Polens utenrikspolitiske retning etter 1989 har gjennomgått flere dramatiske endringer, særlig etter oppløsningen av Sovjetunionen og dannelsen av nye stater i Øst-Europa. Dette skjedde parallelt med omorganiseringen av internasjonale allianser og maktbalanser, inkludert oppløsningen av Jugoslavia og splittelsen av Tsjekkoslovakia. Den største utfordringen for Polen i denne perioden var å sikre seg en fast plass i de internasjonale maktstrukturene og unngå å havne i en sårbar posisjon i en tid med økt geopolitisk usikkerhet.

I denne sammenhengen ble det nødvendig å understreke og bevise at Polen delte de samme verdiene som USA og de vesteuropeiske statene, og dermed burde opprettholde og styrke sitt samarbeid med disse landene. Den amerikanske tilstedeværelsen ble sett på som en nødvendighet for å hindre svakheter fra de europeiske landenes side. Den polske frykten for vestlig passivitet ble forsterket av erfaringene fra 1939, da Europas reaksjon på Nazi-Tysklands invasjon av Polen var preget av inaktivitet. For Polens politiske ledere var det uakseptabelt at en lignende passivitet skulle oppstå igjen, spesielt i tilfelle av økte spenninger mellom Russland og Øst-Europa.

I begynnelsen av 1990-årene betraktet polske politikere alternativer som EU eller den europeiske sikkerhetskonferansen (CSCE) som mulige sikkerhetsgarantier. Imidlertid ble det raskt klart at verken EU eller CSCE kunne tilby den nødvendige harde sikkerheten. EU, til tross for sin betydning for økonomisk samarbeid, hadde ingen militær kapasitet som kunne matche NATO, spesielt ikke etter erfaringene fra Jugoslavia-konflikten. Dette forsterket Polens beslutning om å prioritere NATO-medlemskap. Samtidig var det klart at det også ville være problematisk for Polen å stole på et samarbeid med Russland om regionens sikkerhet, noe som fikk polske politikere til å innse at bare et nærere forhold til USA kunne tilby den nødvendige sikkerheten for Polen.

Etter Polens NATO-medlemskap i 1999 gikk landet fullt ut for en atlanticistisk utenrikspolitikk, sterkt orientert mot USA. I 2002, under den sosialdemokratiske regjeringen til SLD, ble F16-fly kjøpt fra det amerikanske selskapet Lockheed Martin, og denne avtalen symboliserte et sterkt pro-amerikansk engasjement. I 2003, under invasjonen av Irak, var Polen en av de viktigste støttespillerne til USA, og landet var med på å lede den internasjonale koalisjonen etter Saddam Husseins fall. På tross av dette hadde ikke det polske folkets oppfatning av USAs rolle i verden et entydig positivt preg. Ifølge meningsmålinger var 55 % av polakkene usikre på USAs rolle i internasjonale anliggender, og kun 20 % anså USAs innflytelse som positiv. Et flertall, 58 %, mente at USA var en del av årsaken til global usikkerhet, og mer enn to tredjedeler av de spurte motsatte seg Polens deltakelse i Irak-krigen.

Selv om Polens politikere var sterke støttespillere for en atlantisk orientering, forsømte de ikke landets egne forsvarskapabiliteter. Modernisering av de væpnede styrkene ble sett på som en nasjonal prioritet, uavhengig av regjeringens politiske sammensetning. Dette reflekterte Polens ønske om å ha en sterk militær posisjon for å kunne spille en aktiv rolle i internasjonale organisasjoner som NATO og EU. Uavhengig av regjeringens politiske farge, ble en militær modernisering for perioden 2014–2022 etablert med et budsjett på 91 milliarder zloty (ca. 23 milliarder amerikanske dollar), selv om den påfølgende PiS-regjeringen senket estimatet til 72 milliarder zloty (ca. 18 milliarder dollar).

Den pro-amerikanske politikken fikk imidlertid et tilbakeslag etter Irak-krigen. Støtten til amerikansk politikk ga ikke de økonomiske eller politiske gevinster som var forventet, da polske selskaper fikk få kontrakter i Iraks gjenoppbygging, og USA nektet å heve visumkravet for polske borgere. I tillegg førte den såkalte "Reset"-politikken, som ble innledet i 2009 av Obama-administrasjonen for å forbedre forholdet mellom USA og Russland, til at USA gradvis trakk seg tilbake fra Europa for å fokusere mer på det asiatiske Stillehavsområdet. Denne endringen, kombinert med det pro-europeiske og liberale Civic Platform-regjeringens valgseier i 2007, førte til et skifte i Polens utenrikspolitikk. I stedet for å stole utelukkende på USA, begynte Polen å se mer mot EU og fremme et økt samarbeid på det europeiske nivået.

Som et resultat av denne skiftende orienteringen har Polen i økende grad sett på EU som den primære garantisten for sin sikkerhet, særlig når det gjelder økonomi og energi, samtidig som NATO fortsatt anses som den avgjørende aktøren for hard sikkerhet. Denne tilnærmingen reflekterer en stadig sterkere overbevisning om at Polen bør balansere sine internasjonale allianser for å sikre landets langsiktige stabilitet og sikkerhet.

Hvordan Den Global Kampen Mot Terrorisme Påvirker Bilateral Samarbeid i Afrika

Mens USA sannsynligvis vil redusere risiko og budsjetter for visse områder, ser det ut til at de ikke er villige til å bryte med den "lette fotavtrykk"-tilnærmingen til kontraterrorisme etablert under Obama. Samarbeidet med Niger, et strategisk knutepunkt i et område som strekker seg fra Libya til Nigeria og Mali, fortsetter å intensiveres. USA vil snart operere, eller har allerede startet operasjoner, med bevæpnede droner fra sin base i Niamey; den andre amerikanske basen i Niger, Agadez, er ventet å bli operativt fra slutten av 2018. Denne tilnærmingen virker å bekrefte den vedvarende oppfatningen av jihadistutfordringen som en del av et "krisebue" som strekker seg fra Midtøsten til Nord-Afrika, og som kan spre seg til Sentral-Afrika.

I lys av de geopolitiske omveltningene som har preget det globale landskapet de siste årene, har ikke bare USA, men også Frankrike, vært i stand til å tilpasse sine strategier i Afrika. Trumps presidentskap markerte slutten på en æra for Afrika – slutten på "myten" om Obama som den svarte presidenten i det hvite hus. Myten om Obama som en figur som kunne skape en ny æra for Afrika har imidlertid blitt utfordret, delvis på grunn av noen av Trumps kommentarer om Afrika. På den andre siden representerer Emmanuel Macron et generasjonsskifte, og det er et reelt forsøk på å bryte med den gamle koloniale arv, kjent som "la Françafrique". Denne tilnærmingen har ført til konkrete handlinger, som åpningen av franske arkiver om kolonitiden og erkjennelsen av de mørke kapitlene i Frankrikes historie, inkludert torturen i Algerie og tilbakelevering av afrikansk kunst.

Det er imidlertid viktig å plassere denne utviklingen i en større sammenheng, hvor konkurransen mellom stormaktene, spesielt USA, Russland og Kina, begynner å prege det strategiske landskapet i Afrika. AFRICOM-kommandant Waldhauser understreket i sitt vitnesbyrd til Kongressen i mars 2018 at Afrika nå er et "mer tettpakket og konkurransedyktig" strategisk miljø. Russland har kommet tilbake på scenen, og Kina har vært offensivt i Afrika i flere år. Andre aktører som Japan, India, Tyrkia og Marokko har også intensifisert sine tilstedeværelser på kontinentet. Dette er en del av et større bilde, der Afrika også er blitt en arena for informasjonskrigføring, spesielt via kanaler som RT France, ettersom lokale befolkninger er sårbare for desinformasjon på grunn av svak mediedekning og lavt utdanningsnivå.

Mens både Frankrike og USA deler mål om å redusere vold og instabilitet i Afrika, er tilnærmingene deres forskjellige. Frankrike har tradisjonelt satset på multilateralismens prinsipper, mens USA, under både Trump og i noen tilfeller Obama, har vært mer tilbøyelige til å følge en bilateral tilnærming som fremmer nasjonale interesser først. Denne splittelsen har ført til spenninger, spesielt når det gjelder hvordan begge landene skal håndtere sine militære og diplomatiske forpliktelser på kontinentet. For eksempel er det økende skepsis, både i USA og i Frankrike, til den nåværende tilnærmingen til kontraterrorisme i Afrika. Kritikere hevder at den vestlige tilnærmingen, som ofte innebærer støtte til autoritære regimer, kan forverre problemene, og til og med produsere flere terrorister enn den eliminerer.

Framtiden for bilateralt samarbeid mellom Frankrike og USA vil, på sikt, avhenge av flere faktorer. Ett scenario innebærer at Frankrike tar på seg større risiko ved å ha sine egne styrker på bakken, støttet av USA. Det motsatte scenariet, der USA trekker seg tilbake og rettferdiggjør sin beslutning med at det ikke finnes noen direkte nasjonale interesser i Sahel, er også en mulighet. I lys av den økte geopolitiske konkurransen, er det mulig at begge stormaktene vil vurdere om det fortsatt er hensiktsmessig å fortsette sitt militære engasjement i regionen.

Selv om USA under Trump uttrykte motstand mot "endless wars", og noen av de mer radikale venstreorienterte demokratiske kandidatene tok til orde for slutten på "for evig kriger", betyr det ikke nødvendigvis at den globale krigen mot terrorisme er over. Med den økende spenningen i både globale maktbalanser og interne politiske diskusjoner i USA og Europa, vil framtiden for kontraterrorisme i Afrika trolig være uforutsigbar. Hvis et nytt angrep, som det i Niger, skulle føre til flere tap av amerikanske liv, kan det føre til en ny debatt om USAs involvering i Sahel.

Hva som er avgjørende i denne sammenhengen, er at Afrika ikke kun er et geopolitisk skueplass for stormaktene. Det er også en region med egne utfordringer og behov, og det er avgjørende å forstå at både eksterne aktører og lokale forhold spiller en viktig rolle i hvordan konflikten i regionen utvikler seg. Det vil være essensielt for både USA og Frankrike å evaluere om deres nåværende tilnærminger virkelig er de mest effektive for å håndtere de underliggende årsakene til ekstremisme og vold i Afrika, eller om alternative løsninger kan bidra til en mer varig stabilitet på kontinentet.

Hvordan tilpasset Trudeau seg Trumps uforutsigbare diplomati?

Trump-administrasjonens tilnærming til forhandlinger bar sterkt preg av presidentens egen bakgrunn som forretningsmann. Inspirert av prinsippene fra hans bok The Art of the Deal, fulgte Trumps strategi tre hovedprinsipper: å sette målene ekstremt høyt – selv om de fremstår som urealistiske (think big), å presse motparten uten opphold og med alle tilgjengelige midler (push and push and push), og å aldri svikte støttespillere ved ikke å levere det man har lovet (deliver the goods). Denne taktikken preget hans håndtering av forholdet til Canada og NAFTA-forhandlingene, der han truet med å rive opp hele avtalen og brukte toll som pressmiddel for å tvinge frem kanadiske innrømmelser.

For Justin Trudeau innebar dette et diplomatisk minefelt. Å tolke Trumps intensjoner var i seg selv en krevende øvelse. Trumps uforutsigbare uttalelser, ofte publisert spontant via Twitter, skapte usikkerhet i Ottawa om hvorvidt de skulle tolkes som alvorlige politiske signaler eller bare som retoriske utspill. Én slik uttalelse kom i september 2018 da Trump på Twitter erklærte at det ikke var noen politisk nødvendighet i å inkludere Canada i en ny NAFTA-avtale. Det var et åpent pressmiddel. Trudeau måtte da vurdere om han skulle bøye seg for amerikanske krav eller satse på at Trump bluffet.

Et sentralt dilemma var hvordan Trudeau personlig skulle forholde seg til Trump, som hadde vist seg å være særdeles følsom for kritikk og tilbøyelig til å svare med sinne. Trudeau forsøkte begge tilnærminger: først å holde en lav profil og unngå konflikt, og deretter – når dette ikke førte frem – å være tydeligere i sin kritikk. Da Trump påla toll på kanadisk stål og aluminium, reagerte Trudeau ved å kalle tiltaket «provoserende og uakseptabelt». Reaksjonen fra Det hvite hus var umiddelbar og tydelig: på G7-toppmøtet i Québec forlot Trump møtet i protest mot Trudeaus uttalelser. Resultatet var en forverring av forholdet, som illustrerte Trumps manglende toleranse for å tape ansikt.

I møte med en ny og radikal amerikansk administrasjon måtte Trudeau omprioritere store deler av utenrikspolitikken. Den canadiske statsministerens fokus dreide seg nå i stor grad om å «opprettholde et konstruktivt forhold til USA» – et mandat eksplisitt formulert i instruksjonsbrevet til Chrystia Freeland da hun i januar 2017 ble utnevnt til utenriksminister. Hennes sterke nettverk i Washington ble sett på som en nødvendighet i møte med Trump-æraens diplomatiske klima.

Hvordan korrosjonsmåling utviklet seg i olje- og gassindustrien
Hvordan forstå tegner og semiose i biologiske systemer?
Hvordan palestinske landsbyer motsto ødeleggelsen: Motstand og utholdenhet i Umm al-Fahim