Hvordan samboerskap på tvers av generasjoner kan forme liv og relasjoner

Når man deler sitt hjem med foreldre som er vant til et annet livsstil, kan det føre til både interessante og utfordrende dynamikker. I vårt tilfelle, etter mange år med å bo i utlandet, var Mangala og jeg preget av erfaringer som i stor grad skilde seg fra de mer tradisjonelle perspektivene som mine foreldre hadde. Vi hadde begge tilbrakt flere år i andre land, og dette påvirket hvordan vi så på verden, både når det gjaldt hverdagslige spørsmål og dypere filosofiske temaer.

Mine foreldre, med deres dype kulturelle bakgrunn, var uvurderlige for våre barn. De hadde en naturlig evne til å tilbringe tid med barna uten å gripe inn i deres oppdragelse, og skapte et rom for dem å leke, lære og fantasere. De ble også våre barnevakter på de kveldene vi kunne dra ut og nyte middag sammen eller se på en kveldsshow. Selv om de kom fra en tid hvor det var mer forventet at barna skulle være i strikt disiplin, hadde de utviklet en uanstrengt måte å dele sine livserfaringer på.

Men som med alle mennesker, hadde også mine foreldre sine uvaner. Min far hadde aldri vært særlig glad i overflødige luksusartikler som klær eller smykker. Dette var noe vi ofte diskuterte, og jeg begynte å kjøpe to av hver gave når jeg kjøpte noe til Mangala, for å unngå at Tai, min mor, følte seg oversett. Hennes behov for å få det samme som andre ble et tema vi håndterte med en god dose humor. Det var en form for undertrykt begjær som kom til uttrykk etter mange år med å avstå fra slike ting, i et hjem hvor slikt ble betraktet som unødvendig.

I tillegg til de hverdagslige utfordringene som oppsto, var det mer alvorlige bekymringer knyttet til mine foreldres alder og deres grad av avhengighet. Når vi besøkte utlandet, fikk vi et tydeligere bilde av hvordan deres livsstil hadde endret seg. På tross av at de hadde hatt et veldig selvstendig liv før, ble de mer avhengige av vår hjelp etter at de flyttet til Mumbai. Dette ble spesielt tydelig under vår reise til USA i 1977, da vi bestemte oss for å ta dem med på en tur til Texas og New York. Min far, som var vant til det varme klimaet i Mumbai, fant det kaldere været på Østkysten i USA uutholdelig, noe som førte til at han fikk kalde føtter ved tanken på å reise.

En av de mer uvanlige opplevelsene vi hadde under denne reisen, var et besøk i New York, hvor min mor og far, som aldri hadde sett snø før, plutselig opplevde at det snødde. Dette var et øyeblikk av undring for dem, men det viste også hvor sårbare de var i møte med nye omgivelser og endrede forhold. De følte seg utmattet av kulden og ble mer engstelige for sikkerheten sin, selv i et land som var kjent for å være trygt og velorganisert.

Denne følelsen av usikkerhet som fulgte med deres alderdom, ble et gjennomgående tema. De, som alltid hadde vært trygge og selvsikre i sitt hjem, følte nå på en økt sårbarhet. Dette kan være en universell erfaring for eldre mennesker, og et viktig tema når vi tenker på aldringens faser. Avhengigheten av andre for fysiske og emosjonelle behov kan forverre frykten for det ukjente, og skape en følelse av utrygghet som ikke nødvendigvis har noe å gjøre med den faktiske faren rundt dem, men med den indre usikkerheten som følger med alderdommen.

Så hvordan kan vi som voksne, i et intergenerasjonelt fellesskap, håndtere denne dynamikken? Det er viktig å erkjenne at aldring medfører både fysiske og mentale endringer, som kan gjøre eldre mennesker mer sårbare. Denne sårbarheten kan føre til at de trenger mer støtte, ikke bare på det praktiske plan, men også emosjonelt. Å forstå dette kan hjelpe oss til å tilpasse vår tilnærming og finne måter å gi dem trygghet og selvtillit, samtidig som vi respekterer deres uavhengighet.

For eldre som har vært vant til et langt liv med selvstendighet, kan det å bli mer avhengig av andre føles som et tap av identitet. Derfor er det viktig å navigere denne overgangen med forståelse og omsorg, samtidig som man hjelper dem til å beholde så mye autonomi som mulig. Vi kan ikke unngå at de vil møte utfordringer når det gjelder fysiske begrensninger, men vi kan bidra til å opprettholde deres verdighet ved å støtte dem på måter som ikke underminerer deres følelsen av selvstendighet.

Hvordan Vitenskapens Betydning Skaptes og Forble Usynlig

Vasco var et kjent sted for mange som var involvert i vitenskap og kultur i India. Da jeg ankom, var jeg helt sikker på at alt ville være arrangert med spesiell omhu. Mangala, min vert, hadde en onkel som var arbeidskonsulent for Chowghule-industriene, og han hadde alltid personlig interesse for slike begivenheter. I tillegg var brigadier Bhayyasaheb Apte, en seniorrepresentant fra disse industriene og ansvarlig for lokal gjestfrihet, også relatert til Mangala. Apte tok seg ekstra godt av oss og sørget for at alt ble som det skulle.

Mine forelesninger ble godt mottatt, og jeg valgte å holde dem på Marathi, ettersom publikum hovedsakelig besto av marathitalende. Til tross for at vitenskap kan virke skremmende for den vanlige personen, hadde jeg sørget for at mine foredrag var lettfattelige, med bilder og anekdoter for å illustrere de komplekse ideene. Det var mer enn iver, og til og med på slutten av serien ble tilhørerne flere i stedet for færre. En humoristisk hendelse skjedde da jeg avsluttet forelesningene. Jeg fortalte en anekdote om en foreleser som var så kjedelig at et medlem av publikum reiste seg og trakk frem en revolver. Dette fikk selvfølgelig latter fra publikum, spesielt da sekretæren fra arrangørkomiteen kom inn akkurat på dette punktet og ble møtt med applaus.

I 1987 erklærte den indiske regjeringen at 28. februar skulle feires som nasjonal vitenskapsdag for å ære C.V. Ramans oppdagelse av Raman-effekten, som senere førte til at han mottok Nobelprisen i fysikk. Dette initiativet, ledet av statsminister Rajiv Gandhi, hadde som mål å fremme vitenskapelig bevissthet blant folk flest og bidra til å bryte gamle overtroer og få den indiske befolkningen til å tenke mer fremtidsrettet.

Men ettersom jeg ventet på en løsning på et personlig problem, oppdaget jeg snart at talene fra politikerne ikke nødvendigvis gjenspeilte deres handlinger. Et problem jeg hadde forsøkt å løse – det med skoleopptak for TIFR-ansattes barn – viste seg å være vanskelig. Jeg tok kontakt med ministeren for menneskelige ressursutvikling, men til tross for hans lidenskapelige tale, fikk jeg aldri svar på brevet mitt. Jeg følte meg forrådt, og den frustrasjonen jeg følte fikk meg til å skrive et siste brev, der jeg spurte om min henvendelse ikke hadde vært mer enn en retorisk gest. Dette førte til et svar fra assistenten hans, men handlingen som skulle følge, kom aldri.

Et annet uforglemmelig øyeblikk i min karriere fant sted i 1975, da jeg mottok en invitasjon til å være æresgjest ved en høytidelighet på et universitet i Marathwada. Jeg hadde tidligere takket nei til slike invitasjoner, men denne var annerledes formulert. I invitasjonen ble jeg bedt om å holde en uformell tale om vitenskap, noe som passet meg perfekt. Men det skulle vise seg at det ikke ble noe av. Jeg har aldri glemt denne invitasjonen, som forble et symbol på de urealiserte mulighetene som alltid lå foran meg.

Alt i alt var mine opplevelser i Goa og i India i denne perioden både berikende og opprivende. De ga meg både minner og en dypere forståelse av de utfordringer som vitenskapen møter i et samfunn hvor politiske taler kan være langt fra handling.

Hva kan vi lære av vårt første år i Cambridge og reisen til Scilly-øyene?

Det første året i Cambridge var for meg en tid preget av nye inntrykk og en skarp kontrast mellom det kjente og det ukjente. Jeg kom til universitetet i en tid da alt virket både spennende og uoversiktlig, og jeg fant meg selv til tider lamslått av de mange kulturelle og sosiale forskjellene. Jeg hadde forberedt meg godt akademisk, men den virkelige utfordringen var hvordan jeg skulle forholde meg til det engelske samfunnet og dets ganske ulike normer og forventninger.

Det var en tid preget av nysgjerrighet og en form for usikkerhet, der jeg ofte følte meg som en fremmed i en kultur som var så langt unna min egen. Selv den enkle handlingen av å besøke noen var en utfordring. Jeg husker spesielt møtet med Dr. Lapwood, en professor ved matematikkfakultetet som jeg fikk kontakt med etter at min far sendte et brev til ham. Dr. Lapwood var en mann med stor erfaring fra Kina, og han og hans familie viste en ekstraordinær gjestfrihet mot meg, selv om min første handling var å dukke opp uanmeldt på deres dør.

Denne første kontakten var et godt eksempel på hvordan jeg, som en ny student fra et annet land, ikke helt hadde forstått viktigheten av å følge de etablerte reglene i britisk sosialt liv. I stedet for å skrive et brev først, som jeg nå ville gjort selv i India, banket vi bare på døren. Men i stedet for å avvise oss, som vi kanskje hadde ventet, inviterte Dr. Lapwood oss til å bli med på middag. Den uventede varmen og forståelsen han viste oss, kan ha vært et resultat av hans lange tid i Østen, som gjorde at han var mer tilgivende overfor vår "uvanlige" oppførsel.

Det var ikke bare møtet med Dr. Lapwood som var lærerikt. Sammen med min venn Kumar Chitre bestemte vi oss for å søke på et kurs som British Council arrangerte på Scilly-øyene, en gruppe øyer utenfor den sørlige kysten av Cornwall. På vei dit tok vi et tidlig tog fra Cambridge til London, og senere et natttog fra Paddington til Penzance. Selv om vi begge var erfarne sjøfolk etter å ha reist fra Bombay til London, ble vi begge kraftig overrumplet av sjøgangene på vår ferje til St. Mary's. Vi trodde at vi hadde "sjøbein" fra vår lange reise, men Scilly-øyene tilbød en helt annen utfordring.

Kurset på Scilly-øyene var en velfortjent ferie etter den intense akademiske perioden i Cambridge. Vi ble tatt godt vare på av vertene våre, Stanley og Howard, som bodde på en av øyene. Til tross for at vi ikke var klar over det på den tiden, fikk vi senere inntrykk av at de var et par. Uansett ble vi behandlet med stor gjestfrihet og fikk muligheten til å oppleve øyene og deres unike miljø. Dette var en tid da Cambridge, til tross for sin akademiske prestisje, fremdeles føltes som et fjernt og noe uoversiktlig sted.

Gjennom slike opplevelser, både i Cambridge og på reiser som denne, innså jeg at det ikke bare er kunnskap som definere ens suksess, men evnen til å navigere og forstå den sosiale konteksten. Den britiske kulturen, med sin vekt på formelle normer og protokoller, ble etter hvert noe jeg lærte meg å forholde meg til, men det var gjennom slike møter og hendelser at jeg virkelig begynte å forstå hva det innebar å være en del av et internasjonalt fellesskap.

Slik erfaring gjør det klart at det ikke bare handler om å møte utfordringer med et åpent sinn, men også om å forstå og respektere de kulturelle normene som finnes i ulike sammenhenger. I Cambridge, som et knutepunkt for akademisk utveksling, lærte jeg at det er de personlige møtene og de uformelle erfaringene som ofte har størst innvirkning på ens vekst og utvikling som individ.

Hva betyr det å være en del av Cambridge? En refleksjon om vennskap, kultur og tilfeldige hendelser.

Jeg husker første gang vi fikk besøk av våre indiske venner. Vi tok dem med på en tur til universitetets enorme bibliotek, der de fikk utforske den orientalske seksjonen, et område som var spesielt for meg. Vi avsluttet dagen med en forestilling på Arts Theatre, et teater som hadde fått sitt liv takket være støtten fra den kjente økonom Lord Keynes. Dette var et sted som forlot sine spor, ikke bare på grunn av kunsten, men på grunn av hvordan de som hadde vært med på å forme det, hadde forstått viktigheten av kunst i samfunnet. Dagen etter tok vi dem med til St Mary’s Church, der vi deltok i en gudstjeneste som berørte temaer om apartheid og rasediskriminering. Denne opplevelsen ble et viktig minne, ikke bare for meg, men også for våre venner fra India.

Vi hadde også et nært vennskap med en japansk student, Kuzetoshi Hasegawa, som vi alle kalte "Cousin". Kuzetoshi kom fra en velstående familie som drev med TV-produksjon i Japan, og han hadde alt man kunne drømme om – en rask bil og en dyr, "nest beste" kamera. Til tross for hans velstand, var han en utrolig vennlig og jordnær person. Jeg husker spesielt en tur vi hadde sammen i hans bil, en tur som førte oss til den pittoreske landsbyen Hemmingford Grey, et sted som vi raskt ble forelsket i. Etter en kort spasertur satte vi oss ned for å drikke te, og den roen og idyllen vi opplevde der, står fortsatt klart i minnet.

Selv om vi alle hadde våre egne rutiner og liv, visste vi at det var viktig å gjøre tid til å møtes, spesielt i høytider. Et minneverdig øyeblikk fra den julen var et måltid hjemme hos Peter Schneider, vår college-chaplain. Etter en tung julemiddag, bestemte vi oss for å gå på en lang tur som skulle ta oss fra Trumpington til Grantchester. Turen, som startet som en enkel ettermiddagstur, viste seg å være en lang og helsebringende spasertur som hjalp oss å fordøye maten. Det var et perfekt eksempel på hvordan et enkelt felleskap og en god tur kunne være en berikelse i hverdagen.

Dette øyeblikket var en påminnelse om at til tross for vår rutine og studieforberedelser, er vi aldri immun mot livets uforutsigbare hendelser. Etter ulykken, mens jeg lå på sykehuset og ventet på operasjon, ble jeg slått av hvor raskt folk fra ulike deler av Cambridge, enten det var mine venner, mentorer eller kolleger, kom sammen for å støtte meg. Jeg innså at universitetet ikke bare er en akademisk institusjon, men et fellesskap som strekker seg utover klasserommene. Det er et fellesskap hvor uventede møter, uhell, og vennskap skaper minner som kan vare livet ut.

Slik er også livet i Cambridge: et liv i bevegelse, både fysisk og mentalt. Du kan gå til et teater, møte en venn fra et annet hjørne av verden, eller oppleve noe dramatisk som et uventet sammenstøt med skjebnen. Alt skjer med en hastighet og intensitet som er både skremmende og berikende. Og etter hvert som dagene går, lærer du å balansere mellom å omfavne det kjente og det ukjente, å vite at i denne byen av tradisjon og modernitet, er ingenting mer konstant enn endringens natur.

Hva skjer når du vender hjem etter mange år borte?

Å komme tilbake til hjemlandet etter lang tid i utlandet kan være en av de mest intense opplevelsene i livet. En kan føle både spenning og ubehag, glede og melankoli på samme tid. Når det er over tre år siden du sist så familien, og du lander på en travel, fuktig flyplass, kan følelser av både lettelse og overveldelse overmanne deg. Du er tilbake, men ingenting er helt som før.

Reisen fra London til Bombay var lang og tung, fylt med flere mellomlandinger, som en påminnelse om hvordan reiseverdenen var før den moderne flyreisen. Den første store forskjellen i forhold til reisen til hjemmet er ikke bare i selve transporten, men også i hvordan du forholder deg til den. Du var vant til den rolige, luksuriøse opplevelsen ombord på et stort skip, mens flyreisen med flere stopp føltes mye mer stressende. Dette var en annen tid, med reiser som kanskje tok lengre tid, men som samtidig var en del av en verden i endring. En annen verden ventet ved ankomst.

Førsteinntrykkene ved å lande i Bombay var overveldende. Det varme, fuktige luftdraget som slo imot deg, minnet deg om den tropiske varmen du nesten hadde glemt. Dette var ikke den britiske sommerens varme, men noe helt annet – intens, tidvis kvælende, men samtidig på en merkelig måte hjemmekjær. Den umiddelbare kontrasten mellom den moderne flyreisen og de tradisjonelle, trafikkerte veiene i Bombay minnet om hvordan utviklingen, på mange måter, ikke har gått i takt med verdens utvikling. Noen ganger virker det som om større byer, som Bombay, faktisk føles mindre når du er borte fra dem en stund.

Den første store følelsen er imidlertid møtet med familien. Etter lang tid som student og forsker i et fremmed land er det en intens glede å endelig få være sammen med de som har vært langt borte. Men før du kan møte foreldrene dine og nære slektninger, må du gå gjennom ritualene – den lange passkontrollen, den høytidelige momsinspeksjonen av bagasjen. Alt dette føles som en form for venting på noe viktigere, men samtidig er det en del av prosessen med å gjenoppta livet i et hjem du kanskje ikke helt husker.

De første timene etter ankomst er fylt med et konstant rush av folk som hilser og gratulerer deg med å ha kommet tilbake. Det er en blanding av gleder, småprat og forventninger. Det er på en måte en høytidelig seremoni å returnere til hjemmet etter mange år, og samtidig en påminnelse om hvordan livene til alle har utviklet seg i din fraværsperiode. Du ser de samme gamle ansiktene, men under det ligger det nye historier som du skal ta del i, og som du vet vil gi deg innsikt i den tiden du har gått glipp av.

Hvordan endres din oppfatning av hjemmet etter å ha vært borte så lenge? Man begynner å se på det med et nytt perspektiv. Byens gater virker trange og ujevne sammenlignet med den moderne storbyen du har blitt vant til. Er det egentlig sant at verden har utviklet seg, eller har det bare vært du som har fått et nytt syn på den? Uansett hva svaret er, minner det om at hjem er et fleksibelt begrep – det kan bety noe helt annet enn det man trodde før man dro.

Så, når man returnerer til sitt hjem etter lang tids fravær, kan det være en kombinasjon av følelser som er både overveldende og lettende. Den menneskelige opplevelsen er fylt med kontraster: minner fra fortiden møter realitetene i nåtiden, og det som en gang var kjent, føles plutselig annerledes. Dette er en tid for refleksjon, for å forstå at hjem kan være både et fysisk sted og en idé som utvikler seg etter hvert som man opplever nye steder og møter nye mennesker.