andre medlemmene på etterforskningslaget. Til den grad jeg hadde hørt dem på Zoom, virket de rolige og mest i lyttemodus, muligens tilbakeholdne med å si for mye i møte med de mer senior personene på samtalene. På dette tidspunktet hadde jeg fungert som en «utenforstående rådgiver». Jeg hadde ikke mye emosjonell investering i etterforskningen. Jeg var i hovedsak en tilskuer, og prøvde å tilføre verdi når jeg ble bedt om min mening. Jeg var fornøyd med å ha et ringside-sete til hva som måtte skje, men hadde ikke noe ansvar for å få noe til å skje. Jeg var en interessert observatør, men ikke en aktør.

Den 20. januar 2021 forlot Donald Trump Det hvite hus og fløy til Florida, en privat borger igjen. Hans avgang fra embetet betydde at de vanskelige spørsmålene rundt etterforskning og straffeforfølgelse av en sittende president ikke lenger ville hindre de handlingene distriktsadvokaten måtte ta. Noen dager senere mottok jeg en telefonsamtale som skulle endre min rolle i Trump-etterforskningen, og resultere i at jeg tok en ledende posisjon etter hvert som etterforskningen gikk fremover.

Jeg hadde ikke snakket med Carey på flere uker før en telefonsamtale vi hadde på lørdagen etter at Trump forlot embetet. Jeg husker ikke detaljene fra samtalen, annet enn en diskusjon om etterforskningens generelle tilstand, men i ettertid skjønner jeg at Carey holdt et jobbintervju. Etter samtalen ba han meg om å prate med ham og distriktsadvokat Cy Vance mandag 25. januar. I samtalen spurte Cy og Carey om jeg ville være villig til å bli en del av etterforskningen som mer enn en utenforstående rådgiver. De ønsket at jeg skulle bli tatt opp som en spesialassistent til distriktsadvokaten, noe som ville gi meg tillatelse til å fremme saker for en storjury og å opptre i retten på vegne av folket.

Samtalen startet med et spørsmål fra Cy, som sa: «Vi trenger mer hjelp, spesielt med hensyn til å utvikle et vitne fra Trump-organisasjonen. Kjenner du noen som kan ha den nødvendige ekspertisen og tiden?» Jeg meldte meg frivillig til oppgaven og spurte hvor mye tid jeg ville bli forventet å bruke på etterforskningen. Cy svarte at de håpet på en fulltidstilnærming, men ville akseptere hva enn jeg kunne bidra med, uten faste forventninger. Cy tok opp spørsmålet om kompensasjon, og jeg svarte at jeg ikke forventet betaling, og var klar, villig og i stand til å starte så snart jeg kunne bli tatt opp.

Etter telefonsamtalen gikk jeg opp for å fortelle min kone at jeg hadde gått med på å bli tatt opp som en påtaleadvokat for å jobbe med Trump-etterforskningen. Hun var glad for meg, men spurte i forbifarten hvor mye jeg ville bli betalt. Jeg svarte spøkefullt at forhandlingene om lønn hadde «gått veldig bra», siden vi var blitt enige om at jeg skulle jobbe med saken gratis før de engang spurte hvor mye jeg var villig til å betale DA-kontoret! Jeg var entusiastisk over å jobbe med saken og glad for å arbeide uten betaling. Jeg hadde allerede pensjonert meg og ønsket ikke å bli ansatt igjen. Vi trengte ikke mer penger for å støtte vår livsstil. Mine foreldre hadde vært fattige immigranter, som hadde kommet til Amerika som barn uten å snakke engelsk. Men deres barn hadde gjort det bra. Jeg ble en vellykket advokat, min eldre bror ble lege, og min yngre søster ble professor på universitetet og tilbrakte mange år i ledende stillinger i Verdensbanken. Til tross for min tidligere offentlige tjeneste følte jeg at jeg fortsatt hadde en gjeld til landet, og arbeidet uten betaling på en etterforskning som involverte en tidligere president, var en måte å gi noe tilbake på.

Det finnes nok de som er skeptiske og vil tro, uansett hva jeg sier, at min entusiasme kom fra å ikke like Trump, hans politikk eller hans presidentskap. Trump kalte meg senere en «aldri-Trumper». Det er sant at jeg hadde lite respekt for Trump eller hans forretningsetikk. Som advokat som hadde praktisert i flere tiår i New York, var jeg lenge kjent med hans eskapader. Jeg hadde hørt historier trettifem år tidligere fra advokater som hadde representert Trump i forretningssaker, og jeg tok fra de historiene at han var en uetisk forretningsmann. Jeg hadde fulgt Trumps politiske oppgang, hans kampanje for det republikanske nomineringen i 2015 og 2016, og hans seier over Hillary Clinton. Jeg fulgte deretter hans presidentskap, den første riksrettssaken, Michael Cohens brudd med Trump-verdenen, og alt annet, inkludert Trumps nederlag til Joe Biden i 2020-valget og hendelsene 6. januar 2021. Jeg var ikke en fan. Men min entusiasme for å jobbe med etterforskningen hadde ikke noe med mine synspunkter på Trumps politikk å gjøre. Distriktsadvokaten gjennomførte en rettshåndhevelsesundersøkelse, ikke en politisk operasjon. Det var «politi mot skurker», ikke «demokrater mot republikanere» eller «liberale mot konservative». Det som tiltrakk meg til jobben, var ikke politikken, men muligheten til å jobbe med en sak som var mer spennende, meningsfull og interessant enn nesten noen annen sak man kunne forestille seg. Advokater, og spesielt strafferettsadvokater, ønsker å jobbe med saker som har potensial for drama. Menneskelig drama er det som først tiltrekker oss til straffesaker.

Hva kunne være mer interessant, mer dramatisk og mer fylt med «gråtoner» enn å undersøke handlingene til en tidligere president, en mann full av kontraster og kompleksitet, hvis atferd hadde fått millioner av mennesker til å beundre ham og millioner av andre til å hate ham? Jeg tenkte også at jeg kanskje kunne bidra, og kanskje gjøre en forskjell. Etter hvert som min karriere som strafferettsadvokat hadde utviklet seg, hadde jeg unngått saker som virket som enkle for en eller annen side. Som forsvarsadvokat betydde det å takke nei til representasjoner som virket håpløse. Jeg ønsket ikke å være involvert i saker hvor alt jeg kunne gjøre var å «omorganisere dekkstolene på Titanic», et uttrykk som mange advokater brukte for å beskrive saker hvor vi ikke kunne gjøre noen vesentlig forskjell. Som påtaleadvokat hadde jeg brukt tiden min på saker som var utfordrende og vanskelige, hvor jeg kunne oppnå noe. Dette virket som en slik sak. Fra materialene jeg hadde sett, hadde jeg en følelse av at Trump-etterforskningen kanskje var på vei til å stagnere. Det var mange områder som ble undersøkt, men ingen av dem hadde kommet særlig langt bortsett fra å merke temaet og oppsummere det som var kjent om det fra offentlige materialer eller den begrensede faktainnsamlingen som laget hadde vært i stand til å gjøre. Det så ut som om laget trengte å fokusere. Jeg hadde lært mange unge advokater at evnen til å fokusere er avgjørende for suksess som advokat. En sentral oppgave for en advokat er å ta en ufordelt masse av materiale – dokumenter, minner, hendelser, samtaler, meldinger og alt det andre ruskene i menneskelivet – og velge ut de delene som passer sammen for å konstruere en sammenhengende og overbevisende historie.

Hvordan en mann blir en lovløs: En historie om forræderi, trøbbel og overlevelse
Hvordan detektivene fanget en mistenkt: En uventet avsløring
Hvordan være til stede i øyeblikket og roe ned med enkle teknikker