I møte med ødeleggelsen av deres hjem og tvangsforflytning fra sine landsbyer, kom palestinske innbyggere til Umm al-Fahim med nesten ingenting, ettersom de måtte forlate alt de eide bak seg. Likevel nektet landsbyens ledere å akseptere dette som en uunngåelig skjebne. En av innbyggerne forklarte hvordan de grep inn for å gjenvinne sitt land og liv: "Vi brukte husdyrene som en metode for å komme tilbake til landet. Vi begynte umiddelbart å ta dyrene våre for å beite på landsbyens jord. Skritt for skritt kom vi nærmere våre hjem, og vi begynte å hente mat og eiendeler, gradvis begynte vi å bo der igjen." En annen strategi var å arbeide på jorden og høste av avlingene. Etter hvert ga de israelske militære midlertidige tillatelser til å arbeide på landet, noe som til slutt førte til at innbyggerne fikk lov til å returnere til sine hjem og bygge dem opp igjen, med ett krav: at de ikke skulle kreve kompensasjon.

Ødeleggelsen av hundrevis av landsbyer og den medfølgende infrastrukturen førte til en humanitær krise av episke dimensjoner, og de palestinske minoritetene, som ble utsatt for ekstremt harde levekår, opplevde en utholdenhet som gjorde at de nektet å gi opp. Umm al-Fahim, som var den største landsbyen i Wadi A'ara-regionen, ble et samlingspunkt for tusenvis av hjemløse som var drevet bort fra sine landsbyer. De fordrevne bodde på skoler, i forlatte hus, moskeer, eller i hvilken som helst form for ly de kunne finne. Som en innbygger minnes: "Oliven trær ble dekket med plast og ble hjem for flyktningene, de små vannkildene ble til et samlingspunkt for flyktningene som ble værende i området, og hele landsbyen ble som et stort telt." Mange av de fordrevne bodde i huler i flere år, noe som kan anses som en av de "stilleste" formene for motstand: beslutningen om å bli i sitt eget hjemland, til tross for all lidelse.

De fordrevne og frarøvede mottok praktisk talt ingen støtte fra FN eller andre internasjonale organisasjoner, mens den nyopprettede staten Israel viste liten interesse for velvære for dem de anså som tidligere fiender, og som derfor ble betraktet som mistenkelige utlendinger i deres midte. Som et resultat var det de lokale innbyggerne og familiemedlemmer som hadde klart å beholde noe av sin eiendom som organiserte innsamlinger av nødvendige forsyninger som mel, olje, ris, egg og grønnsaker for å dele med de trengende familiene. Dette bidro til å bygge en sterk følelse av fellesskap og solidaritet mellom de lokale og de fordrevne, en følelse som har vært til stede gjennom årene.

I møte med de ekstreme leveforholdene og mangelvarer oppsto en økt bevissthet om nødvendigheten av selvforsyning. Innbyggerne begynte å dyrke sine egne grønnsaker og holde høns og kaniner i sine hager eller på takene, til tross for militære regler som forhindret slike aktiviteter. De som ble oppdaget risikerte bøter eller fengsel. Flyktninger og lokale innbyggere begynte også å samle ville planter som spinat, asparges og andre spiselige vekster. Andre gjorde sitt beste for å finne muligheter for handel og overlevelse. En flyktning i Sakhnin forklarte hvordan hans familie klarte seg etter å ha blitt fordrevet: "Vi kjøpte egg, bygg og mel og solgte det til de jødiske samfunnene. Dette var en måte å forsørge vår familie og utvidede familie på. Dette ble gjort i strid med militære myndigheters lover og forskrifter. Noen ganger ble vi arrestert og fengslet, og vi måtte betale bøter."

Israelske myndigheter utøvde sterkt press på ledere av sosiale og politiske grupper for at de skulle forlate landet, og tilbød kompensasjon for deres land og eiendom. Mohammed Abed Al-Qader Younis, en ledende skikkelse blant den arabiske minoriteten, var et spesielt mål for de israelske militære. Hans sønn forklarte: "Min far var klar over den politiske betydningen av forsøket på å få ham til å forlate landet, og han avviste alt press fra myndighetene. For dette måtte han betale en høy pris: han ble arrestert, trakassert og møtt med hindringer fra israelske myndigheter." I Umm al-Fahim hadde hodet for en av de større landfamiliene vært utenlands i april 1948, men bestemte seg for å returnere til landsbyen for å følge utviklingen på bakken. Tilbakekomsten til denne landbrukeren, som representerte sosial, politisk og økonomisk autoritet i landsbyen, oppmuntret mange til å forbli i sine hjem og holde på sitt land.

Kultur og identitet ble også viktige former for motstand. For palestinerne i Israel, var symbolsk motstand den minst risikable formen for protest. I 1949 ble Umm al-Fahim overgitt til Israel av den jordanske hæren. Den israelske militære kommandanten beordret at alle innbyggere skulle samles på landsbyens torv og levere inn sine våpen for å markere slutten på kampene. Deretter ble de beordret til å feire den israelske hærens ankomst gjennom sang og dans. Som en form for motstand nektet kvinnene å synge glede, og i stedet sang de sanger som uttrykte sorg og sinne, i stedet for den pålagte "gleden". Dette var en tidlig indikasjon på hvordan palestinere i Israel brukte kultur for å uttrykke sin motstand mot israelsk militærstyre.

Poetiske festivaler og offentlige samlinger ble arrangert i Nazareth, Haifa og andre landsbyer, og ga folk muligheten til å uttrykke sin motstand mot det militære styret og diskrimineringen de opplevde som arabiske borgere i den israelske staten, på en måte som ikke fremkalte harde reaksjoner fra myndighetene. Saud al-Asadi, en poet og tradisjonell sanger fra Galilea, husket hvordan de feiret den tiende århundres arabiske poeten Al-Mutanabbi i Nazareth i 1965: "Det var et stort arrangement. På denne måten brakte kulturen folk sammen, og var et veldig sterkt middel til kamp." Kultur ble en kraftig form for politisk uttrykk, både i bryllup, nasjonale og religiøse feiringer, og sangene ble brukt til å utfordre det israelske militære styret.

Hvordan små initiativer kan gjøre en stor forskjell i Palestina

I områder under israelsk kontroll, der beboerne ofte lever under press og konstante trusler, har mange palestinske aktivister og samfunn valgt å ta saken i egne hender. Denne formen for motstand, som tar utgangspunkt i hverdagslige behov som bolig, utdanning og tilgang til grunnleggende ressurser, har ikke bare hjulpet å motvirke undertrykkelsen, men også bidratt til å gjenopprette en følelse av fellesskap og håp i vanskelige tider.

Et av de mest bemerkelsesverdige prosjektene i dette sammenhengen var etableringen av en barnehage i et hus som tidligere var eid av en palestinsk familie. Familien forlot huset etter at det hadde blitt utsatt for angrep fra bosettere, og i over ti år stod det tomt. Aktivistene tok kontakt med eierne, som gikk med på å leie huset ut, og etter omfattende rehabilitering, startet barnehagen sin virksomhet i mars 2013. Den drives utelukkende med frivillige lærere, og er helt gratis for barna. Dette prosjektet har ikke bare gitt utdanning til lokalsamfunnets barn, men har også skapt et trygt tilfluktssted som motarbeider bosetternes forsøk på å skape frykt og usikkerhet i området.

I tillegg til dette er det andre initiativer som har som mål å forbedre levekårene for palestinere i områder nær bosetningene. Et slikt prosjekt er et drivhus, kjent som "Frihetsmaskinen", som er bygget på toppen av et hus og bruker et akvaponisk system for å dyrke mat. Dette prosjektet er spesielt viktig for familier som bor nær bosetningene og ikke har nok trygg plass til å dyrke sin egen mat. Dette grønne initiativet, som har samarbeidspartnere i Jordan, er et eksempel på hvordan kreativ bruk av teknologi kan bidra til å sikre både matforsyning og selvstendighet i et område der tilgang til ressurser er sterkt begrenset.

En annen inspirerende handling var den kollektive motstanden mot oppføringen av en ny bosetting i området E1 mellom Øst-Jerusalem og Ma’ale Adumim. I januar 2013 startet aktivister et midlertidig leirprosjekt på et stykke palestinsk eid land som israelske myndigheter hadde planlagt for byggingen av 3.500 boliger for israelske bosettere. Aktivistene, som selv var del av det bredere motstandsbevegelsen, kalte leiren Bab al-Shams, "Solporten". Målet var å "etablere fakta på bakken" for å stoppe utvidelsen av bosetningene. Selv om leiren ble oppløst av israelske styrker etter bare noen få dager, var den en stor suksess når det gjaldt å generere internasjonal medieoppmerksomhet og øke moralen blant motstanderne.

Disse små, men symboltunge initiativene viser hvordan folk, til tross for de enorme vanskelighetene de møter, klarer å skape varige forandringer i sine lokalsamfunn. Slike handlinger representerer ikke bare motstand, men også en aktiv gjenoppretting av det som en gang var – et levende fellesskap og en mulighet for fremtidige generasjoner til å leve med verdighet og håp.

Det er viktig å forstå at disse prosjektene, til tross for deres beskjedne omfang, gir en dypere innsikt i hvordan motstand kan formes på hverdagsnivå. I mange tilfeller er det ikke de store, synlige aksjonene som gir størst effekt, men heller de små, lokale prosjektene som påvirker folks liv på en konkret måte. Ved å tilby utdanning, skape arbeidsplasser og gjenopprette et samfunns sammenhengskraft, bygger disse initiativene et fundament for videre motstand og solidaritet. Samtidig minner de oss om at selv under ekstremt press kan mennesker finne måter å ta kontroll over sine egne liv på, til tross for de enorme utfordringene de står overfor.

Hva er de viktigste utfordringene for den palestinske folkelige motstanden i dag?

Den folkelige motstanden som oppsto på slutten av 1970-tallet, var preget av en kollektiv ånd hvor frivillig deltakelse og hjelpsomhet overfor naboene sto i sentrum. Aktivister fra denne perioden var sterke i sitt engasjement, og deres handlinger var drevet av en følelse av fellesskap og kollektiv ansvarlighet. Etter hvert som årene har gått, har denne ånden imidlertid svekket seg betydelig. Mange av de som engasjerte seg i den palestinske motstandsbevegelsen i løpet av årene 2013–2014 uttrykte bekymring for at frivilligheten og viljen til å hjelpe andre ikke lenger er til stede i samme grad. I stedet er mange organisasjoner nå drevet av markedsprinsipper og eksterne finansieringskilder, og ikke av den opprinnelige ånden av gjensidig støtte og selvhjelp.

En aktivist fra Jenin beskrev dette tapet av ideell motivasjon med et treffende bilde: «Alle ser etter hva de selv kan få. Det er ikke lenger et spørsmål om å bidra med sine egne krefter.» På 1980-tallet kunne folk dyrke vannmeloner og selge dem for å støtte den lokale kampen. I dag er slike initiativer mer sjeldne, og pengene som kommer inn fra internasjonale givere og organisasjoner havner ofte i feil hender. Mange ledere av lokale motstandsbevegelser ser på aktivismen som en personlig virksomhet, og noen er mer opptatt av å oppnå personlige fordeler enn av fellesskapets beste. Dette har skapt en utbredt følelse av mistillit mot de som styrer disse bevegelsene. En aktivist fra Tubas-distriktet uttrykte sin frustrasjon slik: «Det er mange som drar nytte av motstandsbevegelsen. De har biler, lønn, prosjekter – alt i navnet av folkelig motstand.»

Denne oppfatningen av korrupsjon og personlig gevinst har også ført til at motstanden har blitt mer fragmentert. I løpet av første intifada var det enhetlig ledelse for de palestinske områdene, og forholdet mellom PLO og de folkelige komiteene var støttende. Etter den andre intifadaen er imidlertid situasjonen blitt langt mer delt. Den palestinske selvstyremyndigheten (PA) har i stor grad mistet sin popularitet, og splittelsen mellom Fatah på Vestbredden og Hamas i Gaza har svekket motstandens styrke. Den politiske splittelsen har ført til at det ikke finnes noe samlet lederskap som kan representere alle deler av folket, og mange føler at de politiske partiene er mer opptatt av egne interesser enn av den nasjonale saken. En aktivist fra Jenin bemerket: «Det er ingen samlet ledelse som representerer flertallet av folkene.»

Denne mangel på enhet i ledelsen har blitt forsterket av den politiske blokkeringen som Oslo-avtalene har medført. PA har vært bundet av avtaler som har hemmet deres mulighet til å delta aktivt i mange av de områdene hvor folkelig motstand finner sted. I tillegg har PA vist en ambivalent holdning til motstanden, og de har unngått å spille en ledende rolle, både fordi de ikke kan risikere å provosere Israel, og fordi de er redde for at økt motstand vil føre til ytterligere økonomiske sanksjoner og lidelser for befolkningen.

Den første intifadaen ble koordinert gjennom et nettverk av folkelige komiteer som opererte innenfor rammeverket etablert av den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO). Den dagens motstandsbevegelse har imidlertid ikke den samme organiserte infrastrukturen. Etter den andre intifadaen ble flere ulike motstandsbevegelser etablert, men de har ofte manglet en samlet ledelse og har vært preget av politisk splittelse.

Selv om det er flere grunner til at den palestinske folkelige motstanden ikke har oppnådd sine mål, er det viktig å merke seg hvordan den interne splittelsen og den politiske korrupsjonen har ført til en svekkelse av bevegelsens ideologiske og organisatoriske grunnlag. I dag har vi flere folkelige motstandsgrupper, men de er ofte svært fragmenterte og mangler et felles nasjonalt perspektiv.

Det er viktig å forstå at den folkelige motstanden ikke bare handler om å organisere protester og demonstrasjoner. Den har også vært et uttrykk for et dypere ønske om nasjonal enhet og rettferdighet. For å gjenopprette styrken til motstandsbevegelsen, er det nødvendig å gjenopprette tilliten mellom folkets ledelse og befolkningen. Dette vil innebære å bygge en organisasjon som er forankret i folkets interesser, og ikke i politiske eller økonomiske elites interesser. Den palestinske motstanden står på et veiskille, og det er opp til folkene på bakken og deres ledere å finne en vei som kan gjenopprette håpet og solidariteten som en gang var kjennetegnene på bevegelsen.

Hvordan kjøpe mat i supermarkedet: Viktige uttrykk og kulturelle tips
Hvordan Sosiale Medier og Blogging Kan Øke Din Online Synlighet og Inntekt
Hvordan migrere til Snowflake: Nøkkelstrategier for datavarehus
Hvordan kan man bygge sunne og balanserte måltidsboller med dyp smak og høy næringsverdi?
Hvordan Pilates Metoden Kan Tilpasses Terapeutisk Bruk: Et Helhetlig Syn på Behandling og Forebygging