Hva betyr det å være en "ekte" urfolksidentitet i dagens Amerika?

Identiteten til urfolk i USA har lenge vært et tema for debatt, både innenfor de opprinnelige samfunnene og i den bredere amerikanske kulturen. I dette landskapet, hvor både politikk og kultur spiller en stor rolle, har spørsmålene om hvem som har rett til å identifisere seg som urfolk og hvorfor, blitt stadig mer presserende. Dette ble ikke minst tydelig i konflikten mellom Donald Trump og Elizabeth Warren, der begge parter – til tross for sine forskjellige posisjoner – på forskjellige måter viderefører og forsterker kolonialistiske forestillinger om urfolksidentitet.

Trump, som i sin politiske karriere har gjort det til en del av sitt retoriske våpen å utfordre og delegitimere urfolks rettigheter, særlig på områder som stamme-sovereneitet, viser en spesiell interesse for å angripe personer som han mener feilaktig prøver å «utnytte» urfolkspolitikkene. Dette gjelder spesielt personer som har marginale eller omstridte identiteter, som Elizabeth Warren. Gjennom sine angrep på Warren har Trump ikke bare benyttet seg av stereotypier om urfolk, men har også bidratt til å undergrave den politiske kampen for urfolks rettigheter i USA.

For mange urfolk er det ikke nok å ha et svakt familiebånd til en stamme. Å være urfolk er ikke bare et spørsmål om blod, men om tilknytning til en kultur, et samfunn, et fellesskap. Det er et spørsmål om deltakelse i livsformer som er dypt forankret i historien og tradisjonene til de opprinnelige folkene på kontinentet. Warren, som hadde sin identitet bygget på uverifiserte påstander og et generelt ønske om å omfavne det som var «urfolk», har derfor blitt møtt med kritikk fra ekte urfolk. Mange ser på hennes påstander som skadelige, ikke bare for henne som individ, men for hele det urfolkskoloniserte landskapet.

Det som er viktig å forstå i denne sammenhengen, er at slike identiteter har blitt kolonisert på flere måter. Ikke bare har de vært gjenstand for forvrengning og usannhet gjennom hele amerikansk historie, men i den moderne perioden har urfolksidentiteter blitt et middel til å uttrykke motstand mot det moderne, kommersialiserte samfunnet. Urfolk er blitt symbolet på en renhet som er tapt i møte med teknologisk utvikling og forbrukersamfunn. I stedet for å være representanter for et folk, blir de ofte brukt som tropiske ideer om det naturlige, det spirituelle, det ekte – verdier som mange ønsker å gjenopprette i møte med en verden som er sett på som korrumpert og utarmet.

I denne konflikten er det essensielt å merke seg at identiteter ikke bare blir appropriert, men også kontrollert, målt og kjøpt. Urfolk blir både brukt og tilpasset på tvers av politikken, popkulturen og ideologier som søker å definere hva som er ekte og hva som er falskt. Spørsmålene om hvem som kan definere seg som urfolk og på hvilke premisser de kan gjøre det, reflekterer dype kulturelle og politiske strukturer som har vært til stede i flere hundre år.

Kulturen rundt identiteten til urfolk har dype røtter i USAs historie. Fra de tidlige europeiske bosetterne som iførte seg «indianerkostymer» for å utføre opprør, til de litterære mytene som ble skapt på 1600-tallet, har urfolksbilder blitt omdannet for å tjene de kolonialistiske interessene. Gjennom tidene har disse bildene utviklet seg – fra den voldelige og brutale innfødte til den idealiserte, spirituelle urfolksfiguren, som lever i harmoni med naturen. Disse bildene er både farlige og forlokkende, og de fanger den kolonialistiske fantasien på et dypere nivå.

Forståelsen av urfolksidentitet må derfor ikke bare dreie seg om biologiske bånd eller påståtte forfedre. Den er uløselig knyttet til de historiske, kulturelle og politiske realitetene som har vært en del av urfolks liv i århundrer. Det som er viktig å merke seg er at kampen for å definere hva det betyr å være urfolk, for å ha rett til å være urfolk, er en kamp om makt og legitimitet. Dette er en kamp som strekker seg langt utover den personlige identiteten til Warren eller Trump; det er en kamp som omhandler hvordan det amerikanske samfunnet forholder seg til sin egen koloniale arv.

Hvem har rett til å kalle seg urfolk – og hvem bestemmer det?

En merkbar økning i antallet amerikanere som identifiserer seg som urfolk, særlig Cherokee, har skjedd parallelt med at urfolksidentitet har fått økt synlighet og kulturell kapital. Mellom 2000 og 2010 steg antallet personer som identifiserte seg som «American Indian or Alaska Native» med over 39 %, til tross for en langt mer moderat økning i den generelle befolkningen. En lignende tendens ble allerede observert fra 1990 til 2000. Det som tidligere kunne vært betraktet som en marginal eller til og med stigmatisert identitet, har i visse sammenhenger blitt verdifull – både kulturelt, politisk og økonomisk.

Urfolkskvinner og akademikere har advart om hvordan dette fenomenet – ofte omtalt som «playing Indian» – ikke bare er kulturelt respektløst, men også historisk forankret i kolonial ekspropriasjon og usynliggjøring. Narrativet om at urfolk «er i ferd med å forsvinne» eller allerede er forsvunnet, brukes aktivt til å rettferdiggjøre fortsatte krav på urfolks land, hellige steder og til og med menneskelige levninger. Denne symboliske utslettelsen går hånd i hånd med politiske prosesser som fratar urfolk konkrete rettigheter.

Et spesielt betent område er spørsmålet om blod, rase og medlemskap. Innenfor Cherokee-nasjonen har diskusjonene rundt såkalte «Freedmen» – etterkommere av tidligere slaver holdt av Cherokee – skapt dype splittelser. Skal medlemskap avgjøres av blodlinje, kulturtilhørighet eller juridiske avtaler? Domstoler har slått fast at Freedmen har rett til statsborgerskap i Cherokee-nasjonen, men diskusjonen viser hvordan spørsmål om rase, kolonialisme og tilhørighet er uløselig knyttet til urfolksidentitet i dag.

Samtidig brukes urfolksidentitet i den amerikanske politiske arena som et retorisk verktøy. Donald Trumps gjentatte bruk av betegnelsen «Pocahontas» for å håne Elizabeth Warren er ikke bare et personlig angrep, men et symptomatisk uttrykk for hvordan urfolkskategorier og historiske figurer blir brukt for å delegitimere både enkeltpersoner og kollektive krav. At Warren tidligere hevdet Cherokee-bakgrunn, uten dokumentasjon, har blitt brukt både til å latterliggjøre henne og til å sette spørsmålstegn ved hele konseptet om selvidentifikasjon som urfolk.

Debatten rundt identitet handler derfor ikke bare om hvem man føler seg som, men om strukturelle, historiske og materielle forhold. Når ikke-urfolk «krysser av i boksen» for å bli oppfattet som urfolk – enten for å fremme sin karriere, tilføre seg selv åndelig eller kulturell kapital, eller oppnå politiske eller økonomiske fordeler – bidrar de til å usynliggjøre de reelle urfolkskampene og erfaringene. Slik appropriasjon er ikke et uskyldig kulturelt lån, men en aktiv del av det koloniale prosjektet som søker å definere, kontrollere og redusere urfolk til symbolske figurer i en nasjonal fortelling.

I denne konteksten er det avgjørende å forstå at urfolksidentitet ikke er noe man «tar på seg» som et kostyme. Det er et sett av relasjoner, forpliktelser og historiske traumer – og det er urfolks fellesskap selv, ikke staten eller media, som har retten til å definere hvem som tilhører dem.

Det er også viktig å merke seg hvordan det digitale slektskapsmarkedet og selskaper som Ancestry.com har vært med på å skape et inntrykk av at et lite genetisk funn automatisk gir kulturell eller politisk legitimitet. Men urfolksorganisasjoner og akademikere som Kim Tal