Hvordan Allen Weisselbergs gratis leilighet bidro til etterforskningen mot Trump-organisasjonen

I de fleste kriminalsaker, spesielt de som involverer hvitsnippforbrytelser, finner vi ofte vitner som kan bidra med informasjon om tiltaltes handlinger fordi de selv har vært en del av kriminaliteten. Disse vitnene, som kan kalles alt fra "medhjelpere" til "co-conspirators" eller "stolpefugler," er vanlige spillere i rettssalene. Forsvarere omtaler gjerne slike vitner som "råtne epler," og argumenterer med at de er villige til å si hva som helst for å få redusert sin egen straff. På den andre siden har aktorene i generasjoner hevdet at for å forstå hva som skjer i kriminalitetens mørke hjørner, må man spørre de som har vært med på det. Donald Trump, mens han var president, kalte for eksempel Michael Cohen for en "råtte" etter at Cohen begynte å samarbeide med påtalemyndigheten.

I etterforskningen av Trump-organisasjonen og dens økonomiske aktiviteter, ble Allen Weisselberg, Trump-organisasjonens administrerende direktør, en nøkkelfigur. Etterforskningen rettet seg mot å få Weisselberg til å samarbeide og gi informasjon som kunne styrke saken mot Donald Trump selv. Det er viktig å forstå at medhjelpere ikke samarbeider ut av samvittighetsfølelse eller samfunnsansvar, men fordi de står overfor trusselen om straff. I tilfelle Weisselberg, var det flere indikasjoner på at han hadde vært involvert i økonomiske misligheter, som hadde potensial til å sette ham i fare.

En viktig del av etterforskningen var Weisselbergs personlige økonomi og hvordan han var blitt kompensert. Etter å ha gjennomgått offentlig informasjon og intervjuet personer knyttet til ham, inkludert hans eks-kone Jennifer Weisselberg, fant etterforskerne ut at han hadde fått en luksuriøs leilighet i Manhattan som en gave fra Trump, uten å betale skatt på denne fordelen. Jennifer Weisselberg avslørte at hun og Barry Weisselberg, Allen Weisselbergs sønn, hadde mottatt en lignende gave – en gratis leilighet som bryllupsgave fra Trump. Denne informasjonen ble avgjørende for å forstå de økonomiske forholdene mellom Weisselberg og Trump.

Videre ble det klart at Trump-organisasjonen ikke hadde behandlet denne fordelen på en korrekt måte i regnskapene. Spørsmålet om hvordan Trump-organisasjonen hadde bokført denne fordelen, og om de hadde sendt korrekt skattemelding til myndighetene, ble et sentralt tema. Dette førte til at påtalemyndigheten begynte å vurdere mulige skatteanklager mot både Weisselberg og Trump-organisasjonen.

Etter hvert som saken utviklet seg, ble det klart at det var et tett forhold mellom Weisselberg og Trump, et forhold som også hadde økonomiske konsekvenser for begge parter. Det er viktig å forstå at dette ikke bare handlet om én person, men om et system av økonomiske aktiviteter som involverte flere personer og organisasjoner. Å få Weisselberg til å samarbeide var derfor avgjørende for å kaste lys over de større økonomiske forholdene og mulige kriminaliteter som kunne ha skjedd innenfor Trump-organisasjonen.

I tillegg til å forstå de tekniske detaljene i skattereglene og hvordan skatteunndragelse kan oppstå i slike situasjoner, er det viktig å merke seg at en av de mest kritiske faktorene for et vellykket samarbeid med medhjelpere er hvordan de blir "snudd." Dette skjer vanligvis ved at de blir konfrontert med bevisene mot dem, og trusselen om straff gjør at de velger å samarbeide. Dette er et grunnleggende aspekt av hvordan etterforskningen mot høytstående personer som Weisselberg og Trump blir ført, og hvordan man kan bruke informasjon fra innsidepersoner for å bygge en sterk sak.

Endtext

Hvordan strategisk svindel i finansverdenen kan lede til rettsforfølgelse

I en verden hvor økonomisk informasjon er et grunnlag for beslutninger som kan forme hele økonomier, er det ikke til å undres at alvorlige økonomiske feiltrinn kan få enorme konsekvenser. Det er et kjent faktum at finansielle uttalelser, når de er feilaktig fremstilt, kan føre til et helt dominoeffekt av katastrofale hendelser, fra ødelagte selskaper til ødelagte liv. I dette tilfellet var de økonomiske uttalelsene som ble brukt av en viktig forretningsmann (DJT) et resultat av systematisk og hensiktsmessig inflasjon, et spill med tall som ikke bare svekket bankenes tillit, men som kan ha vært kriminelt i sin natur.

Et viktig moment i denne saken var at Deutsche Bank, en stor aktør på finansmarkedet, krevde personlige garantier fra DJT før de skulle godta hans lån. Men disse garantiene skulle ikke bare være en formalitet; de krevde at økonomiske uttalelser skulle være nøyaktige og ærlig forberedt. Hva de fikk, var imidlertid noe helt annet. De mottok falske økonomiske uttalelser som DJT personlig signerte og bekreftet som nøyaktige. Det er umulig å ikke dra paralleller til hvordan bevisst feilaktig informasjon kan føre til alvorlige juridiske konsekvenser.

I lys av de bevisene som ble fremlagt, er det vanskelig å ikke trekke den konklusjonen at DJT personlig instruerte sine underordnede til å utarbeide disse finansielle uttalelsene som oversteg verdien av hans eiendeler. Han visste godt hva han gjorde, og hans intensjon var å bruke disse falske dokumentene til å skaffe finansiering fra banker. Dette er en tydelig handling av svindel, og etter min vurdering burde det vært rettsforfulgt som en kriminell handling.

Men i enhver straffesak er det ikke bare det faktiske forholdet som er avgjørende. Bevisene må være sterke nok til å overbevise en jury om at en forbrytelse har blitt begått. I denne saken er det flere faktorer som kan svekke saken. For det første finnes det ingen klassisk "offer" som direkte har tapt penger på grunn av de falske uttalelsene, selv om det er klart at handlingene kan ha ført til økonomisk tap for mange indirekte. I tillegg er det visse svakheter i bevisene som kan gjøre en rettssak mer usikker. Dette inkluderer at den samarbeidende parten har sine egne problemer, og at det ikke er en enkel årsakssammenheng med en enkelt, konkret økonomisk tap.

En viktig beslutning var imidlertid det faktum at dette ikke bare var en rettsavgjørelse, men en beslutning som reflekterte prinsippene for rettsstaten. Å unnlate å forfølge denne saken kunne ha sendt et signal om at visse personer, uansett status eller makt, kan slippe unna med straffrihet. Dette ville undergrave selve fundamentet for lov og rett. Derfor var det en sterk profesjonell overbevisning om at selv om en rettssak kunne være usikker, var det viktigere å opprettholde rettsstaten enn å la en person unnslippe rettferdighet.

I diskusjoner med kollegaer og eksterne eksperter ble vi enige om at dette var en sak som burde følges videre, selv om risikoen for en eventuell frifinnelse var til stede. Å føre saken mot DJT handlet ikke bare om å vinne eller tape, men om å gjøre det rette i lys av de tilgjengelige bevisene og om å beskytte prinsippene for rettferdighet. Vi ønsket å sørge for at vi hadde de rette juridiske ekspertene til å styrke vårt grunnlag og håndtere eventuelle forsvarsargumenter.

Når vi ser på denne saken i ettertid, er det klart at en av de største utfordringene i rettsforfølgelsen av økonomisk svindel er å bygge et solid nok juridisk fundament. Det kreves ikke bare bevis på svindel, men en forståelse av de underliggende økonomiske mekanismene som muliggjør slike handlinger. Uten denne forståelsen kan det være vanskelig å overbevise retten om at en person faktisk har forsettlig handlet for å oppnå en økonomisk fordel på bekostning av andre.

Videre er det viktig å merke seg at økonomisk svindel ofte skjer i et komplekst nettverk av handlinger, hvor et enkelt falskt dokument kan være en del av et mye større mønster av misbruk. I denne saken var det ikke bare de falske finansielle uttalelsene som var problemet, men det underliggende forretningsmodellens fundament av bedrag, hvor bedrag ble brukt som et verktøy for å manipulere finansielle institusjoner. Dette er et aspekt som er avgjørende for å forstå hvordan makt kan utnyttes på en uetisk måte, og hvordan rettssystemet kan adressere slike problemer.

Hvordan rettferdighet kan bli oppnådd i vanskelige saker: Erfaringene fra Livoti-saken og parallellene til Trump

I mange av de mest krevende juridiske sakene står rettferdighet på spill. En av de mest lærerike erfaringene jeg har hatt, involverer en sak som først kan virke som et lokalpolitisk spørsmål, men som strekker seg langt dypere, ikke bare i forståelsen av rettssystemets funksjon, men i hva det virkelig betyr å kjempe for rettferdighet.

Da jeg var sjef for den kriminelle avdelingen i det sørlige distriktet i New York (SDNY), ble vi involvert i en svært kompleks og emosjonelt ladet sak: etterforskningen av politimannen Frank Livoti, som var involvert i dødsfallet til Anthony Baez, en ung mann som døde etter et møte med Livoti og andre politimenn fra det 46. politidistriktet i Bronx. Hendelsen startet med at Baez og hans brødre spilte fotball på gaten utenfor hjemmet sitt, og etter at politiet ba dem om å stoppe, eskalerte situasjonen. Livoti valgte å arrestere Baez og satte ham i et kvelertak. Baez døde som følge av dette, og Livoti ble først anklaget for drap.

Selv om Livoti ble frikjent i den statlige retten, startet vi en etterforskning i sivilretten, da det var sterke bevis på at Baez’s rettigheter hadde blitt krenket gjennom overdreven maktbruk. Beslutningen om å fortsette rettssaken var vanskelig. Civil Rights Division i justisdepartementet i USA advarte mot å fremme saken, da det ble ansett som en tapt sak. Etterforskningen hadde ikke klart å bevise entydig at kvelertaket forårsaket Baez’ død, og vitner fra Livotis kollegaer støttet ham.

En av de mest minneverdige øyeblikkene fra rettssaken var etter at juryen hadde avsagt sin dom. Livotis familie var i sjokk over utfallet, og jeg gikk bort for å snakke med Anthony Baez’ foreldre. Moren hans, Iris Baez, hadde vært en fremtredende aktivist som hadde ledet demonstrasjoner for å få Livoti stilt til ansvar. Da jeg snakket med henne, takket hun meg og sa at hun, endelig, hadde fått "en liten bit av rettferdighet." Hennes ord – "en liten bit av rettferdighet" – har aldri forlot meg. Det var som om hun aldri hadde forventet full rettferdighet, men bare et lite skår som kunne gi litt lindring etter alt hun og hennes familie hadde gjennomgått.

Dette er også et prinsipp som ligger til grunn for de avgjørelsene som senere ble tatt i noen av de mest krevende sakene i min karriere, som de som involverte Donald Trump. Det som er viktig å merke seg er at selv i tilfeller der utfallet virker usikkert eller nesten umulig, kan det å reise sak være det rette valget. Det er en risikabel prosess, men noen ganger er risikoen for at urettferdighet skal stå uimotsagt, større enn risikoen for at man ikke lykkes i å få en dom.

Mennesker som har opplevd traumer, spesielt i konteksten av politivold eller maktmisbruk, vet at rettferdighet sjelden gir fullstendig helbredelse. Uansett hvor stor en seier kan virke i rettslige termer, er den aldri i stand til å gjenopprette det som har gått tapt. Likevel, som Iris Baez uttrykte det, var hennes "lille bit av rettferdighet" et nødvendig steg på vei mot en større forståelse av hva rettferdighet kan bety.

Rettferdighet er ikke alltid svart-hvitt, og ofte handler det om å veie de større prinsippene opp mot den enkelte rettferdighetens mulighet for å oppnå fullstendig gjengjeldelse. Å konfrontere maktmisbruk, korrupsjon og overgrep, uavhengig av hvem som står bak, er grunnlaget for et rettferdig samfunn. Det er denne visjonen som fortsatt driver rettsforfølgelse av personer som trosser loven og søker å unngå ansvar.

Hvordan kan rettsprosesser påvirke offentlig tillit og politisk landskap?

Rettsprosesser som involverer store offentlig kjente personer eller organisasjoner kan ha stor innvirkning på både offentlig tillit og det politiske landskapet. Dette gjelder spesielt i saker som involverer økonomisk kriminalitet, bedrageri og korrupsjon. Slike prosesser, særlig de som omhandler høyprofilerte personer som Donald Trump eller hans organisasjon, berører ofte flere nivåer av samfunnslivet og setter spørsmålstegn ved integriteten til både rettssystemet og de involverte politiske aktørene.

En av de mest kritiske aspektene ved slike rettsprosesser er hvordan de påvirker tilliten til rettssystemet. Når rettsprosesser involverer kjente offentlig personer, kan det føre til en splittelse blant befolkningen, hvor noen støtter de involverte og ser på saken som et politisk angrep, mens andre mener at rettferdighet må følges uavhengig av personens status. Dette kan skape en illusjon om at rettferdighet ikke er blind, og at noen mennesker er mer beskyttet enn andre. Den politiske dimensjonen forsterkes ytterligere når man vurderer at rettsprosessen kan brukes som et verktøy for politisk maktspill.

Videre kan store rettssaker også føre til økt medieinteresse, som påvirker offentlighetens syn på både de involverte og de systemene som skal håndtere sakene. Medienes dekning kan være både konstruktiv og destruktiv, og påvirker i stor grad hvordan samfunnet oppfatter både de anklagede og rettsprosessen som helhet. For eksempel kan medienes vektlegging av spesifikke bevis eller vitnesbyrd bidra til å skape et bilde av sannheten, uavhengig av hva som faktisk foregår i rettssalen.

Et annet viktig aspekt er hvordan prosessene kan påvirke politiske beslutninger og fremtidige valgmuligheter. I tilfelle av personer som Trump, kan en rettssak ha konsekvenser for valgstrategier, offentlige diskurser og til og med maktbalansen i politiske institusjoner. En domfellelse kan føre til politisk marginalisering eller til og med endringer i partistruktur, avhengig av hvordan prosessen oppfattes av velgerne.

I tillegg er det en annen kritisk faktor som spiller inn: kompleksiteten i de økonomiske elementene som er involvert i disse sakene. Økonomiske forhandlinger og tiltalepunkter som falsifisering av regnskaper, nettoformueinflasjon, og bedrageri er ofte krevende å forstå for den jevne befolkning. Dette krever ikke bare rettslig ekspertise, men også en god forståelse av hvordan økonomisk aktivitet kan manipuleres for å unngå lover og regler. Når disse sakene når rettsprosesser, kan de avdekke systematiske feil eller bevisste handlinger som har blitt gjort for å omgå rettferdighet.

Det er viktig å merke seg at slike prosesser ofte belyser den grunnleggende spenningen mellom økonomisk makt og lovgivning. I tilfelle av store selskaper eller personer som har betydelig økonomisk innflytelse, kan det være vanskelige juridiske spørsmål som handler om maktbalansen i rettssystemet. Dette kan føre til spørsmål om rettferdighetens tilgjengelighet for alle, spesielt når man ser på hvilken tilgang de involverte har til advokater, konsulenter og økonomiske ressurser som kan påvirke utfallet.

For leseren som ønsker å forstå dybden i slike prosesser, er det viktig å ha i mente at rettssystemet ikke bare handler om å vurdere skyld eller uskyld. Det er et verktøy for å opprettholde balanse i samfunnet, for å sørge for at rettferdighet skjer, men det kan også, avhengig av hvordan saken håndteres, føre til misbruk av makt og manipulering av den offentlige opinionen. Derfor er det avgjørende å vurdere hvordan politiske aktører, medier og økonomiske interessenter interagerer under slike rettsprosesser, og hvilke langvarige konsekvenser dette kan ha på samfunnet.