Deutsch
Francais
Nederlands
Svenska
Norsk
Dansk
Suomi
Espanol
Italiano
Portugues
Magyar
Polski
Cestina
Русский
Den raske spredningen av falske nyheter har fått en ny dimensjon med teknologiens inntog. I motsetning til tidligere tider, hvor nyheter i stor grad ble formidlet gjennom tradisjonelle medier, skjer distribusjonen i dag gjennom digitale plattformer. Med fremveksten av bots og algoritmer har vi fått et helt nytt landskap for informasjonsspredning, et landskap som kan manipulere informasjonsflyten på en måte som ikke var mulig tidligere.
Teknologiske fremskritt har økt hastigheten på hvordan nyheter spres. Bots, som ble brukt i stor grad under Russlands innblanding i det amerikanske valget i 2016, kan operere på en skala og i et tempo som mennesker aldri kunne ha oppnådd. Dette har endret dynamikken i hvordan både ekte og falske nyheter deles på nettet. Falske nyheter har vist seg å være langt mer tilbøyelige til å bli delt enn ekte nyheter, og dermed spres de raskere og når lengre. Grunnen til dette er ofte knyttet til partiskhet: når en nyhet appellerer til en bestemt politisk gruppe, øker sannsynligheten for at den vil bli delt, uavhengig av dens sannhet. Dessuten er falske nyheter oftere partiske enn ekte nyheter, noe som gjør dem mer attraktive for mennesker som ønsker å bekrefte egne overbevisninger.
Den teknologiske kapasiteten som gjør det mulig for nyheter å spre seg raskt er teknisk sett den samme som den var på Brandeis' tid, men den har fått en annen virkning. De sosiale mediene favoriserer i stor grad falske nyheter over ekte, noe som underminerer mulighetene for mottale gjennom kontrainformasjon. I Brandeis' tid var kontrainformasjon en effektiv metode for å motvirke falsk informasjon, men i dagens digitale landskap ser det ut til at dette ikke lenger er en tilstrekkelig mekanisme. Sosiale medier har skapt en informasjonsøkonomi som i stor grad er drevet av algoritmer som prioriterer innhold som fremmer engasjement, noe som innebærer at sensasjonelle eller polariserende nyheter har en tendens til å få mer oppmerksomhet enn velbegrunnede og balanserte artikler.
Denne endringen i hvordan informasjon spres, har skapt et nytt sett av betingelser som fremmer produksjon, spredning og forbruk av falske nyheter på en måte som tradisjonelle medier ikke gjorde. Fra et perspektiv på den første endringen, som omhandler viktigheten av kontrainformasjon (eller motargumentasjon), er det klart at den tradisjonelle metoden for å motvirke falske nyheter gjennom ytterligere nyhetsformidling ikke er tilstrekkelig i dagens teknologiske klima. Den raske spredningen av falsk informasjon, sammen med de økonomiske og teknologiske utfordringene som følger med den, gjør det vanskeligere å stole på kontrainformasjon som et middel for å opprettholde en informert offentlighet.
De nye dynamikkene i sosiale medier og deres evne til å favorisere falske nyheter har ført til en omorganisering av det tradisjonelle medielandskapet, som i stor grad er drevet av algoritmer som prioriterer innhold som fremmer engasjement over informasjonens kvalitet. Når algoritmer setter nyhetenes hastighet og rekkevidde, skjer det en forvregning av hva som blir ansett som "nyttig informasjon". Dette er en situasjon som kan sammenlignes med et økonomisk markedsfeil, hvor de økonomiske interessene til aktørene på mediemarkedet ikke nødvendigvis samsvarer med de samfunnsmessige behovene for pålitelig og balansert informasjon.
Den raske spredningen av falsk informasjon kan sees på som et markedsfeil i det såkalte "ideemarkedet". I et tradisjonelt produktmarked vurderer man effektivitet og konkurranse som de viktigste indikatorene for et fungerende marked, men i et ideemarked er det informasjonskvalitet, objektivitet og mangfold som bør være målestokker. Når mediehus selger både innhold og publikum til annonsører, skapes et insentiv for å produsere innhold som engasjerer – selv om dette innebærer å spre falsk informasjon som tiltrekker seg klikks.
Etter hvert som teknologiske løsninger, som bots og algoritmiske nyhetsfeeder, i større grad preger vår hverdag, står vi overfor nye utfordringer når det gjelder å opprettholde et velfungerende marked for ideer. Når algoritmene favoriserer innhold som kan skape mer engasjement, ofte ved å fremme innhold som er polariserende eller kontroversielt, forsterkes problemet med spredningen av falsk informasjon. Dette gjør det stadig vanskeligere å stole på tradisjonelle metoder for å bekjempe desinformasjon, som for eksempel kontrainformasjon.
Det som er spesielt bekymringsfullt med dagens medielandskap er at den raske spredningen av informasjon har ført til at det nå er mindre tid til å reagere på og korrigere falske nyheter før de når et stort publikum. Dette utfordrer vår evne til å bruke kontrainformasjon som en effektiv strategi for å motvirke desinformasjon. Det er derfor viktig å forstå hvordan teknologi, økonomi og politikk har kombinert krefter for å endre det ideelle mediemarkedet, og hvordan disse endringene kan føre til markedsfeil i informasjonsøkonomien.
Hvordan regulering av sosiale medier kan styrke demokratiet: En offentlig interesse-tilnærming
En teknologi eller tjeneste kan spille en avgjørende rolle i det demokratiske prosessen. Argumentene for å beskytte og forbedre det demokratiske systemet som en regulerende rasjonale er godt etablert, selv om disse argumentene ikke alltid har blitt konsekvent omfavnet av politikere og domstoler. Når en plattform møter visse kriterier knyttet til sentralitet eller påvirkning på den demokratiske prosessen, kan dette utløse aspektene ved offentlig interesse i reguleringen som er ment å bevare og fremme demokratiske verdier. I en slik tilnærming vil en vurdering av plattformens rolle i det bredere nyhetsøkosystemet være nødvendig – en vurdering som kan justeres med jevne mellomrom eller etter hvert som forholdene endres. Denne tilnærmingen kan også være sensitiv for hvordan en teknologi eller tjeneste utvikler seg over tid. For eksempel, Facebook, i sin opprinnelige form som en plattform for å holde kontakten med venner og familie, ville ikke vært klassifisert som en plattform av offentlig interesse. Imidlertid, den moderne versjonen av Facebook, som en sentral distributør av og tilgang til journalistikk, og som en stadig mer fremtredende mekanisme for politisk reklame og kommunikasjon, kan definitivt anses som en slik plattform.
Dette eksemplet reiser et viktig spørsmål: Kan vi forestille oss et scenario der en rekke offentlig-interesse reguleringsrasjonaler utvikles for noen sosiale medieplattformer, men ikke andre, basert på kriterier som funksjonalitet og bruk? Eller bør slike kriterier gjelde likt på tvers av mediekategorier, slik at én enhet, i prinsippet, kan utløse offentlig interesse-reguleringen for alle enheter i den kategorien? Tyskland benytter et brukergrunnlag på to millioner brukere for reguleringen av hatprat og falske nyheter på sosiale medier. Vi kan også vurdere en tilnærming basert på andelen av en plattform sine innlegg eller deltakere som oppfyller grunnleggende kriterier for journalistikk og/eller politisk kommunikasjon. Selvrapporterte bruksatferder kan også være et utgangspunkt, på samme måte som hvordan den føderale kommunikasjonskommisjonen i USA har brukt undersøkelsesdata for å vurdere i hvilken grad enkeltpersoner er avhengige av ulike medier for nyheter, og dermed vurdere mediemangfoldet i individuelle samfunn.
Denne diskusjonen om et mer robust reguleringsrammeverk har fokusert utelukkende på sosiale medier. Dette smale fokuset reiser et annet spørsmål: Kan vi forestille oss et scenario der et sterkt offentlig-interesse reguleringsrammeverk anvendes spesielt på sosiale medier, men ikke på Internett som helhet? I lys av dette spørsmålet er det verdt å se tilbake på en klassisk analyse av de forskjellige reguleringsmodellene som ble anvendt på trykte medier og kringkastingsmedier i USA, utført av den juridiske forskeren og Columbia University-presidenten Lee Bollinger. Som Bollinger påpeker, og som også er diskutert tidligere i boken, holder ikke de teknologisk begrunnede rasjonalene for kringkastingsregulering opp under nærmere gransking. Imidlertid, ifølge Bollinger, mens den spesifikke logikken for å behandle kringkasting annerledes enn trykte medier kan være feilaktig, er resultatet ikke bare ønskelig, men også rimelig når et alternativt rasjonale blir anvendt. Spesielt påpeker Bollinger at, gitt at det finnes både talefremmende og talepressende aspekter ved medieregulering, gir det praktisk mening å anvende en mer proaktiv reguleringsmodell på én komponent av mediesystemet og en mer laissez-faire tilnærming på en annen. I lys av den dobbelte karakteren av medieregulering, er det mest logiske svaret et "delvis reguleringssystem", hvor forskjellige reguleringsmodeller anvendes på ulike mediesektorer, mediesbrukere kan nyte fordelene av begge modellene, og disse modellene opererer som et slags makt- og balanse-system på tvers av hverandre.
Ettersom Internett i stor grad har inntatt rollen som en integrerende plattform for alle andre medieformer (inkludert trykte medier), kan denne tilnærmingen for et "delvis reguleringssystem" også være relevant online, med Internett som helhet i stor grad opererende uten regulering, mens sosiale medieplattformer fungerer under strengere reguleringshåndheving. Dette delvise reguleringssystemet fremhever at, uavhengig av hvilke typer regulerende inngrep som vurderes for sosiale medier, vil det brede Internett fortsatt operere som et relativt uregulert rom. Innhold eller kilder som kan anses som upassende for sosiale medieplattformer vil fortsatt være tilgjengelig online. Dermed blir ikke dette innholdet undertrykt, men det får ikke den enorme amplifikasjonen og målrettingen som sosiale medier gir – en mulighet som kanskje bør fordeles mer forsiktig i demokratiets navn.
Til tross for at det offentlige interesse-modellen for regulering som den har eksistert i USA har vedvart, er dette ikke nødvendigvis et resultat av de logiske grunnlagene for rettferdiggjøringen. Hvis vi aksepterer dette premisset, og er enige om behovet for å ikke helt overlate tilsynet med mediesektoren til markedet, bør vi også anerkjenne logikken i å utvikle en mer enhetlig og mindre teknologisk spesiell tilnærming til å rasjonalisere reguleringsinngrep. Den evolverende rollen, funksjonene og effektene av sosiale medier kan representere en viktig drivkraft for å gjøre dette. Målsettingen her er ikke nødvendigvis å foreslå spesifikke reguleringsplikter for sosiale medieplattformer, men snarere å antyde et revidert reguleringsrammeverk som vil legge til rette for slike tiltak dersom de skulle vise seg nødvendige.